Nå orker jeg ikke mer av denne.

Det har du jammen i meg rett i...!! Takk for tipset! Hehe

Alex Ferguson er en selvbiografi av Alex Ferguson.
Alex Ferguson er en av tidenes beste managere, mange mener nok at han er den beste manageren gjennom tidene.
I boken for man et gått innblikk i overganger, rivalerier og spilere. Man får også vite hva Alex Ferguson hadde av interesser opp gjennom årene.
Boken passer for alders gruppen 13 år og oppover. Det som får meg til og si det er at boken kan bli litt kjedelig fra gang til gang.
Men alt i alt en veldig interessant bok for folk som liker fotball.

                                                                                             -Magnus Elias Guesvik Skotland

John Williams andre roman (utkom første gang i 1960) er lagt til det ville Vesten. Jeg har den på lydbok og har hatt den en stund, men har utsatt å lytte til den av to grunner: Fordi westernbøker ikke akkurat er yndlingssjangeren min, og fordi jeg var redd for å bli skuffet etter Stoner og Augustus.

Som Stoner er også denne romanen sterk, vakker og lavmælt, men Butcher’s Crossing er samtidig både mørk, brutal og grusom. Handlingen er imidlertid en ganske annen enn i Stoner. Rammefortellingen er som nevnt lagt til det ville Vesten, men uten noen av de vanlige klisjeene – snarere avliver Williams myten om det ville Vesten. i 1870-årene foretar hovedpersonen, unge Will Andrews, en omvendt dannelsesreise; han avbryter studiene på Harvard og setter, inspirert av Ralph Waldo Emerson, kursen vestover. Han havner i Butchers’ Crossing, en liten filleby i Kansas’ ødemark, der han treffer noen bisonjegere, og sammen drar de ut på en vanvittig strabasiøs jakt.

Trodde som nevnt aldri jeg skulle like noe som minnet det minste om en bok med handlingen lagt til det ville Vesten – men det gjør jeg! Og det er måten Williams beskriver forholdet mellom de fire mannlige karakterene på, og hvordan denne jakten påvirker og forandrer dem som mennesker, som gjør så sterkt inntrykk på meg.

Jeg har lest flere steder at Butcher’s Crossing er en forløper til, og at den banet vei for, Cormac McCarthys romaner, og jeg ser godt den sammenligningen.

Etter min mening nok en fantastisk roman fra John Williams hånd, dette. En ny favorittbok og en sekser på terningen!

Først litt skjenn til forfattaren av forordet, Jan Kjærstad, og til Kagge forlag: Fy skam. Kjærstad; det er dårleg gjort å røpe slutten så inngåande som du gjer. Kagge; når de ser at forordet får den forma det gjer, så burde det vere eit enkelt grep å gjere det om til eit etterord. Og til Kjærstad igjen; dette var ei middelmådig oversetjing av eit angiveleg Wilde-sitat.

Så over til sjølve boka. Eg er ikkje heilt sikker på kva eg hadde venta meg av denne boka, men uansett så var den noko annleis enn eg trudde på førehand både når det gjeld stil, tone og handling. Ingenting negativt med det, det viser berre at det var bryet verdt å lese den. Det er ei forteljing om ein ung og vakker overklassegut, Dorian Gray, som blir beundra av eldre overklassemenn. To av desse, malaren Basil Hallward og lord Henry Wotton, lokkar fram forfengelegheita og hedonismen hjå guten. Den første ved å male eit umåteleg vakkert maleri av han, og den andre gjennom samtalar samt ved å låne han ei bok som verkar fordervande på moralen.

Wilde skriv mykje om alle syndene som Gray gjer seg skuldig i, men med to-tre unntak er boka svært lite spesifikk på kva desse syndene eigentleg er. Gitt at Wilde sjølv var bifil, og at dette temaet var forholdsvis tabu på den tida boka blei skriva, er det lett å tru at ein del av desse syndene er knytta til homoseksualitet. Men den eigentlege synda er nok hedonismen i seg sjølv, det at ein innstiller seg på at det einaste som betyr noko i livet er å skaffe seg nye og nytelsesfulle sanseinntrykk.

Boka er både trist og vittig på ein gang. Trist fordi ein blir vitne til ein lagnad som styrer lukt i undergangen. Vittig fordi Wilde var eit oppkome av tankevekkande og lattervekkande vendingar, aforismer. Mange av desse aforismene er lagt i lord Henry sin munn, og dette er kanskje grunnen til at eg oppfattar lord Henry som forfattaren sin stemme i boka.

Eg hadde venta at eg skulle like boka betre enn eg faktisk gjorde, men det vil vere å gå for langt å påstå at eg er skuffa. Det var verdt tida det tok å lese den, og vel så det.

Coveret har mye mer å si enn jeg trodde for noen år siden. Og det er ikke så rart - forlag lar med vilje omslagene ligne hverandre for at folk som liker en type bøker, skal forstå at dette er bøker for dem. Se bare på kvinner-med-ryggen-til-bøker, eller at mange krimbøker er røde og sorte. Ungdomsfantasy har ofte også en del fellestrekk. Omslag som feks Sommerstorm og Shotgun lovesongs appellerer veldig til meg. De aller fleste bøkene leser jeg uavhengig av omslag, men noen plukker jeg opp fordi omslaget sier meg at dette trolig er noe jeg vil like.

Jeg leser mange romanserier, og Sønnavind er blant mine favoritter. Serien har nå passert over 70 bøker, men jeg synes fortsatt at bøkene er underholdende. Det jeg liker spesielt godt med denne serien er at forfatteren er flink til å flette historiske fakta inn i fortellingen. Det er gøy at man også lærer litt historie samtidig som man koser seg med en fiktiv fortelling.

Prøver en link isteden jeg:-) her er lista

Mamma er 55 år, så du hadde rett der med alderen :)

Sidan du spør: Eg synest du skal prøve. Eg opplevde den som veldig ulik både Middlemarch og Far Goriot. Kapitla er sort sett ganske korte, og dei er varierte. Nesten som ei novellesamling. Når eg ikkje trilla høgare terningkast enn 4 på boka så skuldast det ein del aspekt av historia som eg ikkje heilt fekk taket på, men som eg ville ha hatt utbytte av å ta opp i ein lesesirkel. Eg tippar eg kjem til å delta i delar av diskusjonane, og kanskje også å bla litt i boka, men eg kjem ikkje til å lese den perm til perm,

Jeg vil si at ungdomsbøker ikke bare er for ungdommer. Mange er veldig dype, tar opp viktige temaer og har gode karakterer. Will Grayson, Will Grayson er til nå min favoritt av John Green, så den er virkelig verdt å skjekke ut. Grugleder meg til Looking for Alaska. Har hørt at den er utrolig trist.

Det er nok ikke så overraskende at rettigheter som vi lenge har tatt for gitt, ikke er vunnet engang for alle, og at det er stadig flere som faller utenfor det velordnede arbeidslivet - også her i Norge. Jeg tillater meg å sitere fra et innlegg fra Odin Kristoffersen i en annen tråd:
Hva så med dagens norske arbeiderklasse - som i så liten grad gjenspeiles i litteraturen? Det er nok mange grunner til det. En kraftig høyrevind har blåst og blåser friskt. En annen grunn kan være at stadig større deler av den arbeiderklassen vår velstand hviler på befinner seg i Kina og andre deler av tredje verden. Ut av syne ut av sinn. Den delen som befinner seg innenfor landets grenser blir stadig mindre etnisk norsk - og stadig mer uorganisert? Det siste lurer jeg på, men når jeg serverer min kone kaffe i heimen skjer det alltid på svensk.
Sommeren 2013 lastet jeg på en fabrikk i Moss. Kun en i lossegjengen var norsk, alle var innleid fra et bemanningsbyrået, to mann blei sendt hjem mens jeg venta på lasset mitt fordi det var lite å gjøre = null betaling. Den ene blei forbanna, men fikk beskjed av formannen (fra Serbia) om at det ikke var lurt, for da fikk han aldri komme tilbake.

Vi har de siste årene stadig lest om opptøyer i Malmø, særlig rundt bydelen Rosengård hvor Kristian Lundberg bodde under oppveksten. Når man ser litt hva som ligger bak, og ser at forskjellene øker, er det kanskje ikke så rart at det utvikler seg subkulturer som reagerer med vold.

Imponerende oppsummering!
Jeg hadde også vanskelig for å legge fra meg boka. Som i de tidligere romanene til Westö får jeg en følelse av at det er Finland (eller kanskje Helsinki) det egentlig handler om. Finland ble ikke selvstendig før i 1920, etter hundrevis av år under vekselvis svensk og russisk herredømme - og Westö har i flere intervjuer hevdet at folket fortsatt bærer preg av sin turbulente fortid. Thune og Mathilda er begge representanter for et folk i villrede. Mathilda har en traumatisk fortid med krenkelser som skal hevnes, i likhet med mange andre på den "røde" sida, og Thune er i ferd med å fjerne seg fra den behagelige "laissez-faire"-holdningen han har delt med klubbkameratene sine når det gjelder Europas framtid.

En hard nøtt å knekke, denne mursteinen. Har holdt på i over et år, og leser litt av gangen når jeg har overskudd. Utrolig innsiktsfullt av Robert Fisk, som har vært med på det meste i denne delen av verden. En kilde til å forstå hvorfor ting er som de er i Midt-Østen, og hvorfor det er viktig å kjenne historien for å skjønne hvordan ting henger sammen. Antageligvis den viktigste boken jeg noengang har lest. Et must for alle som er interessert i internasjonal politikk og historie.

Det var utrolig forfriskende å bli berørt av rettferdig harme, beskrivelser fra havnearbeidermiljøet etter "Wire", fri flyt av arbeidskraft, solidaritet og tidvis glitrende formuleringsevne. Så kort at man kan lese den på en liten ettermiddag. Denne boka ble jeg veldig glad for. Den ble anbefalt her på Bokelskere, i tråden om arbeiderlitteratur. Det er den også. Håper riktig mange vil lese den.

"Bli hvis du kan. Reis om du må", Helga Flatland.
I vinter. Ei natt. Noen timer. Noen hektiske timer, var jeg med på en FB-aksjon. Jeg er med i ei gruppe for veteraner, og en veteran takket for seg og soldatsamholdet, sa at vi på den gruppa var det beste i livet hans nå - takk for alt.
Flere fikk sporet adressa på navn, mobilnummer og andre veteraner i den byen han bodde. Ingen av oss kjente ham, men etter en stund var det en som skreiv på gruppeveggen at nå går det bedre med NN - han fikk snakke med noen.
Det er over hundre tusen NN-er i Norge. Alle har forskjellige opplevelser og forskjellige opplevelser av de samme opplevelsene. Mennesker er sånn - en soldat er et menneske.
Vi hadde god driv og var effektive den natta, vi veteranene. Helga Flatland har også det i denne boka. Imponerende faktisk. Veldig god driv i handlinga, med forskjellige perspektiv, historier og målformer om krig. Krig er ikke bare kuler og krutt - det er like mye angst og politikk. Veldig bra bok - gleder meg til de neste i trilogien. For ordens skyld vil jeg legge til at jeg hadde en tjeneste som ikke har satt sånne spor. Det er heldigvis mange solskinnssoldathistorier blant veteranene også.

Sjarmerende, fornøyelige og nostalgiske krimanal-mysterier; fortreffelig lest av Nils Nordberg.

En imponerende roman!

Om forfatteren og hans bokutgivelser:

Kjell Westö (f. 1961) er en av de fremste finlandssvenske forfatterne i dag, og han "står i en særklasse som en skildrer av vår moderne historie og hvordan storpolitikken griper inn i menneskenes innerste liv", kan man lese på bokas smussomslag. Han har ikke bare skrevet flere prisberømte romaner, men også dikt, noveller og essays, og bøkene hans er oversatt til rundt 15 språk. Tre ganger er han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris - senest for "Svik 1938" i 2014, som i tillegg også er nominert til Finlandia-prisen og August-prisen. For "Der vi en gang gikk" mottok han Finlandia-prisen, og denne boka er dessuten filmatisert (følg linkene og les mine omtaler både av bok og film). "Faren ved å være Skrake" (2000), "Lang" (2002" og "Gå ikke alene ut i natten" (2009) er tidligere oversatt til norsk, mens de øvrige åtte bøkene han har utgitt ikke er det.

Kommer på Litteraturhuset:

I anledning lansering av "Svik 1938" i Norge, vil Kjell Westö bli å treffe på Litteraturhuset i Oslo onsdag 12. mars kl. 19.00. Jeg har skaffet meg billett til arrangementet, og ser frem til å høre på samtalen mellom Westö og Åsa Linderborg (forfatteren av selvbiografien "Meg eier ingen"). (Jeg var der - og har i ettertid skrevet om kvelden på Litteraturhuset.)

Om Svik 1938:

I bokas åpningsscene - 16. november 1938 - har advokat Claes "Klabben" Thune ankommet kontoret, og registrerer at sekretæren hans - fru Wiik - ikke har dukket opp. Fru Wiik pleier alltid å være presis, og etter å ha ringt henne uten å få svar, bestemmer Thune seg for å dra hjem til henne for å se hva som har skjedd.

Mer får vi ikke vite før vi rykkes åtte måneder tilbake i tid - nærmere bestemt til 16. mars. Advokat Thune har nylig ansatt fru Wiik som sekretær i firmaet sitt. Han vet ikke mye om henne fra før av - bare at hun er dyktig og at hun har de kvalifikasjoner han er på jakt etter. Hun er dessuten 37 år og er diskret, slik det sømmer seg for datidens underordnede. Ingen ønsket egentlig å få vite noe som helst om sekretæren. Hun bare var til stede, gjorde det hun ble satt til og sørget hele tiden for at egne behov kom i annen rekke.

Fru Mathilda Wiik dukker av og til opp i boka som Miljafrøken, og det er når vi er tilbake i 1918, under den finske borgerkrigen. I små glimt får vi innblikk i hva som skjedde med henne mens hun var fange i en leir opprettet av "de hvite" (dvs. de borgerlige, som et stykke på vei hadde støtte av tyskerne), fordi hun havnet på feil side av konflikten (hun var nemlig barn av en "rød" familie - de røde representerte venstresiden, som ble støttet av russerne). Det var med nød og neppe at hun i det hele tatt overlevde. Ca. 37 000 finner døde og de fleste var "røde" som befant seg i de "hvites" leire, leste jeg i en svensk bokanmeldelse av "Svik 1938". Fru Wiik sliter med å holde traumene fra den gangen under kontroll, fordi det skjedde så mye skamfullt som hun ønsker å glemme og fortrenge, like mye for egen del som av redsel for at andre skal få rede på hvem hun egentlig er.

Hver tredje onsdag i måneden har Thune møter med sine kamerater i deres såkalte Onsdagsklubb. Da kjøper de inn mat og drikke, diskuterer det som rører seg i samfunnet og drikker seg på en snurr. Fru Wiik registrerer hvor oppslukt medlemmene av Onsdagsklubben er når de møtes, så oppslukt at de knapt merker at hun kommer og rydder unna oppvask og annet underveis. Belysningen er dunkel, det brenner i kakkelovnen og bare det beste er godt nok.

I tur og orden presenteres vi for de andre medlemmene av onsdagsklubben. Det er ikke de samme seks som startet klubben, for ikke bare er Bertel Ringwald død, men Hugo Ekblad-Schmidt giftet seg i sin tid med en pariserinne og flyttet fra landet. Psykiateren og barndomsvennen Robert Lindemark, mannen som senere skulle stikke av med Thunes kone Gabi, journalisten Guido Röman og poeten Joachim "Jogi" Jary er fremdeles med, og i mellomtiden har også forretningsmannen Leopold Grönroos og legen Lorens "Zorro" Arelius blitt tatt opp i kretsen.

"Thune presenterte klubbmedlemmene for henne i tur og orden, alle så nær som Grönroos. Han presenterte Robert Lindemark med tittelen overlege, men kunne ikke la være å føye til "og levemann". Thunes tonefall var svakt ironisk. De andre mennene som visste hvordan tingene lå an, oppfattet det og tittet forsiktig på hverandre. Lindemark holdt masken, og fru Wiik lot ikke til å merke noe.

Så presenterte han henne for mennene, ikke uten stolthet: Vår utmerkede nyervervelse her på kontoret. Fru Wiik har ikke vært mer enn syv uker, men har allerede rukket å gjøre seg uerstattelig." (side 26)

Da klubbmedlemmene reagerer på Thunes "vi", forteller han at nevøen Rolle Hansell skal begynne i firmaet til sommeren. Dette skal bli et vendepunkt i firmaet, tenker Thune.

Det er ikke til å komme forbi at etter hvert som advokat Thune og fru Wiik tilbringer en del tid på kontoret, blir de mer fortrolige med hverandre enn noen av dem kanskje hadde tenkt på forhånd. De er begge svært ensomme mennesker, som trenger medmenneskelig kontakt. Men uansett hvor frilynt og liberal Thune forsøker å innbilde seg at han er, merker vi et klasseskille mellom de to, skjønt mye handler om forutinntatte holdninger om hvordan den andre egentlig lever. Og mens Thune nesten forgår av savnet etter sin eks-kone og vanskene med å forholde seg til Lindemark, konetyven, sliter fru Wiik med sin fortid og ikke minst broren Konni og hans ustyrlige temperament. Mens hun har hemmelige stevnemøter med den mystiske Kapteinen, og er livredd for at dette skal komme ut ... Ektemannen har hun ikke sett siden han forsvant for atskillige år siden. Ja, hva skjedde egentlig med ham?

Jogi Jary er en sart kunstnersjel av en jøde, som går ut og inn av psykiatrisk, og vi aner at han er manisk-depressiv. Og i klubben viser det seg at Arelius har noen holdninger om Nazi-Tyskland og Hitler som de andre finner nokså lite spiselige ... Riktig ille blir det imidlertid først da Thunes etterlengtede nevø Rolle omsider begynner i advokatfirmaet, og ting ikke utvikler seg riktig slik Thune hadde tenkt. For han liker heller ikke Rolle Hansells holdninger til det som skjer i Europa, der krigen kommer nærmere og nærmere - mens befolkningen enda ikke har slikket alle sårene etter borgerkrigen 20 år tidligere ...

"Advokatfirma Thune & Hansell. Det lød slagkraftig, det lød solid. Men dessverre gikk ikke advokat Hansell og Mathilda særlig godt overens. Hansell forholdt seg nedlatende til sekretæren og tiltalte henne i en kort og kommanderende tone. Og Mathilda reagerte med å bli stillere og stillere for hver dag som gikk.

Etter noen uker hadde hun begynt å lure på om sjefen virkelig ikke hadde lagt merke til at en kjølig taushet hadde senket seg over kontoret. Hansell var ingen vanlig ansatt, han var i tillegg medeier i firmaet. Men det var fortsatt Thune som bestemte, det hadde han understreket overfor Mathilda uken før Hansell ble ansatt. Men Thune var så konsentrert om sitt, dels om klientene, dels om denne artikkelen han hadde begynt på - den var for Svenska Pressen og handlet om den europeiske situasjonen, hadde han sagt da Mathilda dristet seg til å spørre - at han var nesten blind og døv for verden rundt seg. Mathilda savnet de åpne samtalene fra i vår og på forsommeren. Men samtidig var hun lettet. Jo mer de snakket, jo større var faren for at Thune fikk greie på ting hun ikke ville han skulle vite. " (side 208)

Min oppfatning av boka:

"Svik 1938" handler kort og godt om svik i alle ordets betydninger, mens Nazi-Tyskland ruster til krig uten at noen egentlig skjønner hva som foregår. Antisemittismen begynner så smått å blomstre også i Finland, noe som ikke minst merkes når den egentlige vinneren av 100-meteren under et idrettsstevne tildeles fjerdeplassen - til manges bestyrtelse. En hendelse som også er hentet fra virkeligheten, bare for å ha nevnt det!

Men aller mest er "Svik 1938" en roman om splittelse. Splittelse av verden, splittelse av familier, splittelse av vennekretser, splittelse av ekteskap - og sist men ikke minst: splittelse av jeg´et. Vi ønsker å fremstå samlet og troverdig, men hvem er vi egentlig når det kommer til stykket? Når vi settes under et tilstrekkelig press? Hva bor det i oss når det kommer til stykket? Hva er det som får oss til å reagere som vi gjør? Og hva er det som gjør at ondskapen kommer til syne hos noen, men ikke hos andre? Ikke minst når dette kommer på spissen i en brytningstid som i 1938, rett før andre verdenskrig er et faktum ...

Det som imponerte meg aller mest i "Svik 1938" er skildringen av persongalleriet, hvor forfatteren graver dypt i sinnene til noen av de mest sentrale personene i boka - som advokat Thune og fru Wiik, som helt klart må anses som romanens hovedpersoner. Lite er slik det kan se ut som, og uhyggen som bygger seg opp kulminerer til slutt i et klimaks ingen kunne ha sett for seg underveis. Selv om dette ikke er en thriller eller en krimroman, følte jeg at spenningen bygget seg opp på en måte som gjorde det vanskelig å legge fra seg boka.

Kjell Westö tegner for øvrig et meget troverdig tidsbilde av en forgangen tid, hvor det meste kunne skje, og det hele er fortalt på en nokså lavmælt måte, hvor vi bokstavelig talt kan ta og føle på stemningen. Jeg er rett og slett imponert over romanen, som tegner et meget interessant bilde av Finland i en brytningstid rett før utbruddet av andre verdenskrig. De språklige og litterære kvalitetene gjør denne boka til virkelig noe av det bedre jeg har lest!