Bokelskere.no

Oddbjørn Leirvik, professor i interreligiøse studier ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, har en veldig interessant artikkel om forfatteren Mark A. Gabriel i tidsskriftet Religion og livssyn. Jeg siterer han her, ettersom han minner oss om at det er viktig å møte verden med åpne øyne - og med kritiske blikk. Fine egenskaper. Her kommer sitatet:

"Forfattaren kallar seg Mark Gabriel, eit namn som den tidlegare muslimen frå Egypt tok då han under dramatiske omstende konverterte til kristendommen, under Youth with a Mission sine venger. Som nyfrelst framstiller han kristendommen som kjærleikens religion og islam som hatets. I bøkene får vi vite at Gabriel har vore professor i islamsk historie ved det prestisjefylte Al-Azhar universitetet i Kairo. Slik han fortel om det i boka, var det her han kom i tvil om den fundamentalistiske korantolkinga som rådde grunnen ved lærestaden.
Gabriels personlege lidingshistorie, slik han utfaldar den i boka, er reell nok og det er ingen grunn til å bagatellisere dei valdelege reaksjonane som religiøse dissidentar regelmessig blir utsett for i muslimske samfunn. Paradokset er at Gabriel etter si omvending synest å ha omfamna ei like fundamentalistisk form for kristendom som den blinde bokstavtrua han braut opp frå. Sjølv om det nettopp var det manglande rommet for tvil ved Al-Azhar som skapte ei truskrise hos han, insisterer Gabriel som kristen på at det berre finst éi sanning om islam – nemleg den verst tenkelege. No finst det heilt klart militante muslimar, både i Egypt og andre stader, som faktisk står for den type islamtolking som Gabriel utfaldar i boka si. Problemet er at Gabriel framstiller dette som den einaste sanne tolkinga av islam."

Dette er en oversikt over nobelprisvinnere jeg har lest. Jeg har valgt ut ett verk fra hver forfatter (med unntak av Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter). Noen av disse forfatterne har jeg lest en eller få bøker av, andre mange.

Blant disse nobelprisvinnerne finnes flere av mine favorittforfattere, for eksempel Sigrid Undseth, García Marques, John Steinbeck og José Saramago.

Hvis noen i denne tråden har ropt på sensur, vil jeg gjerne at du gir eksempler. Du kan gjerne uttrykke deg i klartekst også, så folk skjønner hva du snakker om.

Ta debatten? Hvilken debatt er det egentlig du mener du har hatt i tråden her?

(I det følgende tilstår jeg at jeg ikke har lest gjennom hele tråden enda en gang for å finne helt korrekte sitater. Jeg forsøker å gjengi essensen i tråden, mer enn "ordrette kopier av teksten". Og ja, jeg parafraser.)

Jeg tillot meg å stille sånn ca ett eneste spørsmål her: "ER det noen andre steder enn i boken til Hege Storhaug du finner bevis for påstanden "det er områder i Sverige, Danmark eller Frankrike hvor det er innført sharialover og politiet ikke tør gå inn".

Som svar fikk jeg
- Jeg har ikke lest boken, les boken så får jeg svar.
- Jeg bedrifer hersketeknikk når jeg stiller et spørsmål på den måten, spesielt når jeg ikke gir meg bare fordi jeg ikke får svar.
- Det er feil når folk som ikke har lest boken forsøker å diskutere boken,for de har ikke lest boken og har da ikke noe grunnlag for å diskutere boken.
- osv

Jeg fikk også høre at "det finnes frivillige shariadomstoler som kan dømme i ting som ikke er alvorlig (kan ikke røre familie eller kriminalitet", og det finnes shariaråd der ute. OG noen steder i verden finnes det altså steder hvor kriminelle styrer, hvor politiet ikke tør gå inn."
Ingenting av DET var noen nyhet, egentlig. Jeg har i alle fall visst om det i flere år.
Men jeg fikk ikke noe svar på spørsmålet, og mest sannsynlig driver jeg nå "hersketeknikk" igjen siden jeg først deltok i diskusjonen, så slettet alle innleggene mine fordi jeg ble litt lei av ikke å få svar på et enkelt spørsmålt, og nå er tilbake igjen og diskuterer "debatt".

Merkelig nok var det INGEN som kommenterte "hersketeknikk" da du hengte ut et navngitt område i Danmark og fikk til svar "du tar feil, jeg bor der og sånn er det ikke".
Dine svar inkluderte da "hyggelig med solskinnshistorier" (klassisk hersketeknikk med den billedbruken) og "det er tross alt 75.000 personer som bor der, du kan umulig kjenne alle" (klassisk hersketeknikk hvor du trekker inn "tall" som en slags "bevis"), og "andre som kjenner stedet må gjerne si noe de også"...

Jeg kan gjerne diskutere religion. Jeg synes det er interessant hvordan menneskers "guder" alltid har vært "akkurat litt utenfor der vi kan se". Vi har gått fra "gudene er i trær og stener" til "de er fysisk i himmelen" til "gud er metaforisk i himmel", med noen interessanta sidesprang underveis. Som hardt praktiserende agnostiker finner jeg hele konseptet interessant, og elsker å diskutere religion med folk som kan noe om den.
Som et resultat av dette har jeg hatt mange spennende diskusjoner med både kristne og muslimer, og jeg har lært mye av det. Uten at det har påvirket mitt agnostiske grunnsyn.

Jeg kan gjerne diskutere flykninger."Hvor skal vi ta pengene fra" kontra "hvordan kan vi la være å hjelpe". Problemet med DEN diskusjonen er at vi HAR et problem her, og det å diskutere problemet så fillene flyker gir oss hverken "mer penger" eller "mer hjelp til flyktningene".

Jeg kan gjerne diskutere "faren for at radikale islamister kommer til Norge som innvandrere", eller "faren for at radikale islamister utfører terrorangrep andre steder" også. For ja, det HAR vært terrorangrep, og de HAR vært utført av islamister.
På den annen side har den største terrorhandlingen på norsk jord vært utført av en forvirret norsk person uten en muslimsk tanke i hodet, som av en eller annen grunn syntes det var en ide å lage FÆRRE nordmenn i Norge fordi DET av en eller annen grunn ville gjøre det vanskeligere for innvandrere og flyktninger...
Jeg diskuterer det gjerne.

Denne tråden her er bare ingen diskusjonstråd.
Den er en preken.
Konklusjonen er klar, og ingenting skal få forstyrre det bildet man ønsker å presentere.

Hege Storhaug kan ha rett i det hun skriver om at islam er farlig, og at vi må stoppe et eller annet. Men så lenge hun ikke er istand til å føre bevis for det, så blir boken heller ikke annet enn en preken for meningheten.
Mange tenkende mennesker tar avstand fra boken. Ikke fordi de nødvendigvis mener Storhaug tar feil, men fordi hun ikke er istand til å føre noen som helst form for empirisk bevis for påstandene sine.
I så måte syntes jeg også denne her var interessant å lese

Men "debatt" synes jeg altså ikke det har vært i denne tråden. Selv om det på INGEN måte skal begrense folks rett til å få si hva de vil.

Nå har jeg en barnebok og en håndfull noveller å skrive og en krimroman å oversette, så det er ikke sikkert jeg er tilbake her med det første.

Jeg er en svoren tilhenger av debatter og skarpe meningsutvekslinger. Men sånn som dette har utviklet seg, er vi nå langt forbi det stadiet. Islamkritisk propaganda fyller trådene. De som ønsker det, har fått lagt frem sine synspunkter. Ingen er kneblet. Ingenting tyder på at noen endrer sine holdninger som en følge av alt dette.

Min bønn er at vi nå legger dette bak oss, og igjen lever opp til Bokelskeres visjon: «et vennlig nettsted for oss som elsker bøker».

Jeg prøver veldig hardt å ikke delta på denne debatten her inne, men dette må jeg bare kommentere. Du bruker en kopi av en e-post som bevis på dine (og Hege Storhaugs) påstander. Du kan ikke forvente at dette skal tas seriøst? Hva om jeg da poster en e-post fra en venn i England som sier det motsatte av det din venn sier? Vil du godta det som sannhet da? Jeg kan ikke tenke meg at noen faktisk vil bruke tida si på å diskutere det som angivelig står i en e-post, du angivelig har fått av en venn du angivelig har i England.

Diskusjon er bra, men man må kunne bevise påstander med fakta, ellers er det nytteløst å føre noen diskusjon. Man kan ikke kaste ut ville påstander og forvente at den andre parten skal motbevise påstandene. Det er dårlig skikk, og noe jeg har sett for mye av i denne diskusjonen.

I ein artikkel i Dagbladet for nokre år sidan kjem det fram at nordmenn i gjennomsnitt når botnen av midtlivskrisa når ein er 43,9 år gamal. Sjølv førebudde eg meg på dette det året eg fylte 42, og kjøpte meg motorsykkel. Det var nok eit godt, preventivt grep, for eg merka ingenting til nokon midtlivskrise.

Å kjøre varebil er som å kjøre en personbil på jobb, mens vogntog er en livsstil, jfr. amerikanere og "trucking"... I bokform kan jeg godt strekke meg dit, mens jeg aldri mer vil ha som jobb å springe rundt kvartaler og opp og ned trapper og slepe ryggen i filler med tunge pakker... :-P Det er nemlig kjøringa som er beste delen av en sjåførjobb - og det sosiale!

Eg prøvde lenge å ikkje blanda meg borti denne diskusjonen, men eg klarar ikkje å halda meg unna lenger. Her kjem det nemleg fram skremmande haldningar - pakka inn i ulne og liksom-velformulerte vendingar. Eg føler trang til å seia frå om at dette er haldningar eg tek sterk avstand frå.

Baksideteksten på boka lyder slik:

"Høsten 2015 opplever Norge og Europa en dramatisk høy folkevandring fra islamske land i Midtøsten, Afrika og Asia.
Vår frihetsorienterte kultur er allerede under stadig sterkere press fra islam. Islam er i kamp med kvinner, jøder, homofile, frihetsorienterte muslimer og enhver som ikke underkaster seg dens doktriner.
Folk er med rette bekymret for fremtiden, mens vårt politiske lederskap både tier og lyver om islams motstand mot frihet.
I denne engasjerende boken er Hege Storhaugs budskap at Norge og Europa nå beveger seg inn i en ukultivert og udemokratisk tidsepoke. For å bevare vår livsform trenger vi at folket tar til motmæle og bruker det Arnulf Øverland kalte Den første menneskeretten: Ytringsfriheten.
Hege Storhaug er folkets utrettelige røst mot godhetsfeberen i politikken, akademia og mediene."

For meg er dette meir enn nok. Eg skjønnar utruleg godt kva Storhaug meiner, utan å lesa heile denne boka. Eg har følgd såpass med og lest mykje anna av det ho har skrive - så eg eg veit kva ho står for - og ja, det er i høgste grad negativt. Ho blir meir og meir ekstrem. Ho fyrer stadig opp under den skepsisisen og uroa som alt finst i det norske samfunnet - og dermed; meir frykt, meir splitting, meir framandfrykt, meir rasisme, meir intoleranse.
Storhaug og HRS hevdar at dei kjempar mot "godhetsfeberen", faktum er at ho/dei sprer hat og frykt med konspirasjonsteoriane sine.

I eit kommentarfelt der denne boka vert omtalt finn ein følgjande:

"Jeg håper at alle opplag blir utsolgt og at det ligger minst ett eksemplar under hvert eneste juletre i Norge i år. Europa går til grunne nå. 968 000 har så langt søkt asyl i Tyskland i år. Kanskje like mange til sammen i resten av Europa? Lovverket i Norge tilpasses Islam hele tiden. Merkel er kommunist. Hun har ingen nasjonal respekt eller ære. Hege er til de grader klarsynt realist. Politikerne i Norge er naive fjotter."

Slike tilhengarar er det Storhaug har. Feige rasistar som sprer oppgulp og løgner rundt omkring på nettet.

Sjølvsagt skal det drivast religionskritikk. Sjølvsagt finst det negative sider ved islam. Sjølvsagt veit eg at fundamentalisme er farleg - men det gjeld alle religionar, også kristendom. Sjølvsagt tek eg avstand frå terror og IS. Sjølvsagt er det ein mengde utfordringar med den auka asyl- og flyktningestraumen i dagens Europa.
Men eg nektar å vera med på å hylla Storhaug som ei "modig stemme" og ein "framsynt realist". Ho spelar på dei fordommane veldig mange har. Sjølv er eg meir redd for Storhaug og hennar meiningsfeller enn for islam.

Tusen takk for gode, saklige og veldokumenterte innlegg fra deg, Strindin, Geir Sundet og flere. Dere har gjort en hederlig innsats for at Hege Storhaug ikke skal få slippe unna med sin billige og ufyselige retorikk.

Vi snakker her om sakprosa, og da er det betimelig å be om at sitater blir dokumentert, selv om man ikke har lest boken. Å henvise til boken for å dokumentere dens påstander, blir en merkelig og upålitelig sirkelargumentasjon.

Jeg krever ikke at noen skal "holde nebb". Ei heller krever jeg at man skal avholde seg fra å kritisere politikere, journalister, trikkeførere, naivister, snillister, bloggere, fredsfilosofer, samfunnsdebattanter eller hvem det nå måtte være som ytrer seg i det offentlige rom. Sånn er det med den saken.

Jeg kommenterer her som jeg har gjort under et sitat du har postet. Jeg mener det er viktig i et bokforum at det kommer frem ulike synspunkter på et så viktig tema når det tas opp.

Til det første: at Hege Storhaug har stått alene om å kritisere og dermed kan betegnes som en varsler er jeg uenig i. Hun har meningsfeller over hele Europa, som har det til felles at de blir stadig mer synlige og høylytte, samtidig som de sier de er kneblet. Storhaug selger mange bøker og får mange tusen stemmer i VGs kåring av årets navn, hennes organisasjon har fått offentlige midler i en årrekke. Likevel skal hun altså ha status som en ensom modig rytter som tør å si det andre ikke våger. Dette minner meg om Carl I Hagens storhetstid, da han og Frp dyrket offerposisjonen. Det er for øvrig også en kjent strategi i populistiske miljøer utenfor Norge. Nasjonal Front gjorde et svært godt valg i Frankrike i går.

Så er det kvinnene. Storhaug tar opp deres rettigheter. Jeg er enig i at kvinner undertrykkes i mange kulturer og at mange muslimske samfunn trenger økt likestilling og at kvinner myndiggjøres og blir hørt. Dette gjelder også barn. Kvinnene som kjemper for dette innad i egne land og miljøer er helter og trenger støtte, det gjør også de mennene som har innsett at samfunn der kvinner og barn får rettigheter og behandles som fullverdige samfunnsmedlemmer er rikere å leve i. Ofte er også menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet en mangelvare, for alle. Storhaug har fått ros av mange for å ha vært en av pionerene i arbeidet med noen av de vanskelige og tabubelagte spørsmålene i Norge, som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, men et sted på veien har det sporet av:

Problemet med måten Storhaug fører denne kampen på nå er at hun angriper alle muslimer (eksempelvis ved å si at det ikke skulle vært lov å bygge moskeer i Norge). Og når noen peker på at bildet er mer sammensatt, at det også finnes liberale muslimer eller fredelige muslimer, ja våger å hevde at flertallet av muslimer i Norge faktisk ikke er salafister eller motstandere av demokratiet, da avises det som naivisme og muslimene som fremstår slik betviles. Men er nyanser bare naivisme? Mange er bekymret for unge som tiltrekkes voldelige salafistiske retninger, men tror ikke at rekrutteringen blir mindre av å mistenkeliggjøre alle medlemmer av verdens nest største religion med 1,3-1,7 milliarder mennesker. Å gjøre enhver muslim til først og fremst et religionsprodukt, dernest et individ og menneske, mener jeg gjør verden mindre sammensatt enn verden er. I møte med de som har gjort kampen mot det de kaller fascismen i Islam (se under) til sitt livsverk hjelper det ikke om vi som sier dette, samtidig er enige i at voldelig islamisme må bekjempes, at mørkemenns makt i alle miljøer må kjempes i mot osv. Det blir samtidig stadig vanskeligere å blottlegge tvil og framtidsfrykt, som jo ikke er forbeholdt Storhaugs univers, men også føles av mange andre som tilhører helt andre miljøer med helt andre ønsker for framtida. Det er mange som føler verden er et skremmende sted. Samtalene i offentlighet blir mindre åpne. Det sammensatte og ikke skråsikre, avfeies som umulige innfallsvinkler, "you're either with us, or against us" .

Det blir mye vanskeligere, ikke enklere, for de kvinnene Storhaug engasjerer seg for, i det samfunnet som følger i kjølevannet av verdensbildet Storhaug vil vi alle skal tilegne oss. Og hun gjør det med et selvbilde som tilsier at hun nærmest er alene om å ha "sett lyset". Hun avskriver alle norske statsledere siden Willoch og mener de har drevet en politikk som er like lite human og samfunnsfremmende som Det gamle testamentet (se under).

Storhaug om narrespillet:

UTDRAG:

Selv har jeg blitt tvunget til å gi etter for den mest smertefulle erkjennelsen noensinne: Resten av livet mitt vil dreies rundt kampen mot fascismen i islam. Det har de to statsbærende partiene Ap og Høyre lagt forholdene til rette for gjennom å importere disse mørkekrefter og endog løgnaktig presentere dem som tolerante og fredsæle. Ikke bare det våre skattekroner er i tillegg sjenerøst blitt strødd ut til disse kreftene, organisert i moskeer og bevegelser enhver med lesekyndighet kan konstatere har et syn på kvinner, jøder, homofile, ikke-troende og fritenkende individ, som ikke tåler dagens lys. (........) Like enkelt å renvaske seg blir det ikke for Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. Alle er ansvarlige for å ha ført en kultur- og innvandringspolitikk uten mål og mening; en rendyrket drøm om en uovertruffen samfunnsmodell som de ikke hadde et eneste faglig og faktabasert dokument å lene seg på. Det multikulturelle prosjektet var deres Bibel, like lite humant og samfunnsfremmende som Det gamle testamentet.

Hege Storhaug sier hun har erkjent at hun resten av livet skal kjempe mot det hun kaller fascismen i Islam (se over). Og hun og hennes meningsfeller mener at de gjør dette for å forsvare det de ser på som sin kulturkrets' fremste produkter: rasjonalitet, vitenskapelig tenkning, demokrati, kritikk og ytringsfrihet. Men vil disse verdiene få best vekstvilkår dersom vi erstatter den offentlige kulturen vi har hatt i Norge med stadige større innslag av kompromissløshet? Er hennes analyser, teser og profetier alltid rasjonelle? Er de beviselige? Er de aldri trosbasert? Er de alltid sanne? Bør ikke hennes tesers verdi i såfall brynes mot motforestillinger og testes, vris og vendes? Jeg tro vi kommer nærmere sannhet om vi lytter til flere stemmer, og ikke at vi er best tjent med å lene oss til denne ene profeten som hevder å alene ha avslørt hele narrespillet- altså at avgjørelser tatt i det åpne norske demokratiet gjennom tiår er tatt til det verste for befolkningen.

Arnulf Øverland stod opp mot Hallesby og andre dommedagsprofeter, Storhaug minner mer om de Øverland kritiserte enn Øverland selv:

Hege Storhaug. Europa ulmer. Er vår tid forbi?

UTDRAG: "Uår i folket og dets seder
Jeg har mistet troen på at politisk lederskap vil stå opp mot Medina-islam. Medina-muslimene er for mange til at de våger det. De finnes endog i de pene salongene, og trusler og vold virker. Dessuten vet hele lederskapet at Norge og Europa ulmer. IS-sympatisører og Medina-muslimer er overalt. Lederskapet frykter at realpolitikk vil utløse gnisten?
Er vår tid forbi? Jeg vet ikke. Men ytringsfriheten, som Arnulf Øverland kalte Den første menneskeretten, er allerede skadeskutt. Det vet vi. Den stakkarslige mannen med bomben i turbanen har sørget for nettopp det, med usedvanlig god drahjelp fra de «anstendige». Det brede folkelige fellesskapet, tidligere kjent for ikke minst kvinner og menns vennskapelige bånd, svinner. Den religiøse friheten likeså. Tilbake står vi borgere mer ensomme og undrer oss om det riktige nå er å samle oss rundt de vi elsker og leve varsomt og ettertenksomt – en dag av gangen.
Som det heter i middelalderverket «Kongespeilet»: «… om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet».Det er dette uåret min lillesøster og hennes nyfødte datter har møtt i sitt nye hjemland, et uår som har rammet Europa grunnet en evigvarende botsgang for fortidens synder. Frihetens forpost i verden glemte sin umistelige kjerne: frihet fra det totalitære"

Eg trur ikkje eg har hatt problem med å få med alt (er det eit veldig langt sitat du skal legge inn?), men eg har av og til uforvarande sletta delar av det eg har skrive, eller alt, i det eg skal lagre det.

For å unngå dette så skriv eg alltid, så sant eg skal skrive litt meir enn eit par setningar, i word først (der er det nemlig angreknapp ... ein knapp ein av og til kan ynskje seg i det verkelege livet også) og så kopierer eg derifrå og limer inn i redigeringsfeltet på bokelskere. Fungerer kjempefint.

Samtaler til innsikt og forståelse

En gang var vi som vinden er en fin liten bok der Britt Karin Larsen referer fra samtaler hun har hatt med reisende folk. Samtaler som danner et grunnlag for de bøkene hun senere skrev om dette folket; De som ser etter tegn, Sangen om løpende hester og De usynliges by.

Vi får innsikt i det tålmodige og grundige arbeidet Larsen gjorde forut for trilogien. Hvor lett det er å trå feil overfor mennesker som har vært utsatt for grove overgrep. De har en naturlig skepsis overfor enda en fremmed «hjelper», beskytter hverandre og er ambivalente til Larsens skriveprosjekt. «Ja, skriv om oss, vi har mye å fortelle.» «Nei, nei, la oss være i fred, har vi ikke hatt nok vondt?»

Samtalene gir et bilde av de reisendes historie og situasjon i dag, et bilde som utfyller tatertrilogien. De snakker om gamle skikker, om hvor de reisende opprinnelig kom fra (kanskje finnes det ikke et endelig svar) og om dagens situasjon. Spesielt interessant er det siste, om hvordan dette folket fortsatt føler seg ydmyket, redde og tvilrådige – ikke uten grunn.

"Mange har byttet navn, og har ikke engang bilde av foreldrene sine på veggen. En kultur som ingen vil vedkjenne seg, er nødt til å dø. Boka di kommer for sent, den." (side 22)

«Tenk på de foreldrene som i dag ikke engang tør forteller ungene sine at de er tatere. Etter min mening havner de ungene i et tomrom, kulturelt sett. De vet ikke hvor de hører hjemme. De skulle fått lære om språket sitt og kulturen sin i stedet." (side 114)

I sitt etterord Historien om særomsorgen 1907 – 1986 skriver Bjørn Westlie om Norsk misjon blant hjemløse. Stortinget og skiftende regjeringer lot altså en misjonsforening ha det fulle sosialpolitiske ansvaret for landets omstreifere, ikke det offentlige. Et svart og skammelig kapittel i norsk sosialhistorie.

Det er et tankekors at i vår tid, med fokus på kulturelt mangfold og aksept av ulike kulturer, vet vi lite om en minoritetskultur som har levd her fra langt tilbake i historien. At de reisende ennå ikke er akseptert og verdsatt.

"Veien hjem, må den føre til et hus? Er det ikke viktigst at den fører til gjenkjennelse, tilhørighet, identitet?"

Jeg kom tilfeldigvis over denne boken fra 1991 i en gjenbruksbutikk. Først ga jeg terningkast 5, men hever til 6. Dette er en god, velskrevet og viktig bok.

Et vinterdikt av Herbjørg Wassmo:

Ka slags farge har vintern

Ka slags farge har vintern
spurte lærarn
Kvit - sa en
brennsekkert
Rød sa ho
Koffør rød
spurte lærarn
Førr rognebæra si skyld
sa ho
Det er meire kvit sny enn rognebær
meinte alle
Det gjør ingenting
kviskra ho

Jeg tenker at bosettingspolitikken har vært helt bevisst fra Israels side helt fra begynnelsen. I dag bor det en halv million jøder på okkupert land, og det kan vel sies å være effektivt når det gjelder å få beholde landområdene.

Boka til Odd Karsten Tveit er omfattende og veldokumentert, men om den er bedre enn andre, kan jeg ikke uttale meg om. Sidsel Wolds Checkpoint- en beretning fra Midtøsten har jeg lest, og jeg likte den veldig godt. Jeg visste ikke at hun har kommet med en ny, takk for at du gjorde meg oppmerksom på det. Begge to er etter min mening nyanserte nok i sine beretninger, men det meste tolkes jo ut fra følelsene og holdningene til oss lesere.

I mange tiår har Odd Karsten Tveit risikert livet for å rapportere hjem til oss om det som foregår i Midtøsten. Hans siste bok gir oss hjerteskjærende beretninger gjennom over 1000 sider om det som foregår/har foregått i Israel-Palestina, og jeg har vekselsvis følt meg kvalm. og andre ganger rett og slett sint over at verdenssamfunnet ikke evner å finne en løsning etter godt og vel 50 år med krigshandlinger på begge sider.

Jeg stikker ikke under en stol at jeg er over middels interessert i denne konflikten, og jeg legger heller ikke skjul på at jeg ofte sympatiserer med den svake part. Det betyr ikke at jeg godtar drapene og hevnaksjonene på noen side av konflikten. Allikevel er det vanskelig å ignorere USAs rolle, og det er vanskelig å underslå at Israel innerst inne ønsker landområdene for seg og sine. Og det er vanskelig å underslå at det faktumet har gjennomsyret fredsforhandlinger/avtaler i alle år.

Vi får et godt innblikk i Oslo-avtalene med alle involverte parter, og ikke minst utfyllende opplysninger om "Lillehammerdrapet", som fikk ringvrkninger i mange tiår etter. Veldig interessant etter min mening. Mange politikere og involverte parter liker nok ikke denne delen av boka.

Jeg synes Odd Karsten Tveit har vært modig, og det virker som han har underbygd/dokumentert nesten hvert eneste ord i boka, kanskje ikke så rart. Statslederes og politikeres svakhet og feighet går som en rød tråd tråd gjennom boka og gjennom hele historien fra Israel ble tildelt landområdene i 1948 og frem til i dag.

Sterkt og vondt.