Bokelskere.no

Jeg hadde nesten glemt hvor morsom William Faulkner kan være, selv når han beskriver brutalitet, svik og menneskelig fornedrelse.

De ubeseirede er en historie fra Sørstatene under og etter borgerkrigen, og fortelleren, Bayard Sartoris, er tolv år i begynnelsen av fortellingen. Faren hans er ute og kjemper mot "nordstatingene" og har overlatt eiendommen sin til svigermor, "Besta" og sønnen pluss en håndfull slaver, blant dem Ringo, som er jevngammel med Bayard. De to guttene er bestevenner, oppvokst og oppdratt nokså likt, og som menneskene rundt seg har de liten peiling på hva krigen egentlig handler om. De blir utsatt for det samme som så mange andre under krigshandlingene: Gården blir plyndret, hovedhuset brent, alle på gården innkvarterer seg i et par slavehytter og overlever på et vis takket være hardt arbeid, utspekulerte tiltak og ukuelig patriotisme. Ikke før Sørstatenes kapitulasjon begynner det å demre for dem hva nederlaget virkelig innebærer.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var skildringene av de "frigitte" slavene. Disse tusenvis av mennesker på formålsløs vandring har vi naturligvis hørt om før, men Faulkner levendegjør hendelsene på en måte som ga meg gåsehud: Folk i området ser ikke disse vandrerne, men hører den om nettene:

Vi kunne høre det igjen, akkurat som vi hadde gjort i vognen - de ilende føttene, lyden som var som om de sang i en andpusten hvisketone mens de ilte forbi porten og forsvant lenger borte i veien.

Midt i kampens hete drar Besta med seg de to guttene på langtur for å hente hjem gullet hun er blitt fralurt av utro tjenere. Ferden resulterer i en ellevill handelsvirksomhet med muldyr fra nordstatshæren, en svindel som ikke blir avslørt før en gjeng banditter blander seg inn i forretningene. Ubetalelig!

Krig avler hat og hevnlyst. Ved slutten av boka er gården bygd opp igjen, velstanden er gjenopprettet, Bayard blitt 24 år og student da han får melding om at faren hans er skutt. Gamle motsetninger dukker opp igjen, og Bayard blir stilt overfor dilemmaet: Skal drapet hevnes, slik alle de "gamle" geriljakameratene til faren forventer?

Faulkner holder seg i hjemtraktene sine i denne boka også - med den fiktive byen Jefferson som administrativt hovedsete. Vi kjenner igjen navn fra tidligere romaner: Sartoris, Snopes, Compson ... Denne boka kom ut i 1938 og handler altså om forfedrene.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen De ubeseirede (The Unvanquished) - ironisk eller beundrende?

Hyggelig at du spør. Enig med deg. Jeg har også lenge lurt på det samme. Aschehoug gav ut en del Balzac-oversettelser i fine utgaver på 1990-tallet. Ellers er det Solum som har stått for noen utgivelser de siste årene, blant annet en ny (2010) - antakelig den fjerde på norsk! - av Far Goriot i tillegg til to novellesamlinger.

Det ukjente mesterverk er utgitt i en påkostet utgave med illustrasjoner på et norsk forlag, EnFace, som knapt har utgitt andre bøker såvidt jeg kan se. Selv fant jeg den i bokavdelingen til Fretex i Ullevålsveien i Oslo.

Dessverre er en rekke andre av Balzacs mest kjente bøker ikke tilgjengelig på norsk. Det gjelder for eksempel Cousin Bette som iallfall finnes i en rekke utgaver oversatt til engelsk.i

Ufullstendig liste (2002) over norske oversettelser:

Eugénie Grandet (1997), oversatt av Solveig Schult Ulriksen.
Balzac forteller: en novellesamling (1998), redigert av Juliette Frølich og Solveig Schult Ulriksen.
Skjemtsomme historier (1947-49), oversatt av Tryggve Norum.
Scener fra kurtisanenes liv (1999), oversatt av Bente Christensen.
Far Goriot (1984), oversatt av Tryggve Norum (flere utgaver finnes)
Tapte illusjoner (1998), oversatt av Birger Huse.
I skyggen av Bonaparte (1942), oversatt av Sten Sparre Nilson
To noveller (1982), oversettelse og etterord ved Solveig Schult Ulriksen.

Lykke til i jakten!

Hvilke vil du anbefale? Jeg trenger snart nye på biblioteket, kan like godt prøve meg på han. Vet jeg har lest noen, men det er jo så lenge siden at jeg ikjenner husker hvilke.

Lesehelg! Sannelig var lesehelgen der før jeg merket det! Jeg er gjest/bortreist på langhelg, så min bokelskere.no-vaner kom helt ut av fokus :-)

Etter å ha lest den fantastisk bra The Girl With Seven Names som jeg fortalte om sist helg, så måtte jeg lande litt. Jeg tenkte stadig på det jeg hadde lest i dagevis - ja, ennå. Den gjorde varig inntrykk.
Jeg er i gang med Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut. Denne klassikeren har stått på lista lenge. En snodig og litt artig beretning så langt.
Men jeg ble så oppslukt av Nord- og Sør-Korea sist helg at jeg nå har funnet frem Please Look After Mother av Sør-Koreanske Kyung-Sook Shin. Den har fått vid internasjonal anerkjennelse og er også oversatt til norsk.

Folkens, nyt den lyse årstiden, livet og litteraturen!

God helg :-)

Jeg hadde ingen forventninger, jeg trodde det var en høyttravende, kjedelig bok. Men så en dag hadde jeg ingenting å lese, så jeg tenkte at denne får klare seg. Og jeg har siden lest den igjen to ganger til. Fascinerende fra først til sist.

Denne helgen leser jeg Brennemerket av Eystein Hanssen. Det er den femte og foreløpige siste boken om politietterforsker Elli. Jeg har litt delte meninger om disse bøkene, må vel si at jeg likte den første og fjerde boken best, mens bok nummer to ikke falt helt i smak hos meg. Bok nummer fem virker foreløpig bra, og jeg gleder meg til forfatteren kommer med bok nummer seks.

En gripende historie, ærlig og ytterst vel-fortalt.

Ferdig!
Jeg har forsøkt å lese sakte, men klarte ikke! Dette var en bok for meg. Jeg liker veldig godt at det er forskjellige typer tekst, skriftstørrelser og plakater - også er det illustrasjoner i tillegg! Viktigst er allikevel selve innholdet. Mennesket som dyr, flokkdyr og individualister får sitt pass påskrevet, ofte svært humoristisk, noen ganger med skrekk og gru. Denne romanen behøves fortsatt. Vi styres fortsatt av penger og maktbegjær, vi plyndrer fortsatt jorden for alt av verdi. Det eneste jeg savner i denne romanen er hvordan forandringene under vann må ødelegge for andre arter enn mennesket.

I swore never to be silent whenever and wherever human beings endure suffering and humiliation. We must always take sides.

Elie Wiesel 1928 - 2016

Tid for en pangalaktisk Gurglebombe, kanskje?

Jeg har nettopp lest ferdig Triangel av Eystein Hanssen. Jeg synes det var en spennende og underholdende krimbok, kjenner at jeg virkelig begynner å få sansen for Elisabeth Rathke. Nå gleder jeg meg til å begynne på Åtseldyr, som er neste bok i serien.

Kjøpte den første boka bare for å sjekke om den norske oversettelsen holdt mål. Det gjør den. Gir allikevel "bare" en femmer, for den engelske er hakket bedre. Fordi den er engelsk, tror jeg. Ikke sikker på om det lar seg gjøre å gjendikte til samme nivå, eller så er jeg bare biased (som det heter på nynorsk). Denne gjendiktningen er i alle fall så god som det er mulig å få til, IMHO.

Edit:
Må trekke tilbake femmer'n, utover i boka begynner kvaliteten å bli litt for varierende. Noen muntlige replikker er f. eks ikke særlig muntlige. Adams er så bra når han blander muntlig og skriftlig, høy og lav litteratur, og det er det ikke alltid oversetterne får til.
Men det verste er når de utelater ting: Marvin ytrer aldri sin berømte "Here I am, brain the size of a planet..."! En forglemmelse? Er det mulig? Og norske lesere får aldri vite hvem som var universets verste dikter - Paula Nancy Millstone Jennings, Sussex, er ikke nevnt.
Jeg har ikke parallell-lest utgavene, men akkurat disse to tingene husket jeg så godt fra den første gangen jeg leste boka, så jeg måtte sjekke når de ikke dukket opp der jeg trodde de skulle de være i den norske utgaven.

Denne helgen leser jeg Triangel av Eystein Hansen. Dette er den tredje boken om Elli, og helt klart en opptur etter bok nummer to som ikke falt helt i smak hos meg.

Sesong fire av Orange is the new black skal ses neste gang samboeren jobber helg :)

«Ellisif Wessel (1866-1949) kunne med enkelhet valgt å se på samfunnet utenfor ved å trekke tunge fløyelsgardiner litt til side. Men hun gjorde ikke det, hun valgte et stormfullt liv i samfunnets ytterkant. En tilværelse der hun ble hatet, der avisene kalte henne for Morderengelen.
Hva drev henne til å mene så sterkt om samfunnskreftene at store deler av landet ønsket å stille henne for retten? Og spyttet når de hørte navnet hennes?
Det var det som vakte min interesse og nysgjerrighet.»

Sitatet over er fra forordet til romanen Himmelstormeren av Cecilie Enger. Romanen ble utgitt i 2007. Men den var helt ukjent for meg før den var hovedboken i Bokklubben i mars (?) i år, og jeg leste om den her.

Jeg har kjøpt boken og "spart" den til Ingalills biografisirkel der månedens tema er I rettferdighetens navn. Romanen er et portrett av Ellisif Wessel, men jeg antar at jeg kan snike den inn som en biografi.

Romanen var like god som forventet. Det er litt underlig at jeg ikke kjente til denne delen av historien som Ellisif representerte. Selv om jeg vokste opp i Vest Finnmark, og hendelsene rundt Ellisif utspant seg i Øst Finnmark, burde jeg vel strengt tatt ha lært om henne. Men de kontroversene som var rundt henne, ikke minst det at hun var begeistret for den russiske revolusjon, er muligens årsaken. Eller var hennes bidrag ikke stort nok i den tid der mennenes bragder har vært trukket frem som viktig.

Ellisif Müller ble født inn i en borgerlig tilværelse. Faren var lege. Hun ser de fattige rundt seg. Som kvinnen Ellisif og moren møter. Kvinnen som drar på en vogn med liket av sønnen. Moren som har en sterk gudstro, troen som Ellisif etterhvert forlater:

«Om kvelden sa moren at det aller viktigste ved kristendommen var at den ikke bare skulle læres, den skulle også leves.
Gutten på vognen hadde fylt fem år, hadde ett yngre søsken, med en annen far. Oline Larsson var ikke gift, hadde gått utfordrende kledt da hun var yngre, hun hadde satt håret sitt opp i frisyrer så nakken og huden bak ørene ble synlig. Til tross for at hun kom fra et godt hjem. Fattig, men godt.
Moren til Ellisif lukket øynene der hun satt ved sengeenden, og ba Gud om å se til den døde gutten på vognen.
Og hun bad også om at Herren skulle se til Oline Larsson i hennes sorg, og at hun skulle forstå at skurvsopp måtte behandles.»

Kvinnen som jeg skrev om i dette innlegget bidro også til Ellisifs engasjement:
Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge

«Den britiske kvinnen lady Arbuthnott representerte den nye tiden. For Ellisif ble hun blikket inn i fremtiden!
Ellisif fikk lytte til diskusjoner og problemstillinger hun aldri tidligere hadde hørt tale om. Lady Arbuthnott som kjente (og diskuterte med!) menn som dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.
For ikke å glemme den sjokkerende, til tider gudsbespottende og gudsfornektende ordbruken til ladyens mange venner, eller ideene om at Ellisif, som kvinne, burde foreta sine egne livsvalg. Disse menneskene kikket over vinglassene og sa med høylytt sikkerhet at Ellisif om ikke lenge, når mennesker som dem selv ble mange nok, ville kunne ta examen artium. De reiste seg ustøtt og entusiastisk fra dypet av burgunderrøde stoler, eller fra sennepsgule sjeselonger, de tok bena ned fra skamlene og snakket oppglødd om at det nå var like for kvinner ville få adgang til universitetet, og de så på Ellisif som om hun representerte den rene moderniteten, når de så at hun også kom til å få oppleve at det svake kjønn fikk stemmerett.
Men aller viktigst, mente de, var det å skrive sant. For å skrive sant, var å være i sannhet. Det var slik de uttrykte seg. Og å være i sannhet var det eneste riktige, uansett pris.»

Faren til Ellisif hadde vært lege for Barbara Arbuthnotts sønn, og det var slik hun ble kjent med ladyen. Barbara Arbuthnott fikk betydning for Ellisifs kamp helt konkret som jeg kommer tilbake til.

Ellisif var 16 år da hun forlot Dovre med tog for å begynne på Nissens Pikeskole.

«Det er faren hennes som har ønsket det, og hun har ikke strittet imot et sekund! Ellisif skal ta middelskoleeksamen for piker. Hun skal få være blant de aller første som får forsøke seg, et resultat av en flammende krig tre ar tidligere om hvorvidt jenter skulle få ta guttenes eksamen, selv om kravene i matematikk ble redusert. Hun vet ikke om moren har vært like begeistret for ideen.»

Hun skal bo hos samme vertinne som fetteren Andreas Wessel. Han er da 24 år og halvveis til medisinsk embetseksamen.

Ellisif nyter å være i hovedstaden, med alt den har å by på. Hun får ikke lov, men vandrer rundt på egen hånd. Ellisif begynner å tvile på Den hellige ånd, hun trekkes mot unitarismen og teosofien. Hun trekkes mot de som kjemper for kvinners rettigheter. En av dem er Gina Krogh som klassevenninnen snakker om:

«Hun har aldri hørt om denne Gina Krog.
- Neivel, sier Kristine, og ser opp på de gylne septemberbladene som skjelver på den store ospen som vokser tett inntil muren, på utsiden av skolegarden.
- Moren min sier hun er fremtidens bolverk. Kristine smiler.
- At hun er giftig? spør Ellisif.
- Sannsynligvis betyr det bare at Gina Krog er mer moderne enn min mor, sier hun. - At hun snakker om ting som overdøver kjedsomheten hjemme hos oss. Søsteren min sier at Gina Krog i våres har sagt at kvinner bør få delta i stortingsvalgene. Og at hun nettopp har dannet noe som heter Norsk Kvinnesaksforening, med en mann som formann!
- Hun vil ikke engang høre tale om en slik forening.»

Ellisif trekkes også mot Andreas, mot kjærligheten. Til tross for den motstand de møter mot at fetter og kusine skal gifte seg, gifter de seg 4. mars 1886 i Dovre kirke. Morens motstand er så sterk at hun ikke er til stede i datterens bryllup. At hun med dette mister kontakten med moren skal bli en av Ellisifs sorger i livet. På gavebordet ligger det som skal bli Ellisifs viktigste verktøy i den kampen hun går inn i – å dokumentere den sosiale nøden og urettferdigheten hun møter nordpå:

«Det er en bryllupspresang Ellisif ser lenge på, nesten uten å våge å røre ved den, i frykt for at den kan løse seg opp som en drøm mellom hendene hennes: Fra lady Arbuthnott har hun (ikke begge to) fått et fotografiapparat. Det ligger i en egen koffert med utstyr, glassplater, stativ, kamerahus. Og ladyen har sagt at det er det beste fra Sverige, et Hasselblad 9 x 12.
Om ettermiddagen reiser Ellisif og Andreas Wessel. Ingen av dem aner riktig hvor de skal, det er for fjernt og fremmed. Og for langt.
Andreas er nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger.
Ellisif er nitten år, og nå reiser hun til Kirkenes.»

Når Ellisif kommer til Sør-Varanger bor der 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner. Gruvedriften med opprettelsen av Syd Varanger øker befolkningen. Virksomheten tiltrekkes arbeidere som lever på et eksistensminimum. Som utnyttes for profitten som eierne er ute etter. Fra før er samfunnet preget av fattige mennesker. Disse møter Ellisif når hun er med Andreas ut til pasienter. Når de kommer til legekontoret.

Ellisifs største sorg er barna som hun føder for tidlig. Den blir ikke mindre når hun ikke får gravlegge dem på kirkegården.

«Presten griper hendene hennes. Hun vil kaste opp.
- Hvis vi begynner å gravlegge mennesker som, ja, som ikke er døpt. Som ikke er frelst og innviet hos Gud. Så mister kirkegården sin, skal vi kalle det... sin renhet. Det er rett og slett galt.
Han har et tonefall som Ellisif ikke kan tolke. Skulle hennes lille sønn, som aldri rakk å gjøre en eneste ond gjerning på jorden, aldri tenke en dårlig tanke, skulle han skitne til de andre døde?»

Sønnen, Peter Jan, som får leve til han dør av tuberkulose når han er elleve måneder. Anders er samtidig sørpå og blir behandlet for samme sykdom. Det er hjerteskjærende å lese om.

«Andreas kaller tuberkulosen for en ondskapsfull tiggerkjerring.
For i Finnmark, og i Sør-Varanger spesielt, sniker den seg rundt fra bosted til bosted, langs fjorder og over vidder. Den hvite pesten bærer hun med seg, skjult i hoste og spytt, hun er kledt i skitne klær, og hun søker seg særlig til steder der menneskene bor tett, der hun kan stikke seg bort i en mørk krok, for noen legger merke til henne. Der det er trangt og lysfattig, og der lyden av surklende lunger er så alminnelig at infeksjonen uforstyrret får spre seg i blodet. Hun skiller ikke mellom forsørgere, spedbarn eller mennesker på spranget inn i voksenlivet. Hun bryr seg ikke om det er høytid eller sorg. Hun er målrettet, hun går helt inntil, hoster eller prater lavt, slik at den hun henvender seg til noen uker senere kjenner hvordan trettheten får alt til å dreie seg om den søvnen som fyller nettene med svette og feber.»

Ellisif var en sterk og modig kvinne. Det er sterkt å lese om hennes historie og det samfunnet hun var en del av. Hun kjempet for de som ikke hadde muligheter for å kjempe for seg selv. Ga en stemme til de fattige i samfunnet. Hun var med på å stifte fagforeningen Nordens klippe. Protesterte mot urettferdigheten hun observerte - skriftlig og muntlig. Diskuterte. Kompromissløs selv om hatet fra motstanderne var sterkt. At hennes voldsomme engasjement var skremmende for de borgerlige, som kjente sin tilværelse truet, er enkelt å forstå. Særlig det at hun var tiltrukket av den russiske revolusjonen. Gå nå hjem lille legefrue, var det mange som sa og tenkte. Andreas var ikke alltid enig med Ellisifs metoder, men kjempet for saken på sin måte. Også han fikk utrettet mye. Johan Falkberget var også en av Ellisifs støttespillere.

Himmelstormeren er en en gripende og tankevekkende historie som kommer til å stå som en klippe i bokhyllen. Som vil minne meg på at det er noen som har kjempet for alt det jeg tar som en selvfølge. Ellisif ville vært stolt om hun hadde sett at jeg med den største selvfølgelighet har tatt mine valg i livet. Uten å kjenne skam for at jeg jeg har valgt bort å ha mange barn. Valgt å være i arbeid hele livet fordi det var det beste for meg. Er republikaner. Kan ærlig si at jeg tviler på at det finnes en Gud. Har vært organisert hele arbeidslivet selv om jeg ikke er organisert under arbeiderbevegelsens faner. Er tillitsvalgt med en arbeidsgiver som må ta foreningen vår på alvor. Slik at vi arbeidstakere ikke må stille med lua i hånda. Slik kunne jeg fortsatt i det evinnelige. Takk til Ellisif!

Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke

Lesehelg, tralala! Her på Østlandet kan det muligens bli litt lesevær/regn i helgen. Nå spørs det hvor mye jeg får lest i selve helgen i og med at hele sesong 4 av Orange is the New Black ble lagt ut på Netflix i dag :-)

Jeg har nettopp startet på en historisk biografi om selveste Solkongen - Louis XIV (eller Ludvig den 14. som nordmenn gjerne kaller ham). Den er skrevet av historikeren John Abbott som levde på 1800-tallet og ble født om lag 100 år etter Louis' død. Det er interessant lesning spekket med fakta, så jeg må dvele litt her og der. Louis XiV bygde jo ut det fantastiske Versailles-palasset slik vi kjenner det i dag. Jeg har beundret palasset på stedet flere ganger. Solkongen levde i en spennende tid og hadde et ganske utrolig liv. Jeg har ikke akkurat druknet i historielesning etter avsluttede studier, så det er gøy å få litt lesevariasjon ved å lese historie.

Podcasten jeg anbefaler denne uken kommer fra BBC's Radio 4 - nemlig A Point of View. Denne podcasten passer for de nysgjerrige, de som liker litt intellektuell gymnastikk eller de som verdsetter det å tøye tanken litt. I episoder på ca 10 min kåserer tenkere og filosofer over svært varierte tema - sånn sett er der litt for enhver smak. A Point of View-serien har gått i flere år, så det er bare å scrolle nedover for å finne noe som kan interessere deg:
http://www.bbc.co.uk/programmes/b006qng8/episodes/player

Nyt verden og litteraturen! God helg :-)