Forlag Bloomsbury Publishing PLC
Utgivelsesår 2010
Format Hardcover
ISBN13 9780747548409
Sider 304
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!
Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012.
"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.
"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)
Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det.
Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet hverandre tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken.
"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen.
... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt.
"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."
"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)
Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten.
Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ...
"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande. ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)
Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten.
"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)
Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband.
"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut.
Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)
Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ...
Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle.
Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen.
Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!
"Just kids", Patti Smith
Førr ei bok - førr ei dame, og for ein kunstnar. Multikunstnar.
Patti Smith. Smak på namnet. Du har høyrt det før. Somme meir enn andre, alle har høyrt namnet, men ikkje alle har høyrt musikken, og dei færraste har lese noko ho har ført i pennen. Eg likar musikk med dei gode tekstane, og ser på det som god poesi, så at ei som lagar musikk også kan skrive ei bok er inga overrasking, men at ho treff så godt hadde eg ikkje venta.
Morosamt å lesa om åtte år gamle Patti sin fascinasjon over bøker. Kor dei påvirka fantasien, leiken og livet. Kor dei åpna augene mot verda. Somme stadar i boka sat eg som fjetra, bladde, googla og las.
Boka er det ein kan kalle lettlest, men der er store muligheter for en grundig kunstreise hvis ein som meg likar å slå opp referanser forfattaren skriv inn. Her var det mange forskjellige kunstnarar å bli kjende med om ein vil eller må ha alle detaljar klar når ein les.
Det vart litt i overkant, men det høyrer så absolutt med til heilheita.
Boka er ei reise. Ei reise i tid og forskjellige kunstformer, men med hovedvekt på Patti Smith og Robert Mapplethorpe sitt forhold - som var heilt spesielt på mange plan.
Å lese denne var ei utruleg reise - med masse musikk og andre kunstnarar som eg måtte innom.
Boka er forresten oversatt av Brit Bildøen, som har skrive ei flott bok eg kan anbefale. "Sju dagar i august" vann Romanprisen i fjor. Patti Smith likar forresten Jo Nesbø, og har lest inn ei av bøkene hans på lydbok.
"– Patti Smiths Just Kids! Livslusten kom tillbaka. Kärleken,
rockmusiken, poesin som hon skildrar i New
York var så stark att man ville överleva för att få möta
livet där ute igen."
Journalistane Martin Schibbye og Johan Persson gir litterariten i "Just Kids" og det sanselege ved skrivninga til Patti Smith mykje av æra for å ha overlevd fengselsopphaldet i Addis Abeba, Etiopia, i 2012.
Kjelde: "Biblioteksbladet", 10/2012, side 4.
Varm og vàr historie fortalt om hvordan Patti & Robert utviklet seg som kunstnere, venner og kjærester. Virker ærlig, nyansert og usentimental. Beskriver en viktig brytningstid og folk med åpne sinn og ønske om å eksperimentere bredt. Patti skriver veldig godt!
Nydelig beskrivelse om Robert, Patti og deres kjærlighet. Boka gir et interessant bilde av New York på 60- og 70-tallet, inkludert livet på og rundt legendariske Chelsea Hotel. Til tider litt mye namedropping, jeg syntes boka er på sitt absolutte beste når Patti skriver om forholdet til robert og deres kunstneriske utforskning.
I dei dårlege periodane mine undra eg meg over kva som var poenget med å skape kunst. For kven? Prøver vi å vekke Gud? Snakkar vi med oss sjølve? Og kva er det endelege målet? Å få verka sine bura inne i kunstens store zoologiske hage? MoMA, Metropolitan, Louvre?
We used to laugh at our small selves, saying that I was a bad girl trying to be good and he was a good boy trying to be bad.
Eg var eit drøymande, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i.
It was a good day to arrive in New York City. No one expected me. Everything awaited me.
Picasso kraup ikkje inni skalet sitt da hans elska Baskarland blei bomba. Han reagerte med å skape eit meisterverk i Guernica, for å minne oss om uretten som blei gjort mot folket hans. Når eg hadde pengar til overs, gjekk eg til Museum of Modern Art for å sitje framfor Guernica. Der brukte eg lange timar på å betrakte den falne hesten og auget med lyspæra som skein over dei sørgelege restane av krigen. Så kunne eg gå tilbake til arbeidet.