Jeg har alltid hatt sansen for Christine Koht som komiker og tv-personlighet, nå fikk jeg skikkelig sansen for henne som menneske. Sterk og modig historie.
Vakkert, vond og nydelig bok. Varsomt og fint ført i pennen av Joachim Førsund. Ikke så stor bok i format, men innholdet er stort og vil følge meg lenge.
Når man er død, ser man alt og hører alt, for bare når man er død, vet man hvor herlig det er å leve.
«I stillingsannonsen stod det: Å være flyvertinne er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg har prøvd å skape meg et liv her oppe. Bevege kroppen på en måte som føles meningsfull. Som får tiden til å gå. Jeg har oppgaver her, det er ting å gjøre. Men de tingene minner om andre ting, og dagene minner om hverandre. Det gjør noe med hjernen min. Jeg har hukommelsen til et gammelt menneske, eller enda verre, et lite barn. Barn er elendige til å skape minner: De husker ting feil.»
Husker barn ting feil?
I bokomtalen skriver forlaget at Sarah Smith Ogunbonas debutroman Globus utgitt i 2020 er «en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.» På slutten av romanen er hovedpersonen Hazel i en samtale med søsteren Cornelia der de er innom et tema som fikk meg til å tenke på Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. En rom som det ble mye støy rundt der temaet kort var hvem som eier en historie. I Globus sier søsteren Cornelia at Hazel må slutte å late som om de hadde en dårlig mor. Tidligere har vi lest at Cornelia overtok morens rolle i livet til Hazel da moren forsvant inn i sitt mørke:
«Da Cornelia var ferdig med å oppdra seg selv, oppdro hun meg.»
Det er noe uforløst over Hazel. Samtidig; hun er ung, 20 år. Usikker. Fortsatt bundet til og avhengig av søsteren som har vært en trygghet for henne i en etter hvert kaotisk oppvekst. I den nye jobben knytter hun seg på samme måte til en kollega, Europa, tilknytningen skjer allerede under opplæringen til jobben som flyvertinne:
«Jeg har på meg den samme kjolen resten av uka. Jeg kommer akkurat tidsnok, eller til og med litt sent, for å være sikker på at jeg er sist inn i rommet. For å se om vesken til Europa står på stolen. Jeg kan umulig være den eneste som vil sitte ved siden av henne. Alle liker Europa, og allikevel holder hun av plassen til meg. Jeg liker også Europa, og jeg liker notatene hennes. De gjør det lettere å skille det som blir sagt for stemningens skyld, det vi skal le av, og det som er ment jeg skal ta med meg videre.»
Forlaget skriver at Sarah Smith Ogunbona (f. 1989) er født og oppvokst i Oslo. Hun har studert ved Forfatterstudiet i Bø og ved Litterär gestaltning i Gøteborg. Og at Globus er hennes første bok. Jeg tenkte underveis på hvorfor forfatteren har valgt at Hazel skal jobbe som flyvertinne. Å være flyvertinne i dag er ikke så glamorøst som det var før, og slik jeg oppfatter det er lønninger lavere i dag enn før. Samtidig er det noe eget med dette yrket sett utenfra. I dette intervjuet forteller forfatteren hvorfor:
«– Fordi jeg elsker alt som er fake, som er overflate. Uniformer, sminke, replikker, påklistrede smil. Med det mener jeg ikke at flyvertinner ikke har dybde, det har de, for i tillegg til å være flyvertinner er de også mennesker. Men de har unektelig en påfallende plettfri overflate. Og jo mer perfekt en overflate er, dess mindre midler kan den ødelegges med. Det er en bra motor for dramatikk, spesielt når man, som meg, ikke har noe særlig talent for plot og intriger.»
Jeg likte romanen Globus fordi den gir meg rom for egne tanker underveis og etter å ha lest romanen. Herunder om hvordan Hazels forhold Cornelia og Europa utviklet seg, og om Hazel klarer å frigjøre seg fra dem. Men mest fordi den har et tema som jeg synes er viktig; at det sjelden finnes en sannhet om relasjoner i en familie; at sannheten er subjektiv.
Å gå og lure er verre enn å vite alt.
Og hvis alle gikk omkring med livet sitt i en gjennomsiktig pose, ville hun garantert ikke bytte med noen
Du trenger ikke antidepressiva. Du trenger bare bedre venner.
Hilsen Ruth er ei perfekt bok som kjem på det perfekte tidspunktet. Debutant Ingrid Tørresvold skildrar gripande tilveringa til ei introvert og noko dysfunksjonell snart 40-åring midt i ei samfunnskrise, der ho lar oss sjå svakhetane hennar, samtidig som me verkeleg og oppriktig bryr oss om karakteren. Ruth kjem til å bli hos meg lenge.
Ny heterekord kvar einaste dag, folk rømmer nordover i strie straumar for å komme unna den drepande sola. Igjen er Ruth, som eigentleg likar samfunnet sånn som det er no. Ja, det er varmt, men det er mykje mindre folk, ho kan gå på jobb og på butikken utan å hamne i eit utal sosiale situasjonar ho ikkje beherskar. Ruth klarar seg i varmen. Så får ho ein venn.
Gjennom heile boka sitt eg med tanken at Ruth hadde gått veldig godt i lag med Ingvar Ambjørnsens Elling. Som Elling slit ho med sosiale situasjonar. Ho veit ikkje kva ho skal seie, korleis ho skal vere, klarar ikkje heilt andletsuttrykk. Ho blir ukomfortabel sjølv med folk ho kjennar godt, fordi ho overanalyserar alt som skjer, som blir sagt, alt som ikkje blir sagt. Samtidig liknar ho på Elling i at ho oppsøker situasjonar der det er ein del folk, så ho berre blir ei i mengda. Som ei minnemarkering, eller venterommet på legekontoret.
Men Ruth er ein mildare versjon av Elling. Der ein nesten føler blodet boble hos Elling av og til, trekker Ruth seg meir innover. Ho gir ikkje utrykk for det ho tenker og kjenner, i stadet seier ho det ho trur det er bra å seie, uavhengig av om det er sant eller ikkje. Om det passar seg å seie at ein tok abort ein gong i tida, då seier ein det sjølv om ein berre har hatt sex ein gong og ikkje blei gravid av det.
Sånne løgner er det som byggjer opp forholdet til den nye kollegaen og venninna Sofie. Sofie fortel uhemma om livet sitt, og Ruth lyg for å holde tritt, for å passe inn i samtalen. Det går ei stund, men Ruth finner snart ut at eit vennskap bygd på løgn er vanskeleg å halde.
Tørresvold gjer mykje rett i denne boka. Språket er fint, det skjer nok til at det aldri blir kjedeleg, men skjer lite nok til at meininga og kjenslene i boka består. Men mest av alt klarar ho å skrive truverdige og varierte karakterar som verkeleg sett seg i hjarta ditt.
Ruth er eit menneske det nok er vanskeleg å ha med å gjere, men det er definitivt ikkje vanskeleg å ha sympati for og like ho, likevel. Sofie er omgjengeleg og sosial, og ho jobbar seg gjennom ein vanskeleg situasjon med iver. Ruth si søster, Mari, er ei tolmodig og godhjarta storesøster, som prøvar hardt å hjelpe søstera si; samtidig slit ho med å forstå søstera si, noko som gjer situasjonen vanskelegare for både Ruth og Mari.
Dei tre karakterane er dei som tar mest plass i boka, og det blir gjerne til at ein både likar og sympatiserer med dei alle. Det til tross for at dei er så forskjellige som dei er. Det er imponerande karakterbygging av Tørresvold som gjer dette mogleg, og det er dette som tar boka opp det siste hakket frå ei bra bok til ei fantastisk bok.
Når boka er ferdig etter berre 150 sider er eg glad for at dei tre har fått bli ein del av livet mitt, og eg er trist for at dei ikkje lenger er det. Ein har genuint lyst til å følgje dei vidare og bli betre kjent med dei. Men Tørresvold stopper boka før det blir for mykje, og etterlatar oss med eit ønske om meir. Dermed blir boka med oss vidare. Imponerande skrivekunst av debutanten!
Sjeldan har ei bok treft meir med slippdagen enn denne boka. Å sleppe ei bok som skildrar eit samfunn i krise, der folk må hamstre varer, holde seg inne for å holde seg i live, midt i koronatidene, det er heilt perfekt. Enda meir perfekt er det å lese den no, når me som samfunn opplever noko av det same. Dei fleste av oss kan kjenne igjen mykje av det som skjer, fordi me opplever det same.
Boka kjennest som å lese tida me er i no, og det gjer at ein føler enda meir med hovudkarakteren enn ein hadde gjort elles. Ein kan kjenne igjen nokre av dei irrasjonelle handlingsmønstra til Ruth, fordi me ser det hos oss sjølv og andre. Ein kan forstå nokre av beveggrunnane hennar, rett og slett fordi dei er veldig i tida.
Det er nok litt flaks at Cappelen Damm og Tørresvold treff så godt med sleppdatoen, men det gjer berre ei allereie veldig bra bok enda betre. Eg ville anbefalt denne boka til alle, og eg vil anbefale å lese den med ein gong. Den vil framleis vere veldig bra om ti år, men koronatidene er den perfekte tida å lese den på.
"Hvis det bare hadde vært arbeidet hadde jeg ikke klaget men besteforeldrene dine var av det slaget som trodde på tukt. I hvertfall farmoren din. Det var nok å velte en vannbøtte for å få juling. Ofte var det nok å bare finnes."
Der jeg kommer fra, har klengenavn som oftest en negativ klang, som Apen, Høg og Låg eller Brøst-Jensen. Selv det å bli kalt Einstein var ikke nødvendigvis positivt på Skogli.
Det sies at et menneskes personlighet er summen av dets erfaringer. Men det er jo ikke sant, ikke helt, for hvis fortiden vår var alt som definerte oss, ville vi aldri orke oss selv. Vi må få overbevise oss om at vi er mer enn feilene vi gjorde i går. At vi er alle våre neste valg også, alle våre morgendager.
Jo lenger man har vært sammen, desto færre ord trengs for å bli uvenner.
Jack: Ta det rolig nå.
Roger: Jeg er jævlig rolig.
Jack: Etter min erfaring er det nøyaktig det ikke-rolige personer pleier å si.
Det å bli foreldre kan føre til mange år der barnas følelser bruker opp alt oksygen i familien, det kan bli så emosjonelt intenst at en del voksne går i årevis uten å rekke å fortelle noen om sine egne følelser, og går det lang nok tid før man får sjansen, kan det ende med at man glemmer hvordan man gjør det.
For man kan elske hverandre til tross for hverandre.
Jeg hadde en middelmådig barndom.
Lukka er som frostrøyk, den er uhandterleg og ullen, du ser den best på avstand, ikkje når du vasar rundt inne i den og opplever lykkelege dagar.
Den lille rumpa hennes vrikket foran meg hele den lille kroppen hennes med alt sitt dingeldangel og sine stramme bukser. Så mye arbeid, tid og penger so, hun hadde nedlagt i alt sammen, og likevel hadde mannen stukket av. Mens min mann fortsatt var her, selv om jeg gikk i herreklær.
Alle som har levd noen år med en syk person vet godt at medfølelse er et knapphetsgode. Du går fort tom. Når medfølelsen er borte, er du bare sliten. Det er heller ikke alltid at sympati er det beste du kan tilby et sykt menneske. Både galgenhumor og ærlig tale kan være vel så lindrende for en som sliter.