Helt enig. Ikke at jeg har lest alt av ham, men alt jeg har lest av ham, har vært bra! :-)
Herlig at Johan Borgen kommer fram i dagslys igjen!
Jeg leste 'Av en født forbryters dagbok' da jeg var 16 år, og det førte til at jeg slukte alt det andre han har skrevet i tur og orden.
Johan Borgen er en god gammel norsk forfatter som godt tåler å bli lest i dag også!
Så får man altså et brev i posten, fullt av bokmerker, fra en helt fremmed person... fordi man på et tidspunkt har nevnt på bokelskere.no at man samler på bokmerker, noe har merket seg dette og sender altså til meg:-) Dét er hyggelig det! Tusen takk til deg som sendte, jeg nevner ikke navnet ditt - det kan du selv bestemme om skal offentliggjøres! Jeg ble så rørt over at det finnes slike mennesker!
Nesten litt vemodig å være ferdig med siste boka. Den sterke An-Margitt går fortsatt foran, og sammen med Johannes bringer hun framskritt og større grad av selvberging til bygda. Men også den tilsynelatende usårbare An-Magritt blir sårbar etter å ha møtt Johannes: Amors Schwester hette Angst. Og hun er stadig redd for å miste ham. Hun skjønner også selv at hun er avhengig av Johannes: Her ville aldri ha kommet til å vokse et eneste kornaks uten det under - drømmen om Johannes fra Freiberg.
Selv om også denne siste boka var godt skrevet, er jeg ikke like begeistret som over de tre første. Kanskje fordi det ikke var samme "fortryllelsen" (finner ikke noe dekkende ord...), ikke så mange sitatvennlige visdomsord, mindre humor - både galgenhumor og den underfundige. Og så savner jeg mer om Ole soldat. Vi får i verket ganske god kjennskap til mange personer, men en sentral skikkelse som An-Magritts far dukker bare opp i få setninger og etterlater iallefall meg med mange spørsmål. Samlet sett ble det derfor en litt blandet leseopplevelse, men havner absolutt på pluss-siden! Og jeg tror dette er bøker jeg vil ta fram igjen senere og sikkert finne noe nytt hver gang :)
Aspaas har veldig mange gode poenger i denne boken. Hun har satt seg inn i mye materiale, og bruker dette til å begrunne standpunktene sine. Hun har selvfølgelig mye rett i at ting blir bedre i en rausere verden. Slutten blir litt litt "cheesy", men hun må få lov til å ta litt av.
Aberet er at i en verden full av raushet vil kynikeren kunne dure frem. Så en film der alle sa sannheten hele tiden. da hovedpersonen oppdaget at det gikk an å fortelle små løgner, fikk han en kjempefordel i forhold til alle andre. Så hvordan skal verden unngå nettopp dette?
Aspaas fremstår innimellom litt som nyrelgiøs, og har et voldsomt behov for å fortelle det hun har oppdaget.
Til tross for mine motforestillinger har jeg gitt boken terningskast 5. de gode poengene i boken er virkelig gode, og trenger å bli sagt!!!
Jeg synes det er viktig at vi forholder oss til historiske fakta. Mange tror Israel ble opprettet av FN og mange vil gjerne tro det. Det er likevel ikke slik Israel ble til.
Denne konflikten har helt i fra begynnelsen av eksistert i mellom to parter (delvis 3 dersom en regner med britene som spilte en betydelig rolle før opprettelsen) med totalt ulik styrke. At Holocaust bør få all mulig oppmerksomhet og at vi alltid må forsøke å lære av historien endrer ikke dette. Derfor vil alltid Palestina-spørsmålet stå for seg og være et symbol på dyp urettferdighet. Som vi ikke kan eller skal forstå.
Det var ikke FN som opprettet Israel. Det var det Haganah under ledelse av David Ben Gurion som gjorde. Nyere forskning (Morris mfl) viser at det skjedde i et samarbeid med terrorgruppene Irgun (Menachem Begin) og Stern.
"FN kom i 1947 med en anbefaling om at Palestina burde deles i to, der jødene ble tildelt 54 % av jorda, mens palestinerne fikk 46 %. Dette ble akseptert av jødene, mens palestinerne, som utgjorde 70 % av befolkningen, ikke ønsket at det skulle etableres en jødisk stat på det de mente var sin jord. Før FN rakk å behandle saken ferdig, proklamerte imidlertid den sionistiske ledelsen i Palestina i 1948 staten Israel for opprettet." Fra Globalis.no
Og jeg legger til:
Allerede før opprettelsen av staten og deltakelsen fra andre arabiske land i krigen i fra mai 48 hadde Haganah, Irgun og Stern (sionistiske styrker, de to siste rene terroristgrupper) tatt kontroll i større områder enn delingsplanen forutsatte og fordrevet palestinere i fra områder delingsplanen forutsatte at de skulle ha kontroll. Krigen i fra mai 48 utvidet området ytterligere til å utgjøre 21% mer enn FNs delingsplan. Egypt (Gaza)!og Jordan (Vestbredden) tok resten. Palestinerne hadde ikke noe landområde og 700.000 var blitt flyktninger.
Her vil vi gjerne oppfordre de som vil til å dele det første avsnittet eller den første setningen i bøkene dere leser.
Om dere vil dele fra de dere allerede har lest, dårlige, fantastiske eller rett og slett underlige, så gjør gjerne det!
Husk tittel og forfatter!
Så pussig at du skulle spørre om det, Natalie - jeg lette den frem i Nasjonalbibliotekets digitale boksamling for bare et par uker siden! Dette er en av mine favorittnoveller, og har vært det siden jeg leste den første gang på gymnaset. Her har du lenke rett inn i novellen - i Johan Borgens "Noveller i utvalg 1936-1961" står den på s. 99:
http://www.nb.no/nbsok/nb/8640eba7158e46cccd5c1f4d07023cf2?index=5#101
"Bestefar er en stokk." Jeg sier ikke mer... ;-)
Jeg har hele tiden mens jeg har lest, sittet med en følelse av at Falkberget har lekt seg litt når han har skapt kølfogden Hedstrøm. Det er som om han vil at vi skal sitte og lure på om fortelleren virkelig tror på noen av de mystiske hendelsene, eller om han bare gjengir overtroen blant folk.
Er litt over halvvegs i boka nå. I dag fikk jeg i posten Eiliv Grues hefte: "Kølfogden i Johan Falkbergets Nattens brød - En tilnærming til mysteriepersonen Johan Hedstrøm". Tenkte å lese det når jeg er ferdig med "Kjærlighetens veier". Har du lest det? Hedstrøm virker som et lite innslag av "magisk realisme" i bøkene :)
Det er ei fantastisk bra bok, som eg har lese fleire gangar, både på norsk og engelsk. Eg har inntrykk av at det ikkje er så mange som kjenner til den, men eg anbefaler den iallefall på det varmaste. Det er begynt å bli nokre år sidan sist eg las den, men eg kjenner at det freistar å ta fatt på den igjen.
Fare, fare krigsmann (Originaltittel er Gone to soldiers) av Marge Piercy er ein av mine favorittbøker. Den handlar om ti ulike personar, 6 kvinner og 4 menn. Nokre av dei er i slekt, andre møtast under ulike omstende i løpet av krigen. Romanen går føre seg på fleire ulike stader, mellom anna i USA, Frankrike og i Stillehavet.
Jeg er så imponert over hvordan Enquist makter å levendegjøre noe som hittil bare har vært historiepensum i mitt hode. Visst kjente jeg til kongens galskap og Struensees "besøk" på maktens høyder, men her blir det altså levende mennesker av hovedpersonene i dette dramaet. Samtidig greier Enquist å flette inn små "forelesninger" om samfunnsforhold uten at det virker belærende. Makeløs forfatterprestasjon!
Jeg blir veldig interessert når jeg leser dette! Leste Gösta Berlings saga for mange år siden, og den var fantastisk. Har ikke lest "Jerusalem" men elsket filmen og særlig TV-serien som forklarer flere ting som blir borte i filmen. Nå skal jeg sannelig ta gamle Selma frem igjen, takk for tipset!
Da er jeg ferdig med alle fire bøkerne om An-Magritt. Jeg tror det viktigste budskapet i bøkerne er vel troen på at det går an, hvis man bare har vilje og mot. Jeg likte best å lese bøkerne selv i mitt eget tempo, i stedet for å høre de på lydbok som jeg gjorde med de to første. Da fikk jeg tid til å tenke på hva jeg leste, slå opp ord jeg ikke ante hva betydde og lese det hele en gang til.
Min bruk av bokelskere.no er at jeg leser teksten som forlaget har lagt inn om boka, og så leser jeg hva andre bokelskere mener om boka (hvis noen har skrevet noe før jeg leser den da). Det som er viktig for meg når jeg leser slik, er å få vite litt om handlingen, slik at jeg kan vurdere om denne boka virker interessant for meg, samt høre andre bokelskeres mening om hvorfor den boka var god eller dårlig for dem. Det er ikke alltid at forlagets tekst stemmer med min oppfatning av boka i ettertid, og da er bokelskernes mening veldig viktig.
I mine bokanmeldelser/diskusjoner prøver jeg å formidle mitt inntrykk av boka rett etter at jeg har lest den. Jeg legger ikke inn så mye av handlingen, da jeg mener alle kan lese om det i det som forlaget har lagt inn av tekst. Jeg prøver å formidle hva jeg mener om boka, innhold, oppbygging, plott og utvikling, samt å skrive litt om hvorfor jeg mener det jeg mener. Det er to årsaker til at jeg skriver slik. Det ene er en huskelapp for egen del, hvor jeg kan gå tilbake for å se hva jeg mente, hvorfor, og om jeg dermed har lyst til å lese den en gang til, eventuelt fortsette med flere bøker av denne forfatteren. Videre håper jeg å kunne bidra til at flere bokelskere ønsker å lese de bøkene jeg synes er gode, det er en veldig viktig del for min del. Det er på denne måten jeg har kommet borti mange gode bøker! De gangene jeg har fått tilbakemelding på mine innlegg om at noen har oppdaget nye gode forfattere pga mitt innlegg, og de ønsker å lese mer av denne forfatteren, ja da blir jeg veldig glad!
Jeg er ikke noen analytiker, jeg formidler kun min opplevelse og følelse etter å ha lest ferdig boka. Klarer jeg å formidle den hjertebanken, adrenalinnivået og følelsen jeg har, så føler jeg at jeg har gjort noe fint for akkurat den boka.
Er stort sett enig i alt du skriver, det er mye av det samme som jeg har tenkt.
Når det kommer til "omtalene" sier det meg veldig lite når man ikke nevner hva man ikke liker/liker. Korte omtaler er helt greit, men jeg synes det bør være mer enn en setning før det kan kalles en omtale.
Kun linker er også noe jeg av prinsipp ikke klikker meg inn på uansett hvor nysgjerrig jeg er på boken. Synes det er en uting å bruke bokelskere.no for å dra lesere til egen blogg, noe jeg opplever at de prøver på.
Jeg har nå lest Kjærlighets veier og dermed hele Nattens brød - Johan Falkbergets enestående verk om An-Magritt:
Født til denne verden av en ulykkelig sjølmorderske og dotter til en rå soldat og oppfostret hos en frigitt livsslave. Før hun ble voksen – nærmest for barn å rekne – kjørte hun en enhornet stut og sloss og bante lik en zubusknabe i stangvekten.
An-Magritt er en jente å bli glad i. Hun er ”bare vilje” og sin egen verste fiende, stolt og sårbar. Og hun er en kvinne forut for sin tid. En som bryter mange konvensjoner, men ikke uten at det koster. Bare en sånn ting som at hun går ved siden av Johannes, og ikke flere meter bak, som det sømmer seg en kone.
Vi lærer å kjenne gruvesamfunnet i Rørostraktene på 1600-tallet – storinger og halvstoringer, fjellbønder og gruvearbeidere, fattige og uvitende, og de laveste av de lave. Det må ha vært fjøstausene. Personene trer så levende frem for oss – med sine sterke og svake sider, med sine dumheter og skavanker, sin varme og, når alt kommer til alt, lojalitet. Falkberget skildrer dem med kjærlighet og overbærenhet. Vi er aldri i tvil om at han anerkjenner bøndenes og gruvearbeidernes slit, at deres slit danner grunnlaget for vår velstand og utvikling.
I Kjærlighets veier står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Hvordan de to vokser sammen gjennom livet. Enkelte partier som omhandler gruveselskapet, kan virke noe "tørre" og tunge, men det forringer ikke helheten. Siste del av boken opplevde jeg som spesielt rørende og gripende.
Jeg har lest bokene fortløpende, for å holde fast ved stemningen og tråden i fortellingen. Jeg vil følge med i diskusjonene om verket, og gleder meg til flere synspunkter fra dere!
Jeg nekter grep meg fra første til siste side. Jeg har kun lest to - tre av Petterson før, bøker jeg vil beskrive som gode, men som ikke har tatt tak i meg som denne. Etter min mening står Jeg nekter i en særklasse. Jeg følger langt på vei din gode omtale, Ellen.
Jeg ser at flere av dere hadde problemer med slutten. Det hadde ikke jeg. Jeg gråt.
Det eneste jeg ikke fikk tak i, var tittelen. Jeg ventet hele veien at den ville falle på plass til slutt. Det skjedde ikke. Jeg har lest den intessante ordvekslingen mellom deg, Ellen og Bjørg, og ser poengene dere har. En form for trass som finnes både i Tommy og Jim, og som gir seg ulike utslag. Så langt "forsvarer" ikke dette etter min mening tittelen.
Nå får jeg la boken synke inn. Kanskje ser jeg annerledes på det når det har gått litt tid.
Fordi vi alle skal elske og dø.