Bokelskere.no

En god diskusjon er bra, men personkarakteristikker, - det er det jeg reagerer på. Å si at man må være dum, "enkel i hodet" o l ,på grunn av noe man sier og mener; slike uttalelser hører ikke hjemme i noen diskusjon. Uavhengig av om det er i en ekteskapelig krangel, eller på et forum. Slike karakteristikker vil som regel alltid vekke negative reaksjoner hos den som blir utsatt for det, og personkarakteristikker er en ypperlig måte å stoppe en god og konstruktiv diskusjon på.

Både for Aker og Oslo kommuner foreligger det trykte beretninger om den kommunale virksomheten fra det kommunale selvstyres begynnelse. For Aker kommune foreligger verket "Aker 1837-1937" i fem bind og et supplementsbind "Aker 1937-1947". Den første beretningen for Oslo kommunes vedkommende er 50-årsberetningen, 50 år etter formannskapslovens ikrafttreden, dvs. perioden 1837-1886. Deretter var det formannskapets intensjon at det skulle Utarbeides 25-årsberetninger. Dette skjedde for perioden 1887-1911, men krigen forsinket neste beretning som dermed kom til å omfatte perioden 1912-1947.
Beretningen er ment å være et oppslagsverk for interesserte som søker opplysninger om Oslo kommunes politiske og administrative utvikling fra det tidspunkt da Oslo og Aker kommuner ble slått sammen og fram til byrådsordningen ble gjennomført i februar 1986. Med det omfang kommunen fikk ved kommunesammenslutningen både med omsyn til areal, befolkning og kommunale tjenester og ansatte, har forfatteren ikke satt seg som mål å skrive en fullstendig og detaljert beretning om den enkelte etat og bedrift.
Hele eller deler av manuskriptet har vært lest og kommentert av Harald Baldersheim, U.F. Beichmann, Edgeir Benum, Bernt Bull, Per Ditlev-Simonsen, Finn Egeland, Rune Gerhardsen, Gunder Bang Gundersen, Per Eggum M Mauseth, Berit Rannestad, Signe Marie Stray Ryssdal, Geir Thorsnæs, Bent Wettergreen og Sigurd Østen. Billedredaktører har vært Ole Myhre Hansen og Bård Alsvik ved Oslo byarkiv i samarbeid med forfatteren.
Oslo rådhus den 14. desember 1999. Bernt H. Lund

Har muligens lagt ut dette diktet tidligere, men det er etter min mening det fineste hun har skrevet.

Har ein draum

Skulle det vera så utopisk at vi heldt fred med
einannan? At vi kunne tåla kvarandre, med
ulike personlegdomar, med ulike meiningar,
ulike haldningar. Skulle vi ikkje kunna sjå
menneske bak? Skulle vi ikkje kunna leita
fram ein felles plattform?
Alle treng vi nokon. Nokon å gje til, nokon å få
hos. Alle har vi våre eigne kampar å kjempa.
Alle ber vi vår eiga einsemd. Alle har vi vår
tilmålte tid.
Kva vil vi med dei dagane vi har? Har vi råd til
å trø einannan ned, til å bruka våre beste ressursar
på å halda maktbalansen under kontroll?
Visst skal vi halda på vår integritet. Visst skal vi
kjempa for det vi trur på, om så på kvar vår side.

Men kunne vi ikkje likevel møtas ein stad der
menneske er menneske, og unna kvarandre
den fred vi lengta etter.
Bratlund, i hennes hefte "Å dryssa stjerner".

Dette høres jo fint og fredelig ut, men det høres også veldig kjedelig ut. Og hvordan skal man lære eller utvikle seg om man ikke diskuterer? Er helt enig i at mange kan lære noe når det gjelder behandling av andre, men jeg har mer tro på direkte konfrontasjon. Om man har respekt for hverandre som mennesker mener jeg at det bare er sunt med en frisk diskusjon. 
Vil man diskutere, men føler seg angrepet så kan man når som helst si ifra om det eller trekke seg ut.

Det har skjedd flere ganger at jeg har fått en kommentar på noe jeg har skrevet litt for fort, uten å vurdere alle sider av en sak. Det ville jeg ikke vært foruten, på den måten får jeg høre ett annet synspunkt og kan vurdere på nytt om jeg er enig eller uenig. Noen ganger endrer jeg mening i løpet av diskusjonen, andre ganger er jeg ennå sikrere på eget standpunkt. Uansett har jeg lært og utviklet meg.

Du sier også at ekte elskende ikke krangler, det vet jeg ikke om jeg er enig i. Er det ikke når følelsene er ekte og sterke at det ofte kan bli opphetet? Det er sjelden noen krangler om ting de ikke bryr seg om. Ekte elskende bør diskutere for å få mer ut av innholdet, noen ganger er man uenige og det må det være lov å si ifra om. 

Oisann, her har jeg visst oversett en direkte invitt. Jeg er godt og vel inne i lesningen av Johannes nå og har faktisk ikke reagert på "løgnen" om dronningens bortgang.

At skjønnlitterære forfattere lyver om både dette og hint, synes jeg er helt greit - det skulle bare mangle. Å tilpasse historiske hendelser er også helt greit i mine øyne, så lenge rene fakta ikke forfalskes. Her handler det imidlertid ikke om fakta, men om hva "alderstegne skippere og probenreutere" mener å huske om et fjernt kongehus fra seks år tilbake. Vi kan altså konstatere at de husker feil.

Disse bøkene er fulle av slike faktafeil, som enten skyldes generell uvitenhet, sladder eller overtro. Falkbergets historiekunnskaper har jeg fortsatt stor tiltro til.

Så flott anbefaling. Jeg har aldri lest noen bøker av henne, men fikk nå lyst til å lese denne boken.

Takk for litt avklaringer. Syntes boken var flott og liker å se hva andre synes om den, når jeg selv har lest den og gjort meg noen meninger om den. Det å lese andres kommentarer har gjort at jeg tenker litt anderledes på den, enn jeg elers ville ha gjort. Ellers anbefaler jeg lydboken, koste meg mens jeg hørte på den

Høres bra ut, Ellen!! Tusen takk!! Mener det som står hjemme hos min mor er nettopp Gösta Berlings saga og Keiseren av Portugalien. Arv etter min oldemor, for utgavene er gamle. Blå med gullskrift på ryggen, husker hvor de står til og med! Johan Falkberget først nå... hehe

Tusen takk for din flotte oppsummering av Plogjernet, Bjørg! Interessant og "to the point". Jeg leser den på nytt nå, godt i gang med Johannes. Oppsummeringen din hjelper meg å holde tråden - i An-Magritts utvikling, det rørende forholdet mellom Hestejelkeren og Pistolen, og hvordan gruvedriften og fjellbøndenes situasjon utvikler deg. Misnøyen med å være under Danmarks krone ser ut til å bli sterkere, eller komme sterkere til utrykk.

Du nevner misunnelse, hevn og kjærlighetsbudskapet som sentrale temaer for boken. Jeg vil også trekke frem ære. An-Magritt kjemper for å forsvare morens og bestefarens ære (som du skriver om) – og sin egen. Det at hun blir anklaget og arrestert, ligger over henne som en stor skam, selv om hun er uskyldig. Å forvare familieæren, om nødvendig med vold, går igjen i flere av Falkbergets bøker (Eli Sjursdotter, Den fjerde nattevakt, der Gunhild blir tvunget til gifte seg mot sin vilje for ikke ”skjemme ut” seg selv og familien). Falkbergets bøker bygger på en rik, muntlig fortellertradisjon og gir nok et realistisk bilde av tingenes tilstand i landet på den aktuelle tiden.

Her er enda et fellestrekk med Victor Hugos De elendige. Både Kiempen og Jean Valjean, lider over det gale de har gjort, og den straffen de har sonet. (Jean Valjean stjal et brød av nød.) I egne, og andres, øyne er dette en stor skam som forfølger dem livet ut.
Når det gjelder Kiempen, er jeg usikker på om han virkelig har stjålet, eller hvor mye som er løse rykter. Gjennom blant annet An-Magritts sak får vi et bilde av hvor lett en person kan straffes uten lov og dom. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende. (fra Bjørgs tekst)

Bjørg, vil du legge teksten din ut som en omtale under Plogjernet. Det hadde vært fint å ha den der :-)

Da har du noe å se fram til:-)

Takk for tips, Ellen. Skal definitivt sjekke den ut :)

Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på hvor du ville med denne tråden, den virket litt som et passivt-aggressivt svar til noen spesifikke og i det hele tatt som om du inntok offerrollen. Og hele, "jeg vil ikke krangle, ikke krangle, legg ned knivene" - delen gjør nok mottakeren eller leseren litt på kant også. Man føler det som om man har blitt beskyldt før man har vurdert om man er enig eller ikke ennå.

Så langt har jeg sett veldig, veldig lite "krangling" her inne. Diskusjonstrådene heter tross alt diskusjonstråder og det er vanskelig for meg å tenke på det ordet som noe negativt. Det er meningsutveksling, og selvsagt står folk for det de mener gjennom argumentene sine. Innen slutten av innlegget har du delt alle opp i de som bare ønsker glede, vennskap og kjærlighet, og de som er redde mennesker og "så tydelig selv bader i sin frykt for å være i nærheten av undringens, kjærlighetens og det uforklarlige..." Det er jo et indirekte angrep på de som er uenig. Dette kan i seg selv være temmelig provoserende. Vil man at andre skal lytte, og da spesielt i et diskusjonsforum, er man nødt til selv å lytte, uten å angripe, og det nærmeste et angrep, uansett hvor passivt, jeg har sett i denne tråden - er innleggene dine. I skriftlig form vil det ofte være vanskeligere å tolke ting enn "ansikt til ansikt", men noe kan fortsatt sive igjennom.
Fra thefreedictionary:
diskusjon
subst. m diskusjon () [dɪskʉˈʃuːn]
1 utveksling av meninger, debatt
2 kritisk granskning, drøfting

Hva gjelder å la andre tro, er jeg selv, av den tro at man ikke lar noen tro eller mene noe. Det å protestere er veldig langt fra å ta fra noen meningene deres. Ord som idiot, dum, og lignenende høres ingen steder hjemme, og blir slått ned på ganske hardt av massene her inne, men å gå inn på et diskusjonsforum for å ikke diskuteres med, det går ikke, det er derfor folk er der.

Innlegget ditt minnet meg på en kommentar av Cato Nykvist i Nationen denne uken. Han skriver om hvordan mange grupper i samfunnet påberoper seg retten til å være krenket så fort det stilles spørsmål ved deres valg eller meninger. Han siterer professor Thomas Hylland Eriksen, som de siste ukene har vært i diskusjon med den høyreorienterte siden i innvandrings/integreringsdebatten, og spør: «Er folk ferdigkrenket før de står opp om morran nå eller?» Det er et betimelig spørsmål, slår Nykvist fast og jeg er enig med han.

Det er bra vi lever i en tid der det er akseptert å gjøre egne valg og leve livet sitt slik en selv ønsker såfremt det ikke er lovstridig eller skader andre. Men denne friheten må ikke føre til den misforståelsen at det ikke er lov å kritisere og stille spørsmål. At ekte elskende ikke krangler, slik du skriver, vil jo i ytterste konsekvens gi oss diktaturet for husfredens skyld. Er vi glad i familien vår eller demokratiet vårt, ja så må vi ha meningsbrytning ellers er ingen av institusjonene mer enn fasader uten et robust innhold.

Til det konkrete eksemplet du nevner så er det jo åpenbart at både troende, tvilende og fordømmende har alt å vinne på debatt og kritikk. Slik den protestantiske og katolske kirke også har det. Politiske partier, barnevern, idrettsforeninger osv osv Innenfor all tro vil det være noen som hevder å komme med sannheten og i alternativsjiktet er det jo penger å tjene. Mange vil gi seg ut for noe de ikke er. Miljøet kan ikke forsvares kun med blomstrende vendinger. Det er en styrke ved vår kultur at vi krever en viss rasjonalitet.

Hele kommentaren til Nykvist kan leses her

De beste diskusjonene har man jo med folk man liker veldig godt :) Eller man liker veldig godt de menneskene som man kan diskutere godt med?

Og vi diskuterer jo for å lære - når du uttaler dine egne meninger høyt, får du prøvd dem i virkeligheten, mot andres tanker og argumenter, du får del i andres kunnskaper og resonnementer. Veldig interessant, synes jeg! Selv er jeg av typen som kan være veldig påståelig i diskusjoner, men etterpå går jeg hjem og tenker over det jeg har hørt. Kan hende jeg ender opp med å bli enig med motparten - i alle fall blir jeg påvirket!

Var litt i tvil om hvor du ville med dette innlegget, men det ligger vel i avsnittet om redde mennesker som roper etter bevis. Kanskje har du blitt såret i en diskusjon om "det alternative"? Synes ikke du skal ta det så personlig. Ikke vær redd om noen utfordrer dine meninger - det er bare sunt! Det er når man IKKE kan diskutere at det begynner å bli skummelt... Jfr tidligere tiders brenning på kjetterbålet, kun fordi man stilte spørsmål ved den oppleste og vedtatte gudstro. Det må være rom for kritiske røster, selv om det føles ubehagelig.

Men når det er sagt, bør vi vel prøve å diskutere på en skikkelig måte, med en god tone. Det synes jeg stort sett man gjør her inne, selv om folk er veldig uenige, er det som oftest godt innenfor grensen av vanlig høflig meningsutveksling.

Jeg tror jeg vil ta fram den fornøyelige fortellingen "Tante Pose" av Gabriel Scott.
"Tante Pose (1904) gir et bilde av en ekte norsk jul slik den ble feiret på embetsgårdene utover landet i gamle dager. I sentrum står den snerpete og fredsforstyrrende "Tante Pose".

Eg er heima hjå mamma og pappa, der det er fyr i omnen og mat på bordet - studenttilveret kan ta på når november har vist seg lang og kald. Men heima, der er alt so mykje betre - òg på lesefronten. Den dårlege samviten (i form av pensumbøker som aldri vart lesne før eksamen) ligg att i byen, og med heim har eg Hobbiten, og Julemysteriet av Jostein Gaarder. Eg skal gjera som for 15-20 år sidan og lesa eit kapittel kvar morgon - det må vel gi adventsstemning, vel?

Har ennå ikke lest annet enn kakeoppskrifter i dag....., men til kvelden har jeg lyst å begynne på "Bare mjuke pakker " av Levi Henriksen. Den har stått ei stund i bokhylla og ventet. Ellers er jeg nesten ferdig med "Landstrykere" - det har blitt veldig lite lesing i det siste! Ikke fordi boka er kjedelig, men fordi det er så mye annet som må gjøres først...

Har kommet godt over halvveis og syntes det går bedre og bedre :)
Reiser vekk noen dager nå og boken er pakket med.
Takk for tilbakemeldinger for jeg er veldig glad for at jeg ikke la vekk boken :)

En god bok som blir bedre om man leser den i en snøstorm.

Jeg har foreløpig bare lest èn bok av Levi Henriksen, men boktitler syns jeg han er veldig bra på. Mange fine titler, og "Snø vil falle over snø som har falt", og "Dagen skal komme med blå vind" kan få stå som eksempler på den lyriske stemningen i titlene.