Bokelskere.no

Jeg har akkurat lest alle tre på strak arm og er hjertens enig med deg! Må lese mer av Selma Lagerlöf - en mektig historieforteller!

Jeg har ekstremt mange uleste bøker i bokhylla, i lista over bøker jeg vil lese og bibliotek bøker, så det å lese til tider føles som en plikt, mer enn noe jeg gjør for å kose meg.
Syns dette er veldig synd da jeg egentlig er veldig glad i å lese, og det gir meg stor glede da jeg klarer å slappe av og bare nyte boka jeg holder på med.
Virker som dette er en tanke fler her kan kjenne seg igjen i etter å ha sett på forskjellige diskusjoner her inne. Er det noen som har noen tanker rundt dette eller tips for å unngå denne følelsen?

En stor fortelling om de små ting som betyr alt i livet. En grundig beskrivelse av hvordan et totalitært system kommer til uttrykk i hverdagen og griper inn i tilværelsen til forskjellige mennesker. Angiveriet som Fallada beskriver så godt gjennomsyrer nazisamfunnet og han får fram hvordan alle egentlig er taperne i dette hierarkiet. De som av ulike motiver tjener ideologien og samfunnet gir avkall på sitt menneskeverd. Samtidig handler også romanen om håp, mot, humanitet og kamp for anstendighet og et verdig liv i en tid da forutsetningene for dette var minimale. Slik sett bidrar Falladas roman også til å nyansere historien. Ikke alle tyskere var fanatiske nazister. Kort sagt en velskrevet (i nøktern stil) og viktig bok som er evig aktuell fordi vår menneskelige tilværelse eksisterer innenfor samfunn med maktstrukturer av forskjellig sort. Et varsko om å være på vakt mot kombinasjonen totalitær tenkning og statskontroll.

"Dagen skal komme med blå vind", Levi Henriksen.

Nå er det ikke slik at jeg drømmer om å bo på en gård langt inne på en skogsgrend uten å kunne se det blå havet, snekre på et bedehus, ha få og små ambisjoner om å ta tak i livet mitt. Ikke har jeg noe sterkt forhold til The Lemonheads heller. Men jeg ser opp til de som jobber som hjemmehjelp, og når alt dette blir krydret med svindel, utpressing, kjærlighet, omsorgsevne og omsorgsovertakelse. Humoristisk og billedlig skrevet med stadige oppklarende tilbakeblikk i en families livsløp; ja da klarer jeg i hvertfall i leve meg så godt inn i boka at jeg klarte å føle den blå vinden, og skal helt sikkert lese flere bøker av Levi Henriksen. Mulig jeg kommer til å høre noen låter av The Lemonheads også :-)

"Eg går spenstig inn i meg sjølv og ser etter spor av draumar, ute på markene, på begge sider av vegen, men det er lite å finne, anna enn nokre sjaskete restar."

-Stille natt av Ragnar Hovland.

Det er iallefall helt håpløst (skjønt jeg forsøker gang på gang) å lese på skrivebordet, for der er veien for kort til laptopen. Jeg leser forøvrig godt både når det er veldig stille og når det er veldig mye bråk, men når det er noe midt imellom har jeg lett for å miste konsentrasjonen; bråk kan stenges ute hvis det er nok av det! Ellers må jeg nok innrømme at det stedet jeg leser best og mest enten er på hytta eller utendørs. På dette førstnevnte stedet kan jeg tilsynelatende lese hva som helst (krim, biografier, bygdebøker, Nansens dagboknotater, ja her kan du se) og uten stort mere avbrudd enn å fylle på koppen med kaffe eller skru av en ilter popsang på radioen. Sist vår, eller var det våren før der, iallefall en vår, jeg var forelsket og hadde vært og lånt meg W.B.Yeats samlede på biblioteket, og på veien hjem gikk jeg gjennom en skog og syntes det var fint da det nylig var blitt tørt etter snøsmeltingen i april og det var slik varm tordenvind i tretoppene, så jeg satte meg ned der på en gressbank, åpnet samlingen og ble sittende der lenge og ganske lykkelig og kom meg langt inn i boken. En annen slik lesning av poesi hendte en sommer da jeg bestemte meg for å overnatte ute under åpen himmel midtsommers, og tok med meg ullklær, en kikkert, litt mat og termos og Wildenvey og Bjerke sine samlede dikt og leste ut iallefall halvparten av dem iløpet av natten. Jeg burde gjøre dette oftere. Nåvel, poenget er naturligvis: det anbefales å lese utendørs, og notat til meg selv: gjør det oftere.

Hmm... Kjenner nysgjerrigheten sige på, samtidig som jeg spør meg sjøl "hvem er det?" på et par navn her... Får ta på meg googles!

Det var ikke så vanskelig. Britiske TV-serier er et relativt begrenset felt og du hadde en del informasjon. Verre er det med spørsmålet til Natalie Normann. Der er man nesten nødt til å ha vært borti boken for å kunne finne tittelen.

Engelsk tittel, Love Soup. Norsk tittel, "Noen som passer for meg."

Ein eller annan har skrive at dette er den "minst ibsenske" av alt som Ibsen skreiv ...

Dette er ei av dei bøkene som har gjort stort inntrykk på meg, og som eg seint gløymer! Har den heldigvis i hylla! God lesing vidare! :-)

Da får jeg sette den langt opp på ønskelisten min :) Ser at mange har gitt den terningkast seks her inne, samt at de har den som favorittbok :)

Jeg har via denne og en annen nylig tråd blitt påminnet om at dette er obligatorisk lesning! :-)

Denne boken hadde jeg glemt :) Rose-Mari postet en fantastisk bokomtale om den for et år siden og da tenkte jeg at denne boken må jeg lese. Nå setter jeg den opp på ønskelisten min og gleder meg til å høre hva du syntes om den :)

Men eit seriøt forslag til bloggere som berre poster lenke - post heile teksten på bokelskere så kan eg heller godta at det står ei lite blogglenke heilt nederst

Er ENIG i den, absolutt! Synest det blir meir og meir av bloggarar som kun legg inn ein link til sin eigen blogg. Til dei kan eg sei: Eg les den nesten aldri! Ikkje fordi at eg har noko imot bokblogging - langt ifrå.Eg har nokre bloggar lagt inn mellom mine favorittar. Men HER, her på denne nettstaden vil eg aller helst lese bokomtaler "in natura"... Ha ein fin dag, då! (Helsing frå kvitkledde vestlandsfjell bada i vintersol)

Jeg synes del 1 var ganske treg og tung å få inn under huden. Det var mange karakterer å bli kjent med, og ingen dybde, slik føltes det, mer som skisser av et krigsutbrudd og hva som bor i mennesker i en slik krise. Jeg hadde riktignok ikke lest hele det lange forordet før jeg startet, noe jeg gjorde etter jeg var ferdig med del 1. Det bør man virkelig gjøre før man leser Storm i juni. Forordet ga meg et mye større perspektiv på hele romanprosjektet, og forfatterens liv før og frem til sin død. Det forteller om manuskriptenes vei frem til forlegger og utgivelse i 2004. Hennes to små døtre hadde tatt vare på en koffert med manuskripter og notater under sin tid i flukt frem til freden i 1945. Først mange år senere greide de å lese dem.

Det å tenke på del 1 som tablåer som legger grunnlaget for resten av romanverket, gir stor mening.

Angående del 2, så synes jeg det viktigste og kanskje mest interessante er forholdet mellom tyskerne og de franske. Nemirovsky skildrer det nok slik det var, slik hun så det. Uten fordommer, uten den viten som ble oss andre til del etter verdenskrigens slutt. Det er også noen gripende scener i denne delen, hvor følelser utvikler seg mellom Lucile og Bruno. Også om hvor langt man er villig til å gå for å ta fienden, eller for å hjelpe en venn.

I Norge kjenner vi alle til begrepet Tyskertøs. Og om skammen disse kvinnene og barna deres har måttet bære på i etterkrigstiden. I september sist høst, under bokfestivalen i Oslo overvar jeg et bokbad mellom flere norske forfattere som hadde skrevet om krigen i 2012, blant annet var det en kvinne som snakket nettopp om dette; vennskapet mellom de tyske og de norske rundt på gårdene. Noe man ikke har kunnet snakke om i Norge, fordi det har vært tabu. Nå husker jeg ikke i farten hva forfatter og bok het, men det kan jeg sikkert finne ut senere. Jeg tror hun selv var et såkalt barn av en tyskertøs.

Med tanke på at Irene Nemirovsky selv ble offer for den brutale etniske renskingen som millioner av andre jøder, er dette en veldig sterk bok å lese. Usensurert på en måte, uten krigens etterklokskap og tabuer. Samtitid er det beundringsverdig å greie å skrive slik mens alt dette pågår. Men all grusomheten vi fikk vite om i ettertid, visst hun jo ikke om da.

Da jeg var ferdig med del 2, Dolce, var jeg såpass inne i historien at jeg bare ønsket å lese videre. Jeg antar at de andre delene også ville berøre de andre personene vi så vidt ble kjent med i del 1. Dette antyder også hennes notater. Hun skriver også veldig bra, med en nådeløs penn, men også poetisk. Enkelte skildringer av natur, landskap, folk, situasjoner er virkelig nydelige. Som andre situasjoner og personer skildres direkte, rått og brutalt.

Storm i juni var en helt spesiell krigsbok, å lese,- et vitnesbyrd fra en ikke-overlevde,- som anbefales på det sterkeste.

Jeg har lest Klokken på Kalvskinnet og kan trygt anbefale den!
Har skrevet litt om den her.

Har flere av Kristian Kristiansen "på vent".

Min òg! :-)

Jeg har for øvrig ikke lest de to du nevner (har dem liggende!) - men kan hittil i alle fall anbefale "Brevet til Stefan" og "Over de høye fjelle" - i tillegg altså til "Jomfru Lide".