Johannes, fra 1952, er tredje bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød.

An-Magritt er blitt en voksen kvinne, selvstendig og vakker. Hun arbeider, som før, hardt og målrettet, bruker sine kunnskaper og sin sunne fornuft. Hun la seg sist og sto opp først. Hun pløyer og dyrker opp Kiempeplassen, greier å kjøpe den fri så den blir odelsgård, og legger derved et grunnlag for velstand. Og hun blir ved sin væremåte et eksempel og en lederskikkelse i bygda.

I dette bindet står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Marit beskriver forholdet mellom de to så treffende: ”En vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.”

Det som rører meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for jentungen og tar seg av henne? Hvorfor har hun ingen venninner? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Innimellom kjentes det som hun hadde kledd seg i rustning utenpå rustning og gjorde seg ferdig til kamp. Hvem skulle hun kjempe mot? Først og fremst mot et menneske som het An-Magritt, Ole soldats dotter! Hun var hennes farligste fiende.

An-Magritt søker etter sine foreldre, som hun aldri har kjent, og sin egen identitet. Ole soldat befinner seg fortsatt i kulissene, men får mer plass enn i de foregående bøkene. Det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper. Hun modnes og legger hevntankene mot dem som har spottet moren og bestefaren, bak seg.

Gruveanleggene fordret komplisert ingeniørkunst på høyt nivå. Johannes er en dyktig fagmann, beskjeden på egne vegne og med stor integritet. En krumtapp i gruvedriften.

Én ting likte de mindre. Johannes var innvandrer. Han høvde dårlig i lendet. Fotlaget manglet. Nei større galt hadde de ikke å si på konstknekten. Hjulmaker av første klasse. Bare han nå ikke ble for meget på en perial (beruset).

Hvordan Johannes veksler mellom å bli akseptert og bli møtt med mistenksomhet, mellom å høre til og å være en utenforstående, er tatt på kornet. Hans historie er like aktuell den dag i dag! Et tankekors at hele Røros-samfunnet er basert på innvandring - fra Tyskland, Danmark, Sverige og andre steder i Norge. Før gruvedriften fantes bare få, spredte fjellgårder i traktene.

Nevnes må også kjærlighetsbarnet Eva, den forsømte og mishandlete legdejenta som An-Magritt ”stjeler”. Et legdebarn tilhørte altså bonden som hadde det på legd, og en risikerte ”galge og gren” for å ta det til seg. Slaveri, med andre ord.

Og den allestedsnærværende kølfogden Hedstrøm er like gåtefull.

Falkberget holder en høy litterær kvalitet også gjennom dette bindet – så levende og troverdige skildringer av enkeltpersoner, samspillet mellom dem og miljøer. Så mange skarpe observasjoner og så mye livsvisdom. Jeg oppfatter stemningen i Johannes som lysere og lettere enn i Plogjernet, samtidig som den har en sår undertone. En bok som kanskje grep meg enda mer enn Plogjernet, skjønt bindene vanskelig lar seg måle opp mot hverandre.

Jeg er imponert over hvordan Falkberget holder tråden, følger utviklingen til personene og i samfunnet. Nattens brød er skrevet gjennom en 20-årsperiode!

Mer om Johannes finner du her, felleslesingen og her

Jeg mener nok heller ikke at det er fortellerstilen alene som utgjør forskjellen. Men jeg mener at et bokprosjekt der forfatteren vil vise innsiden av et menneskesinn - et menneske som etter min oppfatning har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse - nødvendigvis må gå mer i dybden med å vise tanker og holdninger enn en mer tradisjonell fortellerstil. Og det er ikke alt i menneskesinnet som er like vakkert. Om det så er Hamsuns eget sinn det beskriver, synes jeg fremdeles det er stor litteratur.

Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som tolkere av denne litteraturen?
En forfatters menneskesyn vil nok ha stor betydning for den litteraturen vedkommende skaper. Jeg kan for eksempel sammenligne Pär Lagerkvists Dvergen og Hamsuns Sult. Begge har usympatiske hovedpersoner, men Pär Lagerkvist prøver også å vise hvilke krefter i samfunnet som skaper dvergene blant oss og plasserer for så vidt et visst ansvar på oss alle. Dette finner jeg ikke på samme måte hos Hamsun. Men jeg synes likevel han i sine bøker har mange gode beskrivelser både av personer, miljø og psykologi som det er noe å lære av. I tillegg har han et uforlignelig, originalt og godt språk, samt en herlig humor i flere av bøkene.

Tusen takk for interessante svar.

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene.

Jeg er enig med deg, Bjørg. Og vil tilføye noe verdifullt, også hos de skrøpeligste og usleste.

Jeg synes du gir en god og troverdig beskrivelse av jeg-personen i Sult - i hvordan han oppfatter seg selv og andre mennesker. Slik jeg leser deg, kan/må det negative menneskesynet i Sult tilskrives romanens jeg-person. Det er denne fiktive personens menneskesyn romanen reflekterer.

Eller er det det? Kan ulike fortellerstiler forklare de ulike menneskesynene som kommer frem i bøkene til Falkberget og Hugo på den ene siden, og Hamsun på den andre? Jeg sitter igjen med en følelse av at det ikke er fullt så enkelt. Jeg tror du setter fingeren på noe vesentlig når du sier: Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne.

Og så er det store spørsmålet: Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som lesere og tolkere av denne litteraturen?

Dette kommer jeg gjerne tilbake til! Falkberget ble inspirert av Hugo og jeg tror de delte en del i politisk innstilling. Jeg er i gang med Hugo nå og vurderer å lese de opp i mot hverandre. Jeg har kun lest Sult av Hamsun. Jeg tenkte ikke over at det var forakt. Det som slo meg med Sult var den presise ironien og humoren. Tror jeg må se på den en gang til:) Dickens er jo også verdt en analyse i denne sammenhengen.

Oi, dette var et stort tema på en søndag formiddag! Skal likevel prøve å svare på noen av spørsmålene :)

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene. Hos Falkberget blir det i Nattens brød for meg en fascinerende blanding av beinhard realisme og bibelsk lignelse, mens jeg synes Hugo har vellykkede elementer av eventyrfortellingen (jeg har heller ikke lest annet en De elendige).

Hamsuns prosjekt i Sult innebærer en helt annen fortellerstil. Her følger vi fra innsiden tankene til hovedpersonen - tanker i et ikke helt friskt sinn. Det er det irrasjonelle menneskesinn Hamsun her beskriver, og hovedpersonen er ikke spesielt sympatisk. Jeg oppfatter ham som et menneske som nærmest nyter sin egen lidelse. Han fornedrer seg selv og forakter andre i ett øyeblikk, for så i neste å ha usedvanlig store tanker om seg selv eller opphøye et annet menneske helt vilkårlig. Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne. Men mye av det synes jeg likevel er stor litteratur! Det er veldig lenge siden jeg leste Markens grøde, men jeg mistenker at jeg kanskje vil ha større problemer med å like den enn Sult. Sånn sett kunne det foreslåtte samlesningsprosjektet av den vært interessant, men det spørs om tiden strekker til...

Falkberget, Hamsun og Hugo – noen tanker om menneskesyn.

Jeg var med på felleslesing av Sult tidligere i høst. Da hadde jeg ikke lest boken siden min pure ungdom. Jeg reagerte – nå som da – negativt på Hamsuns skildringer av fattigfolk, spesielt i Fjerde stykke. Etter min mening skildrer Hamsun her de fattige på en så nedlatende, foraktelig og guffen måte. De står frem for leseren (meg) som simple og mindreverdige mennesker, nærmest uten livets rett. Ta for eksempel scenen der jeg-personen kikker gjennom nøkkelhullet på paret i sengen og oldingen. Så nedverdigende.

Falkberget er heller ikke nådig med sine fattige og uvitende fjellbønder og gruvearbeidere. Jeg oppfatter likevel at han skildrer dem med kjærlighet og overbærenhet. Vi får en godhet for dem, selv når de begår dumme og lite snille handlinger. Falkberget kjenner deres hverdag, og har forståelse for dem (han arbeidet selv i gruvene som unggutt). Vi er aldri i tvil om at Falkberget anerkjenner bøndenes og gruvearbeidernes slit, og at dette slitet danner grunnlaget for velstand og utvikling i samfunnet.

Av Victor Hugo har jeg kun lest De elendige. Jeg synes jeg fant den samme tonen hos Hugo som hos Falkberget. En forkjærlighet for de undertrykte, om jeg kan si det sånn.

Jeg har ikke lest så mye av Hamsun, så jeg skal ikke forfekte klare meninger om hans menneskesyn generelt sett. I Markens grøde oppfatter jeg noe av det samme som jeg reagerte på i Sult. Kjærlighetshistorien Victoria derimot, oppfatter jeg ikke sånn.

Hva mener dere? Har noen av dere reagert på det samme, eller er dere uenige? Hører veldig gjerne flere synspunkter på dette.

En parallellhistorie til Hjalmar Söderbergs "Doktor Glas"

Kerstin Ekman (f. 1933) er en av Sveriges mest skattede forfattere. Ikke bare har hun skrevet en hel haug med bøker fra 1959 og frem til i dag - still going strong - (32 stk. i følge svensk Wikipedia - den norske utgaven er ikke oppdatert/fullstendig). I tillegg har hun mottatt nesten like mange litterære priser, hvor den gjeveste nok må ha vært Nordisk råds litteraturpris for "Hendelser ved vann", men to ganger August-prisen er ikke så verst det heller. Selv har jeg kun hatt gleden av å lese "Hendelser ved vann" - inntil jeg altså nettopp leste "Mordets praksis". Sistnevnte en bok som har vært en naturlig følge av at jeg leste Hjalmar Söderbergs roman "Doktor Glas" for få dager siden.

"Mordets praksis" handler om legen Pontus Revinge, og vi befinner oss i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Legen treffer på forfatteren Hjalmar Söderberg både før og etter utgivelsen av "Doktor Glas", en bok som møtte så stor moralsk forargelse i sin samtid på grunn av det provoserende innholdet at den påvirket forfatterens totale tilværelse i årevis etterpå. (Den fiktive) Pontus Revinge tildeles (av Kerstin Ekman) mye av æren for de bakenforliggende faktaopplysningene mht. det mordet som blir begått av doktor Glas i Söderbergs "Doktor Glas".

I likhet med doktor Glas skriver også Pontus Revinge dagbok, og "Mordets praksis" bærer derfor preg av å bestå av dagboknedtegnelser. Der slutter imidlertid all likhet mellom de to legene. For mens doktor Glas var en vel ansett skikkelse i sin samtid, fremstår Revinge som en mindre sosialt vellykket mann. Dette skyldes fremfor alt at hans far i sin tid gikk konkurs - en stor skam på den tiden - og at hele hans legeutdannelse, som er bekostet av en grosserer, har gjort ham til gjeldsslave. Dette har satt ham i en situasjon der han, uansett hvor innbringende legegjerningen måtte bli, alltid er mer underlegen enn hans posisjon som lege i datidens Stockholm egentlig skulle tilsi.

Skjebnen skal imidlertid ha mer i ermet for doktor Revinge enn han har kunnet forutse. For mens han arbeider som ansatt lege på doktor Skades legekontor, blir han vitne til den aldrende legens siklende blikk på sin mindreårige stedatter. Han vemmes så til de grader over det han ser at han er villig til å gå svært langt for å stoppe dette. Og så skal det bli Hjalmar Söderbergs mord i "Doktor Glas" som praktisk talt inspirerer ham til å handle ...

"Jeg så og jeg ser Johannes Skades blikk suge seg fast til Frida. Det er det eneste som finnes av liv i dette gulaktig grumsete og blodsprengte øyelegeme. Blikket han er en kjøttfull snegl. Den kryper på det rene og besudler henne med slimet sitt.

Jeg vet ennå ikke om det medfører befrielse fra min pine å skrive dette og legge det under lås og slå. Men det er i det minste en handling med det formål å gjøre meg fri. Jeg har altfor ofte skrevet som om noen sto og leste over skulderen på meg. De første nedtegnelsene fra år 1906 synes meg nå om ikke uærlige, så i hvert fall tilrettelagt.

Hvis øyne er jeg egentlig redd for?

Jeg er alene. Jeg bestemmer selv over livet mitt." (side 49)

Og mens "Mordets praksis" også handler om et mord, er tematikken like fullt en hel del annerledes enn i "Doktor Glas", hvor doktor Glas ikke kjente noen skyld. Kanskje gjør heller ikke doktor Revinge det når alt kommer til alt, men han er i det minste redd for å bli avslørt - kanskje fordi mordet tilfører ham så mye mer som han kan tape enn for doktor Glas, som myrdet for en annen og ikke primært for egen del? Jeg har ikke lyst til å røpe så mye mer (til tross for at jeg har sett at de fleste anmeldere i grunnen røper alt), fordi dette kan ødelegge lesegleden for dem som har lyst til å lese Ekmans fantastiske "Mordets praksis".

Boka er glitrende skrevet, og dette er ganske enkelt stor litteratur! Noen har kritisert Ekman for egentlig å skrive en plagiat av "Doktor Glas", men dette vil jeg på det sterkeste protestere mot. Stemningen er riktignok mye av den samme som i Söderbergs "Doktor Glas", men Ekman drar det hele så veldig mye lenger. Og det kunne hun med den største rett tillate seg, fordi dagens lesere er vant til å lese om de blodiske mord uten at det ville ramle noen inn å identifisere forfatteren med morderen, slik Söderberg ble med doktor Glas den gangen han utga romanen "Doktor Glas" i 1905. "Mordets praksis" har for øvrig mange, mange flere bunner enn dem jeg har berørt i denne omtalen av boka. Blant annet er Ekman meget humoristisk når hun beskriver en gryende kvinnebevegelse, riktignok kun på individnivå gjennom et par kvinner som ønsker noe så uhørt som en egen yrkeskarriere. Hun må ha hatt det riktig fornøyelig mens hun harsellerte mot disse kvinnene gjennom doktor Revinges uttalte holdninger.

Helt til slutt: bør man ha lest Söderbergs "Doktor Glas" før man leser "Mordets praksis"? Jeg mener at man ikke nødvendigvis må det, men Ekmans bok blir på den annen side mer interessant og gir mer dersom man også har lest "Doktor Glas". Nå gjenstår det i grunnen for meg bare å lese "Gregorius" av Bengt Ohlsson - en bok om mannen som doktor Glas tok livet av i "Doktor Glas" ... Boka står i bokhylla ...

"Mordets praksis" fortjener etter mitt syn terningkast seks!

Jeg har nettopp lest denne boka - etter å ha lest Doktor Glas. Den boka må du bare lese! Du kommer til å elske den! Hos meg blir det terningkast seks til begge bøker!

Det er ingen gitt å vite hvor lenge en har igjen å leve, men jeg frykter for å forlate denne verden uten at et eneste medlem av familien vet hvordan en setter i en ny rull med toalettpapir. Erma Bombech

Ja, Conradine Dunker er interessant! Har ikke lest henne ennå, men tenkt på det i årevis. Nå ligger hun tilgjengelig elektronisk på bokhylla.no - kanskje iPad'en min kan bli litt mer aktiv på den måten?

Dette skriver Norsk Biografisk Leksikon om Conradines "Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder":

Følsomhet og inderlighet, sans for dramatiske, bisarre skjebner – dvs. sterke romantiske innslag – foruten hennes mange humoristiske betraktninger, er fremtredende fortellerdrag. Conradine Dunker skriver i en lang, internasjonal memoartradisjon med intim kjennskap til forgjengeres og samtidiges bøker. En vid, kontinental orientering er synlig i hennes tekster og plasserer henne klart forut for sine norske samtidige. Fortellertonen er frisk, poengtert og musikalsk; innholdet er merket av hverdagsintimitet og et svært underholdende persongalleri. Språket er muntlig og klart, presist og lettforståelig, og skildringen er uten moraliserende refleksjoner.

På bokhylla ligger for øvrig ikke bare bøker om og av Conradine, men også sønnen Bernhards erindringer, OG datteren Vilhelmine Ullmanns erindringer fra 1820-tallets Kristiania - Vilhelmines lille bok "Fra tyveaarene og lidt mere" leste jeg faktisk på bokhylla.no i høst! Underholdende tidsbilde. Og Vilhelmine var jo mor til Ragna Nielsen, som etter å ha hjulpet sin mor med å drive pikeskole, selv startet "Fru Ragna Nielsens skole". En svært interessant familie i et kulturhistorisk perspektiv - Ragnas kusine var Aasta Hansteen, og ellers var de skolefolk og politisk engasjerte hele bølingen, og sentrale i samtidens kulturliv.

Enkelt. Johan Falkbergets An-Magritt.

Jeg har heller ikke lest så mange forfatteres dagbøker, men en som har vært veldig betydningsfull for meg er Anaïs Nins Dagbok 1931-1934. Det er mange år siden jeg leste den, men det var den første boken hvor jeg begynte å streke under avsnitt som gjorde inntrykk, og det ble mange understrekninger etterhvert :) Som det står på omslagets bakside så betror hun seg både intimt og reservert til dagboken sin om sitt liv og sine tanker. Man ser inn i et menneskesinn med en usedvanlig varhet og mottagelighet. Anbefaler absolutt denne boken :)

Noe av den samme tankegangen finner du i dette diktet av Astrid Krog Halse:

Nyåret møtte deg nakje

Nyåret møtte deg nakje
og du ska få på det kle'e.
Ei stjerneklår natt fekk du vakje
og vente i von og gle'e.

Kvar dag ska du tvinne dei trå'an
så sia ska smettas ti vev.
Ska mønstret bli gle'a ell' tåran
Du veit vel kva nyåret krev?

Røser og vakraste lettin
ska kappa åt nyåret hå.
Og gløm ikkje tå du ska smett inn
i veven ein gulltvinna tråd.

Den gulltvinna tråden ska skine
når året er kome på hald -.
For varme er tankane dine
om verda ikring deg er kald?

Diktet står i samlinga Oska og elden.

Jeg tenkte vi kan starte det nye året med å anbefale hverandre forfatteres dagbøker og/eller notatbøker og brevsamlinger. Det er sjeldent man leser slikt. Men innholdsmessig så står det mye interessant i slike bøker. Ikke bare hvorfor forfatteren skrev det og det verket - men hva som kanskje trigget det.

Her er mine anbefalinger:

Albert Camus notatbøker (var på ifjor et arrangement hvor Ketil Bjørnstad anbefalte det!)
Vår egen Olav H Hauges Dagbok 1924-1994 og Brev 1970-1975
Witold Gombrowicz: Dagboken 1953–1958

Ønsker dere alle her inne et flott Nytt År.

Takk for dette året sammen med dere. Takk for felleslesningene, alle boktips og diskusjoner.

Nytårsnat.

Nu tier vel dagens stemmer,
og jorden sin smerte vel glemmer.
Hvor verden er øde og stor og forladt -
Sylvesternat!

Det pusler om grantræets rødder,
det tripper med tuden små fødder.
Det ånder så tungt gjennem skog og krat
Sylvesternat.

Det skraber så skarpt på min rude,
der tuder en hund langt ude.
Og stjerneskud tændes og slukkes brat
Sylvesternat.

Vilhelm Krag

Har du et dikt om nyttår eller andre merkedager/veiskiller? Jeg fant dette diktet av Kolbein Falkeid i dag:

ÅRSSKIFTE

Nå gløtter tiden
på timeglasset:
- Et sandkorn faller.
- Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.

Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket -
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier.

Eg likte det eg såg, eg! - Spesielt godt likte eg scener og setting. Fantastiske bilde! Var svært fornøgd med å få Dickens som underhaldning i romjula. Har alle episodene opptekne , så eg kan sjå det igjen - om eg får lyst. (Kanskje etter ein repetisjon av boka?)

Jeg er litt feig sånn at jeg veldig sjelden avbryter ei bok, jeg vil helst vente så lenge som mulig for å gi boka en rettferdig sjanse. Og ofte kan det ta litt tid å komme inn i bokas rytme og få utbytte av det jeg leser. De to bøkene jeg kommer på akkurat nå som jeg har slitt med i begynnelsen, er Falkbergets An-Magritt og Lenz' Tysktime. I An-Magritt slet jeg med språket. Det ble en tung blanding av gamle dialekt-uttrykk, tysk, latin og svensk som skapte liten flyt i lesingen til å begynne med. Men så løsnet det, og historien om An-Magritt bare vokste og fengslet meg mer og mer. Tysktime synes jeg ble veldig langsom i mange partier, så jeg måtte "være i en langsom rytme" selv før jeg greide å se historien.

Så er det ikke alltid at det gir den helt stor opplevelsen selv om en sliter seg igjennom ;-) Jeg vil ikke si at det har vært bortkastet tid likevel (er det så ille så avbryter jeg...), men Dickens' Store forventninger ga meg ikke så veldig mye.

Jeg lurer jo litt på hva det er som får meg til å fortsette å lese de bøkene som butter litt imot, og det er nok en forventning om at det kan komme noe det er verdt å slite litt for. Så leste jeg denne artikkelen i Adresseavisen i går: Kunsten å lese. (Vær oppmerksom på at du må scrolle en del fpr å få fram artikkelteksten under bildet.) Ivar A. Bjørgen snakker her om at det må være noe i boka som kan løfte og bevege deg. Hvis du i tillegg vil at boka skal sette spor i deg, må du bidra selv med å sette deg inn i forfatterens opplegg og vurdere tankene bak. Sitat: Avgjørende for utbyttet av den aktive lesningen er i hvor stor grad det er noe å oppdage ved å søke etter konstruksjon og mening. Igjen kan altså utbyttet skyldes både forfatteren og deg.
Og det er kanskje dette som avgjør om vi sitter igjen med følelsen av at det har vært verdt strevet eller om det ikke har gjort noe særlig inntrykk på oss?

Jeg skal kose meg med Narnia-bøkene,greit å avslutte dette året med fantastiske eventyr.