Bokelskere.no

Ja, sånt er bare vakkert! Jeg holder på med Kristian Kristiansens Jomfru Lide akkurat nå, og der får jeg helt uventet vite hva Slaget ved Roskilde egentlig hadde av konsekvenser... ("Helt uventet" fordi jeg ikke ante NOESOMHELST om denne romanen annet enn at den altså er skrevet av Kristian Kristiansen. Og jeg liker bøkene hans - el. har likt de to jeg har lest hittil, da. Satser på å få lest hele det forfatterskapet med tiden.) Historiske romaner - GODE historiske romaner - kan man nesten ikke få nok av... :-)

Edit: Men isjda - det ble litt skivebom ovenfor: nøkkelbegrepet skal være Freden i Roskilde - jeg måtte sende meg selv inn på Wikipedia nå. "Jomfru Lide" foregår - i alle fall så langt jeg har kommet - i 1658, i Trondhjem. Anbefales!

Din begeistring smitter! Har lagt den til i huskelisten. Skjønner at dette er en bok MAN bare må EIE. :)

Skjønner at her er det noe for meg.
Denne må jeg få tak i.
Takk for tipset, Ellen!

Lagt til ønskelisten! Full av forventing etter din entusiastiske omtale, Ellen. Takk og takk. Gleder meg, som annnelingua. Har ikke lest noe av forfatteren før.

Oj, denne må jeg få tak i - og lese (;-P) - skjønner jeg! Jeg har "Alv Erlingsson" liggende, den fikk jo panegyriske kritikk da den kom, og så kommer du og forteller om en bok nr. 2 som jeg ikke har hørt om, og som er enda bedre? Tusen takk, Ellen - jeg gleder meg!

Tusen takk for en fin oppsummering, Marit!

Kølfogden Johan Hedstrøm som forfatterens alter ego – en interessant og tanke som står til troende! En god observasjon som bidrar til at mye faller på plass.

I det lille hefte Kølfogden påpeker Eiliv Grue at Falkberget gir Hedstrøm samme fornavn som seg selv – Johan. Nå har jeg dessverre ikke heftet her, men så vidt jeg husker er ikke Grue like eksplisitt på dette med forfatterens alter ego som deg, Marit.

Grues hefte er absolutt leseverdig, selv om det egentlig ikke bringer så mye nytt. Spesielt likte jeg det lille avsnittet mot slutten: Den Hedstrøm Falkberget møtte. Flere personer Falkberget møtte da han arbeidet i gruvene, har gitt stoff til ”vår” Hedstrøm. Spesielt nevnes rallere, en med navnet Hedstrøm og en svensk stiger (en slags arbeidsformann). Om stigeren står det: ”Maken til storlygar skulle en aldri hørt om. Han ble kalt tusenåringen eller femhundreåringen. Historier han fortalte, og som strakk seg gjennom flere mannsaldrer, skulle han selv ha vært med på.” At kølfogden Hedstrøm bygger på en person som har levd, gjør han enda mer levende for meg!

Disse samtalene med dere har beriket min lesing. Tusen takk til alle – og kom gjerne med flere innlegg! Falkeberget er en forfatter man ikke blir ferdig med.

Nei, denne funker ikke for meg. Historien kunne vært bra, men det blir for mye hopping frem og tilbake, de detaljerte beskrivelsene blir enten for detaljerte eller ikke detaljerte nok, og når jeg i tillegg finner motstridende opplysninger (på den ene siden var det Saffy som lukket døren, på den neste siden var det Edie som hadde lukket den), da synker mitt helhetsinntrykk drastisk. I tillegg er det et par vesentlige tråder som ikke blir nøstet opp mot slutten.
Jeg har tidligere lest "Den glemte hagen" og "Tilbake til Riverton" av samme forfatter. Sistnevnte husker jeg ikke, så den kan ikke ha gjort noe stort for meg, mens den første er en favoritt. Tror ikke jeg kommer til å ofre mer tid på Kate Mortons bøker, men man skal aldri si aldri :)

Inspirert av poesiforslaget og ditt svar på det, kan jeg anbefale noe du helt sikkert ikke var ute etter:
Gubben og katten på fisketur - en billedbok av Sven Nordqvist. Denne kjøpte jeg egentlig i gave til et barn, men smugleste den først - og endte opp med å beholde den selv.

Boka handler om gubben som sitter ved kjøkkenbordet en høstdag, glor ut på regnet og synes at alt er deprimerende og trist. Katten prøver å muntre ham opp, og det ender med at gubben motstrebende blir med på fisketur....bare for å finne ut at det var jo ikke så dumt likevel.... Og jeg er veldig glad i denne boka fordi den minner meg om hvordan det gjør meg godt å GJØRE noe - selv om jeg ikke kan komme på noe i verden jeg har lyst til. En bok som passer på triste og deppa dager.

Hei, Maiken. Det er mange gode innlegg her (og jeg skriver til hele tråden), men jeg kjenner at det likevel ulmer i meg en trang til å få sagt noe mer, altså å komme med mitt. Diskusjonen ser ut til å ha utviklet seg i retning av kvinnelitteratur istedet for om bøker skrevet av kvinner, og jeg tviler på at jeg kan hjelpe med å bedre på dette. Mitt synspunkt (eller muligens, min innrømmelse) som mann kan forhåpentligvis ha en viss verdi. Jeg bør imidlertid påpeke at jeg de siste to årene og antakelig i all overskuelige fremtid kun har lånt bøker på biblioteket eller kjøpt dem på antikvariater, og slik sett er jeg ikke akkurat "i skuddlinjen" hva angår markesføring –– er det likevel relevans i det jeg skal si? Vi får se!

Uansett, la meg komme til saken eller iallefall prøve ... Jeg styrer absolutt ikke unna kvinnelige forfattere. Det som så frekt kalles "kvinnelitteratur" styrer jeg nok unna, men la oss da få avklart hva dette er en gang for alle (jeg skal ikke forsøke meg på det). Når en bok går så anstrengt inn for å ikke ville ha en som leser, hvorfor skal man da lese den? Hvis en bok har en leserskare som så tydelig ikke leter etter det samme i bøker som jeg, hvorfor skal vi da lese de samme bøkene? Chick-lit er en bedre term enn kvinnelitteratur for sjangeren (for det må man kunne avgrense den som) jeg misliker. Det er ikke følelser og sentimentalitet og kjærlighetsforhold som skubber meg unna – herre jemini, bare se på mine favorittbøker og du vil forstå at jeg har rett i det jeg sier –, men heller forventningen (og antakelig den rimelige forventningen) om at det disse bøkene inneholder er enkelt, reproduserende, idealiserende, at det er mer sjanger og marked i skrivingen av dem enn litteratur, kort: at jeg som litt sta og pirkede og litteraturglad fyr føler at jeg kaster bort tid, for ikke å si krefter på å bli irritert. Er Thomas Mann tung, sier du? Prøv å pløye deg gjennom reproduserte plot og metaforer!

Jeg vil ikke kalle Austen for kvinnelitteratur, for Austen er ikke noe som er begrenset til kvinner. Ikke vil jeg kalle Sex og singelliv for kvinnelitteratur heller, for er ikke det igjen begrensende for kvinner? Jaja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Austen (Jaaaane Austen, en kvinne!) er en av mine klare favorittforfattere, hva bryr det meg at hun er kvinne? Mine romkamerater ler av meg fordi jeg har mini-serien av Stolthet og Fordom på DVD, men hva bryr det meg? Det er mer ved Austen enn kjoler og ball, og jeg er glad for at jeg er istand til å se det. Austen, Brontë, Dickinson, Eliot, Undset, Blixen, flere, flere … Ja, jeg har lest flere menn enn kvinner, men det kommer nok mer av tilfeldighet enn av noen patrialkalsk ur-ondskap eller kneblebegjær eller kastrasjonangst eller andre lignende skavanker vi menn jo så ærefullt og fordomsløst tilkjennes. Kanskje spørsmålet heller er: Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur", eller vil dere ha den for dere selv? En litt drøy brannfakkel, haha, det må jeg vedkjenne, men dog en brannfakkel. Nå venter jeg bare på svar.

Bokomslag har vært omtalt her inne før. Muligens har det også vært laget lister over "trendy" bokomslag fra de siste ti- tolv åra. Hvordan skapes slike trender, montro? Denne lista inneholder et flertall oversatte bøker, mange svært populære, som alle har omslag som viser en eller flere personer i kontrast mot en bakgrunn; ofte er de på veg ut av bildet. Har noen pønsket ut at slike omslag fremmer salget?

Der var boka utlest, og An-Magritt lagt i ble og laken ved siden av sin Johannes. Aldri har vel uttrykket "bedre halvdel" vært mer dekkende!

Vemodig å være ved veis ende, men godt likevel å forlate et samfunn som er begynt å våkne opp fra "firehundreårsnatta" - med An-Magritt som viktigste redskap. Hedström uttrykker det treffende da han for andre gang griper inn og berger henne fra å fryse i hjel: "Jag hör et helt folks hjärta slår!"

Handlekraftig, myndig og karismatisk inntil det siste - men uten Johannes taklet hun altså ikke tilværelsen. Og vi får vel tro hun fikk fred med seg sjøl den siste natta da hun i drømmen møtte en ukjent vandrer på Årvsjø-isen og tilbød ham et stykke av "nattens brød" ---

Hedström er jo et kapittel for seg. Da jeg denne gangen leste epilogen, slo det meg for første gang at han naturligvis er forfatterens alter ego. Når ting tukler seg til og alt ser som mørkest ut, er det Hedström forfatteren tyr til. Han skrives inn i situasjonen - kommer gjerne uventet og fra ingen steder - og leder historien videre på rett spor. Hedström vet hva som foregår og hva som skal skje. Et innslag av magisk realisme, selvfølgelig! Men et menneske er han jo like fullt, med de viktigste personlige begivenheter i livet bak seg.

Da skal bøkene tilbake i hylla igjen, men de kommer garantert fram igjen. Takk til alle som har deltatt i felleslesingen og diskusjonene - dere har gitt meg nye innfallsvinkler til dette verket!

An-Magritt er fortsatt i mine øyne det stauteste kvinnfolk i norsk litteratur!

Var en spennende bok. En bok som er verdt å lese.

Tja, jo - min første reaksjon var "hvorfor i all verden..." Min andre reaksjon var: tja, kanskje det omslaget kan tiltrekke lesere som ellers ikke ville ha...

Det med omslag har jeg reflektert endel over før, særlig fordi jeg ser at samme bok ofte får VELDIG forskjellige omslag på det amerikanske og det britiske markedet. Amerikanske omslag har en tendens til å bli veldig "kiosklitteratur-aktige" (sorry!) - det registrerte jeg første gang som student i USA i 1992. Og så har jeg tenkt, at "de vet nok hva de gjør". Ulike markeder er mottagelige for ulike visuelle uttrykksmidler - så når man først er bevisst dét, kan man forsøke å oppdra seg selv til å se forbi omslaget og sjekke innholdet litt nærmere.... OK, lett er det ikke alltid, det er jeg den første til å innrømme! Men altså...

Nå kom jeg forresten i tanker om Harry Potter-serien - husker dere at de bøkene etter hvert ble utgitt i "voksne" parallell-utgaver, fordi det visstnok var mange voksne lesere som ikke ville sees på bussen med nesen begravd i en barnebok? Alt var likt inni, det var bare omslaget som ble endret! :-D Verden vil bedras.... Man skal ikke skue hunden på hårene.... osv., osv., osv.

Mens vi er inne på omslag som kan føre til at menn velger bort bøkene fordi de ser for "damete" ut, kan vi jo trekke frem den nye jubileumsutgaven av Sylvia Plaths The Bell Jar...

Et av de originale og mest populære omslagene:

Det nye:

Det ble en stor diskusjon ut av dette, for eksempel i The Independent, Huffington Post og The Guardian. Kort oppsummert er det mange som mener at omslaget ikke representerer bokas innhold, at det er fordummende, forsøker å dytte boka inn i chick-lit-hylla osv. Uansett så kan det vel hende at menn muligens er mer tilbøyelige til å plukke opp det originale omslaget, og kanskje gå rett forbi det nye... Men det kan kanskje mennene her i tråden svare på?

Vinterstorm

Å lat det bure, å lat det braka;
lat huset riste og tufti skaka!
Lat brotne allting som brotne kan!
Det døyver tankane litegrann.

Om stormen tok både hus og hytte,-
det vart eit bel då eg mindre sytte,
Om jordi gav seg i djupe grunn,-
då fekk eg gløyme ei liti stund.

Om sky datt ned som på himlen flakkar,
om havet braut over alle bakkar,
ja om all verdi seg søkkte ned,-
så var det slutt, og så vart her fred.

Fra boka Haugtussa av Arne Garborg

Jeg vet ikke om det er fordi det passer så godt til min livssituasjon akkurat nå, eller om det er fordi jeg kan akkurat passe mye eller lite om dette fra før, men det er lenge siden jeg har storkost meg sånn med en bok. Kall meg hva du vil, men ny kunnskap som setter annen kunnskap i system og perspektiv, er rett og slett gøy. Akkurat passe lettlest til at man kan sitte med den en ettermiddag med pledd og te i stedet for på lesesalen med lupe. Tommel opp.

Nydelig! Pluss armene fra et barnebarn!