Du verden for fres det ble over dette enkle spørsmålet fra Tralte – sakprosa kontra skjønnlitteratur. Vi havnet plutselig midt inne i de store litterære spørsmål. Og jeg er på ingen måte den som har klare svar (om slike i det hele tatt finnes…).

En forfatter har et budskap å meddele, og kan velge ulike sjangre (roman, novelle, essay, fagbok, krim, osv). For meg handler det om kvalitet, får forfatteren frem sitt budskap på en tydelig og troverdig måte. I et språk som griper oss. Jeg mener det var Finn Carling som sa at en forfatters oppgave var å finne en historie til sine erfaringer. I form av en roman eller en novelle, et dikt eller et essay. Et glitrende essay kan fortelle like mye (minst) som en god roman eller novelle.

Jeg er enig med deg, Ingar, god skjønnlitteratur er ikke nødvendigvis ren underholdning. Når det er snakk om underholdning, oppfatter jeg at leseren er en passiv mottaker. Det er selvfølgelig greit nok.
Jeg ønsker heller å forholde meg til Olof Lagerkrantz, som referer Joseph Conrad: ” – Hvilken vidunderlig god nyhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om.” God skjønnlitteratur, litteratur generelt sett, utfordrer oss til å tenke, bruke vår mentale kapasitet og fantasi.

For å gå tilbake til Traltes spørsmål: Hvorfor er skjønnlitteratur mer populært blant bokelskere enn sakprosa? Det er ikke godt å si. Men for å gjenta meg selv, vi trenger alle typer litteratur. Kanskje kan vi bokelskere bli flinkere til å ta for oss sakprosaen? Som du sier, Ingar, det er hauger og lass av god faglitteratur å gripe fatt i. Den er ikke bare for ”spesielt interesserte”.

Jeg tror Lillevi har mye rett i sitt svar. Skjønnlitteratur liker de fleste her inne, mens faglitteratur er interessant bare for de som er interessert i det spesielle emnet boken omhandler. Elllers tror jeg også at det leses mye mere skjønnlitteratur enn faglitteratur, ikke bare bant bokelskerne, men generelt i samfunnet.

Jeg er ikke enig med de som sier at skjønnlitteratur er underholdning. Jeg liker også å slappe av med f.eks. en god krim en gang i blant, men stort sett prøver jeg å finne fram til bøker som gir meg mer enn bare underholdning. Jeg har stadig ambisjoner om å lese mer faglitteratur enn det jeg gjør, men sliter med det. Å lese faglitteratur blir mere krevende, må følge med på fotnoter og referanser, og jeg liker ofte å sjekke litt på nettet undervegs. Det blir dermed lite egna som sengelektyre!

Men jeg har ikke gitt opp håpet om å bli mer faglig, det er nok av interessante tema.

When I'm into a novel, I'm seeing the world differently during that time - not just for the hour or so in the day when I get to read. I'm actually walking around in a bit of haze, spellbound by the book and looking at everything through a different prism.
(Colin Firth)

Derfor, kanskje? Vil anbefale deg også å prøve....
(såg på boklista di.....)

Faglitteratur kan være så mye forskjellig - som medisin, jus, matematikk, rørleggerfag.
Skjønnlitteratur kan vi ha felles - på tvers av våre ulike yrker og fagområder.

Jeg har ligget litt etter dere i lesingen, men er nå ferdig med “Johannes”. Dere har skrevet fyldig og godt om den allerede, men jeg har likevel lyst til å kommentere noen av momentene du lister opp til diskusjon, Lillevi.

Først må jeg si at det er den fascinerende blandingen av beinhard realisme og det som framstår som en bibelsk lignelse som løfter og gjør “Nattens brød” så ulikt det meste annet jeg har lest. Jeg er enig med deg i at det er en lysere og lettere stemning i “Johannes” enn de to første bøkene. Humoren er vel til en viss grad der i “An-Magritt” og “Plogjernet” også, men det er kanskje mest litt besk galgenhumor? I “Johannes” synes jeg den underfundige humoren også får mer plass. (For eksempel: Hestejelkeren leste i to katekismer. I en med og en uten Det syvende bud. Om Lorentz Mortensen Angell: Vel dyrket han sin Bacchus med måte. Og om Johannes: An-Magritt klarte å dra hjulmakeren i land. Han tørket utrolig fort i solskinnet oppe på Kiempeplassen.) Og tørrpinnen Johannes lærer seg også til slutt å forstå og til og med å bruke denne humoren selv!

De mellommenneskelige forholdene synes jeg du beskriver godt når du skriver fra avhengighet til forakt er veien kort. De er heller ikke vant til å rose hverandre; tonen er tøff. Så selv om de har lyst til å si noe pent til henne da hun deler slitet og strevet med dem, blir det vanskelig. Ingen måtte få høre et godt ord – for skikk og sed forbød nå engang det. Ved å krenke den gjorde en seg latterlig. Og Å skamrose et alminnelig menneske opp i øinene gikk ikke an. Hun var ingen storingse.

Jeg har ikke inngående kjennskap til historien fra 1600-tallet, men en liten skumlesing i “Trondheims historie 97-1997 – Innvandrernes by 1537-1800” gir et bilde av at det rundt 1600 i Norge skjedde en profesjonalisering innenfor forvaltning/administrasjon, industri og handel som krevde fagfolk. Siden det var mangel på utdannede kandidater innenlands, ble Norge et mulighetenes land for mange innvandrere. I 1645 antar man at minst halvparten av byrådet bestod av innflyttere. Angell-familien kom til byen omkring 1650. Det var Lorentz Mortensen Angell, Morten Angell (død 1688) og en søster som døde i 1664. Det står om Lorentz: Han drev en allsidig handel, han fikk del i forsyningen av kobberverkene og i eksporten av kobber, han ble jordeier, han engasjerte seg i skipsfart og han deltok til og med i et kompani for hvalfangst i Nordland. …i Trondheim i 1680-årene var Lorentz Angell den største enkeltlångiver. Falkberget skriver: “Alle fremmede gjorde karriére. Landets dører var løftet av hengslene. Eventyrere og lykkeriddere strømmet inn. Byens gamle borgere tapte staden. Kvartal for kvartal.” Som du også skriver i din anmeldelse, Lillevi, så møter vi innvandrerens problemer med å bli akseptert. Johannes føler på det, men også Pistolen (langt om lenge kunne vel også han bli en god nordmann) og Lorentz Mortensen da stadsfysikus sier at de begge er nordmenn (Han velsignet den brutale stadsfysikus for hans Vi! Vi! For første gang sa en nordmann Vi til Angell. Vi! Vi!). Og problemstillingen er stadig like aktuell i dag. En annen morsom detalj fant jeg i kapitlet Tidens tegn, hvor Angell ønsker mer penger i omløp fordi han mener det vil øke velstanden for alle. Ikke så ulikt John M. Keynes’ økonomiske teori? :)

Jeg stusset litt da Ove Bjelke lurte på om An-Magritt var en heks, men med tanke på at Lisbeth Nypan ble dømt i Trondheim og brent på bålet for trolldom i 1670, så er det kanskje ikke så rart likevel.

Jeg synes boka inneholder en imponerende mengde sitatvennlige visdomsord, elegant billedbruk og ikke minst er full av symbolikk. An-Magritt selv er nok som Marit sier, et ønske om å framstille en redningsperson for samfunnet. Hun blir vel også redningen for Johannes på samme måte som han blir for henne. Og det er ingen tilfeldighet at han heter Johannes: Johannes! Johannes! Apostelen hette også Johannes. Pedro kalte ham kjærlighetens apostel. An-Magritt er den livsbejaende og viljesterke anføreren. Hun staket alltid ut en veg. Og I hennes sinn bodde et helt folks overvintrede vilje og trass. Loddsnora brukes på nytt som symbol også i denne boka. Hun skal arve Hedstrøms loddsnor for å skille mellom rett og urett, og hun er Johannes’ vinkel, passer og loddsnor. Og Johannes gir et bilde på betydningen av troskap og lojalitet: …lyt je vør tru mot ham så langt jeg makter det. Også i tankom. Er vi it tru innvortes hjelper det lite å vørr tru utvortes. Nei – sa An-Magritt – kjøttet hell vi alltids styr på. Verre er det å taumkjøre sjela.

Hevnen er ikke så fremtredende i denne boka. Jeg finner derimot flere steder hvor verdien av ydmykhet trekkes fram: Jeg sakner ydmykheten. og Det er farlig å spegle seg i altfor blank is, Johannes! (An-Magritt, s. 145 og 156), Når han – Johannes – måtte avstå fra den verdigheten skjedde det for han skulle ydmyke seg. (Johannes, s. 159), og Hans ødeleggelser førte til sjelens opphøielse. I det ytre til fornedrelse! (Jürgen, s. 166).

Jeg klarer heller ikke å finne mye spor av feminisme i Falkbergets framstilling, men på slutten av kapitlet “En farlig herold”, vurderer Angell å overlate An-Magritt ansvaret for en korngård, og tenker: Tiden burde nå snart være inne til at den norske kvinne tellet… Det var det nærmeste jeg kunne komme :)

Alle tre bøkene hittil har vært usedvanlig gode, og jeg ser fram til den siste også!

Jeg befinner meg i Danmark, i en fiskelandsby som en gang har vært ganske liten, men som er i utvikling. Det vil si egentlig er jeg over hele verden. Jeg har mønstret på som matros på ei flott seilskute og seiler nå på de sju hav. Gleder meg til å se hva som er bak neste "sving". Forhåpentlig drukner jeg ikke. "Vi, de druknede" av Carsten Jensen.

Enig!

Å disse fiolette morgentimer

Å, disse fiolette morgentimer
når tiden ennå er en våken drøm
og gleden går i store, blanke stimer
igjennom sinnets klare understrøm.

Når jord og himmel er en gjennomsiktig
bekreftelse på dét at du er til,
og alt er godt og ingenting er viktig
unntagen noe skinnende du vil

med dette ufødte som hviler i deg
og rolig lengter etter å blir brukt,
som fugleungens vinger bærer i seg
sin sommerhimmel og sin himmelflukt.

Forfatter: Inger Hagerup
Utgitt: Fra samlingen «Strofe med vinden», Aschehoug forlag 1958.

Johannes, fra 1952, er tredje bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød.

An-Magritt er blitt en voksen kvinne, selvstendig og vakker. Hun arbeider, som før, hardt og målrettet, bruker sine kunnskaper og sin sunne fornuft. Hun la seg sist og sto opp først. Hun pløyer og dyrker opp Kiempeplassen, greier å kjøpe den fri så den blir odelsgård, og legger derved et grunnlag for velstand. Og hun blir ved sin væremåte et eksempel og en lederskikkelse i bygda.

I dette bindet står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Marit beskriver forholdet mellom de to så treffende: ”En vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.”

Det som rører meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for jentungen og tar seg av henne? Hvorfor har hun ingen venninner? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Innimellom kjentes det som hun hadde kledd seg i rustning utenpå rustning og gjorde seg ferdig til kamp. Hvem skulle hun kjempe mot? Først og fremst mot et menneske som het An-Magritt, Ole soldats dotter! Hun var hennes farligste fiende.

An-Magritt søker etter sine foreldre, som hun aldri har kjent, og sin egen identitet. Ole soldat befinner seg fortsatt i kulissene, men får mer plass enn i de foregående bøkene. Det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper. Hun modnes og legger hevntankene mot dem som har spottet moren og bestefaren, bak seg.

Gruveanleggene fordret komplisert ingeniørkunst på høyt nivå. Johannes er en dyktig fagmann, beskjeden på egne vegne og med stor integritet. En krumtapp i gruvedriften.

Én ting likte de mindre. Johannes var innvandrer. Han høvde dårlig i lendet. Fotlaget manglet. Nei større galt hadde de ikke å si på konstknekten. Hjulmaker av første klasse. Bare han nå ikke ble for meget på en perial (beruset).

Hvordan Johannes veksler mellom å bli akseptert og bli møtt med mistenksomhet, mellom å høre til og å være en utenforstående, er tatt på kornet. Hans historie er like aktuell den dag i dag! Et tankekors at hele Røros-samfunnet er basert på innvandring - fra Tyskland, Danmark, Sverige og andre steder i Norge. Før gruvedriften fantes bare få, spredte fjellgårder i traktene.

Nevnes må også kjærlighetsbarnet Eva, den forsømte og mishandlete legdejenta som An-Magritt ”stjeler”. Et legdebarn tilhørte altså bonden som hadde det på legd, og en risikerte ”galge og gren” for å ta det til seg. Slaveri, med andre ord.

Og den allestedsnærværende kølfogden Hedstrøm er like gåtefull.

Falkberget holder en høy litterær kvalitet også gjennom dette bindet – så levende og troverdige skildringer av enkeltpersoner, samspillet mellom dem og miljøer. Så mange skarpe observasjoner og så mye livsvisdom. Jeg oppfatter stemningen i Johannes som lysere og lettere enn i Plogjernet, samtidig som den har en sår undertone. En bok som kanskje grep meg enda mer enn Plogjernet, skjønt bindene vanskelig lar seg måle opp mot hverandre.

Jeg er imponert over hvordan Falkberget holder tråden, følger utviklingen til personene og i samfunnet. Nattens brød er skrevet gjennom en 20-årsperiode!

Mer om Johannes finner du her, felleslesingen og her

Jeg mener nok heller ikke at det er fortellerstilen alene som utgjør forskjellen. Men jeg mener at et bokprosjekt der forfatteren vil vise innsiden av et menneskesinn - et menneske som etter min oppfatning har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse - nødvendigvis må gå mer i dybden med å vise tanker og holdninger enn en mer tradisjonell fortellerstil. Og det er ikke alt i menneskesinnet som er like vakkert. Om det så er Hamsuns eget sinn det beskriver, synes jeg fremdeles det er stor litteratur.

Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som tolkere av denne litteraturen?
En forfatters menneskesyn vil nok ha stor betydning for den litteraturen vedkommende skaper. Jeg kan for eksempel sammenligne Pär Lagerkvists Dvergen og Hamsuns Sult. Begge har usympatiske hovedpersoner, men Pär Lagerkvist prøver også å vise hvilke krefter i samfunnet som skaper dvergene blant oss og plasserer for så vidt et visst ansvar på oss alle. Dette finner jeg ikke på samme måte hos Hamsun. Men jeg synes likevel han i sine bøker har mange gode beskrivelser både av personer, miljø og psykologi som det er noe å lære av. I tillegg har han et uforlignelig, originalt og godt språk, samt en herlig humor i flere av bøkene.

Tusen takk for interessante svar.

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene.

Jeg er enig med deg, Bjørg. Og vil tilføye noe verdifullt, også hos de skrøpeligste og usleste.

Jeg synes du gir en god og troverdig beskrivelse av jeg-personen i Sult - i hvordan han oppfatter seg selv og andre mennesker. Slik jeg leser deg, kan/må det negative menneskesynet i Sult tilskrives romanens jeg-person. Det er denne fiktive personens menneskesyn romanen reflekterer.

Eller er det det? Kan ulike fortellerstiler forklare de ulike menneskesynene som kommer frem i bøkene til Falkberget og Hugo på den ene siden, og Hamsun på den andre? Jeg sitter igjen med en følelse av at det ikke er fullt så enkelt. Jeg tror du setter fingeren på noe vesentlig når du sier: Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne.

Og så er det store spørsmålet: Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som lesere og tolkere av denne litteraturen?

Dette kommer jeg gjerne tilbake til! Falkberget ble inspirert av Hugo og jeg tror de delte en del i politisk innstilling. Jeg er i gang med Hugo nå og vurderer å lese de opp i mot hverandre. Jeg har kun lest Sult av Hamsun. Jeg tenkte ikke over at det var forakt. Det som slo meg med Sult var den presise ironien og humoren. Tror jeg må se på den en gang til:) Dickens er jo også verdt en analyse i denne sammenhengen.

Oi, dette var et stort tema på en søndag formiddag! Skal likevel prøve å svare på noen av spørsmålene :)

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene. Hos Falkberget blir det i Nattens brød for meg en fascinerende blanding av beinhard realisme og bibelsk lignelse, mens jeg synes Hugo har vellykkede elementer av eventyrfortellingen (jeg har heller ikke lest annet en De elendige).

Hamsuns prosjekt i Sult innebærer en helt annen fortellerstil. Her følger vi fra innsiden tankene til hovedpersonen - tanker i et ikke helt friskt sinn. Det er det irrasjonelle menneskesinn Hamsun her beskriver, og hovedpersonen er ikke spesielt sympatisk. Jeg oppfatter ham som et menneske som nærmest nyter sin egen lidelse. Han fornedrer seg selv og forakter andre i ett øyeblikk, for så i neste å ha usedvanlig store tanker om seg selv eller opphøye et annet menneske helt vilkårlig. Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne. Men mye av det synes jeg likevel er stor litteratur! Det er veldig lenge siden jeg leste Markens grøde, men jeg mistenker at jeg kanskje vil ha større problemer med å like den enn Sult. Sånn sett kunne det foreslåtte samlesningsprosjektet av den vært interessant, men det spørs om tiden strekker til...

Falkberget, Hamsun og Hugo – noen tanker om menneskesyn.

Jeg var med på felleslesing av Sult tidligere i høst. Da hadde jeg ikke lest boken siden min pure ungdom. Jeg reagerte – nå som da – negativt på Hamsuns skildringer av fattigfolk, spesielt i Fjerde stykke. Etter min mening skildrer Hamsun her de fattige på en så nedlatende, foraktelig og guffen måte. De står frem for leseren (meg) som simple og mindreverdige mennesker, nærmest uten livets rett. Ta for eksempel scenen der jeg-personen kikker gjennom nøkkelhullet på paret i sengen og oldingen. Så nedverdigende.

Falkberget er heller ikke nådig med sine fattige og uvitende fjellbønder og gruvearbeidere. Jeg oppfatter likevel at han skildrer dem med kjærlighet og overbærenhet. Vi får en godhet for dem, selv når de begår dumme og lite snille handlinger. Falkberget kjenner deres hverdag, og har forståelse for dem (han arbeidet selv i gruvene som unggutt). Vi er aldri i tvil om at Falkberget anerkjenner bøndenes og gruvearbeidernes slit, og at dette slitet danner grunnlaget for velstand og utvikling i samfunnet.

Av Victor Hugo har jeg kun lest De elendige. Jeg synes jeg fant den samme tonen hos Hugo som hos Falkberget. En forkjærlighet for de undertrykte, om jeg kan si det sånn.

Jeg har ikke lest så mye av Hamsun, så jeg skal ikke forfekte klare meninger om hans menneskesyn generelt sett. I Markens grøde oppfatter jeg noe av det samme som jeg reagerte på i Sult. Kjærlighetshistorien Victoria derimot, oppfatter jeg ikke sånn.

Hva mener dere? Har noen av dere reagert på det samme, eller er dere uenige? Hører veldig gjerne flere synspunkter på dette.

En parallellhistorie til Hjalmar Söderbergs "Doktor Glas"

Kerstin Ekman (f. 1933) er en av Sveriges mest skattede forfattere. Ikke bare har hun skrevet en hel haug med bøker fra 1959 og frem til i dag - still going strong - (32 stk. i følge svensk Wikipedia - den norske utgaven er ikke oppdatert/fullstendig). I tillegg har hun mottatt nesten like mange litterære priser, hvor den gjeveste nok må ha vært Nordisk råds litteraturpris for "Hendelser ved vann", men to ganger August-prisen er ikke så verst det heller. Selv har jeg kun hatt gleden av å lese "Hendelser ved vann" - inntil jeg altså nettopp leste "Mordets praksis". Sistnevnte en bok som har vært en naturlig følge av at jeg leste Hjalmar Söderbergs roman "Doktor Glas" for få dager siden.

"Mordets praksis" handler om legen Pontus Revinge, og vi befinner oss i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Legen treffer på forfatteren Hjalmar Söderberg både før og etter utgivelsen av "Doktor Glas", en bok som møtte så stor moralsk forargelse i sin samtid på grunn av det provoserende innholdet at den påvirket forfatterens totale tilværelse i årevis etterpå. (Den fiktive) Pontus Revinge tildeles (av Kerstin Ekman) mye av æren for de bakenforliggende faktaopplysningene mht. det mordet som blir begått av doktor Glas i Söderbergs "Doktor Glas".

I likhet med doktor Glas skriver også Pontus Revinge dagbok, og "Mordets praksis" bærer derfor preg av å bestå av dagboknedtegnelser. Der slutter imidlertid all likhet mellom de to legene. For mens doktor Glas var en vel ansett skikkelse i sin samtid, fremstår Revinge som en mindre sosialt vellykket mann. Dette skyldes fremfor alt at hans far i sin tid gikk konkurs - en stor skam på den tiden - og at hele hans legeutdannelse, som er bekostet av en grosserer, har gjort ham til gjeldsslave. Dette har satt ham i en situasjon der han, uansett hvor innbringende legegjerningen måtte bli, alltid er mer underlegen enn hans posisjon som lege i datidens Stockholm egentlig skulle tilsi.

Skjebnen skal imidlertid ha mer i ermet for doktor Revinge enn han har kunnet forutse. For mens han arbeider som ansatt lege på doktor Skades legekontor, blir han vitne til den aldrende legens siklende blikk på sin mindreårige stedatter. Han vemmes så til de grader over det han ser at han er villig til å gå svært langt for å stoppe dette. Og så skal det bli Hjalmar Söderbergs mord i "Doktor Glas" som praktisk talt inspirerer ham til å handle ...

"Jeg så og jeg ser Johannes Skades blikk suge seg fast til Frida. Det er det eneste som finnes av liv i dette gulaktig grumsete og blodsprengte øyelegeme. Blikket han er en kjøttfull snegl. Den kryper på det rene og besudler henne med slimet sitt.

Jeg vet ennå ikke om det medfører befrielse fra min pine å skrive dette og legge det under lås og slå. Men det er i det minste en handling med det formål å gjøre meg fri. Jeg har altfor ofte skrevet som om noen sto og leste over skulderen på meg. De første nedtegnelsene fra år 1906 synes meg nå om ikke uærlige, så i hvert fall tilrettelagt.

Hvis øyne er jeg egentlig redd for?

Jeg er alene. Jeg bestemmer selv over livet mitt." (side 49)

Og mens "Mordets praksis" også handler om et mord, er tematikken like fullt en hel del annerledes enn i "Doktor Glas", hvor doktor Glas ikke kjente noen skyld. Kanskje gjør heller ikke doktor Revinge det når alt kommer til alt, men han er i det minste redd for å bli avslørt - kanskje fordi mordet tilfører ham så mye mer som han kan tape enn for doktor Glas, som myrdet for en annen og ikke primært for egen del? Jeg har ikke lyst til å røpe så mye mer (til tross for at jeg har sett at de fleste anmeldere i grunnen røper alt), fordi dette kan ødelegge lesegleden for dem som har lyst til å lese Ekmans fantastiske "Mordets praksis".

Boka er glitrende skrevet, og dette er ganske enkelt stor litteratur! Noen har kritisert Ekman for egentlig å skrive en plagiat av "Doktor Glas", men dette vil jeg på det sterkeste protestere mot. Stemningen er riktignok mye av den samme som i Söderbergs "Doktor Glas", men Ekman drar det hele så veldig mye lenger. Og det kunne hun med den største rett tillate seg, fordi dagens lesere er vant til å lese om de blodiske mord uten at det ville ramle noen inn å identifisere forfatteren med morderen, slik Söderberg ble med doktor Glas den gangen han utga romanen "Doktor Glas" i 1905. "Mordets praksis" har for øvrig mange, mange flere bunner enn dem jeg har berørt i denne omtalen av boka. Blant annet er Ekman meget humoristisk når hun beskriver en gryende kvinnebevegelse, riktignok kun på individnivå gjennom et par kvinner som ønsker noe så uhørt som en egen yrkeskarriere. Hun må ha hatt det riktig fornøyelig mens hun harsellerte mot disse kvinnene gjennom doktor Revinges uttalte holdninger.

Helt til slutt: bør man ha lest Söderbergs "Doktor Glas" før man leser "Mordets praksis"? Jeg mener at man ikke nødvendigvis må det, men Ekmans bok blir på den annen side mer interessant og gir mer dersom man også har lest "Doktor Glas". Nå gjenstår det i grunnen for meg bare å lese "Gregorius" av Bengt Ohlsson - en bok om mannen som doktor Glas tok livet av i "Doktor Glas" ... Boka står i bokhylla ...

"Mordets praksis" fortjener etter mitt syn terningkast seks!

Jeg har nettopp lest denne boka - etter å ha lest Doktor Glas. Den boka må du bare lese! Du kommer til å elske den! Hos meg blir det terningkast seks til begge bøker!

Det er ingen gitt å vite hvor lenge en har igjen å leve, men jeg frykter for å forlate denne verden uten at et eneste medlem av familien vet hvordan en setter i en ny rull med toalettpapir. Erma Bombech

Ja, Conradine Dunker er interessant! Har ikke lest henne ennå, men tenkt på det i årevis. Nå ligger hun tilgjengelig elektronisk på bokhylla.no - kanskje iPad'en min kan bli litt mer aktiv på den måten?

Dette skriver Norsk Biografisk Leksikon om Conradines "Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder":

Følsomhet og inderlighet, sans for dramatiske, bisarre skjebner – dvs. sterke romantiske innslag – foruten hennes mange humoristiske betraktninger, er fremtredende fortellerdrag. Conradine Dunker skriver i en lang, internasjonal memoartradisjon med intim kjennskap til forgjengeres og samtidiges bøker. En vid, kontinental orientering er synlig i hennes tekster og plasserer henne klart forut for sine norske samtidige. Fortellertonen er frisk, poengtert og musikalsk; innholdet er merket av hverdagsintimitet og et svært underholdende persongalleri. Språket er muntlig og klart, presist og lettforståelig, og skildringen er uten moraliserende refleksjoner.

På bokhylla ligger for øvrig ikke bare bøker om og av Conradine, men også sønnen Bernhards erindringer, OG datteren Vilhelmine Ullmanns erindringer fra 1820-tallets Kristiania - Vilhelmines lille bok "Fra tyveaarene og lidt mere" leste jeg faktisk på bokhylla.no i høst! Underholdende tidsbilde. Og Vilhelmine var jo mor til Ragna Nielsen, som etter å ha hjulpet sin mor med å drive pikeskole, selv startet "Fru Ragna Nielsens skole". En svært interessant familie i et kulturhistorisk perspektiv - Ragnas kusine var Aasta Hansteen, og ellers var de skolefolk og politisk engasjerte hele bølingen, og sentrale i samtidens kulturliv.

Enkelt. Johan Falkbergets An-Magritt.

Jeg har heller ikke lest så mange forfatteres dagbøker, men en som har vært veldig betydningsfull for meg er Anaïs Nins Dagbok 1931-1934. Det er mange år siden jeg leste den, men det var den første boken hvor jeg begynte å streke under avsnitt som gjorde inntrykk, og det ble mange understrekninger etterhvert :) Som det står på omslagets bakside så betror hun seg både intimt og reservert til dagboken sin om sitt liv og sine tanker. Man ser inn i et menneskesinn med en usedvanlig varhet og mottagelighet. Anbefaler absolutt denne boken :)