Bokelskere.no

Eg er heilt einig, kommentaren min passa i grunnen ikkje inn i denne konteksten. Og mi uvilje mot det dekadente stjernesystemet, burde ha vore lagt frem ved eit anna høve eller i ein eigen diskusjon.

Eg skjønar at "beste innlegg" kan vere nyttig i nokre samanhengar, men det er skjeldent at det er gode bokomtalar eller sitat som dukkar opp der. Det er dumt, for det er særleg desse som burde kome frem i lyset. Ikkje tøvete diskusjonar om (t.d.) kor vidt du likar å lese med lyset av eller på.

Ja ein kan undre seg over bruken av ordet "småhysteri". Eg er usikker på kva som ligger i dette omgrepet og manglar i grunnen kompetanse til i det heile å utale meg om andres hysteri, men ved nokre høver har eg likevel følt at det har vore nettopp hysteri (i små mengder) rundt dette med stjernene. Eg tenkjer her på (m.a.) dei klagemeldingane til administrasjonen, der bokelskarar har merka seg at eit par har verte vekke over natta, og ynskjer å få dei att - her er det i alle fall litt spor av hysteri (kanskje).

Uansett om nokre bokelskarar er småhysteriske eller berre over gjennomsnittleg opptekne av stjerner, så er det ikkje min sak. Men ein kan no draume om eit utopisk bokelskere med mindre stjernehysteri og meir fokus på bøker, og lange bokomtaler.

Men har dette noko å seie då? Å sitte å telle stjerner heile vegen synes eg verker litt småhysterisk. Det er klart at det er kjekt å få positiv tilbakemeldingar på det ein skriver, men det ser ut som det kan gå til hovudet på nokon. Ein slik trang til å få positive sanksjonar, kan ikkje vere sunt (om det er ynskjeleg skal eg forklare kvifor eg meiner dette). Stjerneutdelinga er dessutan sentrert i ei lita gruppe som spyr ut stjerner på kvarandre - trur eg.

Eg synes det hadde vore føremålsteneleg at stjerneutdelinga vart avgrensa til bokomtaler, lister og sitat. Altså områder som baserer seg på litteratur og "bokelsk". Ikkje på kven som er mest "koseleg" (eller kanskje eg skal våge meg til å nytte ordet populær) =)

"Beste innlegg" er dessutan av varibel kvalitet, og derfor ikkje noko ein bør hengje seg så mykje opp i.

Takk for omtanken, Ellen :-)))

Litt på siden, men jeg oppfatter at dette henger sammen med det nye systemet med skille mellom diskusjoner og bokomtaler. Bokomtalene blir lett stående litt for seg selv. De kommer ikke automatisk frem i skjermbildet; du må må aktivt søke dem opp.

Bokomtalene burde få være med i "kampen om" beste innlegg, slik sitatene er. En teknisk glipp? (Og for all del - jeg tar meg ikke nær av "forbigåelsen"!)

Kristin Lavransdatter var min første litterære heltinne! Mener du skrev et sted at Kristins vekst og modning bare var en blek skygge sammenliknet med An-Magritts, Marit. Fjelljenta kommer meg stadig nærmere. Men så var det dette med den første kjærligheten da....
Uansett - An-Magritt inspirerer ikke bare til å lese/gjenlese mer av Falkberget, men også av Sigrid Undset. Kunne ha vært spennende å se de to flotte litterære kvinneskikkelsene opp mot hverandre.

Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger til dere alle!
Nyt Nattens brød videre.

Det finnes ikke et slikt krav eller krav i det hele tatt. Bare "Holumen" som brukte det som et eksempel. "Har man mindre enn 50 ord på hjertet er det kanskje OK å legge det inn som kommentar til andre istedet for å starte en helt ny tråd?" Etter omleggingen av nettstedet har bokomtaler kort tid på oversiktssiden før de skyves ut av nye. Jeg synes det er dumt at bokomtaler det er lagt arbeid i skyves ut av korte meldinger ofte uten verdi for andre enn de som skrev dem.

Takk for en fremragende omtale! Jeg er fremdeles bare halvvegs i finlesingen, men dette nye møtet med An-Magritt (for femte eller sjette gang, tror jeg - boka begynner faktisk å falle fra hverandre!) og kommentarene her inne viser meg enda flere nyanser i fortellingen. Og får meg til å tviholde på min vurdering av An-Magritt som det stauteste kvinnfolk i norsk litteratur noensinne!

An-Magritt er første bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød. Boken kom første gang i 1940. De øvrige er Plogjernet 1946, Johannes 1952 og Kjærlighets veier 1959.

An-Magritt er en roman med mange lag. Handlingen utspiller seg i Gauldalen i Sør-Trøndelag, et par mil nord for Røros, midt på 1600-tallet. An-Magritts mor er tatt med vold av Ola Soldat, og hun straffes med gapestokk ved kirkedøren tre søndager på rad. Etter den første ydmykelsen i gapestokken, snauklippet og spyttet på, kaster hun seg i fossen. Morfar, den navnløse Kiempen, tar hånd om jentungen, ”gudsengelen”, som han kaller henne. Kjærligheten mellom de to er rørende skildret, omsorgen de viser hverandre.

Den morløse An-Magritt fra Kiempeplassen er en sterk personlighet. I 14-15-årsalderen begynner hun å kjøre malm fra Arvedal gruve til Cornelia smeltehytte. En liten, lys og vakker oksekjørerske - full av kraft og livsvilje - blant karfolkene, deres skarpe tunger og spott. Et arbeidsjern. Lærenem, munnrapp og stolt. Og sårbar - bak det tilsynelatende røffe ytre.

Mellom An-Magritt og den tyske konstknekten, Johannes, vokser en øm og tillitsfull kjærlighet frem. En kjærlighet som skal bety så mye for An-Magritts liv og utvikling. De to snakker fortrolig sammen, på hvert sitt språk, og forstår hverandre – selv om de ikke forstår ett ord.

Hver dag er en kamp. I fjellet finnes så mye slit, fattigdom, sult og kulde. Det er som vi kjenner den isnende snoen gjennom tynnslitte klær og hullete sko. Det mektige Røros kopperverk råder grunnen og har enerett på mineraler, skog og vassdrag. I det fattige Norge fører gruvedriften nærmest til klondiketilstander – med rop om penninger og velstand. Fjellbøndene er pålagt pliktarbeid for verket og forsømmer sine egne smågårder. Fra fjern og nær kommer folk for å få arbeid. Tyskere, som er erfarne bergverksfolk, får ledende stillinger. Gruvedriften og alt den fører med seg, fyller samfunnet. Vi får innsikt i viktige sider ved vår historie.

Falkbergets personskildringer er imponerende. Vi møter malmkjørere og kølbrennere, prest og øvrighetspersoner, ”storinger” og ”halvstoringer”. Og ikke minst den gåtefulle og allesteds nærværende kølfogden Hedstrøm. Hedstrøm som rir Helhesten og ”likner et eldgammelt og halvglemt sagn” – og som holder sin hånd over An-Magritt.

Personene trer frem for oss som levende mennesker av kjøtt og blod, mennesker til å bli glad i eller irritert over. Med styrke og svakheter, gode og dårlige sider. Her er ingen stillestående klisjeer. Både enkelmennesker og grupper forandrer seg og utvikler seg gjennom det som skjer i dem, og omkring dem. At Falkberget lar folkene bruke sitt eget språk, skaper ekstra liv. Vi hører den lokale dialekten, svensk, tysk og latin.

Vi er aldri i tvil om hvor Falkberget står - han har selv formulert sin livsoppgave til å være ”de elendiges advokat”. Sosialisme og kristen tro løper som en rød tråd gjennom boken. Gudstroen er hele veien til stede – som trøst og som maktmiddel. Jeg blir også rørt over omtanken for dyrene, de magre og stuptrette trekkoksene og gampene.

Falkbergets språk kan i første omgang virke krevende, ikke desto mindre er det en nytelse. Han maler frem vare, poetiske og overraskende bilder, og knapt tilhugne brutale vendinger. Realisme og mystikk. Visdom og stundom underfundig humor. Tar du deg tid, kommer du fort inn i språket.

Falkbergets bøker er blant de beste jeg leser. Selv om handlingen er lagt til en tid fjern fra vår egen, er de menneskelige aspektene høyst aktuelle. Dette er bøker som kan leses mange ganger, og som stadig bringer frem nye sider ved menneskelivet. Om Nattens brød sa Falkberget at han ønsket å skape et mesterverk i verdensklasse. Og en mesterlig bok er An-Magritt!

Mye mer kan sies om verket. Jeg slutter her og viser til tråden om boken. Den finner du her.

Tusen takk for svarene deres, det er rett og slett oppmuntrende!! Dette forumet er så givende, at jeg er inn her hver dag for å få injisert en dose tankevirksomhet...

:D

Et minne om vakre august - nå når november er på sitt dystreste og dagene ikke blir lyse.

AUGUST

Slutten er vakrest
hvisker svaberget og
løfter den brune kroppen
din litt nærmere solen
vakrest er slutten og
august presangen til
dem med hjerte
for sirisser
rognebær og
solnedganger

Arne Ruste, fra samlingen Askeladd 1973

Du har interessante observasjoner og tanker om det språklige mangfoldet i rørostraktene for fire hundre år siden, Wolfcat. Nokså spesielt at miljøet i en liten, avsidesliggende fjellbygd langt mot nord var så internasjonalt preget.

Kopperverket hadde et enormt behov for arbeidskraft - her snakker vi om arbeidsinnvandring i stor stil! Tyskere, med sin erfaring og kunnskap om bergverksdrift, ble spesialarbeidere. Svensker gikk over Kjølen for å søke arbeid, mange kom fra andre trøndelagsbygder og fra Østerdalen, Gudbrandsdalen, Romsdal og Sogn og Fjordane.

(Tråden er blitt lang, litt vanskeleg å få oversikt. Om dette diktet ikkje er blitt lagt ut her før, så er det på tide)

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

- Andre Bjerke

Jeg har fortsatt ikke studiekompetanse fra videregående, fordi jeg kun har fullført påbyggende yrkesfaglig retning (2YS). Det har slått meg i løpet av An-Magritt og den forventningsfulle oppstarten av Plogjernet at jeg burde kunne bruke Falkberget som subjekt for særemne, det kreves jo blant innleveringene. Det er interessant å se hvordan han veksler mellom eldre bokmål og riksmål (når han skriver direkte tale), for ikke å snakke om fyldig kunnskaper innen alle målformer (dialekt, bokmål, riksmål, dansk, tysk). Minner meg på at før første verdenskrig var tysk vårt andrespråk, fordi det var derfra kulturpåvirkningen kom sterkest. Med nazismens vekst i Tyskland og en engelsk prinsesse som Norges dronning, forandret tidene seg. Selvfølgelig påvirket det språkmoten. På den måten viser Falkberget stor innsikt, siden han tydelig har satt seg inn i den språklige påvirkning hos folk på 1600-tallet. Det er jo hans eget samfunn, men han viser oss sin subjektive innlevelse. Det hjelper betydelig på lesingen at han skriver med en sukret penn... Hm, ikke helt riktig, sødmefylt, eller kanskje sursøtt? De aller vakreste setningene handler om armod, tap, mangler, savn og sorg. Jeg skjønner nå at jeg må ha mine egne papirutgaver jeg kan skrive i...

Hvis jeg klarer å få fatt på en studieveileder (snarest!!) og evt. en norsklærer som aksepterer nettinnleveringer fra en privatist, skal jeg melde meg opp i januar og gå løs på oppgaven... I disse trådene ligger det så utrolig mange bra idéer og innspill jeg kan bruke som basis. Dessuten kan jeg ta tak i henvisninger og gjøre mine egne analyser og følge nesen etter hva jeg oppdager! Spennende! Hadde ikke trodd jeg kunne være i stand til såpass akademisk oppfølging... Med særemne er mye av jobben gjort. Resten av sjangergjennomgangen, litteraturhistorie, analyser og lesing er atskillig lettere. Skaffet meg en gang i tiden oversikt over pensum, men det er mange år siden. Nå er jeg klar! Hehe... Skal si i fra hvis jeg tar meg vann over hodet! Kanskje jeg trenger å spørre dere om noe...

HVIS jeg bare klarer å rekke oppstart med en mottaker for oppgavene mine! Hvis ikke må jeg legge opp til det neste år. Tross alt to års pensum på et halvår.

Puh! Jeg MÅTTE bare lufte hva jeg tenker på, takk for konstruktiv felleslesning! Kan ikke huske én eneste bok har gitt meg så mye før som An-Magritt, og det har dere alle bidratt med!! :D

Hjemme ser det ut til å være en omvendt psykologi, for jeg banner mye og gutten min på sju ikke i det hele tatt... Tror han kan dem alle, for én gang hvisket han "fy faen" og gjemte seg i hetta på hettegenseren! Hehe

Pga. Aspergers har han et raseriproblem, så nå når det begynner å bli fysisk, har jeg sagt til ham at det er tross alt bedre å banne enn å knuse noe! Det er bare det at han vil ikke banne... Til nå har det gått 2 glassruter på skolen og x antall hardhendte episoder.

"Pokker" er det lengste min skapkristne bestemor kan strekke seg, så moralsk vil jeg si at det er et akseptabelt kraftuttrykk. Jeg forstår godt at du reagerer på rare oversettelser. Det gjør jeg også. Og hvis tv skal ha policyen om å ikke bruke bannord, burde de holde seg til det. Kraftuttrykk i actionfilmene etter klokka ti om kvelden er en annen sak. Det er tross alt for voksne. De fleste som ikke banner selv har en viss aksept, som Carsten Isacsen sier det, så holder det ikke bestandig med et "du verden" hvis man ramler ned trappa til kjelleren når man skal bære ned sykkelen, da er det "faen" med minst 15 a'er... I rette anledninger burde ikke engang "faen" være for ille, siden jeg vil tro at til og med kristne ser logikken i å gi Fanden skylda for noe som har gått feil!

An-Magritts tiende.

Den som mest av alt lever i armod, er presten, herr Jens. For meg er alle lappene og riftene i samarien opplagte symboler på hans botsgjerninger - han velger å bøte sine synder ved ikke å ta inn tiende - Og enkens skjerv måtte en kirkens tjener forby sin utstrakte hand å ta i mot - - - den hørte alene tempelkisten til. At enkene kun skulle bidra til kirken, ikke til hans opphold?

Flere steder er det referert, som for eksempel Og lige fuldt - for mig var natteravnens opvågnen et Jonases tegn. Leser på Wikipedia at I Jonas bok forsøkte Jona å flykte fra Gud. Han ble slukt av en stor fisk og siden spyttet på land - med en profeti for byen Ninive. Han ropte ut at Gud ville felle en dom over byen og la seg til å vente på ødeleggelsen - som ikke kom, siden foket valgte å lytte og vendte seg fra ondskapens livsstil. Da forstår jeg bedre herr Jens' behov for botsgjerninger, han vil ikke bli som Jona på et sted hvor det onde (penning) har tatt over, han forsøker å hindre seg selv i å begå synder og hindre dommen i å falle over sine sogn (det står nevnt et sted at han gikk over de to sogn i sitt kall).

Jeg er ikke kristen og kjenner ikke til alle skikkelser i Bibel og Det gamle testamentet, men symbolikken er slående. Jeg tenker at han virkelig er dobbeltmoralsk, som malm- og kølkjørerne, men siden han ikke sier det like ut, er han (i egne øyne?) mer syndig enn dem? Det arbeiderne til Cornelia Smeltehytte kan si i ord, viser han med sin sundrevne samarie - og det stikk motsatte med alle forsøkene på lapping.

Hva tenker dere? Jeg vil tro det er flere som er atskillig mer bevandret i kristendommens mange fortellinger enn meg.

Tilføyelse: Prestefrua har innsett at hun måtte ta sengetøyvasken og la det ut under månen for å blekes (enda mer overtro...), presten ser den når han kommer hjem fra natteravnen som døde før han fikk gitt ham avlatsbrød: Han pekte med staven på lintøybleken og talte strengt til den: O, du sjelens knuste speil! I dig skuer jeg mit åndelige kledebon; lapp ved lapp!

Litt enig med deg, research er viktig, litterære friheter skal ikke gjøres med rede fakta, men jeg er også litt enig med Ellen og har forståelse for at han ikke hadde tilgang til Wikipedia, og han har forstått at dette er fargelegging av folkesnakket. For 1600-tallsmennesket var avstanden opp til adel og kongelige ufattelig stor, det var noe mytisk over de blåblodede. Jeg har tenkt med det stadige snakket om Kammertjeneren at de er alle avhengige av ham, men de vet i sannhet ingenting om ham. Derfor fabler i stadig om slik og sånn for å forklare hva som hender med dem.

Eg er ny i dette "universet" og har begynt å legge inn bøker eg les eller har lest. Begynte med å gi poeng med prikkar på terningen, men no er eg blitt veldig usikker på om det er så ok...

Eg merkar sjølv at eg fort hoppar over dei som andre har gitt terningkast 3 eller 4.
Det er jo mange bøker som er veldig lesverdige sjølv om eg ikkje vil gi dei toppskår. Eg ville likevel ikkje unnvore å lese dei. Og no kan mitt eller vårt felles terningkast bety at andre går glipp av boka.

Om ei bok treff meg, har også noko å gjera med kva eg for tida er opptatt av, kanskje også om eg har ro nok til å lese og ta inn temaet, humør mm.
Kva tankar har de gjort dykk om dette?

Eg er veldig glad i P. D. James sine bøker om Adam Dalgliesh. God britisk krim, med gode skildringar. Lite blod og gørr, men likevel spennande. Dei fleste av desse bøkene er begynt å bli nokre år gamle, så det er vel kanskje truleg at ein krimelskar alt har lese dei?

Hun Som Bestemmer Alt har ønsket seg en første setning eller avsnitt fra bøker jeg elsker/anbefaler, hver dag i adventen. Her er min julekalender:

Lør 01.12: Johannesevangeliet (Gud, etc)
Søn 02.12: Moby Dick (Melville)
Man 03.12: Og resten står skrivd i stjernene (Jensen)
Tir 04.12: Ut å stjele hester (Petterson)
Ons 05.12: Båtførerprøven (Trysnes)
Tor 06.12: Idioten (Dostojevski)
Fre 07.12: En flyktning krysser sitt spor (Sandemose)
Lør 08.12: Alle de vakre hestene (McCarthy)
Søn 09.12: Ulysses (Joyce)
Man 10.12: Frihetens øyeblikk (Bjørneboe)
Tir 11.12: Min kamp I (Knausgård)
Ons 12.12: Fluefiske med imitasjoner (Greenhalgh/Ovenden)
Tor 13.12: Mesteren og Margarita (Bulgakov)
Fre 14.12: Hærværk (Kristensen)
Lør 15.12: House of leaves (Danielowski)
Søn 16.12: Forbrytelse og straff (Dostojevski)
Man 17.12: Klokkene ringer for deg (Hemingway)
Tir 18.12: Troldomsfjellet (Mann)
Ons 19.12: A tale of two cities (Dickens)
Tor 20.12: Norske folkeeventyr (Asbjørnsen/Moe)
Fre 21.12: Den gamle mannen og havet (Hemingway)
Lør 22.12: The blood meridian (McCarthy)
Søn 23.12: Sult (Hamsun)
Man 24.12: Lukas 2 (Gud m.m.)

Noen bedre?