Bokelskere.no

Å Være Sterk

Å være sterk er ikke
- å løpe raskest
- å hoppe lengst
- eller å løfte tyngst.
.
Å være sterk er ikke
- alltid å vinne
- alltid å ha rett
- eller alltid vite best.

Å være sterk er å
-se lyset når det er mørkt
-slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere
krefter igjen
-og se sannheten i øynene selv om den er hard

Den ligger på ønskelista mi, den hadde jeg helt glemt å se etter. Takk for at du minnet meg på den Lillevi.
En artig tittel som gjør at den virker som en solid bok.
Når jeg søker på den her inne med norsk tekst finnes den ikke, merkelig...

Jeg har også gitt sekser til Den usynlige broen og synes både Tillers Innsirkling 1 og 2 er geniale. Hadde gleda meg til Linn Ullmanns Det dyrbare, men blei litt skuffet, skriver godt, men ikke mer enn 4 likevel. Niels F. Dahls bok Herre var derimot en positiv opplevelse selv om den var litt ekkel. Nå står Balansekunst for tur. De sier den skal være svært bra!

Klart det må telle å lese klassikarar opp igjen. Det er vel nettopp det som gjer dei til klassikarar, at du vil gje dei høgaste karakter nok ein gong :)

Jeg er blant dem som har fulgt denne diskusjonen fra sidelinjen uten å få helt tak i hva den egentlig dreier seg om. Skal jeg tolke ditt budskap i beste mening, Anne, er det at vi alle må respektere hverandre for den vi er. Og meg bekjent, ingen her er uenig i det.

Problemene oppstår, slik jeg ser det, når du, Anne eller andre, tillegger meningsmotstandere bestemte motiver eller psykologiske forsvarsmekanismer (følelser, redsel). Det bør ikke overraske noen at slike holdninger provoserer.

Selv blir jeg ganske så provosert over ditt svar til Strindin. Strindin snakker i et velbegrunnet innlegg om sine verdier, og hun er i sin selvfølgelige rett til å forsvare dem. Og du reduserer henne til en som blir provosert av deg - ”når selv det kan provosere” - en form for ”sykeliggjøring” av en meningsmotstander. Dette er etter min mening arrogant og direkte ufint. Mener du virkelige ”jeg er meg, du er deg – en berikelse”, så må du ta innover deg at mennesker har andre meninger enn deg selv. Og respektere dem for det. Ser du din egen dobbeltkommuniksasjon her?

Meningsutvekslinger og brytning av synspunkter er av det gode! Nettopp gjennom å utveksle synspunkter, krangle om du vil, kan vi komme videre - og i vår beskjedne målestokk, gjøre verden til et bedre sted å være.

Det var du selv som startet diskusjonen, - og så blir du overrasket når du får kritiske spørsmål og kommentarer?

Du kritiserte "redde mennesker roper etter BEVIS og nedverdiger seg til å kalle sine med-søstre/brødre for dumme, når de så tydelig selv bader i sin frykt for å være i nærheten av undringens, kjærlighetens og det uforklarlige... i landskapet der vi utøver Egenskapelse...utenfor det oppgåtte og A4 formatet".

Er det kun de som roper etter bevis OG kaller andre for dumme som "tydelig selv bader i sin frykt" eller er man også redd hvis man roper etter bevis uten å kalle andre for dumme?

Jeg har ikke inntrykk av at du reagerer på personangrep generelt, men heller på de som mener healing, klarsyn og annet "uforklarlig" er tøv og uttrykker det sterkt. Man bør kunne holde seg for gode til å skrive "idiot" til en annen person, men man bør kunne skrive at man mener noe er idiotisk, hvis man også begrunner hvorfor. Det er ikke et personangrep.

Skildrer livet på Masada før den uunngåelige undergangen. Sanselig, poetisk, høytidelig men også enkelt, rått og klart språk. En virkelighet der alt har symbolsk betydning, der alle hendelser og fenomener varsler om noe annet. Mest om kvinner og kvinners liv, men også om deres fedre, brødre, sønner og elskere. Skiftende synsvinkler, men alle hovedpersonene er bundet sammen og ender sin historie på samme sted.
En bok som kommer til å sitte i meg lenge, lenge. Ligner ikke noe annet jeg har lest de siste årene, men Hoffman ligner seg selv! Fremmed, men også nært.

En god diskusjon er bra, men personkarakteristikker, - det er det jeg reagerer på. Å si at man må være dum, "enkel i hodet" o l ,på grunn av noe man sier og mener; slike uttalelser hører ikke hjemme i noen diskusjon. Uavhengig av om det er i en ekteskapelig krangel, eller på et forum. Slike karakteristikker vil som regel alltid vekke negative reaksjoner hos den som blir utsatt for det, og personkarakteristikker er en ypperlig måte å stoppe en god og konstruktiv diskusjon på.

Både for Aker og Oslo kommuner foreligger det trykte beretninger om den kommunale virksomheten fra det kommunale selvstyres begynnelse. For Aker kommune foreligger verket "Aker 1837-1937" i fem bind og et supplementsbind "Aker 1937-1947". Den første beretningen for Oslo kommunes vedkommende er 50-årsberetningen, 50 år etter formannskapslovens ikrafttreden, dvs. perioden 1837-1886. Deretter var det formannskapets intensjon at det skulle Utarbeides 25-årsberetninger. Dette skjedde for perioden 1887-1911, men krigen forsinket neste beretning som dermed kom til å omfatte perioden 1912-1947.
Beretningen er ment å være et oppslagsverk for interesserte som søker opplysninger om Oslo kommunes politiske og administrative utvikling fra det tidspunkt da Oslo og Aker kommuner ble slått sammen og fram til byrådsordningen ble gjennomført i februar 1986. Med det omfang kommunen fikk ved kommunesammenslutningen både med omsyn til areal, befolkning og kommunale tjenester og ansatte, har forfatteren ikke satt seg som mål å skrive en fullstendig og detaljert beretning om den enkelte etat og bedrift.
Hele eller deler av manuskriptet har vært lest og kommentert av Harald Baldersheim, U.F. Beichmann, Edgeir Benum, Bernt Bull, Per Ditlev-Simonsen, Finn Egeland, Rune Gerhardsen, Gunder Bang Gundersen, Per Eggum M Mauseth, Berit Rannestad, Signe Marie Stray Ryssdal, Geir Thorsnæs, Bent Wettergreen og Sigurd Østen. Billedredaktører har vært Ole Myhre Hansen og Bård Alsvik ved Oslo byarkiv i samarbeid med forfatteren.
Oslo rådhus den 14. desember 1999. Bernt H. Lund

Har muligens lagt ut dette diktet tidligere, men det er etter min mening det fineste hun har skrevet.

Har ein draum

Skulle det vera så utopisk at vi heldt fred med
einannan? At vi kunne tåla kvarandre, med
ulike personlegdomar, med ulike meiningar,
ulike haldningar. Skulle vi ikkje kunna sjå
menneske bak? Skulle vi ikkje kunna leita
fram ein felles plattform?
Alle treng vi nokon. Nokon å gje til, nokon å få
hos. Alle har vi våre eigne kampar å kjempa.
Alle ber vi vår eiga einsemd. Alle har vi vår
tilmålte tid.
Kva vil vi med dei dagane vi har? Har vi råd til
å trø einannan ned, til å bruka våre beste ressursar
på å halda maktbalansen under kontroll?
Visst skal vi halda på vår integritet. Visst skal vi
kjempa for det vi trur på, om så på kvar vår side.

Men kunne vi ikkje likevel møtas ein stad der
menneske er menneske, og unna kvarandre
den fred vi lengta etter.
Bratlund, i hennes hefte "Å dryssa stjerner".

Dette høres jo fint og fredelig ut, men det høres også veldig kjedelig ut. Og hvordan skal man lære eller utvikle seg om man ikke diskuterer? Er helt enig i at mange kan lære noe når det gjelder behandling av andre, men jeg har mer tro på direkte konfrontasjon. Om man har respekt for hverandre som mennesker mener jeg at det bare er sunt med en frisk diskusjon. 
Vil man diskutere, men føler seg angrepet så kan man når som helst si ifra om det eller trekke seg ut.

Det har skjedd flere ganger at jeg har fått en kommentar på noe jeg har skrevet litt for fort, uten å vurdere alle sider av en sak. Det ville jeg ikke vært foruten, på den måten får jeg høre ett annet synspunkt og kan vurdere på nytt om jeg er enig eller uenig. Noen ganger endrer jeg mening i løpet av diskusjonen, andre ganger er jeg ennå sikrere på eget standpunkt. Uansett har jeg lært og utviklet meg.

Du sier også at ekte elskende ikke krangler, det vet jeg ikke om jeg er enig i. Er det ikke når følelsene er ekte og sterke at det ofte kan bli opphetet? Det er sjelden noen krangler om ting de ikke bryr seg om. Ekte elskende bør diskutere for å få mer ut av innholdet, noen ganger er man uenige og det må det være lov å si ifra om. 

Oisann, her har jeg visst oversett en direkte invitt. Jeg er godt og vel inne i lesningen av Johannes nå og har faktisk ikke reagert på "løgnen" om dronningens bortgang.

At skjønnlitterære forfattere lyver om både dette og hint, synes jeg er helt greit - det skulle bare mangle. Å tilpasse historiske hendelser er også helt greit i mine øyne, så lenge rene fakta ikke forfalskes. Her handler det imidlertid ikke om fakta, men om hva "alderstegne skippere og probenreutere" mener å huske om et fjernt kongehus fra seks år tilbake. Vi kan altså konstatere at de husker feil.

Disse bøkene er fulle av slike faktafeil, som enten skyldes generell uvitenhet, sladder eller overtro. Falkbergets historiekunnskaper har jeg fortsatt stor tiltro til.

Så flott anbefaling. Jeg har aldri lest noen bøker av henne, men fikk nå lyst til å lese denne boken.

Takk for litt avklaringer. Syntes boken var flott og liker å se hva andre synes om den, når jeg selv har lest den og gjort meg noen meninger om den. Det å lese andres kommentarer har gjort at jeg tenker litt anderledes på den, enn jeg elers ville ha gjort. Ellers anbefaler jeg lydboken, koste meg mens jeg hørte på den

Høres bra ut, Ellen!! Tusen takk!! Mener det som står hjemme hos min mor er nettopp Gösta Berlings saga og Keiseren av Portugalien. Arv etter min oldemor, for utgavene er gamle. Blå med gullskrift på ryggen, husker hvor de står til og med! Johan Falkberget først nå... hehe

Tusen takk for din flotte oppsummering av Plogjernet, Bjørg! Interessant og "to the point". Jeg leser den på nytt nå, godt i gang med Johannes. Oppsummeringen din hjelper meg å holde tråden - i An-Magritts utvikling, det rørende forholdet mellom Hestejelkeren og Pistolen, og hvordan gruvedriften og fjellbøndenes situasjon utvikler deg. Misnøyen med å være under Danmarks krone ser ut til å bli sterkere, eller komme sterkere til utrykk.

Du nevner misunnelse, hevn og kjærlighetsbudskapet som sentrale temaer for boken. Jeg vil også trekke frem ære. An-Magritt kjemper for å forsvare morens og bestefarens ære (som du skriver om) – og sin egen. Det at hun blir anklaget og arrestert, ligger over henne som en stor skam, selv om hun er uskyldig. Å forvare familieæren, om nødvendig med vold, går igjen i flere av Falkbergets bøker (Eli Sjursdotter, Den fjerde nattevakt, der Gunhild blir tvunget til gifte seg mot sin vilje for ikke ”skjemme ut” seg selv og familien). Falkbergets bøker bygger på en rik, muntlig fortellertradisjon og gir nok et realistisk bilde av tingenes tilstand i landet på den aktuelle tiden.

Her er enda et fellestrekk med Victor Hugos De elendige. Både Kiempen og Jean Valjean, lider over det gale de har gjort, og den straffen de har sonet. (Jean Valjean stjal et brød av nød.) I egne, og andres, øyne er dette en stor skam som forfølger dem livet ut.
Når det gjelder Kiempen, er jeg usikker på om han virkelig har stjålet, eller hvor mye som er løse rykter. Gjennom blant annet An-Magritts sak får vi et bilde av hvor lett en person kan straffes uten lov og dom. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende. (fra Bjørgs tekst)

Bjørg, vil du legge teksten din ut som en omtale under Plogjernet. Det hadde vært fint å ha den der :-)

Da har du noe å se fram til:-)

Takk for tips, Ellen. Skal definitivt sjekke den ut :)

Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på hvor du ville med denne tråden, den virket litt som et passivt-aggressivt svar til noen spesifikke og i det hele tatt som om du inntok offerrollen. Og hele, "jeg vil ikke krangle, ikke krangle, legg ned knivene" - delen gjør nok mottakeren eller leseren litt på kant også. Man føler det som om man har blitt beskyldt før man har vurdert om man er enig eller ikke ennå.

Så langt har jeg sett veldig, veldig lite "krangling" her inne. Diskusjonstrådene heter tross alt diskusjonstråder og det er vanskelig for meg å tenke på det ordet som noe negativt. Det er meningsutveksling, og selvsagt står folk for det de mener gjennom argumentene sine. Innen slutten av innlegget har du delt alle opp i de som bare ønsker glede, vennskap og kjærlighet, og de som er redde mennesker og "så tydelig selv bader i sin frykt for å være i nærheten av undringens, kjærlighetens og det uforklarlige..." Det er jo et indirekte angrep på de som er uenig. Dette kan i seg selv være temmelig provoserende. Vil man at andre skal lytte, og da spesielt i et diskusjonsforum, er man nødt til selv å lytte, uten å angripe, og det nærmeste et angrep, uansett hvor passivt, jeg har sett i denne tråden - er innleggene dine. I skriftlig form vil det ofte være vanskeligere å tolke ting enn "ansikt til ansikt", men noe kan fortsatt sive igjennom.
Fra thefreedictionary:
diskusjon
subst. m diskusjon () [dɪskʉˈʃuːn]
1 utveksling av meninger, debatt
2 kritisk granskning, drøfting

Hva gjelder å la andre tro, er jeg selv, av den tro at man ikke lar noen tro eller mene noe. Det å protestere er veldig langt fra å ta fra noen meningene deres. Ord som idiot, dum, og lignenende høres ingen steder hjemme, og blir slått ned på ganske hardt av massene her inne, men å gå inn på et diskusjonsforum for å ikke diskuteres med, det går ikke, det er derfor folk er der.