Bokelskere.no

Ja, denslags beskrivelser finnes nesten på hver eneste side... Det er helt nydelig!

Har du ikke oppdaget poesien? Det kommer nok. Bare ett eksempel, valgt helt på måfå:

I solrenningen ligger skodden som et stormpisket hav - riktignok under himlen. Guds dragoner rider i strak galopp mellom de tyste brenninger der oppe.

Mykles språk har jeg ikke reflektert over, men Hamsun er en av de største, der skal jeg ikke motsi deg. Å sammenlikne Falkberget og Hamsun synes jeg egentlig er umulig; de er begge språk-magikere, men på hver sin måte.

kombinerer beinharde realiteter og poetisk magi

Genial beskrivelse! Maken til Falkbergets språk finnes ikke i norsk litteratur.

Jeg har også lest Nattens brød mange ganger, men har alltid lyst til å lese den igjen, så jeg meldte meg på her. Har ikke vært særlig aktiv hittil på grunn av Dickens - er ennå bare vel halvveis i Bleak House og begynner å ane en del sammenhenger, men det tar både tid og konsentrasjon!

Denne begynner jeg nesten å gråte av for den er så fin og rørende og full av varme og godhet. Elsker historiene til Astrid Lindgren og denne er min absolutte favoritt fra barndommen. Kan lese den igjen og igjen ... selv om jeg er 18 år!!

I påvente av at bøkene skal komme i posten har jeg lest novellen Fegd av Falkberget, forøvrig en flott novelle.
Det sies om forfatteren at, Johan Falkberget er en stor novellist i sine romaner. De største romanene hans, deriblant Nattens brød - er bygd opp av novellistiske kapitler.
Etter å ha varmet opp med novellen ser jeg virkelig frem til å starte lesingen.
Falkberget sitt språk og fortellerstil var virkelig noe jeg likte :)

Ja :-)
Raushetens tid er av de bøkene som blir med fra rom til rom og ut i bilen fordi det kan bli et smutthull der det blir tid til å lese noen setninger til....!
Lenge siden jeg har vært så sulten på nye linjer som med denne boka...

På bergstaden.org kan jeg lese at arbeidsåret var delt inn i 13 måneder og hver måned hadde 28 dager.

Takk Ellen, det var noe slikt jeg tenkte på! Den julianske kalenderen regnet ut påske og pinse på en annen måte enn det som gjøres nå, de fulgte Metons syklus, basert på månen. Og månen har samme syklus enten kalenderen var juliansk eller gregoriansk. Jeg har sett disse tabellene en gang før, men kunne ikke huske hvor jeg skulle finne dem. Vi kan nok trekke fra de 11 dagene den julianske kalenderen var på forskudd i forhold til den gregorianske, slik at pinsen falt på den 23. mai - en halv uke tidligere enn i 2012... (Jfr. "Gi os vore 11 Dage tilbage!") Årstidene i An-Magritt blir sammenlignbart med i år!

Jeg strever for tiden litt med å komme gjennom Kate Mortons bok « En svunnen tid». Forfatteren prøver å gjøre romanen spennende med å starte med et mystisk brev til Merredith fra en gammel glemt postsekk. . Hendelsene er knyttet opp mot et slott der det nå bor 3 eldre søstre og en hendelse fra 2. verdenskrig . Datteren til mottakeren, Edie kjenner ikke innholdet i brevet, hun blir nysgjerrig og oppsøker slottet. Så kommer det endeløse skildringer fra det gamle nedslitte og nedstøvede slottet. Det er også gjort noen forsøk på å skildre beboerne og en avdød far. Faren til søstrene har skrevet en roman som heter «muddermannen» Denne romanen går stadig igjen og skal nok ha en sammenheng med de nåtidige handlingene i romanen og med det mystiske brevet tror jeg. Skildringene er etter min mening både overflatiske og litt rotete. Boken skifter også mellom nåtid og fortid, det kan være veldig effektfullt med en forfatter som behersker sjangeren. I denne romanen synes ikke jeg det er særlig vellykket.

Jeg liker ikke å avslutte noe uferdig , og jeg skulle kanskje lest boka helt ut for å finne sammenhengene mellom muddermannen, brevet og hendelsene under krigen. Jeg tenker at det tar for mye tid, og at det blir endeløse timer av kjedelig lesning. Så muddermannen og brevet skal få være i fred for meg. Det finnes så mye annen god litteratur å lese. Da legges den bort

Det er fremdels sterk kulde, og frosten har bite seg fast over landskapet.
Da Kiempen var død og skulle føres ut av huset i mørket ble det saget hull i veggen i huset på Kiempeplassen. An-Magrit hjalp selv med å tømre det igjen.
På side 193 blir det spurt: "Fantes det noen mening skapt i å føre en død mann ut gjennom et utsaget hull i veggen?"
Dette er nok en gammel skikk som ble gjennomført flere steder i landet.
I mitt barndomshjem fant de i fjor tydelige spor av utsaget hull i tømra bak kledningen i 2 etg. da ytterveggen ble renovert.
Det var nok en fornufting ting å gjøre, for jeg har aldri merket at noen har "gått igjen" der, så takk til mine forfedre :).

NB! Inneholder små ubetydelige bruddstykker av informasjon fra boka, men vurderer det til å ha lite å si for de som ikke har kommet dit ennå - la meg vite det hvis dere er uenig, så skal jeg sette den under spoiler alert...

Har kommet til kapittelet "En vinternatt i prestens brevkammer" og fortolker det dithen at det nok ble tidlig vinter der i sekstenhundreogbrødmangel. Jeg prøver nå å filosofere meg fram til når dette var. De sa året før at det var 17 år siden Christian IV døde (som var i 1648), da må dette være i 1666. Frosten hadde alt vart i fire uker siden 19. søndag i Trinitatis, så kaldt at det rimet på innsiden av veggene... Det gamle kirkeåret startet med 1. advendtssøndag og sluttet med 26. eller 27. søndag i Trinitatis, avhengig av hvor tidlig påsken var det året. Pinse ble også kaldt Trinitatis. Pinse faller en eller annen gang mellom 10. mai og 13. juni. Har ikke klart å finne ut når påske/ pinse kan ha vært i 1666 ennå, men siden jeg har sett i gamle slektsdokumenter at det sjelden var en 27. Trinitatissøndag, kom dypfrosten til An-Magritts rike kanskje tidlig i oktober! Brrr!!!

Som en kuriositet er datoen i dag (7/11) i gamle tiders kirkekalender tredje søknedag etter 22. søndag i Trinitatis, og i år hadde vi en pinse som var omtrent midt i mellom av tidligste og seneste tidspunkt.

"Nå går reisen for alvor innover. Mennesket står i sentrum - i næringslivet, i vitenskapen, i politikken og i privatlivet. Vi kan kalle det menneskesamfunnet - et samfunn som blir utviklet av de som våger å dele. Dette høres kanskje snilt og ufarlig ut, men menneskesamfunnet krever noe helt bestemt av oss. Vi må bli kjent med oss selv. Være sannere. Erkjenne ubehagelige tilbøyeligheter og ta ansvar for dem. Misunnelse, forfengelighet, arroganse, skadefryd - hele paletten. I stedet for å plassere disse følelsene utenfor oss selv og gi dem nedsettende merkelapper som bygdedyret eller janteloven, må vi rydde i kjelleren og lufte på vårt eget loft. Innse at det er oss det handler om. Ta ansvar, og bli friere mennesker. Vi trenger ikke å skamme oss, for vi har disse følelsene, alle sammen. De er en del av det å være menneske."

HERLIG LESNING!!! :-) Jeg gleder meg til fortsettelsen.....

Jeg er medlem av Bokklubben nye bøker av gammel vane, selv om jeg stadig irriterer meg over vareutvalget og omtalen av det. Hvorfor skal en bokklubb selge pledd og vesker? Hvorfor engasjerer de telefonselgere som ikke kan snakke norsk? Er det noen som kvalitetssikrer språket i markedsføringen deres? (Men det hender de har gode tilbud på gode bøker!)

Bokhandlerkjedene (og bokklubbene!) er kommersialiserte tvers igjennom, det er et faktum vi bare må ta til etterretning, er jeg redd. Men at de kjører fram Dagbladet (eller hvilken som helst annen publikasjon for den del) som "programhelt", er et lavmål av kokkelimonke, samrøre og salgstriks. For å si det med en av de store kulturpersonlighetene fra Dagbladet den gangen Dagbladet var vår fremste kulturavis: JEG GREMMES!

Read the best books first, otherwise you'll find you do not have time.
-Henry David Thoreau

Å ja, den plata ble mye spilt! Synd Rotmo har tapt seg mye siden den gang...

Det var nok ikke tilfeldig at Johannes plantet en nyperose på gården til Kiempen og An-Magritt. I gammel tid var den blant annet et symbol på kjærlighet. Og nyperosen er Trondheims kommuneblomst. Det fins flere viltvoksende arter nyperoser i kommunen (f.eks. kanelrose og kjøttnype).

Trondhjemsrosen er en stilisert utgave som henter sine trekk fra disse. Allerede i middelalderen ble blomsten brukt i symbolsk form, bl.a. som Olavssymbol, muligens som en gjengivelse av rosevinduet på Nidarosdomen.

På 16-1700-tallet kom den i bruk i flere laugsmerker, f.eks. for murerne, bakerne, gullsmedene og smedene. I kommunal sammenheng er det kjent at trondhjemsrosen fra 1689 ble brukt av brannvesenet. På 1700-tallet dukket den opp i byens segl i stedet for de tre hodene, i 1930 tok Trøndelagsutstillingen i bruk rosen og i 1989 ble den en del av byflagget.

Rosen har fra oldtida vært et kjærlighetssymbol. I antikkens mytologi spirte den fram fra Adonis’ blod som et symbol for gjenfødelse og kjærlighet bortenfor døden, i kristen symbolikk er den knyttet til Kristi blod og symboliserer den himmelske kjærlighet.
Den stiliserte Trondhjemsrosen.

Design: Møllers gullsmedforretning
Som en "blomstenes dronning" kan den også stå for himmeldronninga Maria og for jomfruelighet og uskyld. I middelalderen ble rosen - som har fem kronblader - sett på som et symbol for menneskets fem sanser. Den står dessuten for fortrolighet (uttrykket "sub rosa", under rosen, dvs "i fortrolighet" stammer fra de utskårne rosene som var vanlige på skriftestolene).

Vi finner den i Luthers segl og i en rekke adelsmerker både i England og Tyskland. Den gamle romerske rosefesten "Rosalia" var en dødskult som ble feiret mellom 11. mai og 15, juni fra det 1. århundre e. Kr. Denne skikken er ført videre i den italienske pinsedagen "Domenica rosata". Kanskje burde vi feire en rosefest på tidligsommeren i Trondheim også?

Rosebuskene har hatt bred anvendelse i det praktiske liv: Blomstene har vært brukt som brennevins- og vinkryddder, til syltetøy og parfyme. Nypene har blitt brukt til syltetøy og vin, og i brød når kornavlinga var dårlig. Greinene er harde og har vært anvendt som rivetinder og uthulet til lunter.

Flere steder er den kjent som kalendermerke, f.eks. på Frosta der man sa at den blomstret når det var "sju vekka igjen til skuronna". Blomsten er velkjent blant kommunens innbyggere, også som hageplante og i parkplantinger (særlig rynkerose Rosa rugosa).

Den stiliserte trondhjemsrosen er en kopi av den engelske Tudor-rosen.

Hentet fra trondheim.com/trondheimsrosen.

Et lite apropos til lesingen deres....absolutt en sang å anbefale! Innspilt av Vømmøl i 1974 - finnes bl a på samleplata til Hans Rotmo som kom for noen år siden.

An-Magritt
(T/M: Kristian Schravlevold, alias Hans Rotmo)

Det e Røros 1670 ein oktoberdag
Steinknuseriet det sler sine taktfaste slag
Høststormen riv og slit
Kjølda hu stekk og bit
Hestkarran kalle mæ ein veitjongskit
Egentlig heite æ An-Magritt

No har æ lessa full slea mi tå stein
Og no ska æ fårrå på siste tebakevei'n
Da ska oksen få sæ litt høy
Og æ ska få mæ litt mat
Og'n bessfar ska få sæ'n kaffetår
Og vi ska sitt og akkeder mens klokka går

Da ska'n bessfar fortell om sommår og sol
Da ska'n fortell om når snøen smelta i fjor
Også ska vi spekuler
Koffer at det e så dårlig ver
Og koffer nån e fattig og koffernån e rik
Og kem som bestemme at det ska vårrå slik

Også ska æ gå og legg mæ og drøm littegrann
Om at æ og'n Johannes spasere hand i hand
Så stoppe'n og gir mæ ein klem
Og'n Johannes får fem
Men han hi det travelt og må fårrå
Men han låvvå mæ å kåmmå at i mårrå

Også e det mårrå'n med snøføyk, æ vakne tå bjellan
Så får æ ti oksen, vi rakle opp gjennom fjellan
Så kjem hestkarran kjøran forbi
Æ får kjeft for at æ bruke så lang tid
Tåran trille i sorg og i spell
Livet e stritt, men æ vil låvvå det lell
Hei!

Smaker på setningen "inntil kirkegårdens hellige muld krever ham". Flott formulert, men temmelig dystert.

Jeg synes den forklaringen i forordet til boka, både er noe vag og generaliserende.

Intervjuet jeg leste ble foretatt når boken kom ut i 1940, faktisk på et svensk forlag før den kom ut i Norge i november 1940. Han har sikkert fått spørsmål om tittelen mange ganger siden og noe har han sikkert måttet si.

I Einar Døhls biografi om Johan Falkberget har jeg nettopp lest fra fortellingen Svarte Fjelde som kom ut i 1907. Her skriver han:

Langt inne på fjellet ligger malmgruvene. Disse gruver er folkets levevei ved siden av de små gårder i dalen. Når gutten er i 10 årsalderen, møter han sin skjebne ved å vandre dit opp. For der oppe ligger brødet i glitrende stener, og da brødet er livet, vies han til de svarte fjelle, inntil kirkegårdens hellige muld krever ham.

I tillegg bruker Falkberget mange døgn- og årstidssymboler i bøkene sine. Hva han legger i de kan være forskjellig fra bok til bok.

Jo mer jeg tenker over tittelen Nattens brød, jo bedre synes jeg den er. Jeg føler meg ganske overbevist om at han var fornøyd med den selv også. At tittelen kan ha mange forskjellige meninger, kan også være en god grunn for ikke å begi seg inn i for eksakte forklaringer, tenker jeg. Og som Marit Håverstad nevner lenger opp, forfattere liker å være gåtefulle.

Direkte lyspunkter i selve historien er det vel ikke så mange av, men jeg synes han har noen flotte naturbeskrivelser. Og i dag har jeg lest kapittelet "En kvist fra Guds tre" og blir rent betatt av måten han med nyperosen bringer et håp inn i historien - så vakkert!
Ellers er jeg glad for at jeg har ordboka som Lillevi delte med oss, liggende lett tilgjengelig. Det er ikke alt som er like lett å forstå. Men at historien er skrevet med mye dialekt og gamle uttrykk, gjør at den virker ekstra realistisk.