Eventyrlig!

Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen.

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv.

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter.

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya.

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia).

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951.

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

I kveld (3. november i Dickens-året) har eg sett ferdig BBCs filmatisering av David Copperfield, serien som i fleire år gjekk i fjernsynet i jula (den einaste grunnen til å halde seg med eit fjernsynsapparat). Og det var som det skulle vere: David lærer å bli vaksen, lærer seg sjølv og verda å kjenne. Brikkane fell etter kvart på plass, slik det skal vere. Bob Hoskins var Micawber slik eg hadde sett føre meg denne frodigaste av alle Dickens-figurane, og Maggie Smith spelte Betsy Trotwood - streng, kjærleg og rettferdig. Nicholas Lyndhurst spelte Uriah Heep nettopp slik som han var, "humble" og egoistisk. Ciaran McCMenamin gjorde ein god figur som den gradvis vaksne David.

I Dickens-året 2012 har eg hørt David Copperfield i verdas beste (eg liker å ta hardt i) lydbokversjon og nå altså sett filmatiseringa samtidig som eg nyter sjølve romanen i papirutgåve i små porsjonar .Nei, "Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv," som Wergeland seier.

Denne artikkelen fant jeg på arkivverket.no og den gir et interessant innblikk i hva som foregikk i og rundt Røros på denne tiden.

Reglemente mot fyll, hor og bråk i bergstaden 1666

Med etableringen av kobberverket vokste det fram et bysamfunn på Røros. 20 år etter at verket hadde startet, fant presten på Røros, Peder Dettelffsen, seg tvunget til å klage over det usømmelige liv han mente hadde utbredt seg på den nye bergplassen. Etter hans syn var det langt verre på Røros enn i andre gruvesamfunn i riket, både når det gjaldt øldrikking, ansamling av løsaktige kvinner, horeri og slagsmål. Han gikk til bergmester Tax, som med bergverksoffisererne og kongens medhold utferdiget en forordning som ble hengt opp på kirkedøren. Her ble det slått fast en rekke regler som måtte følges i bergstaden. En interessant regel er at arbeiderne ikke får forlate plassen i helgene for å bo på setrene sine der de kunne leve utenfor verkets kontroll.
Reglemente for Røros 1666

Reglemente fra 1666 for innbyggerne på Røros

1) Ingen som bruker øltappen må selge øl etter kl. 10 om aftenen

2) Ikke under preken

3) Ikke om uken- eller soknedager når arbeiderne skal gå til deres arbeid, unntatt en kanne per mann, som kan regnes til deres nødtorft under en bot på en ort (hver gang det skjer) av de som kjøper – tolv skilling (for hver person) av dem som selger. Hvilke penger av ”knapschafftz forstanderne” skal innfordres

4) Den som forsettlig, eller uten lovlig forfall forsømmer Gudstjenesten: eller kommer med full buk i kirken, så de under prediken og gudstjeneste må løpe ut av kirken, og eller de som foretar forbudt arbeid eller gjerning; eller og etter kl 10 om aftenen skriker og hujer på gaten: bøter for hver gang 1 riksort. Etter tredje advarsel gis større straff og kirkens disiplin

5) Alle forseelser som skjer ved leiermål, slagsmål, munnbruk eller annen usømmelighet vil plassfogden antegne og overlevere til meg hver gang jeg kommer hit så at de skyldige kan straffes etter loven

6) Alle løse og ledige kvinnfolk skal innen en måned ta seg husbond og tjeneste, ellers må de forlate verket, dersom de ikke har fått særlig tillatelse

7) De som to ganger eller flere ”lader seg belige” (får uekte barn) skal flytte seg utenfor verkets priviligerte Cirkumferens innen en måned. Såfremt de ikke ved skarpere midler vil bortdrives og føres til tinget for å lide etter loven

8) Presten og verksoffisererne beklager høylydt at mange av folket ligger borte på helgdagene,( i deres mange sæterhus) og dermed ikke bare forsømmer gudstjenesten, men bedriver også mye uskikkelig virksomhet: Og når de best på en eller annen måte behøves finnes ikke mange til stede. For disse og mange viktige årsakers skyld befales at deres stuer må flyttes hit og de må holde til her på plassen. Hvilket og i seg selv er rimelig. Det anbefales hermed på min allernådigste arveherre og konges vegne, at de retter seg heretter, og straks flytter sine våninger og sæterhus, dog kan de som synes dette er umulig denne vinter, (for husroms skyld) bli igjen over vinteren, (men ikke lenger) og at ingen underslag skjer, såfremt de ikke vil at deres hus skal bli revet.

9) Og på det ingen skal kunne unnskylde seg med uvitenhet, skal pliktsfogden publisere dette på kirkedøren

10) Røros kobberverk, den 6. September Anno 1666.

(L:S:) Jacob Mathias Tax

Kilde: Røros Kobberverks arkiv, PA 211, 18.1.11. Statsarkivet i Trondheim.

Kammertjeneren møter jeg allerede på side 17 i min utgave. Så langt jeg har lest, har ikke Falkberget nevnt han ved navn, bare gjennom økenavnet "kammertjeneren". Vi forstår ganske fort at dette er en forhatt mann. Han heter Joachim Irgens, født 1611 i Holstein. Kammerherre for både Christian IV og Fredrik III.

I 1647 hadde Joachim Irgens gjennom tvilsomme transaksjoner blitt eier av tre fjerdeparter av Røros kopperverk som han skulle sitte med til sin død i 1675. Det hører med til bildet av den ekspansive, brutale og selvbevisste finansmann og forretningsmann at han gikk med planer om å omdøpe Røros til Irgenstal.

Irgens bodde på sine gods i Danmark, Amsterdam og de Ost-indiske øyer og var sjelden i Norge. Ved sin død i 1675 var han konkurs.

Hentet fra Norges historie bind 7, red. Knut Mykland, Cappelen (1977).

Do not stand at my grave and weep,
I am not there; I do not sleep.
I am a thousand winds that blow,
I am the diamond glints on snow,
I am the sun on ripened grain,
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning’s hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night.
Do not stand at my grave and cry,
I am not there; I did not die.

Mary Elizabeth Frye - Do Not Stand At My Grave And Weep

... og enda en som jeg synes er koselig å lese rundt jul: "Little women" av Louisa May Alcott! Mye av handlingen der foregår i jula, og det er så trist og koselig på en gang. De er så fattige, men har så stor juleglede:-)

Jeg burde kanskje vente med å anbefale den til jeg har lest den - men planen min er i alle fall å lese "Tante Pose" av Gabriel Scott, den kapret jeg nemlig på et loppemarked og har spart den til jul:-)

Det er en god del "vintertid eller landskap, gjerne jul" i Jonas Lies Familien på Gilje (den har undertittelen 'Et interiør fra firtiårene' (1883).

Den første gangen jeg gråt – altså jeg fikk tårer av en skjønnlitterær tekst, var i min barndom. Det var Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Som et barn kunne jeg ikke forstå eller begripe hvorfor Kavring som også var et lite barn måtte gjennomgå slike utfordringer – hvorfor han måtte være syk og sengeliggende når han egentlig burde leke, løpe og være sprudlende og glad – som alle andre barn i hans alder.

Hvorfor denne tristheten? Hvorfor var det slik – spurte jeg meg selv. Jo mer jeg spurte meg selv dette – jo lengre unna var jeg et godt (nok) svar.

Det kommer ikke som en overraskelse at litteraturen gir ikke bare oss glede, men kan også gjøre oss trist, sint og til og med frustrert iblant. Antall ganger jeg har grått som følge av en skjønnlitterær tekst kan telles med en hånd. Men de gangene har vært noen av de mest tårevåte stundene i mitt 26-årige liv. Jeg skjønner godt at dette kan høres latterlig ut. En voksen mann som snakker om hvordan fiktive karakterers tilværelse har fått hans øyekrok til å bli fylt med "saltvann".

Det at man skal la seg bevege av noe som er i bunn og grunn fiksjon - er jo tullete. Eller kanskje ikke? Hvorfor skal man utradere skillet mellom fiksjon og virkelighet? Fordi fiksjonen gir oss mer enn det å bare være fiksjon? Kanskje vi innerste skjønner at fiksjonen blir en virkelighet når vi kan sympatisere med andres ulykke og lidelse?

Når man tenker seg om tror jeg det ville vært nærmest umenneskelig ikke la seg bevege av Kavrings tilværelse eller Aljosjas tale ved steinen i Brødrene Karamasov – hvis du spør meg – personlig. Det handler ikke om det du leser er «god» eller «klassiker fra verdenslitteraturen». Det handler om det som rett og slett vekker sterke følelser hos en. Du når et punkt - hvor du rett og slett må stoppe lesinga – fordi du ikke kan holde igjen tårene. Du står opp - fordi du må tenke over lidelsen eller misgjerningen eller ulykken som fant akkurat sted. Du blir trist - så sint - for så å bli frustrert. Men så blir du utålmodig og må fortsette med lesinga. Du kan ikke la være det.

De fleste av oss er enig om at litteratur (vil jeg tro?) - som alle annen kunst er (i høyest grad) et subjektivt anliggende – på samme måte som følelser. Mange ganger har jeg hørt at god litteratur er den som får oss til å tenke, til å reflektere, til å ty til den menneskelige fornuften. Og selv om denne fornuften og refleksjonsevnen er en vesentlig del av det å være et menneske, er følelser også like viktig. Fornuft og følelser - for "å plagiere" en viss engelsk frøken. God litteratur er også den som vekker (alle) de følelsene som gjør oss til det vi er: et menneske. Som kan gjøre at vi kan sympatisere med fiktive russiske og svenske karakterer. Dette er vel det universelle med den menneskelige tilværelse?

Når var det sist gang du gråt etter å ha lest en skjønnlitterær tekst?

HOVMESTER VALDEMAR MATHISEN - Kalkunen kallet - sto i sitt lille avlukke og holdt øye med gjestene. Han sto ved en høy pult, med ryggen til restauranten, og så alt. Over pulten og langs veggene i den vesle kahytten hadde han et system av speil som fortalte ham alt som foregikk. Noe av det så han i de speilene som var innfelt langs veggene i restauranten; på den måten ble det dobbelte speilbilder. Mathisen så meget av det som preget hans liv i speilbilder, enkelte og dobbelte. På den måten ble en stor del av hans tilværelse høyre-venstre-snudd, og når han vendte seg direkte mot lokalet og iakttok hurlumheien, forekom synet ham mindre virkelig.

De mørke kilder av Johan Borgen.

Christianus sextus inneholder sterke og tydelige karakterer, personer som stadig kommer tilbake utover i bøkene, og som du blir glad i og opptatt av. Siden jeg er elendig til å huske navn, og ikke har bøkene her, kan jeg i farten bare nevne Blind-Steffa, et eiegodt menneske.
Om jeg ikke tar feil, dukker også Sjur, faren til Eli Sjursdotter (en annen gripende Falkberget-roman) opp i en liten "rolle".

Jeg tror du vil like Chr. Sextus, Ellen. Fortell hva du synes, hvis du velger den.

Det blir Falkberget på meg i vinter!

Jeg har akkurat sittet og sett på Skavlan, og kunne veldig godt tenke meg å spise middag med John Irving som var gjest der. Han gjorde et godt inntrykk på meg.

Jeg håper du vil ha glede av Falkberget - et stort forfatterskap å øse av.
Vil også vamt anbefale deg Den fjerde nattevakt, der presten Sigismunds og Gunhilds ulovlige kjærlighet er et sentralt tema.
Dialogene er på rørosdialekt; ha litt tålmodighet, så kommer du inn i den :-)

PS.: Takk for tråden! Den minnet meg på at jeg skal lese Et julekvad (Dickens) høyt for barnebarna i julen :-)

Når kulda biter og snøen gnistrer blåhvit, da er tiden inne for Johan Falkbeget. Hans skildringer fra det harde gruvelivet i bergstaden Røros er uovertrufne. Kulde, slit og sult. Om handlingen er lagt til et annet århundre, er de menneskelige aspektende høyst aktuelle den dag i dag.
Min favoritt er triologien Christianus sextus, men bare velg i det rikholdige forfatterskapet. Her er så mye gripende god litteratur å velge i.

Levi Henriksen, Bare mjuke pakker under treet :)

Leser selv "Vredens dag" av Kurt Aust akkurat nå - og det er både snø og kulde - og et lik...Så om du leser krim, er det iallefall rett årstid. Datoen er 28.desember 1699 - i Danmark...Ikke så veldig "Julekoselig" da, men til nå er boka bra :)

Det finst så mange stader ein kan utvikle lidenskap for. Sjølv om hovudaksane i livet mitt i så måte er Vardalsåsen, Jotunheimen, Roma og Granada, samlar eg ivrig på skotske øyar. Dei på vestkysten, altså, dei som Kirsti Jareg har skrive bok om: Øyene i vest. Hebridene, Orknøyene og Shetland. Eg hørte henne i radioen i 2007 rett etter at eg hadde komme heim etter ein ferietur på dei ytre Hebridane; ho vart intervjua om reisene sine der og bokprosjektet som ho var i gang med. Så kom forfattaren i hamn – i fjor haust. Å lese boka vart å reise dit på ny og lære om fortid og samtid der vest:

Boka er på godt over fire hundre sider. Dette slår ut på to måtar: Fyrst og fremst får lesaren ei grundig innføring i både stort og smått. For ein som har reist mykje i området, gjer det godt å kjenne seg att, oppleve lukter og lydar på ny og bli mint om vakre landskap, ville stormar, skummande ølglas og hyggelege menneske. For det er ikkje måte på kva Jareg finn ut og kan fortelje om. Ho gjer øyane levande ved å trekkje fram folk, stader og episodar i historia, både den norrøne og den nye. Ho er med det meste av tida og gir stoffet eit personleg preg utan å bli privat (ho er halvt skotsk, men styrer for det aller meste utanom slekt og familie). Samtidig er det ikkje til å komme forbi at detaljane fungerer best nettopp når lesaren kjenner seg att og opplever å få utvida eit kjent perspektiv. Når Jareg skriv om stader der eg dessverre ennå ikkje har vore, når ikkje opplevingane mine av stoffet like store høgder. Dette blir i alle fall min eigen reaksjon.

Bortsett frå i eitt tilfelle: Kirsti Jareg har til og med vore ute på St. Kilda, sju mil frå Lewis og North Uist, så langt ut mot det amerikanske fastlandet som det går an å komme frå Skottland, og skildrar natur og historie slik at sikkert fleire enn denne lesaren får enda større lyst til å dra dit.

Godt skriv ho òg. Ho er eigentleg psykolog, men har, skjønner eg, brei erfaring også frå andre fagfelt. Ho skapar nesten sin eigen sjanger – ingen reisegaid, inga reiseskildring, inga historiebok, inga essaysamling, men Øyene i vest blir ein frodig syntese av alt dette. Språket verkar gjennomarbeidd; det er berre ein overdriven bruk av setningsfragment som av og til blir litt slitsam. Stiltonen er variert, og det er tydeleg at forfattaren veit kva ho gjer når ho skal formulere seg. Boka ville dessutan ha tent på ein klarare struktur innanfor kvar hovuddel, for av og til flyt underkapitla saman utan klare overgangar når nytt stoff kjem inn.

På den eine sida: Litt i meste laget, kanskje, men på den andre: Ein treng ikkje å sluke alt på éin gong; ein kan nyte det som ein alt har eit forhold til, ein kan ha boka med seg på reiser og ein kan bruke henne som etterarbeid når reisa reint fysisk er over. Ein fascinerande del av Europa er det ho viser oss, så nær oss og samtidig så særeige.

Den som vil høre Kirsti Jareg fortelje om øyane, kan gå inn på ei nettside som forlaget har.

Enig. Spesielt var den unge jenta lite troverdig. Overdrevent voksen for alderen (så vidt jeg husker). Boken innfridde ikke

Jeg har ikke uttalt meg om denne boka, og det er kanskje dumt. Det burde være like greit å slakte ei bok som å hylle den. Personlig ble jeg veldig skuffet. Hverken den eldre portnerkona eller den unge jenta var troverdige i mine øyne, og selv om jeg leste den ut, så var det mer i trass enn noe annet.