Bokelskere.no

Innlegget ditt minnet meg på en kommentar av Cato Nykvist i Nationen denne uken. Han skriver om hvordan mange grupper i samfunnet påberoper seg retten til å være krenket så fort det stilles spørsmål ved deres valg eller meninger. Han siterer professor Thomas Hylland Eriksen, som de siste ukene har vært i diskusjon med den høyreorienterte siden i innvandrings/integreringsdebatten, og spør: «Er folk ferdigkrenket før de står opp om morran nå eller?» Det er et betimelig spørsmål, slår Nykvist fast og jeg er enig med han.

Det er bra vi lever i en tid der det er akseptert å gjøre egne valg og leve livet sitt slik en selv ønsker såfremt det ikke er lovstridig eller skader andre. Men denne friheten må ikke føre til den misforståelsen at det ikke er lov å kritisere og stille spørsmål. At ekte elskende ikke krangler, slik du skriver, vil jo i ytterste konsekvens gi oss diktaturet for husfredens skyld. Er vi glad i familien vår eller demokratiet vårt, ja så må vi ha meningsbrytning ellers er ingen av institusjonene mer enn fasader uten et robust innhold.

Til det konkrete eksemplet du nevner så er det jo åpenbart at både troende, tvilende og fordømmende har alt å vinne på debatt og kritikk. Slik den protestantiske og katolske kirke også har det. Politiske partier, barnevern, idrettsforeninger osv osv Innenfor all tro vil det være noen som hevder å komme med sannheten og i alternativsjiktet er det jo penger å tjene. Mange vil gi seg ut for noe de ikke er. Miljøet kan ikke forsvares kun med blomstrende vendinger. Det er en styrke ved vår kultur at vi krever en viss rasjonalitet.

Hele kommentaren til Nykvist kan leses her

De beste diskusjonene har man jo med folk man liker veldig godt :) Eller man liker veldig godt de menneskene som man kan diskutere godt med?

Og vi diskuterer jo for å lære - når du uttaler dine egne meninger høyt, får du prøvd dem i virkeligheten, mot andres tanker og argumenter, du får del i andres kunnskaper og resonnementer. Veldig interessant, synes jeg! Selv er jeg av typen som kan være veldig påståelig i diskusjoner, men etterpå går jeg hjem og tenker over det jeg har hørt. Kan hende jeg ender opp med å bli enig med motparten - i alle fall blir jeg påvirket!

Var litt i tvil om hvor du ville med dette innlegget, men det ligger vel i avsnittet om redde mennesker som roper etter bevis. Kanskje har du blitt såret i en diskusjon om "det alternative"? Synes ikke du skal ta det så personlig. Ikke vær redd om noen utfordrer dine meninger - det er bare sunt! Det er når man IKKE kan diskutere at det begynner å bli skummelt... Jfr tidligere tiders brenning på kjetterbålet, kun fordi man stilte spørsmål ved den oppleste og vedtatte gudstro. Det må være rom for kritiske røster, selv om det føles ubehagelig.

Men når det er sagt, bør vi vel prøve å diskutere på en skikkelig måte, med en god tone. Det synes jeg stort sett man gjør her inne, selv om folk er veldig uenige, er det som oftest godt innenfor grensen av vanlig høflig meningsutveksling.

Jeg tror jeg vil ta fram den fornøyelige fortellingen "Tante Pose" av Gabriel Scott.
"Tante Pose (1904) gir et bilde av en ekte norsk jul slik den ble feiret på embetsgårdene utover landet i gamle dager. I sentrum står den snerpete og fredsforstyrrende "Tante Pose".

Eg er heima hjå mamma og pappa, der det er fyr i omnen og mat på bordet - studenttilveret kan ta på når november har vist seg lang og kald. Men heima, der er alt so mykje betre - òg på lesefronten. Den dårlege samviten (i form av pensumbøker som aldri vart lesne før eksamen) ligg att i byen, og med heim har eg Hobbiten, og Julemysteriet av Jostein Gaarder. Eg skal gjera som for 15-20 år sidan og lesa eit kapittel kvar morgon - det må vel gi adventsstemning, vel?

Har ennå ikke lest annet enn kakeoppskrifter i dag....., men til kvelden har jeg lyst å begynne på "Bare mjuke pakker " av Levi Henriksen. Den har stått ei stund i bokhylla og ventet. Ellers er jeg nesten ferdig med "Landstrykere" - det har blitt veldig lite lesing i det siste! Ikke fordi boka er kjedelig, men fordi det er så mye annet som må gjøres først...

Har kommet godt over halvveis og syntes det går bedre og bedre :)
Reiser vekk noen dager nå og boken er pakket med.
Takk for tilbakemeldinger for jeg er veldig glad for at jeg ikke la vekk boken :)

En god bok som blir bedre om man leser den i en snøstorm.

Jeg har foreløpig bare lest èn bok av Levi Henriksen, men boktitler syns jeg han er veldig bra på. Mange fine titler, og "Snø vil falle over snø som har falt", og "Dagen skal komme med blå vind" kan få stå som eksempler på den lyriske stemningen i titlene.

En av de kanskje mest fascinerende titler jeg kan tenke meg er Torborg Nedreaas' Av måneskinn gror det ingenting.

Her er et forsøk på oppsummering etter at boka er lest ferdig:
(Vær obs på at noe av bokas innhold blir røpet underveis.)

An-Magritt strever fremdeles med å gjenopprette Kiempen og sin mors ære, og dette skal hun klare ved å gjøre Kiempeplassen til en krongård. Hun har vært forutseende og skaffet seg såkorn mens det ennå var å få tak i, og lykkes med havreåkeren sin. Samtidig med at hun arbeider seg opp fra fattigdommen, er det mange tidligere selveiere som har mistet sin odel og må leie sin egen jord etter at de begynte å jobbe for Kammertjeneren og smeltehytten. Og dermed kommer misunnelsen inn.

Misunnelse, hevn og kjærlighetsbudskapet ser jeg som sentrale tema for denne boka. Misunnelsen gir seg de mest groteske utslag, og med en fullstendig mangel på rettssikkerhet kan sladderen føre til katastrofe. Dette er et samfunn hvor det trykte ord stort sett enten er religiøse tekster eller juridiske dokumenter. For menigmann går det litt i surr om regler stammer fra Postillen eller Christian Qvart. Det er heller ikke så rart, siden det meste av det som religionen definerer som synd, også gjerne er det samme som er straffbart etter loven. Og både prest og dommer har sanksjonsmuligheter overfor synderen. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende.

Side om side med gudstroen er det også mye overtro (ikke alle vil skille på disse to, men det lar jeg ligge i denne omgang..). Det er en forestilling om at enkeltindividets synd kan føre til at et helt samfunn straffes, for eksempel med uår. I overtroens evige fangenskap ble de synske og tilla drømmer og fugleskrik skremmende varsler. (s. 63) Misnøyen får i boka utløp ved at man rammer den som er enklest å ta. Jeg stoppet opp litt ved kapitlet ”I Kaifas gård”. Falkberget har mange bibelske referanser. Med ganske gjennomsnittlige bibelkunnskaper, tyr jeg innimellom til Google. Kaifas var yppersteprest, og det var til hans gård Jesus ble ført etter at han ble arrestert. Kaifas var også den som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Har Falkberget dette i bakhodet når han beskriver hvordan folk fordømmer An-Magritt i det ene øyeblikket, angrer seg i det neste for så å fordømme henne igjen? Endelig holdt de opp å snakke om An-Magritt. De gled – før de selv visste det – inn i det uoppslitelige emne: Kammertjeneren! Kjøreprisene! Pungene fra Amsterdam! Og videre: Inne i dem hvisket en illevarslende stemme: En pengesterk flensburger i Trondhjem slår snart til seg odelsgrunnen din og gjør deg til leilending. Overfor ”øvrigheta” har de ikke så mye å stille opp, men de kan i alle fall sørge for at den som har vært nederst på rangstigen ikke får passere dem i rang og anseelse. Og for Kammertjeneren er det en fordel om misnøyen styres bort fra ham selv.

Messias-symbolikken er også til stede i denne boka. An-Magritt tilbyr seg å si at det var hennes barn de fant og dermed redde fjøstausa fra bøddelen ved å bli henrettet selv.

Både An-Magritt, Pistolen og Pontus higer etter kunnskap. Jeg er enig med deg Lillevi i at Hestejelkeren trer fram som en stadig mer interessant person. Han tar affære på sin måte for å redde An-Magritt. Hestejelkeren prøver å gå i Guds fotefár. Han gikk ennå ustøtt og vaklende i dem. I kapitlet ”I Guds fotefár” står det også: Hittil visste hestejelkeren ikke om annen oppdragelsesmetode enn real juling og en flom skjellsord. Hjalp det? Nei! Vondt avler vondt! Da hestejelkeren en natt lå våken og funderte over hvordan han skulle gjøre et Gudsbarn av Pistolen husket han brått at hr. Jens en gang leste fra alteret: Hva I sår skal I høste! Og siden hørte Pistolen aldri mer et sint eller vondt ord i mesters munn. Ansvaret og omsorgen for Pistolen får ham til å bli et nytt menneske. Det første frøet til denne endringen kommer kanskje med at An-Magritt tar seg av Pistolen. Hun behandler ham pent, lærer ham å lese og gir ham troen på seg selv. Og så kommer også Pontus inn under deres vinger. Han er ikke så interessert i bokstaver, men er et naturtalent med tall. An-Magritt sår både havre og kunnskap, og på slutten av boka sørger hun for at mange bønder får kjøpt såkorn i tillegg til at hun vil utvide egen åker. Kunnskapen kan også koste. Åket er en gren brekt ned fra Kunnskapens tre – sa Kiempen. Det byr både på godt og vondt – Gudsengelen min. Det er mange som føler deres kunnskap som en trussel.

Hevntankene til An-Magritt er til stede gjennom hele boka - forståelig nok. Hun vil ikke selge såkorn til mannen som spyttet mor hennes i ansiktet da hun sto i gapestokken. Hedstrøm ber henne ombestemme seg, ellers mister hun sin sjel, men hun nekter. Hun drømmer i fengselet: Vi står ved Guds hav – sa Filip. Herren har sanket de uskyldiges og krenkedes tårer i denne sjøen. De forliste er anklagerne deres. Her skal de drive uten å nå båtstøene før den Yderste dag. Kjæm dem hit som har fengslet meg? Ja – i fall du it ber Gud skåne dem, An-Magritt. Vil du det? Hun knyttet nevene til ham og ropte gjennom stormen: Nei, Filip! Nei! Nei! Jeg vil be om hevn! Pestilenz! Brann! Blod i elver og sjøer! Dyrtid og død i alle hus! Hun vil på slutten legge veien om smeltehytten med de to hestene og kløvsadlene for å triumfere, men husker så Kiempens ord om at hevnen hører Herren til. Hun lot være å legge vegen om smeltehytten og stangvekten. Hevnen hørte avgjort Herren til! Ordene burde ha stått prentet i Christian Qvart. I røde bokstaver og tegn – som Danzig. Ja da ville alle arrester og fengsler i verden bli revet ned. Og halsjern og fotlenker kastet inn i broder Jürgens smelteovner!

Loddsnora som rettesnor i livet, er også nevnt flere steder i boka. I tillegg kommer prestens utsagn i kapitlet ”To vitner i Guds skranke”:
Lad denne unge og frimodige qvinde med sitt oksespand fortfare at pløie den plogfure du har udseet til rettesnor for de stiløse og adspredte. Slik jeg leser boka er det kjærlighet og medmenneskelighet som seirer i An-Magritts sinn. Hun vil fremdeles jobbe for å gjenopprette æren til sin mor og Kiempen, men uten å la hatet få ødelegge henne.

Så var det hr. Jens. Tror han at An-Magritt var skyldig likevel? Han sier da han står på myra der han tror graven til fjøstausa er: Vid at du skal ingenlunde smage Guds vredes vin – den din skjønne lidelsessøster An-Magritt visseligen er forbeholdt. Jeg skjønner heller ikke når han i kapitlet ”En betlerske” tenker Kirkens menige soldat! Ville Gud unne ham og alle medstridende dagens seier? Åndens! Kjærlighetens! Han visste om én farlig fiende full av list og renker: Bernhovis! Den Bernhovis som der nede i kongens Kjøbenhavn svek sitt fattigmannsløfte til trøst og forsødelse for sin kjødelige fader. Hvilken skjøgekarakter! Hva er det egentlig han fordømmer seg selv for her? Har det stått noe om det tidligere som jeg ikke har lagt merke til, eller kommer det kanskje mer forklaring på hans kvaler i de neste bøkene?

Gratulerer med Brageprisen til bokelsker Linn T. Sunne for boka "Lille ekorn".
Kjempegøy :)

Jeg tenkte også å gi opp en stund, men synes det gikk mye lettere når jeg hoppet over en del av ordene jeg ikke forsto. Fant ut at det ikke er alt som er like viktig så lenge hovedbetydningen er ganske klar. Når jeg leser Plogjernet, går det også mye lettere enn An-Magritt - enten det nå skyldes at jeg begynner å forstå mer av språket, eller at det muligens er et enklere språk. Så min oppfordring er at du prøver litt til :)

Jeg er godt over halvvegs i boka nå, og du har rett i at den er mørkere enn An-Magritt. Det har kanskje sammenheng med at den var skrevet med andre verdenskrig som dystert bakteppe? Dette står i Store norske leksikon:
Like etter 9. april 1940 kom to flyktninger til Ratvolden. Det var fru statsminister Nygaardsvold og sønnen. De var nærmest innhentet av tyskerne og måtte gå i dekning hos Falkberget. Han fulgte de to flyktningene over grensen. Oppholdet i Sverige ble ikke av lang varighet, men han markerte seg. Han holdt en rekke taler og skrev krasse artikler mot tyskerne i aviser og tidsskrifter. Han ble advart mot å komme hjem, men hjemlengselen ble for sterk, og i slutten av juli reiste han hjem til Rugldalen.
Falkbergets kamp mot okkupasjonsmakten foregikk i det stille. Han skrev over 500 brev i krigsårene, satte i gang pengeinnsamlinger og ytet selv økonomisk støtte til familier hvor forsørgeren var arrestert. Han støttet Forfatterfronten og nektet å utgi annet bind av Nattens brød. Aschehoug forlag hjalp ham med å holde manuskriptet skjult. De nye NS-myndighetene misbrukte Falkberget ved å trykke opp gamle litterære arbeider og artikler han hadde skrevet. Slik reagerte han selv på dette: “En avis ba om å få trykke en av bøkene mine som føljetong. Jeg nektet – og så stjal avisen en lang novelle av meg og presenterte forfatteren som 'den kjente nasjonale sosialist'. Det er ingen tvil om hvordan det skulle leses. – Jeg vil gå rettens vei med sladder, det er ikke bare uaksomt drap, det er lystmord å ødelegge en manns ære.” Han nektet også å delta da myndighetene ville feire Røros Kobberverks 300-årsjubileum 1944.

Er enig i at Plogjernet er meir dyster enn An-Magritt! Synest han greier å få fram det nedrige mennesket, men også livsvilje og styrke. Synest også at Hedstrøm framstår som meir okkult?
Det kan kanskje vere ei årsak at det er nokre år mellom bøkene.......

Stengja tøvet ute. Det er kunsten. Ikkje hefta seg med alt ein høyrer og ser. Det ropar på deg alt. Du skal ikkje svara på alt.

Olav H. Hauge

"Langt ude i Havet er Vandet saa blaat, som Bladene paa den deiligste Kornblomst, og saa klart, som det reneste Glas, men det er meget dybt, dyrere end noget Ankertoug naaer, mange Kirketaarne maatte stilles ovenpaa hinanden, for at række fra Bunden op over Vandet. Dernede boe Havfolkene".

Slik starter eventyret om den lille havfrue, og det er til folket som lever under vann vi skal til. Men nysgjerrigheten på de som går på to bein og som lever over vannet kan fort bli for stort og farlig for enkelte.

"Ak, var jeg dog femten Aar! sagde hun, jeg veed, at jeg ret vil komme til at holde af denne Verden derovenfor og af menneskene, som bygge og boe deroppe!".

Hvordan det videre går, finner du ut ved å lese eventyret eller vente noen dager til det kommer mer her.

Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe; uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunde i den syke verden.

Garman & Worse av Alexander Kielland.

Deprimerende ja, men nok realistisk om oss som de flokkdyrene vi er.
Så lett – og kanskje så menneskelig - det er å sparke nedover og finne syndebukker, spesielt når en selv har det vanskelig. Å bli revet med av flertallet. Bildet er etter min mening likevel ikke ensidig. Her er flere som opptrer hedelig og rakrygget. Og når flokken angripes utenfra, slutter den gjerne tettere sammen om ”sine egne”.
Jeg synes nettopp Falkbergets beskrivelser av hvordan folkemeningene bygger seg opp, snur og vender på seg, er noe av det som gjør teksten så levende og spennende.

Presten Jens irriterer meg, uten at jeg helt vet hvorfor. Har han så høye tanker om alt han skal utrette, så mange ord - og så blir det litt lite ut av det?? Wolfcat, du skrev også varmt om presten. Jeg har ikke svart deg nettopp fordi jeg ikke får helt taket på han.

Da har jeg mer sansen for hestejelkeren, som gjennomgår en bemerkelsesverdig utvikling i dette bindet. En mann uten store ord, men desto mer handling. Han blir for meg en stadig mer interessant figur.

Jeg synes på mange måter Plogjernet er mørkere enn An-Magritt. Går ikke an å si bedre eller dårligere, opplever dem som forskjellige, selv om tråden er den samme. Har ikke så mange sider igjen og er veldig spendt på de neste bøkene. (har lest dem en gang, men det meste er gått i glemmeboken.)

Den skolerte latiner i Kammertjenerens sold ville altså få rett. An-Magritt ante ikke at mistanken kom til å følge henne i alle dører helt til hun senkedes ned i graven. Videre i alt minne! Hexer og skjøgers lodd! (s 186)

Er ca halvvegs i boka...
Det er deprimerande å lese om den sterke sjalusien og misunnelsen i det fattige gruvesamfunnet. Og - då som no - "folkedomstolen" som dømmer før domstolen - ein dom som ikkje slepper taket, sjølv om den saksøkte blir frikjent. Hr. Jens viser( takk og pris!) medkjensle med dei dømde, og prøver så godt han berre kan å mildne straffa.
Håper andre halvpart av boka kan vise eit litt meir positivt bilde!

Måtte slå opp i leksikon om dødsstraff i Norge - som faktisk ikkje vart avskaffa fullstendig før i 1979! Sist brukt etter krigen for krigsforbrytelsar i 1948. Sivil dødsstraff hadde vi fram til 1902 .....og på 1800-talet var avrettingane offentlege, og publikumsframmøtet stort ! Eg grøssar!

Jeg legger en lenke til diskusjonen fra felleslesningen av Plogjernet her, slik at den blir knyttet opp mot boka.