Her er tråden for innlegg om Plogjernet, andre bind i Johan Falkbergets verk Nattens brød. Vi følger An-Magritts liv og utvikling videre. Alle synspunkter og kommentarer er velkomne!
Hvis du har behov for å sjekke hva enkelte ord betyr, finner du Eiliv Grues ordliste her.
Jeg benytter anledningen til å gjenta leseplanen:
An-Magritt - november 2012
Plogjernet - desember 2012
Johannes - januar 2013
Kjærlighets veier - februar 2013
Det er fortatt mulig å henge seg på :-)
Sitater fra Plogjernet finner du her
God lesing alle sammen!
Viser 42 svar.
Hvis man skulle prøve å henge seg på felleslesingen (dvs lydbok), vil jeg ha noe utbytte av å gå inn i bok nr 2 eller 3 uten å ha lest An-Magritt først? Hver lydbok er jo på trekvart døgn, så det skal noe til å "ta dere igjen".
Jeg er hjertens enig med Lillevi: Bøkene må leses i riktig rekkefølge. Uten foregående bind blir resten av historien hengende i løse lufta. Nå ligger vel mange av oss egentlig langt foran den opprinnelige leseplanen, som gikk ut på å bruke ca. en måned på hver bok, så du er trygt innafor rammene! Kanskje du tar oss igjen med tid og stunder - og hvis ikke, får du deg iallfall en god leseopplevelse. Lykke til!
Begynn med bok en! Noe av det flotte og interssante med Nattens brød er å følge An-Magritts og flere av de andres, ja hele gruvesamfunnets, utvikling. Det er nærmest utenkelig å hoppe inn i en av de senere bøkene.
Hjertelig velkommen skal du være, Oddmund!
Her er et forsøk på oppsummering etter at boka er lest ferdig:
(Vær obs på at noe av bokas innhold blir røpet underveis.)
An-Magritt strever fremdeles med å gjenopprette Kiempen og sin mors ære, og dette skal hun klare ved å gjøre Kiempeplassen til en krongård. Hun har vært forutseende og skaffet seg såkorn mens det ennå var å få tak i, og lykkes med havreåkeren sin. Samtidig med at hun arbeider seg opp fra fattigdommen, er det mange tidligere selveiere som har mistet sin odel og må leie sin egen jord etter at de begynte å jobbe for Kammertjeneren og smeltehytten. Og dermed kommer misunnelsen inn.
Misunnelse, hevn og kjærlighetsbudskapet ser jeg som sentrale tema for denne boka. Misunnelsen gir seg de mest groteske utslag, og med en fullstendig mangel på rettssikkerhet kan sladderen føre til katastrofe. Dette er et samfunn hvor det trykte ord stort sett enten er religiøse tekster eller juridiske dokumenter. For menigmann går det litt i surr om regler stammer fra Postillen eller Christian Qvart. Det er heller ikke så rart, siden det meste av det som religionen definerer som synd, også gjerne er det samme som er straffbart etter loven. Og både prest og dommer har sanksjonsmuligheter overfor synderen. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende.
Side om side med gudstroen er det også mye overtro (ikke alle vil skille på disse to, men det lar jeg ligge i denne omgang..). Det er en forestilling om at enkeltindividets synd kan føre til at et helt samfunn straffes, for eksempel med uår. I overtroens evige fangenskap ble de synske og tilla drømmer og fugleskrik skremmende varsler. (s. 63) Misnøyen får i boka utløp ved at man rammer den som er enklest å ta. Jeg stoppet opp litt ved kapitlet ”I Kaifas gård”. Falkberget har mange bibelske referanser. Med ganske gjennomsnittlige bibelkunnskaper, tyr jeg innimellom til Google. Kaifas var yppersteprest, og det var til hans gård Jesus ble ført etter at han ble arrestert. Kaifas var også den som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Har Falkberget dette i bakhodet når han beskriver hvordan folk fordømmer An-Magritt i det ene øyeblikket, angrer seg i det neste for så å fordømme henne igjen? Endelig holdt de opp å snakke om An-Magritt. De gled – før de selv visste det – inn i det uoppslitelige emne: Kammertjeneren! Kjøreprisene! Pungene fra Amsterdam! Og videre: Inne i dem hvisket en illevarslende stemme: En pengesterk flensburger i Trondhjem slår snart til seg odelsgrunnen din og gjør deg til leilending. Overfor ”øvrigheta” har de ikke så mye å stille opp, men de kan i alle fall sørge for at den som har vært nederst på rangstigen ikke får passere dem i rang og anseelse. Og for Kammertjeneren er det en fordel om misnøyen styres bort fra ham selv.
Messias-symbolikken er også til stede i denne boka. An-Magritt tilbyr seg å si at det var hennes barn de fant og dermed redde fjøstausa fra bøddelen ved å bli henrettet selv.
Både An-Magritt, Pistolen og Pontus higer etter kunnskap. Jeg er enig med deg Lillevi i at Hestejelkeren trer fram som en stadig mer interessant person. Han tar affære på sin måte for å redde An-Magritt. Hestejelkeren prøver å gå i Guds fotefár. Han gikk ennå ustøtt og vaklende i dem. I kapitlet ”I Guds fotefár” står det også: Hittil visste hestejelkeren ikke om annen oppdragelsesmetode enn real juling og en flom skjellsord. Hjalp det? Nei! Vondt avler vondt! Da hestejelkeren en natt lå våken og funderte over hvordan han skulle gjøre et Gudsbarn av Pistolen husket han brått at hr. Jens en gang leste fra alteret: Hva I sår skal I høste! Og siden hørte Pistolen aldri mer et sint eller vondt ord i mesters munn. Ansvaret og omsorgen for Pistolen får ham til å bli et nytt menneske. Det første frøet til denne endringen kommer kanskje med at An-Magritt tar seg av Pistolen. Hun behandler ham pent, lærer ham å lese og gir ham troen på seg selv. Og så kommer også Pontus inn under deres vinger. Han er ikke så interessert i bokstaver, men er et naturtalent med tall. An-Magritt sår både havre og kunnskap, og på slutten av boka sørger hun for at mange bønder får kjøpt såkorn i tillegg til at hun vil utvide egen åker. Kunnskapen kan også koste. Åket er en gren brekt ned fra Kunnskapens tre – sa Kiempen. Det byr både på godt og vondt – Gudsengelen min. Det er mange som føler deres kunnskap som en trussel.
Hevntankene til An-Magritt er til stede gjennom hele boka - forståelig nok. Hun vil ikke selge såkorn til mannen som spyttet mor hennes i ansiktet da hun sto i gapestokken. Hedstrøm ber henne ombestemme seg, ellers mister hun sin sjel, men hun nekter. Hun drømmer i fengselet: Vi står ved Guds hav – sa Filip. Herren har sanket de uskyldiges og krenkedes tårer i denne sjøen. De forliste er anklagerne deres. Her skal de drive uten å nå båtstøene før den Yderste dag. Kjæm dem hit som har fengslet meg? Ja – i fall du it ber Gud skåne dem, An-Magritt. Vil du det? Hun knyttet nevene til ham og ropte gjennom stormen: Nei, Filip! Nei! Nei! Jeg vil be om hevn! Pestilenz! Brann! Blod i elver og sjøer! Dyrtid og død i alle hus! Hun vil på slutten legge veien om smeltehytten med de to hestene og kløvsadlene for å triumfere, men husker så Kiempens ord om at hevnen hører Herren til. Hun lot være å legge vegen om smeltehytten og stangvekten. Hevnen hørte avgjort Herren til! Ordene burde ha stått prentet i Christian Qvart. I røde bokstaver og tegn – som Danzig. Ja da ville alle arrester og fengsler i verden bli revet ned. Og halsjern og fotlenker kastet inn i broder Jürgens smelteovner!
Loddsnora som rettesnor i livet, er også nevnt flere steder i boka. I tillegg kommer prestens utsagn i kapitlet ”To vitner i Guds skranke”:
Lad denne unge og frimodige qvinde med sitt oksespand fortfare at pløie den plogfure du har udseet til rettesnor for de stiløse og adspredte. Slik jeg leser boka er det kjærlighet og medmenneskelighet som seirer i An-Magritts sinn. Hun vil fremdeles jobbe for å gjenopprette æren til sin mor og Kiempen, men uten å la hatet få ødelegge henne.
Så var det hr. Jens. Tror han at An-Magritt var skyldig likevel? Han sier da han står på myra der han tror graven til fjøstausa er: Vid at du skal ingenlunde smage Guds vredes vin – den din skjønne lidelsessøster An-Magritt visseligen er forbeholdt. Jeg skjønner heller ikke når han i kapitlet ”En betlerske” tenker Kirkens menige soldat! Ville Gud unne ham og alle medstridende dagens seier? Åndens! Kjærlighetens! Han visste om én farlig fiende full av list og renker: Bernhovis! Den Bernhovis som der nede i kongens Kjøbenhavn svek sitt fattigmannsløfte til trøst og forsødelse for sin kjødelige fader. Hvilken skjøgekarakter! Hva er det egentlig han fordømmer seg selv for her? Har det stått noe om det tidligere som jeg ikke har lagt merke til, eller kommer det kanskje mer forklaring på hans kvaler i de neste bøkene?
Enig med Lillevi: et flott sammendrag!
Takk for det - hyggelig med positiv respons :-)
Tusen takk for din flotte oppsummering av Plogjernet, Bjørg! Interessant og "to the point". Jeg leser den på nytt nå, godt i gang med Johannes. Oppsummeringen din hjelper meg å holde tråden - i An-Magritts utvikling, det rørende forholdet mellom Hestejelkeren og Pistolen, og hvordan gruvedriften og fjellbøndenes situasjon utvikler deg. Misnøyen med å være under Danmarks krone ser ut til å bli sterkere, eller komme sterkere til utrykk.
Du nevner misunnelse, hevn og kjærlighetsbudskapet som sentrale temaer for boken. Jeg vil også trekke frem ære. An-Magritt kjemper for å forsvare morens og bestefarens ære (som du skriver om) – og sin egen. Det at hun blir anklaget og arrestert, ligger over henne som en stor skam, selv om hun er uskyldig. Å forvare familieæren, om nødvendig med vold, går igjen i flere av Falkbergets bøker (Eli Sjursdotter, Den fjerde nattevakt, der Gunhild blir tvunget til gifte seg mot sin vilje for ikke ”skjemme ut” seg selv og familien). Falkbergets bøker bygger på en rik, muntlig fortellertradisjon og gir nok et realistisk bilde av tingenes tilstand i landet på den aktuelle tiden.
Her er enda et fellestrekk med Victor Hugos De elendige. Både Kiempen og Jean Valjean, lider over det gale de har gjort, og den straffen de har sonet. (Jean Valjean stjal et brød av nød.) I egne, og andres, øyne er dette en stor skam som forfølger dem livet ut.
Når det gjelder Kiempen, er jeg usikker på om han virkelig har stjålet, eller hvor mye som er løse rykter. Gjennom blant annet An-Magritts sak får vi et bilde av hvor lett en person kan straffes uten lov og dom. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende. (fra Bjørgs tekst)
Bjørg, vil du legge teksten din ut som en omtale under Plogjernet. Det hadde vært fint å ha den der :-)
Du har nok rett i at ære også er et viktig tema her, Lillevi.
Siden du nevner De elendige, ser jeg en parallell hvor de begge omtaler sladderens makt:
For enten det medfører riktighet eller ikke, har det som blir sagt om mennesker, ofte like mye å si for deres liv og især for deres skjebne, som det de virkelig gjør. (De elendige.)
An-Magritt ante ikke at mistanken kom til å følge henne i alle dører helt til hun senkedes ned i graven. Videre i alt minne! Hexer og skjøgers lodd! (Plogjernet - fra kapitlet Blokken.)
Jeg har hele tiden hatt en oppfatning av at Kiempen virkelig stjal en hest, og synes å huske at han i første bok innimellom sier ting til seg selv som tyder på dette, men greier ikke nå i farten å finne det igjen...
Skal legge ut en omtale etter hvert - ser at jeg ikke rekker det i kveld :)
Ja nettopp. Disse to sitatene har jeg også bitt meg merke i, men kom ikke på dem i farten. Og de gjør meg så mismodig at jeg helst vil glemme dem. Ryktet - som løper så fort og gjør så mye skade. Er det slik vi mennesker er....
Fint om du finner ut om Kiempens synder.
(Obs - spoilervarsel!)
Jeg greide ikke å la være å lete etter Kiempens synder, vet du...
I kapitlet Den nadverdsøkende gjest ber Kiempen om å få gå til nattverd og vil skrifte for presten. Presten spør: "Har du brændt og røved?" og Kiempen svarer: "Je vart skammelig mistenkt for hestetyveri - for to elendige fillegamper. To halte øik. Ingenting verd i handel."
Du stjal de to hester?
Nei - nei - nei --- I Guds hus sto det redsel også av hans egne ord. Hans sjel sa ja - ja - ja.
Litt senere har han fortalt presten at han har sittet på straff, og presten sier: Da har du jo sonet din brøde.
Ja, for loven - men --- men je stjal bare den ene gampen. It den andre! Jo je tok begge to! Je trudde at Gud visste kvenn je var!
Så først prøver han vel å bagatellisere verdien av hestene, før han etter hvert tilstår tyveriet.
Den skolerte latiner i Kammertjenerens sold ville altså få rett. An-Magritt ante ikke at mistanken kom til å følge henne i alle dører helt til hun senkedes ned i graven. Videre i alt minne! Hexer og skjøgers lodd! (s 186)
Er ca halvvegs i boka...
Det er deprimerande å lese om den sterke sjalusien og misunnelsen i det fattige gruvesamfunnet. Og - då som no - "folkedomstolen" som dømmer før domstolen - ein dom som ikkje slepper taket, sjølv om den saksøkte blir frikjent. Hr. Jens viser( takk og pris!) medkjensle med dei dømde, og prøver så godt han berre kan å mildne straffa.
Håper andre halvpart av boka kan vise eit litt meir positivt bilde!
Måtte slå opp i leksikon om dødsstraff i Norge - som faktisk ikkje vart avskaffa fullstendig før i 1979! Sist brukt etter krigen for krigsforbrytelsar i 1948. Sivil dødsstraff hadde vi fram til 1902 .....og på 1800-talet var avrettingane offentlege, og publikumsframmøtet stort ! Eg grøssar!
Deprimerende ja, men nok realistisk om oss som de flokkdyrene vi er.
Så lett – og kanskje så menneskelig - det er å sparke nedover og finne syndebukker, spesielt når en selv har det vanskelig. Å bli revet med av flertallet. Bildet er etter min mening likevel ikke ensidig. Her er flere som opptrer hedelig og rakrygget. Og når flokken angripes utenfra, slutter den gjerne tettere sammen om ”sine egne”.
Jeg synes nettopp Falkbergets beskrivelser av hvordan folkemeningene bygger seg opp, snur og vender på seg, er noe av det som gjør teksten så levende og spennende.
Presten Jens irriterer meg, uten at jeg helt vet hvorfor. Har han så høye tanker om alt han skal utrette, så mange ord - og så blir det litt lite ut av det?? Wolfcat, du skrev også varmt om presten. Jeg har ikke svart deg nettopp fordi jeg ikke får helt taket på han.
Da har jeg mer sansen for hestejelkeren, som gjennomgår en bemerkelsesverdig utvikling i dette bindet. En mann uten store ord, men desto mer handling. Han blir for meg en stadig mer interessant figur.
Jeg synes på mange måter Plogjernet er mørkere enn An-Magritt. Går ikke an å si bedre eller dårligere, opplever dem som forskjellige, selv om tråden er den samme. Har ikke så mange sider igjen og er veldig spendt på de neste bøkene. (har lest dem en gang, men det meste er gått i glemmeboken.)
Jeg er godt over halvvegs i boka nå, og du har rett i at den er mørkere enn An-Magritt. Det har kanskje sammenheng med at den var skrevet med andre verdenskrig som dystert bakteppe? Dette står i Store norske leksikon:
Like etter 9. april 1940 kom to flyktninger til Ratvolden. Det var fru statsminister Nygaardsvold og sønnen. De var nærmest innhentet av tyskerne og måtte gå i dekning hos Falkberget. Han fulgte de to flyktningene over grensen. Oppholdet i Sverige ble ikke av lang varighet, men han markerte seg. Han holdt en rekke taler og skrev krasse artikler mot tyskerne i aviser og tidsskrifter. Han ble advart mot å komme hjem, men hjemlengselen ble for sterk, og i slutten av juli reiste han hjem til Rugldalen.
Falkbergets kamp mot okkupasjonsmakten foregikk i det stille. Han skrev over 500 brev i krigsårene, satte i gang pengeinnsamlinger og ytet selv økonomisk støtte til familier hvor forsørgeren var arrestert. Han støttet Forfatterfronten og nektet å utgi annet bind av Nattens brød. Aschehoug forlag hjalp ham med å holde manuskriptet skjult. De nye NS-myndighetene misbrukte Falkberget ved å trykke opp gamle litterære arbeider og artikler han hadde skrevet. Slik reagerte han selv på dette: “En avis ba om å få trykke en av bøkene mine som føljetong. Jeg nektet – og så stjal avisen en lang novelle av meg og presenterte forfatteren som 'den kjente nasjonale sosialist'. Det er ingen tvil om hvordan det skulle leses. – Jeg vil gå rettens vei med sladder, det er ikke bare uaksomt drap, det er lystmord å ødelegge en manns ære.” Han nektet også å delta da myndighetene ville feire Røros Kobberverks 300-årsjubileum 1944.
Er enig i at Plogjernet er meir dyster enn An-Magritt! Synest han greier å få fram det nedrige mennesket, men også livsvilje og styrke. Synest også at Hedstrøm framstår som meir okkult?
Det kan kanskje vere ei årsak at det er nokre år mellom bøkene.......
Jeg har fortsatt ikke studiekompetanse fra videregående, fordi jeg kun har fullført påbyggende yrkesfaglig retning (2YS). Det har slått meg i løpet av An-Magritt og den forventningsfulle oppstarten av Plogjernet at jeg burde kunne bruke Falkberget som subjekt for særemne, det kreves jo blant innleveringene. Det er interessant å se hvordan han veksler mellom eldre bokmål og riksmål (når han skriver direkte tale), for ikke å snakke om fyldig kunnskaper innen alle målformer (dialekt, bokmål, riksmål, dansk, tysk). Minner meg på at før første verdenskrig var tysk vårt andrespråk, fordi det var derfra kulturpåvirkningen kom sterkest. Med nazismens vekst i Tyskland og en engelsk prinsesse som Norges dronning, forandret tidene seg. Selvfølgelig påvirket det språkmoten. På den måten viser Falkberget stor innsikt, siden han tydelig har satt seg inn i den språklige påvirkning hos folk på 1600-tallet. Det er jo hans eget samfunn, men han viser oss sin subjektive innlevelse. Det hjelper betydelig på lesingen at han skriver med en sukret penn... Hm, ikke helt riktig, sødmefylt, eller kanskje sursøtt? De aller vakreste setningene handler om armod, tap, mangler, savn og sorg. Jeg skjønner nå at jeg må ha mine egne papirutgaver jeg kan skrive i...
Hvis jeg klarer å få fatt på en studieveileder (snarest!!) og evt. en norsklærer som aksepterer nettinnleveringer fra en privatist, skal jeg melde meg opp i januar og gå løs på oppgaven... I disse trådene ligger det så utrolig mange bra idéer og innspill jeg kan bruke som basis. Dessuten kan jeg ta tak i henvisninger og gjøre mine egne analyser og følge nesen etter hva jeg oppdager! Spennende! Hadde ikke trodd jeg kunne være i stand til såpass akademisk oppfølging... Med særemne er mye av jobben gjort. Resten av sjangergjennomgangen, litteraturhistorie, analyser og lesing er atskillig lettere. Skaffet meg en gang i tiden oversikt over pensum, men det er mange år siden. Nå er jeg klar! Hehe... Skal si i fra hvis jeg tar meg vann over hodet! Kanskje jeg trenger å spørre dere om noe...
HVIS jeg bare klarer å rekke oppstart med en mottaker for oppgavene mine! Hvis ikke må jeg legge opp til det neste år. Tross alt to års pensum på et halvår.
Puh! Jeg MÅTTE bare lufte hva jeg tenker på, takk for konstruktiv felleslesning! Kan ikke huske én eneste bok har gitt meg så mye før som An-Magritt, og det har dere alle bidratt med!! :D
Tusen takk for svarene deres, det er rett og slett oppmuntrende!! Dette forumet er så givende, at jeg er inn her hver dag for å få injisert en dose tankevirksomhet...
:D
Du har interessante observasjoner og tanker om det språklige mangfoldet i rørostraktene for fire hundre år siden, Wolfcat. Nokså spesielt at miljøet i en liten, avsidesliggende fjellbygd langt mot nord var så internasjonalt preget.
Kopperverket hadde et enormt behov for arbeidskraft - her snakker vi om arbeidsinnvandring i stor stil! Tyskere, med sin erfaring og kunnskap om bergverksdrift, ble spesialarbeidere. Svensker gikk over Kjølen for å søke arbeid, mange kom fra andre trøndelagsbygder og fra Østerdalen, Gudbrandsdalen, Romsdal og Sogn og Fjordane.
Bare en kuriositet så var begge foreldrene til Karoline Bjørnson tyske. Moren døde da Karoline var ca. 5-6 år og vokste opp hos sin tyske tante og onkel, besteforeldrene bodde like i nærheten. Karolines far endte opp i Haugesund og han var gift 3 ganger. Tror det var et stor samfunn (immigranter) med tyskere i Bergen på 1800-tallet.
Herlig å høre at noen blir så inspirert, for det krever plass. Det smitter hehe. Lykke til med ditt prosjekt. :)
Noe så flott, Wolfcat! Jeg ønsker deg all mulig lykke til - dette klarer du!
Jeg sier som Ellen, det varmer mitt hjerte at du er blitt så glad i Falkberget og An-Magritt.
Tusen takk for dine gode innlegg også - og for at vi får del i dine planer!
Så morsomt å lese! Lykke til! Nå fikk jeg også lyst til å lese An-Magritt - kom halvveis en gang, bare...
Imponerende planer, Wolfcat, - og dette klarer du med glans, lykke til!
Og så varmer det mitt hjerte at du er blitt så glad i Falkberget og An-Magritt!
Morsomt å se hvordan felleslesning kan inspirere - lykke til med særemne, Wolfcat!
Takk for litt avklaringer. Syntes boken var flott og liker å se hva andre synes om den, når jeg selv har lest den og gjort meg noen meninger om den. Det å lese andres kommentarer har gjort at jeg tenker litt anderledes på den, enn jeg elers ville ha gjort. Ellers anbefaler jeg lydboken, koste meg mens jeg hørte på den
Så hyggelig at du liker Falkberget!
Ja, flott med mange kommentarer. Jeg blir oppmerksom på flere ting og perspektiver jeg ellers ikke hadde fått med meg. Artig om du sier litt om hvordan du tenker omkring boken. Er det spesielle ting diskusjonene her har fått deg til å endre syn på?
Er det Hildegunn Eggen som leser lysboken din? Jeg er ikke så glad i lydbøker, men akkurat disse høres fristende ut.
Det var en imponerende utlegning om kølfogden og helhestens rolle! Takk skal du ha, det var virkelig interessant å få skilt ut enkeltbeskrivelser, satt dem sammen på nytt og sett dem i et større perspektiv! Og minnet meg på hvor stor stor bredde det er i denne skikkelsen!
Jeg oppdaget en feil i Eiliv Grues ordliste, side 9:
Fingergullsmesse ble feiret 12. september, ikke 25. februar.
Nei, man høster ikke kornet allerede i februar... Og det er ikke den første feilen du har påvist, Gretemor! Du og Ellen viste jo at datoen for Trinitatis i An-Magritt også var feil.
Jeg er akkurat ferdig med kapittelet "Tidens tegn" i Johannes nå hvor det ses tilbake på dronning Sophie Amailes begravelse for 6 år siden.
Herlig tenker jeg, den kan jeg google og få tiden nøyaktig. Det er bare det at dronningen døde i 1685.
Er sånne ting Ok? Dronningen hadde ingen betydning for handlingen i boka, og var bare nevnt i en bisetning, så hvorfor ta det med? Det er sannsynligvis ikke meningen at vi skal sjekke sånne ting, mens andre begivenheter igjen bruker han korrekt.
Marit Håverstad skriver i en kommentar til meg i en av disse Falkberget-trådene at han skriver romaner og ikke historiebøker, men synes dere virkelig at det er greit at forfattere lyver og tilpasser historiske hendelser på denne måten. Jeg synes ikke det.
Oisann, her har jeg visst oversett en direkte invitt. Jeg er godt og vel inne i lesningen av Johannes nå og har faktisk ikke reagert på "løgnen" om dronningens bortgang.
At skjønnlitterære forfattere lyver om både dette og hint, synes jeg er helt greit - det skulle bare mangle. Å tilpasse historiske hendelser er også helt greit i mine øyne, så lenge rene fakta ikke forfalskes. Her handler det imidlertid ikke om fakta, men om hva "alderstegne skippere og probenreutere" mener å huske om et fjernt kongehus fra seks år tilbake. Vi kan altså konstatere at de husker feil.
Disse bøkene er fulle av slike faktafeil, som enten skyldes generell uvitenhet, sladder eller overtro. Falkbergets historiekunnskaper har jeg fortsatt stor tiltro til.
I hvilken tidsperiode tror du handlingen finner sted i Johannes? Sånn jeg opplever det så kan de ikke la være å huske noe som enda ikke har skjedd. Det vil si at jeg anser at handlingen foregår godt forut for 1691.
Jeg reagerte også på at tidspunktet for dronningens død oppgitt i Johannes, stemte dårlig. I samme bok, kapitlet En farlig herold, står det at Hedstrøm var femten år under beleiringen av Kalmar slott, og at han nå er 75 år. Altså er det 60 år siden. Beleiringen var i 1611. Det betyr at vi er kommet til 1671, og da stemmer Marits antakelse bra.
Det gjør den nok. Rundt 1671-72, vil jeg anslå. At det fantes folk som hadde fått det for seg at dronningen var død, er ikke dermed usannsynlig. Vi har jo også i vår velinformerte tid sett at noen har funnet det nødvendig å gå ut og meddele at "ryktet om min død er betydelig overdrevet".
Ja, noe rundt den tiden. Den beryktede kammertjeneren dør i begynnelsen av Kjærlighets veier og den begivenheten fant sted i 1675.
Synd funksjonen som skjuler teksten er så ustabil og ikke lar seg åpne. Jeg får dessverre ikke til å åpne denne lenka selv om jeg har prøvd flere ganger...
Jeg åpnet den :-)
Litt enig med deg, research er viktig, litterære friheter skal ikke gjøres med rede fakta, men jeg er også litt enig med Ellen og har forståelse for at han ikke hadde tilgang til Wikipedia, og han har forstått at dette er fargelegging av folkesnakket. For 1600-tallsmennesket var avstanden opp til adel og kongelige ufattelig stor, det var noe mytisk over de blåblodede. Jeg har tenkt med det stadige snakket om Kammertjeneren at de er alle avhengige av ham, men de vet i sannhet ingenting om ham. Derfor fabler i stadig om slik og sånn for å forklare hva som hender med dem.
Jeg tilgir Falkberget alle unøyaktigheter! Når han kan skrive som han gjør om kølfogden, kan han også få slurve med årstall og historiske hendelser:) Det er jo så tydelig at at dette er fiksjon.
Men det er ikke alle jeg er like overbærende med;)
Oi det var stor forskjell på de to datoene, gretemor.
Og jeg har funnet en unøyaktighet. Grue forklarer undiner med jordeånder, tusser, overnaturlige vesener. En undine er en vannånd, en kvinneskikkelse som finnes i bekker, tjern, myrer og innsjøer. Hun synger med en vakker stemme, som kan forveksles med bekkens eller vannets sang.
I gamle dager brukte sykepleierskene en undine, en kolbe med svanehals, når de skulle skylle en pasients øyne.
Kanskje vi årvåkne bokelskere må samle det vi vet, og sende en henvendelse til Falkberget-Ringen og Eiliv Grue :-)
Sist sett
