Bokelskere.nobeta

" About three things I was absolutely posetive. First, Edward was a vampire. Second, there was a part of him - and I didn't know how dominant that part might be - that thursted for my blood. And third, I was unconditionally and irrevocably in love with him." - Bella Swan, Twilight

"Take some more tea," the March Hare said to Alice, very earnestly.

"I've had nothing yet," Alice replied in an offended tone, "so I can't take more."

"You mean you can't take less," said the Hatter; "it's very easy to take more than nothing."

Vi lever nå. Det er opp til hver og en av oss å gi dagen kvalitet. Det er vi som skaper de gode øyeblikkene. "Stunder og øyeblikk" er ingenting hvis ikke vi gir dem innhold.

Det er den som bærer skoen, som best vet hvor den trykker. Coaching tar utgangspunkt i denne tanken.

...Remember, darkness does not always equate to evil, just as light does not always bring good.

[...] jeg vet at det er mange kvinner her i landet som går i selvmordstanker, og de ser ikke nødvendigvis så verst ut heller, tvert imot, deprimerte kvinner er tiltrekkende på sitt eget sørgmodige vis ...

Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp.

Er det mulig at menneskene kan glemme noe av det de har visst i tusener av år?

Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

(Sigrid Undset: Fortellinger om kong Artur og ridderne... s 252)

Jeg tror vi er skapt for å mestre livet, både i medgang og motgang. Hver enkelt av oss må søke den hjelpen vi trenger når det butter, det være seg fra venner, eller fra det offentlige hjelpeapparatet. Det er også mestring.

Jeg er ikke lenger redd for smertene og tårene, de er jo tegn på at jeg lever.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg tror ikke det er hele sannheten - jeg tror motgang gir en mulighet til å bli sterk. Veien gjennom sorgen og smerten er ikke en oppgått sti. Det er nybrottsarbeid. Jeg må selv velge retning og tråkke løype.

Vårt fjorten måneder lange vinterår er snart over. Det har vært langt og smertefullt, men også breddfullt av varme, nærhet og kjærlighet. Det har vært liv, ikke i død, i vårt sommerbarns vinterår, og aldri har vi levd mer meningsfylt. Sammen med Ida har vi lært oss å leve i nået, gripe dagen, akseptere det uunngåelige og bruke krefter på det som er viktig.

Sommerbarnet vårt mistet aldri sin verdighet og kraft. Hun gikk rakrygget og stolt ut hoveddøren, og smalt den igjen etter seg med ungdommens selvsikkerhet og overmot.

For meg er ringen sluttet: Jeg husker den ubeskrivelige ærefrykten, ydmykheten og ømheten jeg følte da jeg lå med nyfødte, lille Ida i armene på klinikken. Jeg har de sammen følelsene når jeg ligger her sammen med barnet mitt på terskelen til livets utgang.

Dødskamp har jeg hørt om. Jeg har alltid forestilt meg at det er menneskets kamp for livet. Nå er jeg plutselig ikke så sikker. Jeg tror Idas sjel slåss med kroppen for å få lov til å dø. Ida slåss ikke for livet, hun slåss for døden. Hun er klar, men kroppen vil ikke slippe henne.

Vi trodde vi hadde ubegrenset tid sammen. Tid til å si hverandre det vi ønsket å si, tid til å gi hverandre det vi ville gi, tid til å gjøre det vi ville gjøre sammen. Det var alltid en dag i morgen. Nå er det ikke det. Alt det vi trodde vi hadde et helt liv på å gjøre sammen, skal vi gjøre nå.

Morgendagen er ennå ikke vår, den lar vi være i fred.

Time etter time, dag etter dag, uke etter uke har jeg sittet stille i stolen i hjørnet sammen med en utmattet og sovende Ida. Til tider føler jeg meg tafatt, dum og maktesløs ved å bare sitte der og ikke gjøre noen ting. Ida våkner. Hun snur hodet langsomt og møysommelig mot stolen i kroken. Blikkene våre møtes, i stum kjærlighet og tillit. Akkurat da vet jeg hvorfor jeg sitter her. Akkurat da føler jeg meg verken liten, dum eller maktesløs, men sprekkferdig av kjærlighet. Akkurat da er jeg bare mor.