Her bør det bemerkes, at enten må man vinne menneskene for seg, eller ta dem av dage. For de vil alltid hevne de små krenkelser, men ikke de store, da det er umulig for dem. Følgelig må man, når noen skal krenkes, gjøre dette så grundig at man ikke trenger å frykte hevnen. (Kap. III.5)

Virkeligheten [...] var i ferd med å fjerne seg fra meg i samme hastighet som min lengsel etter å være i den.

Hvert øyeblikk var nytt og annerledes og gjentok seg aldri. Den var selve definisjonen på tid, og trengte seg på, uten opphør, hos alle...

Hvem har hørt om et barn som ikke liker is? Det finnes de voksne som minnes sin barndom som en eneste stor isbestilling og ikke stort annet.

Så man den, så man også alle menneskene som kom hit og gråt i løpet av en dag, og forstod at ens egen sorg ikke var unik, ikke var enestående, og dermed ikke særlig verdifull.

.....tvilen var begyndelsen til al sandheds erkendelse. Bare en ting som det, Darwinismen lærte dem, nemlig at mennesket var skabt i abens billede!
Med andre ord: derude lærte man at se selv de forfærdeligste sandheder modig ind i øinene, uden lapperi og flikkeri, som moderne mennesker......

En bitte liten tvil dukket opp om ikke hele hans foretagende var latterlig. Kanskje var det bare i romaner og komedier at an bortførte andres koner ?

• Kan en man virkelig bare leve for sin kjærlighet? Vil han ikke tilslutt komme til å bli trett av den ? Vil han ikke komme til å savne sitt arbeide, og til å få imot den som bragte ham av sporet.

• Vi har diskutert namnet ditt, og vi synest du har eit fint fornamn.
• Å?
• Ja, det står godt til deg. Du er jo ein einar.
• Takk for det, men...
• Men vi er ikkje like glade i etternamnet ditt. Det er ikkje nynorsk. Så vi lurer på om du vil skifte namn, til Aukland?
• Aukland? sa Økland.

In the journal I do not just express myself more openly than I could do to any person; I create myself.

The journal is a vehicle for my sense of selfhood. It represents me as emotionally and spiritually independent. Therefore (alas) it does not simply record my actual, daily life but rather - in many cases - offers an alternative to it.

The storm front towered above them and the wind was cool on their sweating faces. They slumped bleary-eyed in their saddles and looked at one another. Shrouded in the black thunderheads the distant lighting glowed mutely like welding seen through foundry smoke. As if repairs were under way at some flawed place in the iron dark of the world.

If you read enough, and C. S. Lewis certainly did that, you come to see that every great story contains elements - talking beasts and brave orphans, lonely girls and dying gods, trackless forests and perilous cities - that can and have been used and reused over and over again, without becoming exhausted. If anything, they grow denser, richer, more potent with each new telling. Every great storyteller contributes a little to this patina, but storytellers are human, and inevitably those contributions have flaws. Myths and stories are repositories of human desires and fears, which means that they contain our sexual anxieties, our preoccupation with status, and our xenophobia as well as our heroism, our generosity, and our curiosity. A perfect story is no more interesting or possible than a perfect human being.

Hvem skal hjelpe Mikal hvis han ikke er i stand til det? Hvem skal elske ham for den han er? Beskytte ham i en vond verden? Jo mer han tenker på det, jo mer desperat blir han. Han kan se en endeløs rekke med vold og konflikter foran seg. Han kan se et liv i konstant redsel for å bli slått, for å bli forlatt. Han vender hodet og ser på Mikal. Mikal ser opp, møter blikket hans, holder det lenge uten å blunke. Du har alle odds mot deg, tenker Jørgen bittert. Du eier ikke en sjanse i helvete.

Kom her, sier han og åpner armene.
Han holder lenge rundt Mikal, funderer på hva han skal si. Han svelger unna for å holde gråten på avstand.
- Jeg er verken faren eller moren din, Mikal, sier han endelig. - Men jeg vil gjerne være bestekamerater din. Ja, hvis du vil, altså.
Mikal slipper taket og rygger et par skritt tilbake. Hendene er knyttet.
- Du er far. Du er mor. Du er bror. Jeg er. Du har.
- Ok, Mikal, svarer Jørgen. - Hvis du vil. Klart det.

De var begge rustne i halsen av at tie.

Men just i denne atmosfære av overstrømmende hjertelighed laa mistankens smaa draaper edder skjult og dryppet paa den nygiftes sind; til en begyndelse var de saa lette, at de næsten ikke vilde falde ved egen vegt.

Og Hole var på vei inn i et jævla kjøleskap. Kjempet seg inn.

Adam: - Elsker du meg?
Eva: - Hvem ellers?

Han var liten, rødletvorren og skjegget, og saa overhændig let paa foten, - smaatravet bestandig, naar han rørte sig. Slik som folk fra smaaholmer ofte gjør: de kan ikke gaa, fordi de alltid har justsom manglet plads til at lære det. Og i bratte smaabakker tok han sig for med armene, som han var ment paa at krabbe sig frem paa fire. Per Higreholmen likte sig bedst nede i fjæren og i den glatte tare; bygdepratet hadde da ogsaa forlængst døpt ham "Otren".

Klokkerne gik to timer for fort heroppe, for at man kunde naa tidsnok ned til byen med melken.