Bokelskere.no

(Tråden er blitt lang, litt vanskeleg å få oversikt. Om dette diktet ikkje er blitt lagt ut her før, så er det på tide)

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

- Andre Bjerke

Jeg har fortsatt ikke studiekompetanse fra videregående, fordi jeg kun har fullført påbyggende yrkesfaglig retning (2YS). Det har slått meg i løpet av An-Magritt og den forventningsfulle oppstarten av Plogjernet at jeg burde kunne bruke Falkberget som subjekt for særemne, det kreves jo blant innleveringene. Det er interessant å se hvordan han veksler mellom eldre bokmål og riksmål (når han skriver direkte tale), for ikke å snakke om fyldig kunnskaper innen alle målformer (dialekt, bokmål, riksmål, dansk, tysk). Minner meg på at før første verdenskrig var tysk vårt andrespråk, fordi det var derfra kulturpåvirkningen kom sterkest. Med nazismens vekst i Tyskland og en engelsk prinsesse som Norges dronning, forandret tidene seg. Selvfølgelig påvirket det språkmoten. På den måten viser Falkberget stor innsikt, siden han tydelig har satt seg inn i den språklige påvirkning hos folk på 1600-tallet. Det er jo hans eget samfunn, men han viser oss sin subjektive innlevelse. Det hjelper betydelig på lesingen at han skriver med en sukret penn... Hm, ikke helt riktig, sødmefylt, eller kanskje sursøtt? De aller vakreste setningene handler om armod, tap, mangler, savn og sorg. Jeg skjønner nå at jeg må ha mine egne papirutgaver jeg kan skrive i...

Hvis jeg klarer å få fatt på en studieveileder (snarest!!) og evt. en norsklærer som aksepterer nettinnleveringer fra en privatist, skal jeg melde meg opp i januar og gå løs på oppgaven... I disse trådene ligger det så utrolig mange bra idéer og innspill jeg kan bruke som basis. Dessuten kan jeg ta tak i henvisninger og gjøre mine egne analyser og følge nesen etter hva jeg oppdager! Spennende! Hadde ikke trodd jeg kunne være i stand til såpass akademisk oppfølging... Med særemne er mye av jobben gjort. Resten av sjangergjennomgangen, litteraturhistorie, analyser og lesing er atskillig lettere. Skaffet meg en gang i tiden oversikt over pensum, men det er mange år siden. Nå er jeg klar! Hehe... Skal si i fra hvis jeg tar meg vann over hodet! Kanskje jeg trenger å spørre dere om noe...

HVIS jeg bare klarer å rekke oppstart med en mottaker for oppgavene mine! Hvis ikke må jeg legge opp til det neste år. Tross alt to års pensum på et halvår.

Puh! Jeg MÅTTE bare lufte hva jeg tenker på, takk for konstruktiv felleslesning! Kan ikke huske én eneste bok har gitt meg så mye før som An-Magritt, og det har dere alle bidratt med!! :D

Hjemme ser det ut til å være en omvendt psykologi, for jeg banner mye og gutten min på sju ikke i det hele tatt... Tror han kan dem alle, for én gang hvisket han "fy faen" og gjemte seg i hetta på hettegenseren! Hehe

Pga. Aspergers har han et raseriproblem, så nå når det begynner å bli fysisk, har jeg sagt til ham at det er tross alt bedre å banne enn å knuse noe! Det er bare det at han vil ikke banne... Til nå har det gått 2 glassruter på skolen og x antall hardhendte episoder.

"Pokker" er det lengste min skapkristne bestemor kan strekke seg, så moralsk vil jeg si at det er et akseptabelt kraftuttrykk. Jeg forstår godt at du reagerer på rare oversettelser. Det gjør jeg også. Og hvis tv skal ha policyen om å ikke bruke bannord, burde de holde seg til det. Kraftuttrykk i actionfilmene etter klokka ti om kvelden er en annen sak. Det er tross alt for voksne. De fleste som ikke banner selv har en viss aksept, som Carsten Isacsen sier det, så holder det ikke bestandig med et "du verden" hvis man ramler ned trappa til kjelleren når man skal bære ned sykkelen, da er det "faen" med minst 15 a'er... I rette anledninger burde ikke engang "faen" være for ille, siden jeg vil tro at til og med kristne ser logikken i å gi Fanden skylda for noe som har gått feil!

An-Magritts tiende.

Den som mest av alt lever i armod, er presten, herr Jens. For meg er alle lappene og riftene i samarien opplagte symboler på hans botsgjerninger - han velger å bøte sine synder ved ikke å ta inn tiende - Og enkens skjerv måtte en kirkens tjener forby sin utstrakte hand å ta i mot - - - den hørte alene tempelkisten til. At enkene kun skulle bidra til kirken, ikke til hans opphold?

Flere steder er det referert, som for eksempel Og lige fuldt - for mig var natteravnens opvågnen et Jonases tegn. Leser på Wikipedia at I Jonas bok forsøkte Jona å flykte fra Gud. Han ble slukt av en stor fisk og siden spyttet på land - med en profeti for byen Ninive. Han ropte ut at Gud ville felle en dom over byen og la seg til å vente på ødeleggelsen - som ikke kom, siden foket valgte å lytte og vendte seg fra ondskapens livsstil. Da forstår jeg bedre herr Jens' behov for botsgjerninger, han vil ikke bli som Jona på et sted hvor det onde (penning) har tatt over, han forsøker å hindre seg selv i å begå synder og hindre dommen i å falle over sine sogn (det står nevnt et sted at han gikk over de to sogn i sitt kall).

Jeg er ikke kristen og kjenner ikke til alle skikkelser i Bibel og Det gamle testamentet, men symbolikken er slående. Jeg tenker at han virkelig er dobbeltmoralsk, som malm- og kølkjørerne, men siden han ikke sier det like ut, er han (i egne øyne?) mer syndig enn dem? Det arbeiderne til Cornelia Smeltehytte kan si i ord, viser han med sin sundrevne samarie - og det stikk motsatte med alle forsøkene på lapping.

Hva tenker dere? Jeg vil tro det er flere som er atskillig mer bevandret i kristendommens mange fortellinger enn meg.

Tilføyelse: Prestefrua har innsett at hun måtte ta sengetøyvasken og la det ut under månen for å blekes (enda mer overtro...), presten ser den når han kommer hjem fra natteravnen som døde før han fikk gitt ham avlatsbrød: Han pekte med staven på lintøybleken og talte strengt til den: O, du sjelens knuste speil! I dig skuer jeg mit åndelige kledebon; lapp ved lapp!

Litt enig med deg, research er viktig, litterære friheter skal ikke gjøres med rede fakta, men jeg er også litt enig med Ellen og har forståelse for at han ikke hadde tilgang til Wikipedia, og han har forstått at dette er fargelegging av folkesnakket. For 1600-tallsmennesket var avstanden opp til adel og kongelige ufattelig stor, det var noe mytisk over de blåblodede. Jeg har tenkt med det stadige snakket om Kammertjeneren at de er alle avhengige av ham, men de vet i sannhet ingenting om ham. Derfor fabler i stadig om slik og sånn for å forklare hva som hender med dem.

Eg er ny i dette "universet" og har begynt å legge inn bøker eg les eller har lest. Begynte med å gi poeng med prikkar på terningen, men no er eg blitt veldig usikker på om det er så ok...

Eg merkar sjølv at eg fort hoppar over dei som andre har gitt terningkast 3 eller 4.
Det er jo mange bøker som er veldig lesverdige sjølv om eg ikkje vil gi dei toppskår. Eg ville likevel ikkje unnvore å lese dei. Og no kan mitt eller vårt felles terningkast bety at andre går glipp av boka.

Om ei bok treff meg, har også noko å gjera med kva eg for tida er opptatt av, kanskje også om eg har ro nok til å lese og ta inn temaet, humør mm.
Kva tankar har de gjort dykk om dette?

Eg er veldig glad i P. D. James sine bøker om Adam Dalgliesh. God britisk krim, med gode skildringar. Lite blod og gørr, men likevel spennande. Dei fleste av desse bøkene er begynt å bli nokre år gamle, så det er vel kanskje truleg at ein krimelskar alt har lese dei?

Hun Som Bestemmer Alt har ønsket seg en første setning eller avsnitt fra bøker jeg elsker/anbefaler, hver dag i adventen. Her er min julekalender:

Lør 01.12: Johannesevangeliet (Gud, etc)
Søn 02.12: Moby Dick (Melville)
Man 03.12: Og resten står skrivd i stjernene (Jensen)
Tir 04.12: Ut å stjele hester (Petterson)
Ons 05.12: Båtførerprøven (Trysnes)
Tor 06.12: Idioten (Dostojevski)
Fre 07.12: En flyktning krysser sitt spor (Sandemose)
Lør 08.12: Alle de vakre hestene (McCarthy)
Søn 09.12: Ulysses (Joyce)
Man 10.12: Frihetens øyeblikk (Bjørneboe)
Tir 11.12: Min kamp I (Knausgård)
Ons 12.12: Fluefiske med imitasjoner (Greenhalgh/Ovenden)
Tor 13.12: Mesteren og Margarita (Bulgakov)
Fre 14.12: Hærværk (Kristensen)
Lør 15.12: House of leaves (Danielowski)
Søn 16.12: Forbrytelse og straff (Dostojevski)
Man 17.12: Klokkene ringer for deg (Hemingway)
Tir 18.12: Troldomsfjellet (Mann)
Ons 19.12: A tale of two cities (Dickens)
Tor 20.12: Norske folkeeventyr (Asbjørnsen/Moe)
Fre 21.12: Den gamle mannen og havet (Hemingway)
Lør 22.12: The blood meridian (McCarthy)
Søn 23.12: Sult (Hamsun)
Man 24.12: Lukas 2 (Gud m.m.)

Noen bedre?

Jeg tar opp tråden fra bind 1 i Nattens brød - hvem er den gåtefulle og allesteds nærværende kølfogden Hedstrøm.

Kølfogden er Kammertjenerens mann. Han har overoppsynet med kulbrennerne og kullminene og er øverste ansvarlig for vedhogsten og brenningen av trekull; essensielt i smelteprosessen og utvinningen av kobber. Kølfogden Hedstrøm er altså en viktig mann for Kammertjeneren og Kongen.

Falkberget tillegger Hedstrøm to fundamentalt ulike roller. Hedstrøm rir Helhesten, en vette i hesteskikkelse med tre bein (ev. en fjerde menneskefot), som varsler pest og død. Og – han blir omtalt som en utsending fra Gud som holder sin hånd over An-Magritt.

I Plogjernet er Hedstrøm fortsatt omgitt av mystikk, men får vi en dypere forståelse for hvem han er. ”Hedstrøm var ingen dag en og samme kanalje. (…) Han skiftet ustanselig sjel.” (s 43, Verker, Aschehoug 1963). Og videre ”Hedstrøm ble – tross sine hundre år – aldri noe annet enn et menneske.” (s 45).

Falkberget skriver videre: ”Helt fri for overtro var nå heller ikke kølbrennerne (…) Alle uforklarlige vesener i ødet og villmarken spøkte i deres sinn som titaner fra en lengst glemt fortid.” Så oppdager de Hedstrøms hest, alene gressende i skogen. ”Og så lo kølbrennerne – for øket til Hedstrøm hadde virkelig bare fire hesteføtter. (…) At kølfogdens radmagre øk gikk som andre hester på fire jernskodde høver gjorde kølbennerne mer kjepphøye.” (s 83)

Hedstrøm kan tolkes på flere måter. Jeg velger å se han som et menneske som fatter godhet for jenta fra Kiempeplassen, hjelper og beskytter henne – og samtidig som en bærer av folkes overtroiske oppfatninger. Som jeg har vært inne før, lever overtroen i beste velgående på denne tiden. Slike forestillinger kan ses på forsøk på å bringe kontroll inn i en uforutsigbar tilværelse.

Når nettopp Hedstrøm blir utpekt til en bærer slike forestillinger, kan det henge sammen med at han er en aparte figur, en som skiller seg ut, ” Han liknet et eldgammelt og halvglemt sagn”. Han følger sine egne veier og folk vet ikke hvor de har han.

”Så red Hedstrøm. Øket sopte marken med mulen og slepte venstre framfoten --- menneskefoten som spøkte i alle meningsløse regler.
Alltid er sinnet på vill flukt til en eller annen uvirkelig verden.” (s 86)

Dette leseåret har lært meg at jeg ikke har gode grunner til å legge leseplaner jeg ikke klarer å følge.

Derfor følgende forsett:

Glemme at de uleste bøkene er for mange, la være å forsøke å systematisere lesingen på noe som helst vis (inkl. "skal lese" lister/planer) og velge nye etter innfallsmetoden (fortrinnsvis i fra egen hylle eller bibliotek). Mao insistere på at bøkene er min glede og hobby, et fristed og ikke et prosjekt eller "må gjøre" slik resten av livet er :)!

Jeg fant forresten et par sitater til om Hedstrøm:
En morgen i solrenningen kom endelig Kammertjenerens kølfogd. Han red en gebrekkelig maget og halt og blind skottgamp. En vindtørr og ulenkelig skikkelse i skitten og fillet vadmelskofte. Ansiktet var rynket og fullt av småpukkarr. Knærne stakk skitne ut gjennom strømpene. Og sadlen hang såvidt ihop. Han liknet et eldgammelt og halvglemt sagn. (s. 78)

I sine levedager uten tall hadde han sett og hørt et og annet. Især under beleiringen av Kalmar befestning og slott. Var han livjeger der? Ja livjeger og stafett. Ilbud til hest og til fots. Likbærer og kulestøper. Her øvet han seg opp i å sitte baklengs i sadlen for å villede gefreiterne. I dag - for fire og femti år siden - la de ham i kiste og satte ham ned i slottskjelleren. Herfra rømte han og to andre døde til Falu. (s. 100)

Tror jeg aldri før har hatt så mange blyantmerker i margen i noen bok! Det er iallefall ingen tvil om at den er blitt lest, og det er jo så mye å gripe tak i. Gode sitater, karakteristikker og personbeskrivelser. Et språk som ofte er veldig poetisk og/eller treffende, og som noen ganger holder på å drive meg til vanvidd når konsonantene står i kø eller det blir for mye latin, tysk og vanskelig dialekt på en gang. Og plutselig kan det så dukke opp setninger som: Ned fra de falleferdige gesimser og sprukne gavler hang kunstferdige snødraperier flettet og foldet ut av den lille flittige tårnvind. Snakk om å leke seg med språket! Og likegyldig går det iallefall ikke an å være til denne boka :)

Jeg vet ikke hvorfor han rir på Helhesten, men så vidt jeg kan se i farten, er det i kapitlet Guds leilendinger at navnet på hesten dukker opp første gang (s. 234 i min utgave, DnB 1974). Det er i det kapitlet at tre kølkjørere fryser ihjel, og An-Magritt holder på å lide samme skjebne:
Da kom Helhesten til syne over dammuren. Den nemntes enda i reglen og sagnet - men dunklere og mindre påtrengende enn i gamle dager. Nedgangsskoleprestene skulle under pesten ha jordfestet gampen levendes på en kirkegård i Kjøbenhavn før de satte ned det første lik. Hesten kom trefotet opp igjen. Den fjerde - offerfoten - hørte pestilenzen til. Viste Helhesten seg for et menneske ville kirkeklokkene ringe over det før nådesåret rant - det var iallefall sikkert og visst.

Ellers skaper Falkberget ganske mye mystikk rundt Hedstrøm og om han er levende eller død. Noen påstår at de har vært i hans gravøl (s. 236). Han kan tilsynelatende komme og gå gjennom vegger og ingen ser hvor han kommer fra eller hvor han drar.

An-Magritt minner ham om en annen: I Hedstrøms lønnkammer hadde det sittet en nitten år gammel kvinne innesperret i over sytti år. Hun satt i lenker. I gullenker. (s. 106).

Det beskrives en scene fra kirkegulvet Alle helgens søndag:
Hedstrøm la den svarte neven faderlig over An-Magritts aksel. Han sa ingenting.
Hr. Jens stusset: Han så inn i et dødningeansikt. Hvem var egentlig denne gestalt? Hvilken talende allegori! Her sto døden og livet side om side! Høsten og foråret! Den første og siste time!
Da gikk Kammertjenerens ulenkelige kølfogd - som om noen hadde ropt på ham - resolutt opp i koret og forbi de to likesæle medhjelpere --- de spilte nettopp et slag styrvolt om en pel kornbrennevin.
Au, sa den ene. - Det gufse kalt tå 'n der mannen!
Kven vet om 'n høre heme under hel' oppå jorden - mumlet den andre og tapte et kortblad i golvet. - Kerr vart det tå'n? Gikk han tvers gjennom veggen! Medhjelperen så seg rundt. Døren til sakristiet åpnedes nemlig ikke - men utenfor våpenhuset humret det gamle oppsadlede øik.

Tror jeg er enig med dem som kaller dette magisk realisme ;-)

Eg avlyser lesehelga denne gangen. Istaden blir det bryllupshelg, med vigsel i dag og festmiddag to dagar på rad :)

Kølgfogden Hedstrøm har fasinert meg fra første gang han entret scenen. Det er, som du er inne på, noe underfundig over mannen. Vi er aldri i tvil om at Falkberget vil noe spesielt med han. Men hva, det har jeg ennå ikke fått helt taket på. Takk til deg, Bjørg og andre for viktige spor.

Nå er jeg bortreist og har bare med meg bind 2. Når jeg kommer hjem, skal jeg gå tilbake til bind 1 med kølfogden for øyet. Kanskje jeg da kan si noe om det du spør om, Ellen.

Har noen av dere andre synspunkter på kølfogden Hedstrøm og hans rolle?

Kanskje ikke den mest leste av Lagerlöfs romaner, men helt klart blant det ypperste av de nordiske klassikerne. Beskrivelsene fra 1890-årenes Jerusalem er faktisk meget interessante også sett med vår tids "briller". Boken anbefales.

Takk for innspillet, Bjørg! Jeg har også fundert over dette og her er noen løse tanker fra meg.

Loddsnoren er et hjelpemiddel, et måleredskap. Blyloddet sørger for at snoren alltid henger rett ned; murer du etter den, blir muren rett. I overført betydning vil vel det å stå ”i loddsnorens tegn” bety og stå oppreist og inne for det du mener er riktig. Å ha en tyngde og rettesnor i livet. Slik An-Magritt utvikler seg til en rakrygget og rettskaffen kvinne i et miljø med mye kiving, bakvaskelser og sneversyn.

Om Kristofer Leirdals An-Magritt-skulptur skriver Store norske leksikon:
”Det tunge, horisontale i Hovi-stuten kontrasteres mot An-Magritts ranke skikkelse som et bilde på de åndelige krefter i hverdagsslitet. Billedhuggeren har hatt Falkberget-sitatet “Det oppreiste sinn står i loddesnorens tegn” som ledetråd for dette hovedverket.”

Falkberget-Ringen og Åse Berg (som har skrevet sitatboken I loddesnorens tegn) knytter bokens avslutning også til okkupasjonen av Norge i 1940:
”Da Johan Falkberget avsluttet An-Magritt i det okkuperte Norge høsten 1940, brukte han lang tid på å finne riktig slutt. Det ble
– – – Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn.”

Vil gjerne høre flere synspunkter!

Falkeberget står på småkårsfolkets side, la det ikke herske tvil om det! Jeg vil likevel spørre, skaper forfatteren inntrykk av bøndene som griske mennesker som forsømmer gård og grunn for drømmen om raske penger i gruveindustrien? Om grådighet som tar overhånd? I så fall bør bildet problematiseres og modereres. Det harmonerer dessuten dårlig med mitt inntrykk fra Christianus sextus.

Kongen ga det mektige ”Røros Kopperverk” enerett på naturressurser, mineraler, skog og vassdrag, innenfor et stort område (kalt Circumferensen). Bøndene ble pålagt pliktarbeid for kopperverket. De hadde plikt til å selge produkter og varer til Verket, til å utføre transportarbeid og å drive ved- og kullproduksjon for Verket. Bøndenes tid og krefter strakk ikke til når det gjaldt arbeid på egne gårdsbruk.

Ingen ville kaste bort tiden på noe så dumt og ulønnsomt som å svinge en ljå,
En urgammel drøm fødtes på nytt: drømmen om velstand!

Jeg leser dette som et uttrykk for hvor hardt livet som fjellbonde var. Små gårder, karrig jord og kort vekstsesong. Og alt slitet til tross, fattigdom og hungersnød var hverdagen. Nå ga gruveindustrien håp om et bedre liv, om brød og velstand. Men heller ikke ”den nye tid” innfrir forventningene. Det er i dette perspektivet må vi se bøndenes og arbeidernes desperate rop om penninger, penninger. Hvordan de suggererer hverandre, pisker opp stemninger og tviholder på drømmen. Ingen (An-Magritt er unntaket, den ene som får det til) tør slippe drømmen om et bedre liv, hva har de da igjen.

Jeg vil derfor ikke overføre situasjonen i Rørostraktene på 16-1700-tallet med dagen overskudds- og forbrukersamfunn.

Derimot har jeg tenkt på en annen parallell. Gruveeventyret skaffet vekst og rikdom til landet. Men på bekostning av naturen, miljøet og andre næringer. Eksempler er jordbruket og skogbruket. Rørosvidda ble snauhugd for å dekke smeltehyttenes behov for ved og kull.

Med våre dagers oljeeventyr skjer mye av det samme. Oljen gir enorme inntekter, men naturressursene utnyttes i forrykende fart og natur og klima blir skadelidende. Oljeindustrien sluker arbeidskraft og kompetanse, mens andre næringer legges ned. Både i gruvedriftens dager og i oljealderen blir penger og menneskelige ressurser kanalisert til de nye næringene – så lenge de varer.

Dette er en kommentar også til første avsnitt i ditt utfyllende og treffende innlegg, Bjørg, og flere. Jeg vil gjerne høre andres synspunkter på mine tanker.

Det er vel ganske enkelt slik at Falkberget skrev romaner og ikke historiebøker. Romanforfattere "bruker" historiske begivenheter som poeng i forhold til handlingen, og her har vel Falkberget valgt å rette søkelyset mot andre begivenheter enn dette. I Nattens brød er det de pliktarbeidende bøndene som er i fokus, og An-Magritts kamp handler mest om å bevisstgjøre sine medmennesker om hva som er viktigst: Penger eller brød.