"Nå går reisen for alvor innover. Mennesket står i sentrum - i næringslivet, i vitenskapen, i politikken og i privatlivet. Vi kan kalle det menneskesamfunnet - et samfunn som blir utviklet av de som våger å dele. Dette høres kanskje snilt og ufarlig ut, men menneskesamfunnet krever noe helt bestemt av oss. Vi må bli kjent med oss selv. Være sannere. Erkjenne ubehagelige tilbøyeligheter og ta ansvar for dem. Misunnelse, forfengelighet, arroganse, skadefryd - hele paletten. I stedet for å plassere disse følelsene utenfor oss selv og gi dem nedsettende merkelapper som bygdedyret eller janteloven, må vi rydde i kjelleren og lufte på vårt eget loft. Innse at det er oss det handler om. Ta ansvar, og bli friere mennesker. Vi trenger ikke å skamme oss, for vi har disse følelsene, alle sammen. De er en del av det å være menneske."

HERLIG LESNING!!! :-) Jeg gleder meg til fortsettelsen.....

Jeg er medlem av Bokklubben nye bøker av gammel vane, selv om jeg stadig irriterer meg over vareutvalget og omtalen av det. Hvorfor skal en bokklubb selge pledd og vesker? Hvorfor engasjerer de telefonselgere som ikke kan snakke norsk? Er det noen som kvalitetssikrer språket i markedsføringen deres? (Men det hender de har gode tilbud på gode bøker!)

Bokhandlerkjedene (og bokklubbene!) er kommersialiserte tvers igjennom, det er et faktum vi bare må ta til etterretning, er jeg redd. Men at de kjører fram Dagbladet (eller hvilken som helst annen publikasjon for den del) som "programhelt", er et lavmål av kokkelimonke, samrøre og salgstriks. For å si det med en av de store kulturpersonlighetene fra Dagbladet den gangen Dagbladet var vår fremste kulturavis: JEG GREMMES!

Read the best books first, otherwise you'll find you do not have time.
-Henry David Thoreau

Å ja, den plata ble mye spilt! Synd Rotmo har tapt seg mye siden den gang...

Det var nok ikke tilfeldig at Johannes plantet en nyperose på gården til Kiempen og An-Magritt. I gammel tid var den blant annet et symbol på kjærlighet. Og nyperosen er Trondheims kommuneblomst. Det fins flere viltvoksende arter nyperoser i kommunen (f.eks. kanelrose og kjøttnype).

Trondhjemsrosen er en stilisert utgave som henter sine trekk fra disse. Allerede i middelalderen ble blomsten brukt i symbolsk form, bl.a. som Olavssymbol, muligens som en gjengivelse av rosevinduet på Nidarosdomen.

På 16-1700-tallet kom den i bruk i flere laugsmerker, f.eks. for murerne, bakerne, gullsmedene og smedene. I kommunal sammenheng er det kjent at trondhjemsrosen fra 1689 ble brukt av brannvesenet. På 1700-tallet dukket den opp i byens segl i stedet for de tre hodene, i 1930 tok Trøndelagsutstillingen i bruk rosen og i 1989 ble den en del av byflagget.

Rosen har fra oldtida vært et kjærlighetssymbol. I antikkens mytologi spirte den fram fra Adonis’ blod som et symbol for gjenfødelse og kjærlighet bortenfor døden, i kristen symbolikk er den knyttet til Kristi blod og symboliserer den himmelske kjærlighet.
Den stiliserte Trondhjemsrosen.

Design: Møllers gullsmedforretning
Som en "blomstenes dronning" kan den også stå for himmeldronninga Maria og for jomfruelighet og uskyld. I middelalderen ble rosen - som har fem kronblader - sett på som et symbol for menneskets fem sanser. Den står dessuten for fortrolighet (uttrykket "sub rosa", under rosen, dvs "i fortrolighet" stammer fra de utskårne rosene som var vanlige på skriftestolene).

Vi finner den i Luthers segl og i en rekke adelsmerker både i England og Tyskland. Den gamle romerske rosefesten "Rosalia" var en dødskult som ble feiret mellom 11. mai og 15, juni fra det 1. århundre e. Kr. Denne skikken er ført videre i den italienske pinsedagen "Domenica rosata". Kanskje burde vi feire en rosefest på tidligsommeren i Trondheim også?

Rosebuskene har hatt bred anvendelse i det praktiske liv: Blomstene har vært brukt som brennevins- og vinkryddder, til syltetøy og parfyme. Nypene har blitt brukt til syltetøy og vin, og i brød når kornavlinga var dårlig. Greinene er harde og har vært anvendt som rivetinder og uthulet til lunter.

Flere steder er den kjent som kalendermerke, f.eks. på Frosta der man sa at den blomstret når det var "sju vekka igjen til skuronna". Blomsten er velkjent blant kommunens innbyggere, også som hageplante og i parkplantinger (særlig rynkerose Rosa rugosa).

Den stiliserte trondhjemsrosen er en kopi av den engelske Tudor-rosen.

Hentet fra trondheim.com/trondheimsrosen.

Et lite apropos til lesingen deres....absolutt en sang å anbefale! Innspilt av Vømmøl i 1974 - finnes bl a på samleplata til Hans Rotmo som kom for noen år siden.

An-Magritt
(T/M: Kristian Schravlevold, alias Hans Rotmo)

Det e Røros 1670 ein oktoberdag
Steinknuseriet det sler sine taktfaste slag
Høststormen riv og slit
Kjølda hu stekk og bit
Hestkarran kalle mæ ein veitjongskit
Egentlig heite æ An-Magritt

No har æ lessa full slea mi tå stein
Og no ska æ fårrå på siste tebakevei'n
Da ska oksen få sæ litt høy
Og æ ska få mæ litt mat
Og'n bessfar ska få sæ'n kaffetår
Og vi ska sitt og akkeder mens klokka går

Da ska'n bessfar fortell om sommår og sol
Da ska'n fortell om når snøen smelta i fjor
Også ska vi spekuler
Koffer at det e så dårlig ver
Og koffer nån e fattig og koffernån e rik
Og kem som bestemme at det ska vårrå slik

Også ska æ gå og legg mæ og drøm littegrann
Om at æ og'n Johannes spasere hand i hand
Så stoppe'n og gir mæ ein klem
Og'n Johannes får fem
Men han hi det travelt og må fårrå
Men han låvvå mæ å kåmmå at i mårrå

Også e det mårrå'n med snøføyk, æ vakne tå bjellan
Så får æ ti oksen, vi rakle opp gjennom fjellan
Så kjem hestkarran kjøran forbi
Æ får kjeft for at æ bruke så lang tid
Tåran trille i sorg og i spell
Livet e stritt, men æ vil låvvå det lell
Hei!

Smaker på setningen "inntil kirkegårdens hellige muld krever ham". Flott formulert, men temmelig dystert.

Jeg synes den forklaringen i forordet til boka, både er noe vag og generaliserende.

Intervjuet jeg leste ble foretatt når boken kom ut i 1940, faktisk på et svensk forlag før den kom ut i Norge i november 1940. Han har sikkert fått spørsmål om tittelen mange ganger siden og noe har han sikkert måttet si.

I Einar Døhls biografi om Johan Falkberget har jeg nettopp lest fra fortellingen Svarte Fjelde som kom ut i 1907. Her skriver han:

Langt inne på fjellet ligger malmgruvene. Disse gruver er folkets levevei ved siden av de små gårder i dalen. Når gutten er i 10 årsalderen, møter han sin skjebne ved å vandre dit opp. For der oppe ligger brødet i glitrende stener, og da brødet er livet, vies han til de svarte fjelle, inntil kirkegårdens hellige muld krever ham.

I tillegg bruker Falkberget mange døgn- og årstidssymboler i bøkene sine. Hva han legger i de kan være forskjellig fra bok til bok.

Jo mer jeg tenker over tittelen Nattens brød, jo bedre synes jeg den er. Jeg føler meg ganske overbevist om at han var fornøyd med den selv også. At tittelen kan ha mange forskjellige meninger, kan også være en god grunn for ikke å begi seg inn i for eksakte forklaringer, tenker jeg. Og som Marit Håverstad nevner lenger opp, forfattere liker å være gåtefulle.

Direkte lyspunkter i selve historien er det vel ikke så mange av, men jeg synes han har noen flotte naturbeskrivelser. Og i dag har jeg lest kapittelet "En kvist fra Guds tre" og blir rent betatt av måten han med nyperosen bringer et håp inn i historien - så vakkert!
Ellers er jeg glad for at jeg har ordboka som Lillevi delte med oss, liggende lett tilgjengelig. Det er ikke alt som er like lett å forstå. Men at historien er skrevet med mye dialekt og gamle uttrykk, gjør at den virker ekstra realistisk.

Eventyrlig!

Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen.

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv.

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter.

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya.

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia).

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951.

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

I kveld (3. november i Dickens-året) har eg sett ferdig BBCs filmatisering av David Copperfield, serien som i fleire år gjekk i fjernsynet i jula (den einaste grunnen til å halde seg med eit fjernsynsapparat). Og det var som det skulle vere: David lærer å bli vaksen, lærer seg sjølv og verda å kjenne. Brikkane fell etter kvart på plass, slik det skal vere. Bob Hoskins var Micawber slik eg hadde sett føre meg denne frodigaste av alle Dickens-figurane, og Maggie Smith spelte Betsy Trotwood - streng, kjærleg og rettferdig. Nicholas Lyndhurst spelte Uriah Heep nettopp slik som han var, "humble" og egoistisk. Ciaran McCMenamin gjorde ein god figur som den gradvis vaksne David.

I Dickens-året 2012 har eg hørt David Copperfield i verdas beste (eg liker å ta hardt i) lydbokversjon og nå altså sett filmatiseringa samtidig som eg nyter sjølve romanen i papirutgåve i små porsjonar .Nei, "Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv," som Wergeland seier.

Denne artikkelen fant jeg på arkivverket.no og den gir et interessant innblikk i hva som foregikk i og rundt Røros på denne tiden.

Reglemente mot fyll, hor og bråk i bergstaden 1666

Med etableringen av kobberverket vokste det fram et bysamfunn på Røros. 20 år etter at verket hadde startet, fant presten på Røros, Peder Dettelffsen, seg tvunget til å klage over det usømmelige liv han mente hadde utbredt seg på den nye bergplassen. Etter hans syn var det langt verre på Røros enn i andre gruvesamfunn i riket, både når det gjaldt øldrikking, ansamling av løsaktige kvinner, horeri og slagsmål. Han gikk til bergmester Tax, som med bergverksoffisererne og kongens medhold utferdiget en forordning som ble hengt opp på kirkedøren. Her ble det slått fast en rekke regler som måtte følges i bergstaden. En interessant regel er at arbeiderne ikke får forlate plassen i helgene for å bo på setrene sine der de kunne leve utenfor verkets kontroll.
Reglemente for Røros 1666

Reglemente fra 1666 for innbyggerne på Røros

1) Ingen som bruker øltappen må selge øl etter kl. 10 om aftenen

2) Ikke under preken

3) Ikke om uken- eller soknedager når arbeiderne skal gå til deres arbeid, unntatt en kanne per mann, som kan regnes til deres nødtorft under en bot på en ort (hver gang det skjer) av de som kjøper – tolv skilling (for hver person) av dem som selger. Hvilke penger av ”knapschafftz forstanderne” skal innfordres

4) Den som forsettlig, eller uten lovlig forfall forsømmer Gudstjenesten: eller kommer med full buk i kirken, så de under prediken og gudstjeneste må løpe ut av kirken, og eller de som foretar forbudt arbeid eller gjerning; eller og etter kl 10 om aftenen skriker og hujer på gaten: bøter for hver gang 1 riksort. Etter tredje advarsel gis større straff og kirkens disiplin

5) Alle forseelser som skjer ved leiermål, slagsmål, munnbruk eller annen usømmelighet vil plassfogden antegne og overlevere til meg hver gang jeg kommer hit så at de skyldige kan straffes etter loven

6) Alle løse og ledige kvinnfolk skal innen en måned ta seg husbond og tjeneste, ellers må de forlate verket, dersom de ikke har fått særlig tillatelse

7) De som to ganger eller flere ”lader seg belige” (får uekte barn) skal flytte seg utenfor verkets priviligerte Cirkumferens innen en måned. Såfremt de ikke ved skarpere midler vil bortdrives og føres til tinget for å lide etter loven

8) Presten og verksoffisererne beklager høylydt at mange av folket ligger borte på helgdagene,( i deres mange sæterhus) og dermed ikke bare forsømmer gudstjenesten, men bedriver også mye uskikkelig virksomhet: Og når de best på en eller annen måte behøves finnes ikke mange til stede. For disse og mange viktige årsakers skyld befales at deres stuer må flyttes hit og de må holde til her på plassen. Hvilket og i seg selv er rimelig. Det anbefales hermed på min allernådigste arveherre og konges vegne, at de retter seg heretter, og straks flytter sine våninger og sæterhus, dog kan de som synes dette er umulig denne vinter, (for husroms skyld) bli igjen over vinteren, (men ikke lenger) og at ingen underslag skjer, såfremt de ikke vil at deres hus skal bli revet.

9) Og på det ingen skal kunne unnskylde seg med uvitenhet, skal pliktsfogden publisere dette på kirkedøren

10) Røros kobberverk, den 6. September Anno 1666.

(L:S:) Jacob Mathias Tax

Kilde: Røros Kobberverks arkiv, PA 211, 18.1.11. Statsarkivet i Trondheim.

Kammertjeneren møter jeg allerede på side 17 i min utgave. Så langt jeg har lest, har ikke Falkberget nevnt han ved navn, bare gjennom økenavnet "kammertjeneren". Vi forstår ganske fort at dette er en forhatt mann. Han heter Joachim Irgens, født 1611 i Holstein. Kammerherre for både Christian IV og Fredrik III.

I 1647 hadde Joachim Irgens gjennom tvilsomme transaksjoner blitt eier av tre fjerdeparter av Røros kopperverk som han skulle sitte med til sin død i 1675. Det hører med til bildet av den ekspansive, brutale og selvbevisste finansmann og forretningsmann at han gikk med planer om å omdøpe Røros til Irgenstal.

Irgens bodde på sine gods i Danmark, Amsterdam og de Ost-indiske øyer og var sjelden i Norge. Ved sin død i 1675 var han konkurs.

Hentet fra Norges historie bind 7, red. Knut Mykland, Cappelen (1977).

Do not stand at my grave and weep,
I am not there; I do not sleep.
I am a thousand winds that blow,
I am the diamond glints on snow,
I am the sun on ripened grain,
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning’s hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night.
Do not stand at my grave and cry,
I am not there; I did not die.

Mary Elizabeth Frye - Do Not Stand At My Grave And Weep

... og enda en som jeg synes er koselig å lese rundt jul: "Little women" av Louisa May Alcott! Mye av handlingen der foregår i jula, og det er så trist og koselig på en gang. De er så fattige, men har så stor juleglede:-)

Jeg burde kanskje vente med å anbefale den til jeg har lest den - men planen min er i alle fall å lese "Tante Pose" av Gabriel Scott, den kapret jeg nemlig på et loppemarked og har spart den til jul:-)

Det er en god del "vintertid eller landskap, gjerne jul" i Jonas Lies Familien på Gilje (den har undertittelen 'Et interiør fra firtiårene' (1883).

Den første gangen jeg gråt – altså jeg fikk tårer av en skjønnlitterær tekst, var i min barndom. Det var Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Som et barn kunne jeg ikke forstå eller begripe hvorfor Kavring som også var et lite barn måtte gjennomgå slike utfordringer – hvorfor han måtte være syk og sengeliggende når han egentlig burde leke, løpe og være sprudlende og glad – som alle andre barn i hans alder.

Hvorfor denne tristheten? Hvorfor var det slik – spurte jeg meg selv. Jo mer jeg spurte meg selv dette – jo lengre unna var jeg et godt (nok) svar.

Det kommer ikke som en overraskelse at litteraturen gir ikke bare oss glede, men kan også gjøre oss trist, sint og til og med frustrert iblant. Antall ganger jeg har grått som følge av en skjønnlitterær tekst kan telles med en hånd. Men de gangene har vært noen av de mest tårevåte stundene i mitt 26-årige liv. Jeg skjønner godt at dette kan høres latterlig ut. En voksen mann som snakker om hvordan fiktive karakterers tilværelse har fått hans øyekrok til å bli fylt med "saltvann".

Det at man skal la seg bevege av noe som er i bunn og grunn fiksjon - er jo tullete. Eller kanskje ikke? Hvorfor skal man utradere skillet mellom fiksjon og virkelighet? Fordi fiksjonen gir oss mer enn det å bare være fiksjon? Kanskje vi innerste skjønner at fiksjonen blir en virkelighet når vi kan sympatisere med andres ulykke og lidelse?

Når man tenker seg om tror jeg det ville vært nærmest umenneskelig ikke la seg bevege av Kavrings tilværelse eller Aljosjas tale ved steinen i Brødrene Karamasov – hvis du spør meg – personlig. Det handler ikke om det du leser er «god» eller «klassiker fra verdenslitteraturen». Det handler om det som rett og slett vekker sterke følelser hos en. Du når et punkt - hvor du rett og slett må stoppe lesinga – fordi du ikke kan holde igjen tårene. Du står opp - fordi du må tenke over lidelsen eller misgjerningen eller ulykken som fant akkurat sted. Du blir trist - så sint - for så å bli frustrert. Men så blir du utålmodig og må fortsette med lesinga. Du kan ikke la være det.

De fleste av oss er enig om at litteratur (vil jeg tro?) - som alle annen kunst er (i høyest grad) et subjektivt anliggende – på samme måte som følelser. Mange ganger har jeg hørt at god litteratur er den som får oss til å tenke, til å reflektere, til å ty til den menneskelige fornuften. Og selv om denne fornuften og refleksjonsevnen er en vesentlig del av det å være et menneske, er følelser også like viktig. Fornuft og følelser - for "å plagiere" en viss engelsk frøken. God litteratur er også den som vekker (alle) de følelsene som gjør oss til det vi er: et menneske. Som kan gjøre at vi kan sympatisere med fiktive russiske og svenske karakterer. Dette er vel det universelle med den menneskelige tilværelse?

Når var det sist gang du gråt etter å ha lest en skjønnlitterær tekst?

HOVMESTER VALDEMAR MATHISEN - Kalkunen kallet - sto i sitt lille avlukke og holdt øye med gjestene. Han sto ved en høy pult, med ryggen til restauranten, og så alt. Over pulten og langs veggene i den vesle kahytten hadde han et system av speil som fortalte ham alt som foregikk. Noe av det så han i de speilene som var innfelt langs veggene i restauranten; på den måten ble det dobbelte speilbilder. Mathisen så meget av det som preget hans liv i speilbilder, enkelte og dobbelte. På den måten ble en stor del av hans tilværelse høyre-venstre-snudd, og når han vendte seg direkte mot lokalet og iakttok hurlumheien, forekom synet ham mindre virkelig.

De mørke kilder av Johan Borgen.