Bokelskere.no

Sorgen er dødens vesle søster.
En liten kropp, nesten bare blikk
breddfullt av mørke som ikke finner frem.
Hun bor overalt, sier hun.
I alle land og tider. Trasker
på hemmelige stier gjennom alt liv.
Med bøyd hode
hvisker hun brorens navn, det ødslige
som skremmer de glade. Han
som hun fortrøstningsfullt
vil legge de tynne armene rundt halsen på.

Kolbein Falkeid - Søsteren

Går ut fra at du spøkte når du stilte spørsmålet, men anyway: Andrè (Nesse) er mannen bak Bokelskere.no, og en viktig person i mange menneskers liv...

Ja - en dag! :)

En Purpurprik
Jeg er saa lykkelig i Dag,
jeg gaar i Glædesdille;
thi Himlen er saa stor og blaa,
at Hjertet bliver lille.
I Dag er jeg saa dejligt fri
for Reflexionens Tandbind,
er kun en lille Delirist,
en Purpurprik af Vanvid.

Tom Kristensen

Eg går ut med søppelposen

Eg går ut med søppelposen i handa
Utelyset er slått av og stjernehimmelen

er mørk som dyrepels og stjernene
skin så sterkt at eg stoppar opp

Heile livet mitt har eg samla vinterkveldar
i denne kvite kroppen

Nå har eg kome fram til i kveld
og står her med søppel i neven

og stjernene sin vedunderlege familie
over hovudet

- Helge Torvund

På veggen synes merkene fortsatt klart

I tillegg til de bøkene Lillevi nevner nedenfor, finner du også de fire bøkene som tilsammen utgjør "Nattens brød" av Falkberget i Århundrets bibliotek. Det er bøkene An-Magritt, Plogjernet, Johannes og Kjærlighetens veier. De er absolutt lesverdige!

Vil en eller flere av Falkberget sine bøker være blant de 100 beste norske bøkene/romanene?

I begynnelsen av bind I av dette verket, tenkte jeg at dette blir enda ei bok med forutsigbare og endimensjonale karakterer hvor de gode er gode og de onde er onde. Men heldigvis tok jeg feil. Historien om straffangen Jean Valjean som gjør det til sin livsoppgave å ta vare på den foreldreløse Cosette, berører. Den er dramatisk, spennende, rørende og glimter også til med humor innimellom. Den gir meg lyst til å repetere fransk historie fra før, under og etter revolusjonen.

Det er litt morsomt å se hvordan Victor Hugo skriver inn sin virkelige onkel i handlingen: Ved Eylau var han med på den kirkegården der den heltemodige kaptein Louis Hugo, en onkel av forfatteren til denne bok, med sitt kompani på tre og åtti mann i to timer holdt stand mot hele den fiendtlige armé. Han har også skrevet et dikt om dette slaget. Hugo skriver også inn seg selv i et avsnitt i historien om opprøret 5. juni 1832.

Skal jeg nevne noe negativt, må det være at det ble en del usannsynlige sammentreff etter hvert som førte hovedpersonene sammen, men når det fortelles så elegant som dette, så gjør det likevel ingen ting. Jeg synes dette var en stor leseopplevelse!

Jeg har ikke lest Maurstads bok, høres artig!

Jeg synes det virker som en god ide å poste omtalen under "Omtaler" - og gjøre oppmerksom på det her. Usikker på hvordan dette systemet med diskusjonsinnlegg og omtaler vil fungere i praksis. Selv har jeg antakelig gjort en feil - postet ett og samme innlegg både i diskusjonstråden og som omtale. Derfor fikk jeg sansen for din metode, Britt!

Ein kan og høyre det her :-)

(Bla nedover til slutten av sida)

Dette var virkelig gripende. Takk skal du ha, Ellen.
Reprise i morgen, mandag kl 21.03, NRK P2.

Jeg kan godt begynne. Dette diktet er til minne om min bestefar som gikk bort 15. januar, har tenkt litt på han i dag.

Do not go gentle into that good night
Dylan Thomas

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

Jeg pleide tidligere å skrive dikt eller bare noen setninger, og det var vanligvis min måte å uttrykke følelsene min på. Så jeg tenkte å lage en tråd hvor dere kan finne dikt eller andre sitater som beskriver hvordan dere føler dere nå eller bare noe dere tenker på :)

Det går fortsatt i Døden kommer til Pemberley her, er kommen til side 208. Og eg må sei at det no er på tide at boka blir spennande! Hittil har eg kjeda meg litt, men kanskje det blir ei flott avslutning?
Høyrer dessutan på lydbok; Skygge av Karin Alvtegen. Bra bok, men opplesaren er vel teatralsk.

Noen bøker treffer noe inne i deg med så stor styrke at du nesten er helt utmattet når du er ferdig. Den usynlige broen var en slik bok for meg. Den er så grundig, så omfattende, har så mange aspekter og forteller en historie så sterk at jeg ikke skjønner hvem som kan forbli uberørt av den. Ikke kan man trøste seg underveis med å si at det bare er fiksjon heller, for vi vet så mye bedre.

Bokens omfang til tross - jeg synes ikke det er en eneste overflødig side. En sekser henger høyt hos meg, og det er lenge mellom hver gang jeg gir det. Jeg synes imidlertid Julie Orringer fortjener det fullt og helt, og dette ble uten tvil en av årets helt store leseropplevelser for meg.

Boken var tykk og svart og dekket av støv. Permene bulte og knirket; den var blitt skjødesløst behandlet i sin tid. Ryggen var borte; det vil si, den stakk ut mellom sidene som et klumpet bokmerke. Boken var omvunnet med lag på lag av skittent, hvitt bånd, pent knyttet i sløyfe. Bibliotekaren rakte den til Roland Michell, som satt og ventet på den på lesesalen i London Library. Den var blitt hentet opp fra Låst safe nr. 5, der den vanligvis stod mellom Pranks of Priapits og The Grecian Way og Love. Klokken var ti om formiddagen en dag i september 1986. Roland hadde det lille enmannbordet han likte best, bak en firkantet søyle, men likevel med fri sikt til uret over kaminen. Til høyre for ham var et høyt, solbelyst vindu, der en kunne se det høye, grønne løvet i St. James's Square.

Besettelse - en romantisk fortelling av A.S. Byatt.

Nrk omtalte Mo Yan som en moderne Dickens. Det inspirerte meg!

Jeg har lest Livet og døden tar rotta på meg og Store bryster og brede hofter. Begge er veldig bra, selv om favoritten er Livet og døden... Professor Halvor Eifrings kronikk om denne boken anbefales: http://www.nrk.no/ytring/balansekunstneren-mo-yan-1.8355002

Jeg vil tro bøkene hans ganske snart blir å finne i de fleste (nett)bokhandler, da får langt fler av oss muligheten til å oppdage en ny forfatter... Hørte på CNN at hans verk ble beskrevet som magisk realisme. Siden jeg vet nada om denne kinesiske forfatteren, måtte jeg spørre tante Wiki. Mo Yan er et psevdonym som egentlig betyr "ikke snakk"! Her er engelsk Wikipedias nylig oppdaterte artikkel.