Bokelskere.no

Christianus sextus inneholder sterke og tydelige karakterer, personer som stadig kommer tilbake utover i bøkene, og som du blir glad i og opptatt av. Siden jeg er elendig til å huske navn, og ikke har bøkene her, kan jeg i farten bare nevne Blind-Steffa, et eiegodt menneske.
Om jeg ikke tar feil, dukker også Sjur, faren til Eli Sjursdotter (en annen gripende Falkberget-roman) opp i en liten "rolle".

Jeg tror du vil like Chr. Sextus, Ellen. Fortell hva du synes, hvis du velger den.

Det blir Falkberget på meg i vinter!

Jeg har akkurat sittet og sett på Skavlan, og kunne veldig godt tenke meg å spise middag med John Irving som var gjest der. Han gjorde et godt inntrykk på meg.

Jeg håper du vil ha glede av Falkberget - et stort forfatterskap å øse av.
Vil også vamt anbefale deg Den fjerde nattevakt, der presten Sigismunds og Gunhilds ulovlige kjærlighet er et sentralt tema.
Dialogene er på rørosdialekt; ha litt tålmodighet, så kommer du inn i den :-)

PS.: Takk for tråden! Den minnet meg på at jeg skal lese Et julekvad (Dickens) høyt for barnebarna i julen :-)

Når kulda biter og snøen gnistrer blåhvit, da er tiden inne for Johan Falkbeget. Hans skildringer fra det harde gruvelivet i bergstaden Røros er uovertrufne. Kulde, slit og sult. Om handlingen er lagt til et annet århundre, er de menneskelige aspektende høyst aktuelle den dag i dag.
Min favoritt er triologien Christianus sextus, men bare velg i det rikholdige forfatterskapet. Her er så mye gripende god litteratur å velge i.

Levi Henriksen, Bare mjuke pakker under treet :)

Leser selv "Vredens dag" av Kurt Aust akkurat nå - og det er både snø og kulde - og et lik...Så om du leser krim, er det iallefall rett årstid. Datoen er 28.desember 1699 - i Danmark...Ikke så veldig "Julekoselig" da, men til nå er boka bra :)

Det finst så mange stader ein kan utvikle lidenskap for. Sjølv om hovudaksane i livet mitt i så måte er Vardalsåsen, Jotunheimen, Roma og Granada, samlar eg ivrig på skotske øyar. Dei på vestkysten, altså, dei som Kirsti Jareg har skrive bok om: Øyene i vest. Hebridene, Orknøyene og Shetland. Eg hørte henne i radioen i 2007 rett etter at eg hadde komme heim etter ein ferietur på dei ytre Hebridane; ho vart intervjua om reisene sine der og bokprosjektet som ho var i gang med. Så kom forfattaren i hamn – i fjor haust. Å lese boka vart å reise dit på ny og lære om fortid og samtid der vest:

Boka er på godt over fire hundre sider. Dette slår ut på to måtar: Fyrst og fremst får lesaren ei grundig innføring i både stort og smått. For ein som har reist mykje i området, gjer det godt å kjenne seg att, oppleve lukter og lydar på ny og bli mint om vakre landskap, ville stormar, skummande ølglas og hyggelege menneske. For det er ikkje måte på kva Jareg finn ut og kan fortelje om. Ho gjer øyane levande ved å trekkje fram folk, stader og episodar i historia, både den norrøne og den nye. Ho er med det meste av tida og gir stoffet eit personleg preg utan å bli privat (ho er halvt skotsk, men styrer for det aller meste utanom slekt og familie). Samtidig er det ikkje til å komme forbi at detaljane fungerer best nettopp når lesaren kjenner seg att og opplever å få utvida eit kjent perspektiv. Når Jareg skriv om stader der eg dessverre ennå ikkje har vore, når ikkje opplevingane mine av stoffet like store høgder. Dette blir i alle fall min eigen reaksjon.

Bortsett frå i eitt tilfelle: Kirsti Jareg har til og med vore ute på St. Kilda, sju mil frå Lewis og North Uist, så langt ut mot det amerikanske fastlandet som det går an å komme frå Skottland, og skildrar natur og historie slik at sikkert fleire enn denne lesaren får enda større lyst til å dra dit.

Godt skriv ho òg. Ho er eigentleg psykolog, men har, skjønner eg, brei erfaring også frå andre fagfelt. Ho skapar nesten sin eigen sjanger – ingen reisegaid, inga reiseskildring, inga historiebok, inga essaysamling, men Øyene i vest blir ein frodig syntese av alt dette. Språket verkar gjennomarbeidd; det er berre ein overdriven bruk av setningsfragment som av og til blir litt slitsam. Stiltonen er variert, og det er tydeleg at forfattaren veit kva ho gjer når ho skal formulere seg. Boka ville dessutan ha tent på ein klarare struktur innanfor kvar hovuddel, for av og til flyt underkapitla saman utan klare overgangar når nytt stoff kjem inn.

På den eine sida: Litt i meste laget, kanskje, men på den andre: Ein treng ikkje å sluke alt på éin gong; ein kan nyte det som ein alt har eit forhold til, ein kan ha boka med seg på reiser og ein kan bruke henne som etterarbeid når reisa reint fysisk er over. Ein fascinerande del av Europa er det ho viser oss, så nær oss og samtidig så særeige.

Den som vil høre Kirsti Jareg fortelje om øyane, kan gå inn på ei nettside som forlaget har.

Enig. Spesielt var den unge jenta lite troverdig. Overdrevent voksen for alderen (så vidt jeg husker). Boken innfridde ikke

Jeg har ikke uttalt meg om denne boka, og det er kanskje dumt. Det burde være like greit å slakte ei bok som å hylle den. Personlig ble jeg veldig skuffet. Hverken den eldre portnerkona eller den unge jenta var troverdige i mine øyne, og selv om jeg leste den ut, så var det mer i trass enn noe annet.

Rett her borte går ein mann,
ser granskande på meg og seier:
kom!
Vent, svarar eg,
vent til mi grøde er inne
borna er mette
og dørene stengde -

Langt borte går ein mann,
ser seg ikkje attende.
Sjå kor eg strevar, sveittar
og balar, sjå kor eg hastar,
sjå kor eg - -

Langt borte går ein mann
lenger og lenger bort -

Arnljot Eggen - LANGT BORTE GÅR EIN MANN.

Man trenger ikke ha noen religiøs tilknyttning for å være et godt medmenneske. En ateist har også dette menneskesynet.

Eg ventar på Jeg nekter. Men Kongens fall las eg opp att og opp att for snart eit halvt hundreår sidan ...

"ja," svarte hun, til alles overraskelse

Har lest ut "Victoria" enda en gang.
Syns ikke det er det beste Knut Hamsun har skrevet.
Men det ligner.

Så har vi det igjen. Boken står i min hylle. Den har stått der i flere år. Urørt.
Av meg vel og merke. Så ser jeg at denne for meg hittil ukjente dikter, er så kjent at han i 1944 (Det år jeg ble født!) fikk nobelprisen i litteratur. Og da må man vel nesten om ikke annet åpne boken.
I første omgang ikke den store "tenningen" ved å lese omslagets (forlagets) kommentar. Historie er interessant nok for meg, men dansk historie fra Christian II's tid er ikke det som fenger meg meg mest. Men så er det rare, noe som skjer meg temmelig ofte: jeg blar litt i den, leser litt her og der, "smaker" på den.
Så prøveleser jeg fra begynnelsen av, og dermed er jeg i gang! Kan ikke legge den bort. Den er så veldreid i regi, skriveteknikk, og dette med historien i historien: En menneskeskjebne som opptar i seg flere menneskeskjebner, hvor selve krigen (Kongens forsøk å "utvide" Danmark) bare blir et bakteppe. Som på et teater: En avgrensing av romanens rom, tiden er allerede gitt.
Slik forfatteren navngir flere personer, hvis livsbaner blandes sammen av en ytterst påfallende, dog likevel troverdig felles historie. Som altså faller sammen med en konges historie. Mesterlig. Kanskje et av de beste eksempler jeg har sett på den teknikk man i et senere litteraturhistorisk lys har kalt "Den kinesiske esken" eller "den russiske dukken" (men åpner en dukke for å finne en ny , nokså lik dukke som igjen inneholder en mindre , men nokså lik dukke osv. Så dyktig gjort er dette, at det ikke går opp for meg før boken er avsluttet. Så er det selve talentet for å skrive en spennende historie. Som vi vil følge til dens (bitre?) slutt. Jeg setter en 6er uten å nøle. Også for selve den elegante, drivende språkføringen.Det jeg kaller skrivekunst!
Disse stemningsbeskrivelser av landskap, årstider , lyder, dufter. De legges så smidig og tilforlatelig inn i prosateksten selv om de (etter min mening) egentlig er nydelig lyrikk! Les gjerne gjennom noen av mine her gjenlagte sitater som illustrasjoner på dette. Og selv om boken er ført i realismens episke penn, skjemmer det ikke med disse halvt mytiske , nærmest eventyr som han behendig putter inn i mellom. Både hist og både her!
Boken anbefales herved. Vel og merke av lille meg. Du -hvem du nå måtte være er uansett stor nok til ikke dele min oppfatning.
Takk for oppmerksomheten.

Helgelesing? Fyrst og fremst reingjering og handling (laurdag formiddag) og lang tur på åsen (sundag). Eg har Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen som lydbok til og frå (saftig, men neppe meir). Litt lesing blir det om kvelden; eg reknar med å bli ferdig med Kirsti Jaregs Øyene i vest, om Hebridane, Orknøyane og Shetland, og så håper eg at eg sundag kveld kan begynne med Nordaustpassasjen av Kjartan Fløgstad. Gleder meg!

Så godt å høre at det er flere som sliter med den - selv etter å ha gledet seg:-) Jeg hadde gledet meg vilt, men syntes den var omstendelig. Kan ikke annet enn å føle at det egentlig var litt unødvendig å blande Jane Austen og krim.

Jeg leser Frillor, fruar och herrar : en okänd kvinnohistoria, er gjennom 1/3 allerede og skal begynne på Stockholms historia under 750 år ettpå. Har lånt begge sammen med 4 andre på Strömstad bibliotek og håper på å lese minst 2 over helgen før jeg skal bort på min månedlige handletur. De andre jeg har lånt der nå er: Tarzan i slukaraldern, om guttebøker; Dunkla drifter och mörka motiv, om thrillerforfattere; Vasadöttrarna og Boken om vikingarna.

Stillhet er verdens vakreste musikk...

Jeg foretrekker instrumental musikk når jeg leser så jeg ikke blir distrahert av tekst. Jeg liker også å ha det helt stille.