Bokelskere.no

Dette skulle jeg gjerne ha gitt deg et dryss med stjerner for! Du setter ord på så mye av det jeg har tenkt og følt hver gang jeg har lest disse bøkene. Av alle kvinneskikkelser i norsk litteratur er An-Magritt den som har grepet meg mest. Kristin Lavransdatters vekst og modning blir bare en skygge i sammenlikning - bare les videre!

At Falkberget var "de elendiges advokat", går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap. Og når jeg sier RØD, mener jeg virkelig rød. Kristentro og sosialisme ligger i bunnen av alt jeg har lest av ham.

Ja, hvem er Hedström? En gåtefull kølfogd, som dukker opp litt her og litt der. Skytsengel er et stort ord - foreløpig får vi vel bare konstatere at han har spesiell omsorg for sin "Morlilla". Ibsen skrev at den er sterkest som står alene, men her får vi en annen vinkling: Den sterke blir sterkere med gode hjelpere ved sin side.

Noen uferdige strøtanker etter at boka er lest ferdig. Jeg vil begrense meg til noen av temaene som tas opp – her er det mye å ta av! (Teksten under røper noe av bokas handling.)

Allerede i tredje kapittel kommer temaet som går igjen i hele boka: Den virkningen det får på samfunnet at gruveindustrien kommer og får bøndene til å vanskjøtte gårdsdrifta. De dyrker ikke mat lenger fordi de kjører malm og brenner kull til Cornelia Smeltehytte.
Ingen ville kaste bort tiden på noe så dumt og ulønnsomt som å svinge en ljå,
En urgammel drøm fødtes på nytt: drømmen om velstand!.
Grådigheten tar overhånd, de drømmer om penning, penning - et ord som gjentas mange ganger underveis. I kapitlet Luzifers søndagsnattbarn står det: I gammel tid – før smeltehyttenes dager – drømte oppsittere og selveiere én felles drøm: Mer jord! Jord! Jord! Nå hadde drømmen fått et annet navn: Penning! Penning!
Ordet fra Helvete fikk en himmelsk klang.
Og i kapitlet An-Magritts prestetiende: Penning er neppe Guds gave. Nei Guds gave er kornet. Dette kommer igjen i kapitlet Garp-Magritt: Alt var snudd opp ned. Grønn mark og blomster og sol i liene reknedes ikke lenger for Herrens velsignelse. Tidlig vår skaffet stråfór og modent korn – men ingen penning. Og et liv uten ort og sølvdaler holdt de for å være totalt forspilt.

Jeg har også tenkt litt på tittelen Nattens brød underveis, og synes Gretemors tanker om dette fremdeles virker ganske sannsynlige. I kapitlet Voksen i morgen, står det for eksempel Her rådde natten i mangfoldig forstand. Vold og fyll. Overtro og drifter. Angst og liderlighet.
Og Enkene ante ikke noe mer forjettende enn å kjøre malm til Kammertjenerens smeltehytte. Hver sten i karmen liknet et stykke brød.. I kapitlet Garp-Magritt: Kampen gjaldt sten. Nei brød!...I det hele tatt forvekslet de alle sammen brød med sten.

Så avsluttes boka med at An-Magrit lover Hovistuten at de snart skal pløye, og at det skal bli triveligere enn å slite hund for Kammertjeneren i lortdikene. Neste bok heter plogjernet, så da vil jeg tro at hun holder sitt løfte?

Et annet trekk ved boka er gudstroen som gjennomsyrer hele teksten; gudstroen både som trøst og som maktmiddel. Og jeg synes Messias-symbolikken dukker opp både i forholdet mellom Johannes og An-Magritt og mellom Hestejelkeren og Pistolen. Da An-Magritt holder på å fryse i hjel, fantaserer hun om at hun går oppover Golgata. Hun spør etter Johannes, men Johannes er død. Han har alt ligget tre dager i graven.

Han skriver også mye om urettferdigheten, og det er klart hvor sympatien ligger. Haagen Ringnes har sagt at Falkberget formulerte sin livsoppgave slik: Å bli de elendiges advokat. Det er han i aller høyeste grad i denne boka. Her finner vi utsagn som: Ingen lommetyver i verden kunne vel sidestilles med konger og fyrster. Også fra hverandre stjal de verre enn ravner. Den fattige lommetyv havnet i galgen og uinnvidd jord. Og den rike under kirkegolvet. og Hvor var rettferdigheten? Den sov! I urettens armer. Likheten med Victor Hugo er iallefall til stede i tematikken, men språk og fortellerteknikk synes jeg er ganske ulik.

Jeg ser også denne boka som en hyllest til medmenneskeligheten og det å tørre å stå opp som et helt menneske. An-Magritt går en lang vei fra å leve som et dyr og til „å få en sjel“. Johannes sier at hennes sjel skal frigjøres fra sitt kvartz. Gjennom kjærlighet og det å bli sett, vokser hun og lar seg ikke lenger styre av skam og folkesnakk. Med en ukuelig livsvilje unngår hun samme skjebne som Kjempen fikk i sin skam. I kapitlet Garp-Magritt triumferer hun – nå kan ikke utnavnet lenger ramme henne. An-Magritt vant – vant over en skugge i sitt eget sinn.

Og som sagt – her er det ennå mye mer å ta av, men hverdagen kaller så jeg får slutte for i kveld. Gleder meg til å se hvilke tanker dere har gjort dere etter å ha lest ferdig boka.
Og hvem er egentlig kølfogden Hedstrøm?

"Ytterst få hadde nistebrød i spannene. Kornet vokste ikke lenger. Åkrene tørket i stri vind og kaldt solskinn. Og jorden fikk knapt mer væte enn de tårer kvinner og barn gråt når de i Guds namn kastet utsæden i molden."

Sjølv om eg sit her med ein kopp god, varm te og med vannbåren varme i golvet, sit eg og kulsar i rein solidararitet med An-Magritt og dei andre oksekøyrarane. Både frost, svolt og slit tærer og tek liv.
Og meir og meir kjenner eg på harmen over det maktmisbruket som kyrkja praktiserer! Nestekjærleik er der ikkje flust av, akkurat!
Har ikkje så mange sidene igjen..... etter dette må eg finne meg noko meir lystelig før eg evt startar på neste bok.
Men - det er sjeldan eg les ei bok så fullspekka med gode, overraskande språklege bilde!
Poesi i prosa!

I forbindelse med oppgaven din vil jeg anbefale Hans Christian Cars' bok, Tro Vett Vanvett.
I boken blir eksistensielle spørsmål diskutert av seks gode venner med ulikt livssyn. Her diskuteres og filosoferes det over vitenskapens betydning for, og religioners rolle i menneskers liv, og i vår utvikling.
Jeg har en mistanke om at boken kan være til like stor hjelp som enkelte av innleggene i denne tråden. :)
Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes på Human Etisk Forbund's nettbutikk.
Uansett, lykke til med oppgaven!

Å argumentere for eller mot guds eksistens, er meningsløst. Gudstro dreier seg om nettopp det -å tro. (Må virkelig en ikke-troende opplyse om det :-))

Han har noe av det vakreste jeg har lest av eldre norsk...

En kvist fra Guds tre
Så vakker skildringa av nyperosa er - og i så sterk kontrast til det røffe, vanskelige livet i Bergstaden, der gjelda er botnlaus, der dei no står i fare for å miste alt!
Nyperosa som blomstrar utanfor veggen er så stort for Kiempen - det må vere eit signal frå Guds rike; ...den skulle vel aldri være hin tårekvist stridsmennene rykket opp i Kaifas urtegård og flettet tornekronen av - all pinens krone de satte på Jesu Kristi hode.

Har ikkje lese så langt, men innhaldet er gripande, språket er poetisk ( sjølv om ein del ord er ute av språket vårt no) - mange av dei språklige bilda er både overraskande og sterke.Religion og gudstru står sterkt, også mellom dei u-utdanna, råbarka malmkøyrarane.
Det er ikkje første gong eg les boka, likevel gjer det inntrykk.

Ja, denslags beskrivelser finnes nesten på hver eneste side... Det er helt nydelig!

Har du ikke oppdaget poesien? Det kommer nok. Bare ett eksempel, valgt helt på måfå:

I solrenningen ligger skodden som et stormpisket hav - riktignok under himlen. Guds dragoner rider i strak galopp mellom de tyste brenninger der oppe.

Mykles språk har jeg ikke reflektert over, men Hamsun er en av de største, der skal jeg ikke motsi deg. Å sammenlikne Falkberget og Hamsun synes jeg egentlig er umulig; de er begge språk-magikere, men på hver sin måte.

kombinerer beinharde realiteter og poetisk magi

Genial beskrivelse! Maken til Falkbergets språk finnes ikke i norsk litteratur.

Jeg har også lest Nattens brød mange ganger, men har alltid lyst til å lese den igjen, så jeg meldte meg på her. Har ikke vært særlig aktiv hittil på grunn av Dickens - er ennå bare vel halvveis i Bleak House og begynner å ane en del sammenhenger, men det tar både tid og konsentrasjon!

Denne begynner jeg nesten å gråte av for den er så fin og rørende og full av varme og godhet. Elsker historiene til Astrid Lindgren og denne er min absolutte favoritt fra barndommen. Kan lese den igjen og igjen ... selv om jeg er 18 år!!

I påvente av at bøkene skal komme i posten har jeg lest novellen Fegd av Falkberget, forøvrig en flott novelle.
Det sies om forfatteren at, Johan Falkberget er en stor novellist i sine romaner. De største romanene hans, deriblant Nattens brød - er bygd opp av novellistiske kapitler.
Etter å ha varmet opp med novellen ser jeg virkelig frem til å starte lesingen.
Falkberget sitt språk og fortellerstil var virkelig noe jeg likte :)

Ja :-)
Raushetens tid er av de bøkene som blir med fra rom til rom og ut i bilen fordi det kan bli et smutthull der det blir tid til å lese noen setninger til....!
Lenge siden jeg har vært så sulten på nye linjer som med denne boka...

På bergstaden.org kan jeg lese at arbeidsåret var delt inn i 13 måneder og hver måned hadde 28 dager.

Takk Ellen, det var noe slikt jeg tenkte på! Den julianske kalenderen regnet ut påske og pinse på en annen måte enn det som gjøres nå, de fulgte Metons syklus, basert på månen. Og månen har samme syklus enten kalenderen var juliansk eller gregoriansk. Jeg har sett disse tabellene en gang før, men kunne ikke huske hvor jeg skulle finne dem. Vi kan nok trekke fra de 11 dagene den julianske kalenderen var på forskudd i forhold til den gregorianske, slik at pinsen falt på den 23. mai - en halv uke tidligere enn i 2012... (Jfr. "Gi os vore 11 Dage tilbage!") Årstidene i An-Magritt blir sammenlignbart med i år!

Jeg strever for tiden litt med å komme gjennom Kate Mortons bok « En svunnen tid». Forfatteren prøver å gjøre romanen spennende med å starte med et mystisk brev til Merredith fra en gammel glemt postsekk. . Hendelsene er knyttet opp mot et slott der det nå bor 3 eldre søstre og en hendelse fra 2. verdenskrig . Datteren til mottakeren, Edie kjenner ikke innholdet i brevet, hun blir nysgjerrig og oppsøker slottet. Så kommer det endeløse skildringer fra det gamle nedslitte og nedstøvede slottet. Det er også gjort noen forsøk på å skildre beboerne og en avdød far. Faren til søstrene har skrevet en roman som heter «muddermannen» Denne romanen går stadig igjen og skal nok ha en sammenheng med de nåtidige handlingene i romanen og med det mystiske brevet tror jeg. Skildringene er etter min mening både overflatiske og litt rotete. Boken skifter også mellom nåtid og fortid, det kan være veldig effektfullt med en forfatter som behersker sjangeren. I denne romanen synes ikke jeg det er særlig vellykket.

Jeg liker ikke å avslutte noe uferdig , og jeg skulle kanskje lest boka helt ut for å finne sammenhengene mellom muddermannen, brevet og hendelsene under krigen. Jeg tenker at det tar for mye tid, og at det blir endeløse timer av kjedelig lesning. Så muddermannen og brevet skal få være i fred for meg. Det finnes så mye annen god litteratur å lese. Da legges den bort

Det er fremdels sterk kulde, og frosten har bite seg fast over landskapet.
Da Kiempen var død og skulle føres ut av huset i mørket ble det saget hull i veggen i huset på Kiempeplassen. An-Magrit hjalp selv med å tømre det igjen.
På side 193 blir det spurt: "Fantes det noen mening skapt i å føre en død mann ut gjennom et utsaget hull i veggen?"
Dette er nok en gammel skikk som ble gjennomført flere steder i landet.
I mitt barndomshjem fant de i fjor tydelige spor av utsaget hull i tømra bak kledningen i 2 etg. da ytterveggen ble renovert.
Det var nok en fornufting ting å gjøre, for jeg har aldri merket at noen har "gått igjen" der, så takk til mine forfedre :).

NB! Inneholder små ubetydelige bruddstykker av informasjon fra boka, men vurderer det til å ha lite å si for de som ikke har kommet dit ennå - la meg vite det hvis dere er uenig, så skal jeg sette den under spoiler alert...

Har kommet til kapittelet "En vinternatt i prestens brevkammer" og fortolker det dithen at det nok ble tidlig vinter der i sekstenhundreogbrødmangel. Jeg prøver nå å filosofere meg fram til når dette var. De sa året før at det var 17 år siden Christian IV døde (som var i 1648), da må dette være i 1666. Frosten hadde alt vart i fire uker siden 19. søndag i Trinitatis, så kaldt at det rimet på innsiden av veggene... Det gamle kirkeåret startet med 1. advendtssøndag og sluttet med 26. eller 27. søndag i Trinitatis, avhengig av hvor tidlig påsken var det året. Pinse ble også kaldt Trinitatis. Pinse faller en eller annen gang mellom 10. mai og 13. juni. Har ikke klart å finne ut når påske/ pinse kan ha vært i 1666 ennå, men siden jeg har sett i gamle slektsdokumenter at det sjelden var en 27. Trinitatissøndag, kom dypfrosten til An-Magritts rike kanskje tidlig i oktober! Brrr!!!

Som en kuriositet er datoen i dag (7/11) i gamle tiders kirkekalender tredje søknedag etter 22. søndag i Trinitatis, og i år hadde vi en pinse som var omtrent midt i mellom av tidligste og seneste tidspunkt.