Bokelskere.no

Jeg legger en lenke til diskusjonen fra felleslesningen av Plogjernet her, slik at den blir knyttet opp mot boka.

For å illustrere kor dumt det er å utelate sitat og bokomtaler frå "dagens innlegg", kan du gå inn å sjå kva slags rølpete innlegg som vart kåra til gårsdagens beste.

Ha, ha!
Vil gjerne gi deg et drøss av stjerner for selvironi :-)))

Enig!

• Bokomtalene burde komme tydeligere frem; det er jo nettopp slike omtaler mange av oss er ute etter. En idé: Når vi klikker på ”Diskusjoner”, får vi opp: ”Oversikt”, ”Som strøm” og ”Beste innlegg”. Kunne ”Bokomtaler” komme inn som egen kategori her. Det hadde vært en flott forbedring!

• Alle innlegg burde være med i konkurransen om ”Beste innlegg” – det er jo innlegg som får litt ekstra oppmerksomhet. Jeg gjør ofte som Ellen, klikker på ”Beste innlegg” for å få et raskt overblikk. Har f.eks. funnet gode dikt på denne måten. Jeg ikke fått med meg at det nå bare er diskusjonsinnleggene som er med i denne uhøytidelige konkurransen. Takk for opplysningen, gretemor!

Helt enig med deg. Alle innlegg burde vært inkludert.

Det er faktisk kun diskusjonene som er med og konkurrerer om beste innlegg. Både bokomtaler og sitater er utelatt.

Helt enig. Det er kanskje noe av det jeg er mindre fornøyd med etter at "den nye profilen" ble lansert. Bokomtalene burde "tre sterkere frem" i skermbildet. Det er jo det som er det mest "pirrende" når du logger deg inn: "Noen nye, spennende bøker å lese om?"

Heldigvis er det sjelden vi blir tvunget til å ta slike valg. Grunnen til at jeg velger An-Magritt, er for det første at hun var den av de to jeg leste om først. Dernest at jeg er født og oppvokst i et gruvesamfunn og faktisk lever med i en del av miljøet. (Så om jeg noen gang får det klassiske spørsmålet om den ENE boka jeg vil ta med til ei øde øy, er jeg ikke i tvil om hva svaret må bli).

Jeg synes dette er en herlig bok om en herlig 11-åring. Pym Petterson som synes hele familien hennes er så mislykket at den dagen de får i norskoppgave å skrive en helt sann historie om familien sin, så får hun skikkelig problemer. For hva skal vel hun skrive om? Alt hjemme hos henne er jo bare mislykket - selv det merkelige navnet hennes Pym ble til ved en stor misforståelse.

Pym kommer stadig opp i flaue, kinkige, morsomme situasjoner, og valgene hun innimellom tar er vel akkurat så lite veloverveide som man kan forvente fra en 11-åring. Veldig bra, og jeg gleder meg til å lese neste bok om Pym.

Ikke jeg heller!

Eg er heilt einig, kommentaren min passa i grunnen ikkje inn i denne konteksten. Og mi uvilje mot det dekadente stjernesystemet, burde ha vore lagt frem ved eit anna høve eller i ein eigen diskusjon.

Eg skjønar at "beste innlegg" kan vere nyttig i nokre samanhengar, men det er skjeldent at det er gode bokomtalar eller sitat som dukkar opp der. Det er dumt, for det er særleg desse som burde kome frem i lyset. Ikkje tøvete diskusjonar om (t.d.) kor vidt du likar å lese med lyset av eller på.

Ja ein kan undre seg over bruken av ordet "småhysteri". Eg er usikker på kva som ligger i dette omgrepet og manglar i grunnen kompetanse til i det heile å utale meg om andres hysteri, men ved nokre høver har eg likevel følt at det har vore nettopp hysteri (i små mengder) rundt dette med stjernene. Eg tenkjer her på (m.a.) dei klagemeldingane til administrasjonen, der bokelskarar har merka seg at eit par har verte vekke over natta, og ynskjer å få dei att - her er det i alle fall litt spor av hysteri (kanskje).

Uansett om nokre bokelskarar er småhysteriske eller berre over gjennomsnittleg opptekne av stjerner, så er det ikkje min sak. Men ein kan no draume om eit utopisk bokelskere med mindre stjernehysteri og meir fokus på bøker, og lange bokomtaler.

Men har dette noko å seie då? Å sitte å telle stjerner heile vegen synes eg verker litt småhysterisk. Det er klart at det er kjekt å få positiv tilbakemeldingar på det ein skriver, men det ser ut som det kan gå til hovudet på nokon. Ein slik trang til å få positive sanksjonar, kan ikkje vere sunt (om det er ynskjeleg skal eg forklare kvifor eg meiner dette). Stjerneutdelinga er dessutan sentrert i ei lita gruppe som spyr ut stjerner på kvarandre - trur eg.

Eg synes det hadde vore føremålsteneleg at stjerneutdelinga vart avgrensa til bokomtaler, lister og sitat. Altså områder som baserer seg på litteratur og "bokelsk". Ikkje på kven som er mest "koseleg" (eller kanskje eg skal våge meg til å nytte ordet populær) =)

"Beste innlegg" er dessutan av varibel kvalitet, og derfor ikkje noko ein bør hengje seg så mykje opp i.

Takk for omtanken, Ellen :-)))

Litt på siden, men jeg oppfatter at dette henger sammen med det nye systemet med skille mellom diskusjoner og bokomtaler. Bokomtalene blir lett stående litt for seg selv. De kommer ikke automatisk frem i skjermbildet; du må må aktivt søke dem opp.

Bokomtalene burde få være med i "kampen om" beste innlegg, slik sitatene er. En teknisk glipp? (Og for all del - jeg tar meg ikke nær av "forbigåelsen"!)

Kristin Lavransdatter var min første litterære heltinne! Mener du skrev et sted at Kristins vekst og modning bare var en blek skygge sammenliknet med An-Magritts, Marit. Fjelljenta kommer meg stadig nærmere. Men så var det dette med den første kjærligheten da....
Uansett - An-Magritt inspirerer ikke bare til å lese/gjenlese mer av Falkberget, men også av Sigrid Undset. Kunne ha vært spennende å se de to flotte litterære kvinneskikkelsene opp mot hverandre.

Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger til dere alle!
Nyt Nattens brød videre.

Det finnes ikke et slikt krav eller krav i det hele tatt. Bare "Holumen" som brukte det som et eksempel. "Har man mindre enn 50 ord på hjertet er det kanskje OK å legge det inn som kommentar til andre istedet for å starte en helt ny tråd?" Etter omleggingen av nettstedet har bokomtaler kort tid på oversiktssiden før de skyves ut av nye. Jeg synes det er dumt at bokomtaler det er lagt arbeid i skyves ut av korte meldinger ofte uten verdi for andre enn de som skrev dem.

Takk for en fremragende omtale! Jeg er fremdeles bare halvvegs i finlesingen, men dette nye møtet med An-Magritt (for femte eller sjette gang, tror jeg - boka begynner faktisk å falle fra hverandre!) og kommentarene her inne viser meg enda flere nyanser i fortellingen. Og får meg til å tviholde på min vurdering av An-Magritt som det stauteste kvinnfolk i norsk litteratur noensinne!

An-Magritt er første bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød. Boken kom første gang i 1940. De øvrige er Plogjernet 1946, Johannes 1952 og Kjærlighets veier 1959.

An-Magritt er en roman med mange lag. Handlingen utspiller seg i Gauldalen i Sør-Trøndelag, et par mil nord for Røros, midt på 1600-tallet. An-Magritts mor er tatt med vold av Ola Soldat, og hun straffes med gapestokk ved kirkedøren tre søndager på rad. Etter den første ydmykelsen i gapestokken, snauklippet og spyttet på, kaster hun seg i fossen. Morfar, den navnløse Kiempen, tar hånd om jentungen, ”gudsengelen”, som han kaller henne. Kjærligheten mellom de to er rørende skildret, omsorgen de viser hverandre.

Den morløse An-Magritt fra Kiempeplassen er en sterk personlighet. I 14-15-årsalderen begynner hun å kjøre malm fra Arvedal gruve til Cornelia smeltehytte. En liten, lys og vakker oksekjørerske - full av kraft og livsvilje - blant karfolkene, deres skarpe tunger og spott. Et arbeidsjern. Lærenem, munnrapp og stolt. Og sårbar - bak det tilsynelatende røffe ytre.

Mellom An-Magritt og den tyske konstknekten, Johannes, vokser en øm og tillitsfull kjærlighet frem. En kjærlighet som skal bety så mye for An-Magritts liv og utvikling. De to snakker fortrolig sammen, på hvert sitt språk, og forstår hverandre – selv om de ikke forstår ett ord.

Hver dag er en kamp. I fjellet finnes så mye slit, fattigdom, sult og kulde. Det er som vi kjenner den isnende snoen gjennom tynnslitte klær og hullete sko. Det mektige Røros kopperverk råder grunnen og har enerett på mineraler, skog og vassdrag. I det fattige Norge fører gruvedriften nærmest til klondiketilstander – med rop om penninger og velstand. Fjellbøndene er pålagt pliktarbeid for verket og forsømmer sine egne smågårder. Fra fjern og nær kommer folk for å få arbeid. Tyskere, som er erfarne bergverksfolk, får ledende stillinger. Gruvedriften og alt den fører med seg, fyller samfunnet. Vi får innsikt i viktige sider ved vår historie.

Falkbergets personskildringer er imponerende. Vi møter malmkjørere og kølbrennere, prest og øvrighetspersoner, ”storinger” og ”halvstoringer”. Og ikke minst den gåtefulle og allesteds nærværende kølfogden Hedstrøm. Hedstrøm som rir Helhesten og ”likner et eldgammelt og halvglemt sagn” – og som holder sin hånd over An-Magritt.

Personene trer frem for oss som levende mennesker av kjøtt og blod, mennesker til å bli glad i eller irritert over. Med styrke og svakheter, gode og dårlige sider. Her er ingen stillestående klisjeer. Både enkelmennesker og grupper forandrer seg og utvikler seg gjennom det som skjer i dem, og omkring dem. At Falkberget lar folkene bruke sitt eget språk, skaper ekstra liv. Vi hører den lokale dialekten, svensk, tysk og latin.

Vi er aldri i tvil om hvor Falkberget står - han har selv formulert sin livsoppgave til å være ”de elendiges advokat”. Sosialisme og kristen tro løper som en rød tråd gjennom boken. Gudstroen er hele veien til stede – som trøst og som maktmiddel. Jeg blir også rørt over omtanken for dyrene, de magre og stuptrette trekkoksene og gampene.

Falkbergets språk kan i første omgang virke krevende, ikke desto mindre er det en nytelse. Han maler frem vare, poetiske og overraskende bilder, og knapt tilhugne brutale vendinger. Realisme og mystikk. Visdom og stundom underfundig humor. Tar du deg tid, kommer du fort inn i språket.

Falkbergets bøker er blant de beste jeg leser. Selv om handlingen er lagt til en tid fjern fra vår egen, er de menneskelige aspektene høyst aktuelle. Dette er bøker som kan leses mange ganger, og som stadig bringer frem nye sider ved menneskelivet. Om Nattens brød sa Falkberget at han ønsket å skape et mesterverk i verdensklasse. Og en mesterlig bok er An-Magritt!

Mye mer kan sies om verket. Jeg slutter her og viser til tråden om boken. Den finner du her.

Tusen takk for svarene deres, det er rett og slett oppmuntrende!! Dette forumet er så givende, at jeg er inn her hver dag for å få injisert en dose tankevirksomhet...

:D

Et minne om vakre august - nå når november er på sitt dystreste og dagene ikke blir lyse.

AUGUST

Slutten er vakrest
hvisker svaberget og
løfter den brune kroppen
din litt nærmere solen
vakrest er slutten og
august presangen til
dem med hjerte
for sirisser
rognebær og
solnedganger

Arne Ruste, fra samlingen Askeladd 1973

Du har interessante observasjoner og tanker om det språklige mangfoldet i rørostraktene for fire hundre år siden, Wolfcat. Nokså spesielt at miljøet i en liten, avsidesliggende fjellbygd langt mot nord var så internasjonalt preget.

Kopperverket hadde et enormt behov for arbeidskraft - her snakker vi om arbeidsinnvandring i stor stil! Tyskere, med sin erfaring og kunnskap om bergverksdrift, ble spesialarbeidere. Svensker gikk over Kjølen for å søke arbeid, mange kom fra andre trøndelagsbygder og fra Østerdalen, Gudbrandsdalen, Romsdal og Sogn og Fjordane.