Bokelskere.no

Rett her borte går ein mann,
ser granskande på meg og seier:
kom!
Vent, svarar eg,
vent til mi grøde er inne
borna er mette
og dørene stengde -

Langt borte går ein mann,
ser seg ikkje attende.
Sjå kor eg strevar, sveittar
og balar, sjå kor eg hastar,
sjå kor eg - -

Langt borte går ein mann
lenger og lenger bort -

Arnljot Eggen - LANGT BORTE GÅR EIN MANN.

Man trenger ikke ha noen religiøs tilknyttning for å være et godt medmenneske. En ateist har også dette menneskesynet.

Eg ventar på Jeg nekter. Men Kongens fall las eg opp att og opp att for snart eit halvt hundreår sidan ...

"ja," svarte hun, til alles overraskelse

Har lest ut "Victoria" enda en gang.
Syns ikke det er det beste Knut Hamsun har skrevet.
Men det ligner.

Så har vi det igjen. Boken står i min hylle. Den har stått der i flere år. Urørt.
Av meg vel og merke. Så ser jeg at denne for meg hittil ukjente dikter, er så kjent at han i 1944 (Det år jeg ble født!) fikk nobelprisen i litteratur. Og da må man vel nesten om ikke annet åpne boken.
I første omgang ikke den store "tenningen" ved å lese omslagets (forlagets) kommentar. Historie er interessant nok for meg, men dansk historie fra Christian II's tid er ikke det som fenger meg meg mest. Men så er det rare, noe som skjer meg temmelig ofte: jeg blar litt i den, leser litt her og der, "smaker" på den.
Så prøveleser jeg fra begynnelsen av, og dermed er jeg i gang! Kan ikke legge den bort. Den er så veldreid i regi, skriveteknikk, og dette med historien i historien: En menneskeskjebne som opptar i seg flere menneskeskjebner, hvor selve krigen (Kongens forsøk å "utvide" Danmark) bare blir et bakteppe. Som på et teater: En avgrensing av romanens rom, tiden er allerede gitt.
Slik forfatteren navngir flere personer, hvis livsbaner blandes sammen av en ytterst påfallende, dog likevel troverdig felles historie. Som altså faller sammen med en konges historie. Mesterlig. Kanskje et av de beste eksempler jeg har sett på den teknikk man i et senere litteraturhistorisk lys har kalt "Den kinesiske esken" eller "den russiske dukken" (men åpner en dukke for å finne en ny , nokså lik dukke som igjen inneholder en mindre , men nokså lik dukke osv. Så dyktig gjort er dette, at det ikke går opp for meg før boken er avsluttet. Så er det selve talentet for å skrive en spennende historie. Som vi vil følge til dens (bitre?) slutt. Jeg setter en 6er uten å nøle. Også for selve den elegante, drivende språkføringen.Det jeg kaller skrivekunst!
Disse stemningsbeskrivelser av landskap, årstider , lyder, dufter. De legges så smidig og tilforlatelig inn i prosateksten selv om de (etter min mening) egentlig er nydelig lyrikk! Les gjerne gjennom noen av mine her gjenlagte sitater som illustrasjoner på dette. Og selv om boken er ført i realismens episke penn, skjemmer det ikke med disse halvt mytiske , nærmest eventyr som han behendig putter inn i mellom. Både hist og både her!
Boken anbefales herved. Vel og merke av lille meg. Du -hvem du nå måtte være er uansett stor nok til ikke dele min oppfatning.
Takk for oppmerksomheten.

Helgelesing? Fyrst og fremst reingjering og handling (laurdag formiddag) og lang tur på åsen (sundag). Eg har Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen som lydbok til og frå (saftig, men neppe meir). Litt lesing blir det om kvelden; eg reknar med å bli ferdig med Kirsti Jaregs Øyene i vest, om Hebridane, Orknøyane og Shetland, og så håper eg at eg sundag kveld kan begynne med Nordaustpassasjen av Kjartan Fløgstad. Gleder meg!

Så godt å høre at det er flere som sliter med den - selv etter å ha gledet seg:-) Jeg hadde gledet meg vilt, men syntes den var omstendelig. Kan ikke annet enn å føle at det egentlig var litt unødvendig å blande Jane Austen og krim.

Jeg leser Frillor, fruar och herrar : en okänd kvinnohistoria, er gjennom 1/3 allerede og skal begynne på Stockholms historia under 750 år ettpå. Har lånt begge sammen med 4 andre på Strömstad bibliotek og håper på å lese minst 2 over helgen før jeg skal bort på min månedlige handletur. De andre jeg har lånt der nå er: Tarzan i slukaraldern, om guttebøker; Dunkla drifter och mörka motiv, om thrillerforfattere; Vasadöttrarna og Boken om vikingarna.

Stillhet er verdens vakreste musikk...

Jeg foretrekker instrumental musikk når jeg leser så jeg ikke blir distrahert av tekst. Jeg liker også å ha det helt stille.

Sorgen er dødens vesle søster.
En liten kropp, nesten bare blikk
breddfullt av mørke som ikke finner frem.
Hun bor overalt, sier hun.
I alle land og tider. Trasker
på hemmelige stier gjennom alt liv.
Med bøyd hode
hvisker hun brorens navn, det ødslige
som skremmer de glade. Han
som hun fortrøstningsfullt
vil legge de tynne armene rundt halsen på.

Kolbein Falkeid - Søsteren

Går ut fra at du spøkte når du stilte spørsmålet, men anyway: Andrè (Nesse) er mannen bak Bokelskere.no, og en viktig person i mange menneskers liv...

Ja - en dag! :)

En Purpurprik
Jeg er saa lykkelig i Dag,
jeg gaar i Glædesdille;
thi Himlen er saa stor og blaa,
at Hjertet bliver lille.
I Dag er jeg saa dejligt fri
for Reflexionens Tandbind,
er kun en lille Delirist,
en Purpurprik af Vanvid.

Tom Kristensen

Eg går ut med søppelposen

Eg går ut med søppelposen i handa
Utelyset er slått av og stjernehimmelen

er mørk som dyrepels og stjernene
skin så sterkt at eg stoppar opp

Heile livet mitt har eg samla vinterkveldar
i denne kvite kroppen

Nå har eg kome fram til i kveld
og står her med søppel i neven

og stjernene sin vedunderlege familie
over hovudet

- Helge Torvund

På veggen synes merkene fortsatt klart

I tillegg til de bøkene Lillevi nevner nedenfor, finner du også de fire bøkene som tilsammen utgjør "Nattens brød" av Falkberget i Århundrets bibliotek. Det er bøkene An-Magritt, Plogjernet, Johannes og Kjærlighetens veier. De er absolutt lesverdige!

Vil en eller flere av Falkberget sine bøker være blant de 100 beste norske bøkene/romanene?

I begynnelsen av bind I av dette verket, tenkte jeg at dette blir enda ei bok med forutsigbare og endimensjonale karakterer hvor de gode er gode og de onde er onde. Men heldigvis tok jeg feil. Historien om straffangen Jean Valjean som gjør det til sin livsoppgave å ta vare på den foreldreløse Cosette, berører. Den er dramatisk, spennende, rørende og glimter også til med humor innimellom. Den gir meg lyst til å repetere fransk historie fra før, under og etter revolusjonen.

Det er litt morsomt å se hvordan Victor Hugo skriver inn sin virkelige onkel i handlingen: Ved Eylau var han med på den kirkegården der den heltemodige kaptein Louis Hugo, en onkel av forfatteren til denne bok, med sitt kompani på tre og åtti mann i to timer holdt stand mot hele den fiendtlige armé. Han har også skrevet et dikt om dette slaget. Hugo skriver også inn seg selv i et avsnitt i historien om opprøret 5. juni 1832.

Skal jeg nevne noe negativt, må det være at det ble en del usannsynlige sammentreff etter hvert som førte hovedpersonene sammen, men når det fortelles så elegant som dette, så gjør det likevel ingen ting. Jeg synes dette var en stor leseopplevelse!