Her er tråden for innlegg om An-Magritt, første bind i Falkbergets verk Nattens brød. Alle synspunkter og kommentarer er velkomne!
Noen stikkord kan være:
- språket
- person- og miljøskildringene
- handlingen
- det religiøse og det mytiske
- bokens relevans i dag
- forfatterens (mulige) slektskap med Victor Hugo
Vi er i Gauldalen mellom Røros og Trondheim, ved elven Gaula. An-Magritt kjører malm fra Arvedal gruve til Cornelia smeltehytte, der malmen blir smeltet og kobberet utvunnet.
Hvis du vil se hvor Malmveien går, og An-Magritts rike er, ligger det et kart her.
Sitater fra An-Margitt finner du her og her.
God lesing alle sammen!
Viser 105 svar.
Hjelp - smørsiden opp eller ned…
I kapitlet Dyrenes helvete – er på jorden rekker An-Magritt guttungen Pistolen en påsmurt lefse med smørsiden ned. ”Hestejelkeren så det og gren. Pistolen var så visst ikke noen skarpretteronge – bare nattmenn og bøddelavkom pliktet å ete omvendt brød.”
En av utallige ørsmå, forunderlige detaljer i Nattens brød. Er det noen som kjenner bakgrunnen for denne skikken – at de laveste og simpleste måtte ete brød eller lefse med smørsiden ned.
(annelingua gjorde meg oppmerksom på passasjen; den gir henne ikke fred, og nå heller ikke meg…)
Er det flere enn jeg som reagerer på omslagsbildet? Jeg har ergret meg lenge over denne utgaven, som ser ut som et glansbilde i mine øyne: Ei glad, hvitkledd jente. Jeg får assosiasjoner til Sonja Henie på isen. Skulle ønske jeg kunne skanne inn mitt eget bilde (bokklubbens utgave), men det gikk i hundene for flere år siden etter å ha vært tæret av tidens tann og gjentatte flyttesjauer. Er det noen som kan ta noen grep her?
Skriv inn 9788252501643 i feltet Finn en bok. 1982 utgaven har omslagsbilde lastet inn av Parrot. Legg inn bok og bilde.
Takk skal du ha - jeg prøver det, selv om det egentlig er 1974-utgaven jeg er ute etter.
PS! Der lå jamen 74-utgaven også. Bingo!
Enig! Designeren har gjort en slett jobb, som både ergrer og undrer meg. Omslag og meningsinnhold henger ikke sammen. (Er det et filmbilde av Liv Ullmann som An-Magritt?).
Jeg har Falkbergets Verker fra 1962, Aschehoug, nydelig innbundet. Røde skinnrygger med tekst og dekor i gull og sort. Over hele forsiden og baksiden løper det gamle symbolet for kobber og to korslagte berghammere, på grå bunn, som et enkelt og delikat mønster. Jeg liker innbindingen svært godt, og legger gjerne ut en bok. Ulempen er at alle bøkene er like og at tittelen ikke står på forsiden. Det kommer derfor ikke frem at boken er An-Magritt.
Flott om noen legger ut ditt foreslåtte omslag, Marit!
Så vidt jeg kan se er det bilde av Heidi Gjermundsen Broch i rollen som An-Magritt. Jeg mener i alle fall å huske at hun var kledd slik i oppsetningen til Det Norske Teatret.
Edit: Jeg ser at det kan lønne seg å faktisk åpne spoilere før man poster, for Ellen har visst allerede skrevet det samme.
Hm, - det var jo ikke meningen å trykke spoiler på den! Jeg må ha kommet borti noe;)
Jeg lurer på om dette omslagsbildet er hentet fra oppsetningen på Det norske teatret for noen år siden. Jeg så det da og syntes det var bra - tror jeg - , men nå husker jeg ingen ting!! Men bildet så kjent ut;)
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Jeg hopper av 100 sider inn i An-Magritt. Motivasjonen er ikke til stede for øyeblikket. Vet at jeg uansett vil ha glede av stoffet dere legger ut den dagen jeg tar fatt. Så takk til dere og lykke til med fortsettelsen!
Da gjør du rett i å legge An-Magritt til side - enn så lenge :-)
Takk for gode ønsker, Strindin!
Jeg har dristet meg til en omtale av An-Magritt. Du finner den her.
Tar mer enn gjerne i mot andre synspunkter og utfyllende kommentarer.
Benytter anledningen til å takke for alle de gode innleggende. Jeg har lest dem flere ganger, og de har beriket min lesing og forståelse!
Veldig flott omtale Lillevi :)
Jeg vurderte å hoppe av dette leseprosjektet for jeg finner ikke flyten og syntes det går tungt, men fikk ny inspirasjon nå til å fortsette :)
Syntes det er tungt med dialekten og alle fremmedordene, men leser kanskje boken for "nøye og detaljert". Skal prøve å sette opp lesehastigheten og ikke henge meg så opp i fremmedord.
Håper jeg finner den gode følelsen for språket for jenta An-Magritt har jeg blitt glad i :)
Jeg har hørt den på lydbok og fremmedordene er det jo en liste på her inne. Men jeg er enig at den er krevende.
Har kommet godt over halvveis og syntes det går bedre og bedre :)
Reiser vekk noen dager nå og boken er pakket med.
Takk for tilbakemeldinger for jeg er veldig glad for at jeg ikke la vekk boken :)
Ta fart og la det stå til, - det er ikke så farlig om du ikke skjønner hvert ord, hovedinnholdet og hovedinntrykket får du med deg! Lykke til!
Jeg tenkte også å gi opp en stund, men synes det gikk mye lettere når jeg hoppet over en del av ordene jeg ikke forsto. Fant ut at det ikke er alt som er like viktig så lenge hovedbetydningen er ganske klar. Når jeg leser Plogjernet, går det også mye lettere enn An-Magritt - enten det nå skyldes at jeg begynner å forstå mer av språket, eller at det muligens er et enklere språk. Så min oppfordring er at du prøver litt til :)
Jeg synes også at Plogjernet var lettere å lese enn An-Magritt. Samtidig fikk hun større plass i denne boken og jeg likte den bedre enn den første.
Takk for en fremragende omtale! Jeg er fremdeles bare halvvegs i finlesingen, men dette nye møtet med An-Magritt (for femte eller sjette gang, tror jeg - boka begynner faktisk å falle fra hverandre!) og kommentarene her inne viser meg enda flere nyanser i fortellingen. Og får meg til å tviholde på min vurdering av An-Magritt som det stauteste kvinnfolk i norsk litteratur noensinne!
Jeg ser at du følger Mesterverket av Eiliv Grue om Falkbergets Nattens brød, Marit. Har du fått et inntrykk av boken? Er den verdt å anskaffe og å lese?
Jeg har akkurat lest den. Han legger veldig vekt på det kristne aspektet, med An-Magritt nærmest som en Kristus-skikkelse. Jeg har litt vondt for å svelge så overtydelige tolkninger (riktignok vel begrunnet med sitater fra verket, men jeg fikk en fornemmelse av Jehovas Vitners utvalgte bibeltolkninger). Interessant, for all del. Og det er ei veldig tynn bok egentlig, for hele ordboka som ligger på nett, er tatt med som "vedlegg" på slutten av boka. Men som sagt, interessant, seriøs tolkning, og lettlest.
Takk skal du ha. Jeg står over Grues bok og holder meg til en mer sekulær tolkning. Og det er vel nettopp noe av det som kjennetegner et mesterverk; det kan tolkes på flere måter.
En digresjon, var innom en skulptør på Røros som lager livaktige og flotte skulpturer av Falkbergets skikkelser. En av An-Magritt ga meg assosiasjoner til Jesus på korset, uten at jeg tenkte nærmere over det der og da. Ut fra det du skriver, Marit, gir det mening.
Kristin Lavransdatter var min første litterære heltinne! Mener du skrev et sted at Kristins vekst og modning bare var en blek skygge sammenliknet med An-Magritts, Marit. Fjelljenta kommer meg stadig nærmere. Men så var det dette med den første kjærligheten da....
Uansett - An-Magritt inspirerer ikke bare til å lese/gjenlese mer av Falkberget, men også av Sigrid Undset. Kunne ha vært spennende å se de to flotte litterære kvinneskikkelsene opp mot hverandre.
Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger til dere alle!
Nyt Nattens brød videre.
Jeg vil så nødig tvinges til å velge mellom de to, Kristin og An-Magritt! Jeg svarer nesten alltid "Kristin Lavransdatter" når det er spørsmål om hvilken bok som har betydd mest for meg, - den leste jeg da også først.
Men én gang valgte jeg An-Magritt og "Nattens brød". Ved tusenårsskiftet var jeg på vårt lokale bibliotek, og der hang det en forespørsel om å oppgi og begrunne hvilken bok man syntes det var viktig å "ta med inn i det neste tusenåret". Jeg handlet veldig spontant, burde nok skrevet svaret pent, gjennomtenkt og ordentlig hjemme, men krafset ned "Nattens brød" og en kort begunnelse for det. Jeg er fortsatt litt flau over at jeg gjorde det så lite gjennomarbeidet, men svaret og begunnelsen står jeg for. "Nattens brød" viser - mer enn "Kristin Lavransdatter" - noe av det slitet som vår tilværelse bygger på, samtidig som den foregår i et flerkulturelt miljø og viser et vakkert kjærlighetsforhold mellom to fra forskjellige land, - noe som i høy grad er aktuelt i dag.
Så kan jeg jo tilføye at jeg "vant" konkurransen, - men det var ved loddtrekning blant få deltakere, og de som formidlet budskapet ga ikke på noen måte uttrykk for at de var fornøyd med utfallet;)
Heldigvis er det sjelden vi blir tvunget til å ta slike valg. Grunnen til at jeg velger An-Magritt, er for det første at hun var den av de to jeg leste om først. Dernest at jeg er født og oppvokst i et gruvesamfunn og faktisk lever med i en del av miljøet. (Så om jeg noen gang får det klassiske spørsmålet om den ENE boka jeg vil ta med til ei øde øy, er jeg ikke i tvil om hva svaret må bli).
Helt enig med Bjørg, det var en meget god bokomtale Lillevi. Og det om ei god bok fra et spesielt miljø så langt fra vår virkelighet som det nesten går an å komme.
En knakende god omtale, Lillevi! Du har fått med veldig mange aspekter ved denne historien, og setter ord på mye av det som gjør boka så spesiell.
An-Magritts tiende.
Den som mest av alt lever i armod, er presten, herr Jens. For meg er alle lappene og riftene i samarien opplagte symboler på hans botsgjerninger - han velger å bøte sine synder ved ikke å ta inn tiende - Og enkens skjerv måtte en kirkens tjener forby sin utstrakte hand å ta i mot - - - den hørte alene tempelkisten til. At enkene kun skulle bidra til kirken, ikke til hans opphold?
Flere steder er det referert, som for eksempel Og lige fuldt - for mig var natteravnens opvågnen et Jonases tegn. Leser på Wikipedia at I Jonas bok forsøkte Jona å flykte fra Gud. Han ble slukt av en stor fisk og siden spyttet på land - med en profeti for byen Ninive. Han ropte ut at Gud ville felle en dom over byen og la seg til å vente på ødeleggelsen - som ikke kom, siden foket valgte å lytte og vendte seg fra ondskapens livsstil. Da forstår jeg bedre herr Jens' behov for botsgjerninger, han vil ikke bli som Jona på et sted hvor det onde (penning) har tatt over, han forsøker å hindre seg selv i å begå synder og hindre dommen i å falle over sine sogn (det står nevnt et sted at han gikk over de to sogn i sitt kall).
Jeg er ikke kristen og kjenner ikke til alle skikkelser i Bibel og Det gamle testamentet, men symbolikken er slående. Jeg tenker at han virkelig er dobbeltmoralsk, som malm- og kølkjørerne, men siden han ikke sier det like ut, er han (i egne øyne?) mer syndig enn dem? Det arbeiderne til Cornelia Smeltehytte kan si i ord, viser han med sin sundrevne samarie - og det stikk motsatte med alle forsøkene på lapping.
Hva tenker dere? Jeg vil tro det er flere som er atskillig mer bevandret i kristendommens mange fortellinger enn meg.
Tilføyelse: Prestefrua har innsett at hun måtte ta sengetøyvasken og la det ut under månen for å blekes (enda mer overtro...), presten ser den når han kommer hjem fra natteravnen som døde før han fikk gitt ham avlatsbrød: Han pekte med staven på lintøybleken og talte strengt til den: O, du sjelens knuste speil! I dig skuer jeg mit åndelige kledebon; lapp ved lapp!
Takk for innspillet, Bjørg! Jeg har også fundert over dette og her er noen løse tanker fra meg.
Loddsnoren er et hjelpemiddel, et måleredskap. Blyloddet sørger for at snoren alltid henger rett ned; murer du etter den, blir muren rett. I overført betydning vil vel det å stå ”i loddsnorens tegn” bety og stå oppreist og inne for det du mener er riktig. Å ha en tyngde og rettesnor i livet. Slik An-Magritt utvikler seg til en rakrygget og rettskaffen kvinne i et miljø med mye kiving, bakvaskelser og sneversyn.
Om Kristofer Leirdals An-Magritt-skulptur skriver Store norske leksikon:
”Det tunge, horisontale i Hovi-stuten kontrasteres mot An-Magritts ranke skikkelse som et bilde på de åndelige krefter i hverdagsslitet. Billedhuggeren har hatt Falkberget-sitatet “Det oppreiste sinn står i loddesnorens tegn” som ledetråd for dette hovedverket.”
Falkberget-Ringen og Åse Berg (som har skrevet sitatboken I loddesnorens tegn) knytter bokens avslutning også til okkupasjonen av Norge i 1940:
”Da Johan Falkberget avsluttet An-Magritt i det okkuperte Norge høsten 1940, brukte han lang tid på å finne riktig slutt. Det ble
– – – Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn.”
Vil gjerne høre flere synspunkter!
Litt tilleggsopplysninger. Loddsnora er et av verdens eldste verktøy og den står nevnt flere steder i Bibelen. Da ikke som verktøy, men billedlig, som Guds moralske kompass og veileder, norm og forbilde til å gjøre det rette i livet.
Jeg vet ikke hvorfor han rir på Helhesten, men så vidt jeg kan se i farten, er det i kapitlet Guds leilendinger at navnet på hesten dukker opp første gang (s. 234 i min utgave, DnB 1974). Det er i det kapitlet at tre kølkjørere fryser ihjel, og An-Magritt holder på å lide samme skjebne:
Da kom Helhesten til syne over dammuren. Den nemntes enda i reglen og sagnet - men dunklere og mindre påtrengende enn i gamle dager. Nedgangsskoleprestene skulle under pesten ha jordfestet gampen levendes på en kirkegård i Kjøbenhavn før de satte ned det første lik. Hesten kom trefotet opp igjen. Den fjerde - offerfoten - hørte pestilenzen til. Viste Helhesten seg for et menneske ville kirkeklokkene ringe over det før nådesåret rant - det var iallefall sikkert og visst.
Ellers skaper Falkberget ganske mye mystikk rundt Hedstrøm og om han er levende eller død. Noen påstår at de har vært i hans gravøl (s. 236). Han kan tilsynelatende komme og gå gjennom vegger og ingen ser hvor han kommer fra eller hvor han drar.
An-Magritt minner ham om en annen: I Hedstrøms lønnkammer hadde det sittet en nitten år gammel kvinne innesperret i over sytti år. Hun satt i lenker. I gullenker. (s. 106).
Det beskrives en scene fra kirkegulvet Alle helgens søndag:
Hedstrøm la den svarte neven faderlig over An-Magritts aksel. Han sa ingenting.
Hr. Jens stusset: Han så inn i et dødningeansikt. Hvem var egentlig denne gestalt? Hvilken talende allegori! Her sto døden og livet side om side! Høsten og foråret! Den første og siste time!
Da gikk Kammertjenerens ulenkelige kølfogd - som om noen hadde ropt på ham - resolutt opp i koret og forbi de to likesæle medhjelpere --- de spilte nettopp et slag styrvolt om en pel kornbrennevin.
Au, sa den ene. - Det gufse kalt tå 'n der mannen!
Kven vet om 'n høre heme under hel' oppå jorden - mumlet den andre og tapte et kortblad i golvet. - Kerr vart det tå'n? Gikk han tvers gjennom veggen! Medhjelperen så seg rundt. Døren til sakristiet åpnedes nemlig ikke - men utenfor våpenhuset humret det gamle oppsadlede øik.
Tror jeg er enig med dem som kaller dette magisk realisme ;-)
Tusen takk for svaret med disse treffende skildringene av kølfogden, - det var så fint å bli minnet om denne mangefasetterte, magiske skikkelsen som er med på å løfte Falkbergets verk til et nivå høyt over vanlige historiske romaner!
Jeg er imponert over hvor mye du har fått med deg, Bjørg! Artig og interessant å komme dypere inn i materien. Tusen takk!
Jeg fant forresten et par sitater til om Hedstrøm:
En morgen i solrenningen kom endelig Kammertjenerens kølfogd. Han red en gebrekkelig maget og halt og blind skottgamp. En vindtørr og ulenkelig skikkelse i skitten og fillet vadmelskofte. Ansiktet var rynket og fullt av småpukkarr. Knærne stakk skitne ut gjennom strømpene. Og sadlen hang såvidt ihop. Han liknet et eldgammelt og halvglemt sagn. (s. 78)
I sine levedager uten tall hadde han sett og hørt et og annet. Især under beleiringen av Kalmar befestning og slott. Var han livjeger der? Ja livjeger og stafett. Ilbud til hest og til fots. Likbærer og kulestøper. Her øvet han seg opp i å sitte baklengs i sadlen for å villede gefreiterne. I dag - for fire og femti år siden - la de ham i kiste og satte ham ned i slottskjelleren. Herfra rømte han og to andre døde til Falu. (s. 100)
Tror jeg aldri før har hatt så mange blyantmerker i margen i noen bok! Det er iallefall ingen tvil om at den er blitt lest, og det er jo så mye å gripe tak i. Gode sitater, karakteristikker og personbeskrivelser. Et språk som ofte er veldig poetisk og/eller treffende, og som noen ganger holder på å drive meg til vanvidd når konsonantene står i kø eller det blir for mye latin, tysk og vanskelig dialekt på en gang. Og plutselig kan det så dukke opp setninger som: Ned fra de falleferdige gesimser og sprukne gavler hang kunstferdige snødraperier flettet og foldet ut av den lille flittige tårnvind. Snakk om å leke seg med språket! Og likegyldig går det iallefall ikke an å være til denne boka :)
Kølgfogden Hedstrøm har fasinert meg fra første gang han entret scenen. Det er, som du er inne på, noe underfundig over mannen. Vi er aldri i tvil om at Falkberget vil noe spesielt med han. Men hva, det har jeg ennå ikke fått helt taket på. Takk til deg, Bjørg og andre for viktige spor.
Nå er jeg bortreist og har bare med meg bind 2. Når jeg kommer hjem, skal jeg gå tilbake til bind 1 med kølfogden for øyet. Kanskje jeg da kan si noe om det du spør om, Ellen.
Har noen av dere andre synspunkter på kølfogden Hedstrøm og hans rolle?
Noen uferdige strøtanker etter at boka er lest ferdig. Jeg vil begrense meg til noen av temaene som tas opp – her er det mye å ta av! (Teksten under røper noe av bokas handling.)
Allerede i tredje kapittel kommer temaet som går igjen i hele boka: Den virkningen det får på samfunnet at gruveindustrien kommer og får bøndene til å vanskjøtte gårdsdrifta. De dyrker ikke mat lenger fordi de kjører malm og brenner kull til Cornelia Smeltehytte.
Ingen ville kaste bort tiden på noe så dumt og ulønnsomt som å svinge en ljå,
En urgammel drøm fødtes på nytt: drømmen om velstand!.
Grådigheten tar overhånd, de drømmer om penning, penning - et ord som gjentas mange ganger underveis. I kapitlet Luzifers søndagsnattbarn står det: I gammel tid – før smeltehyttenes dager – drømte oppsittere og selveiere én felles drøm: Mer jord! Jord! Jord! Nå hadde drømmen fått et annet navn: Penning! Penning!
Ordet fra Helvete fikk en himmelsk klang.
Og i kapitlet An-Magritts prestetiende: Penning er neppe Guds gave. Nei Guds gave er kornet. Dette kommer igjen i kapitlet Garp-Magritt: Alt var snudd opp ned. Grønn mark og blomster og sol i liene reknedes ikke lenger for Herrens velsignelse. Tidlig vår skaffet stråfór og modent korn – men ingen penning. Og et liv uten ort og sølvdaler holdt de for å være totalt forspilt.
Jeg har også tenkt litt på tittelen Nattens brød underveis, og synes Gretemors tanker om dette fremdeles virker ganske sannsynlige. I kapitlet Voksen i morgen, står det for eksempel Her rådde natten i mangfoldig forstand. Vold og fyll. Overtro og drifter. Angst og liderlighet.
Og Enkene ante ikke noe mer forjettende enn å kjøre malm til Kammertjenerens smeltehytte. Hver sten i karmen liknet et stykke brød.. I kapitlet Garp-Magritt: Kampen gjaldt sten. Nei brød!...I det hele tatt forvekslet de alle sammen brød med sten.
Så avsluttes boka med at An-Magrit lover Hovistuten at de snart skal pløye, og at det skal bli triveligere enn å slite hund for Kammertjeneren i lortdikene. Neste bok heter plogjernet, så da vil jeg tro at hun holder sitt løfte?
Et annet trekk ved boka er gudstroen som gjennomsyrer hele teksten; gudstroen både som trøst og som maktmiddel. Og jeg synes Messias-symbolikken dukker opp både i forholdet mellom Johannes og An-Magritt og mellom Hestejelkeren og Pistolen. Da An-Magritt holder på å fryse i hjel, fantaserer hun om at hun går oppover Golgata. Hun spør etter Johannes, men Johannes er død. Han har alt ligget tre dager i graven.
Han skriver også mye om urettferdigheten, og det er klart hvor sympatien ligger. Haagen Ringnes har sagt at Falkberget formulerte sin livsoppgave slik: Å bli de elendiges advokat. Det er han i aller høyeste grad i denne boka. Her finner vi utsagn som: Ingen lommetyver i verden kunne vel sidestilles med konger og fyrster. Også fra hverandre stjal de verre enn ravner. Den fattige lommetyv havnet i galgen og uinnvidd jord. Og den rike under kirkegolvet. og Hvor var rettferdigheten? Den sov! I urettens armer. Likheten med Victor Hugo er iallefall til stede i tematikken, men språk og fortellerteknikk synes jeg er ganske ulik.
Jeg ser også denne boka som en hyllest til medmenneskeligheten og det å tørre å stå opp som et helt menneske. An-Magritt går en lang vei fra å leve som et dyr og til „å få en sjel“. Johannes sier at hennes sjel skal frigjøres fra sitt kvartz. Gjennom kjærlighet og det å bli sett, vokser hun og lar seg ikke lenger styre av skam og folkesnakk. Med en ukuelig livsvilje unngår hun samme skjebne som Kjempen fikk i sin skam. I kapitlet Garp-Magritt triumferer hun – nå kan ikke utnavnet lenger ramme henne. An-Magritt vant – vant over en skugge i sitt eget sinn.
Og som sagt – her er det ennå mye mer å ta av, men hverdagen kaller så jeg får slutte for i kveld. Gleder meg til å se hvilke tanker dere har gjort dere etter å ha lest ferdig boka.
Og hvem er egentlig kølfogden Hedstrøm?
Dette skulle jeg gjerne ha gitt deg et dryss med stjerner for! Du setter ord på så mye av det jeg har tenkt og følt hver gang jeg har lest disse bøkene. Av alle kvinneskikkelser i norsk litteratur er An-Magritt den som har grepet meg mest. Kristin Lavransdatters vekst og modning blir bare en skygge i sammenlikning - bare les videre!
At Falkberget var "de elendiges advokat", går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap. Og når jeg sier RØD, mener jeg virkelig rød. Kristentro og sosialisme ligger i bunnen av alt jeg har lest av ham.
Ja, hvem er Hedström? En gåtefull kølfogd, som dukker opp litt her og litt der. Skytsengel er et stort ord - foreløpig får vi vel bare konstatere at han har spesiell omsorg for sin "Morlilla". Ibsen skrev at den er sterkest som står alene, men her får vi en annen vinkling: Den sterke blir sterkere med gode hjelpere ved sin side.
Ikke bare uferdige strøtanker dette Bjørg, veldig bra! Hedstrøm kan vel trygt sies å være en underlig personlighet. Ett eller annet sted leste jeg at han var An-Magritts skytsengel. Personlig sliter jeg litt med slike karakteristikker, men at han hjelper henne er det vel ingen tvil om.
"Ytterst få hadde nistebrød i spannene. Kornet vokste ikke lenger. Åkrene tørket i stri vind og kaldt solskinn. Og jorden fikk knapt mer væte enn de tårer kvinner og barn gråt når de i Guds namn kastet utsæden i molden."
Sjølv om eg sit her med ein kopp god, varm te og med vannbåren varme i golvet, sit eg og kulsar i rein solidararitet med An-Magritt og dei andre oksekøyrarane. Både frost, svolt og slit tærer og tek liv.
Og meir og meir kjenner eg på harmen over det maktmisbruket som kyrkja praktiserer! Nestekjærleik er der ikkje flust av, akkurat!
Har ikkje så mange sidene igjen..... etter dette må eg finne meg noko meir lystelig før eg evt startar på neste bok.
Men - det er sjeldan eg les ei bok så fullspekka med gode, overraskande språklege bilde!
Poesi i prosa!
Sitat fra kapittelet Nødmynt:
"Penninger og forgjengelig rikdom eier i seg selv en stormrevelje. Det får alt og alle til å lytte og skjelve i fantastisk glede og begjær. Kjærlighet - død og liv og den evige salighet er likegyldige i forhold til denne verdens forbannede mammon."
Blant stikkordene i første innlegg i tråden står "bokens relevans i dag", så derfor har jeg sitert disse setningene. For meg føles det nesten som om uttalelsen kanskje er mer beskrivende for forholdene i dagens Norge enn det som gjaldt rundt 1670. Eksempler: Pengespill, inntekter for idrettsfolk og andre kjendiser etc. etc. Og snart julepengemaset.
Er dette en relevant problemstilling?
Falkeberget står på småkårsfolkets side, la det ikke herske tvil om det! Jeg vil likevel spørre, skaper forfatteren inntrykk av bøndene som griske mennesker som forsømmer gård og grunn for drømmen om raske penger i gruveindustrien? Om grådighet som tar overhånd? I så fall bør bildet problematiseres og modereres. Det harmonerer dessuten dårlig med mitt inntrykk fra Christianus sextus.
Kongen ga det mektige ”Røros Kopperverk” enerett på naturressurser, mineraler, skog og vassdrag, innenfor et stort område (kalt Circumferensen). Bøndene ble pålagt pliktarbeid for kopperverket. De hadde plikt til å selge produkter og varer til Verket, til å utføre transportarbeid og å drive ved- og kullproduksjon for Verket. Bøndenes tid og krefter strakk ikke til når det gjaldt arbeid på egne gårdsbruk.
Ingen ville kaste bort tiden på noe så dumt og ulønnsomt som å svinge en ljå,
En urgammel drøm fødtes på nytt: drømmen om velstand!
Jeg leser dette som et uttrykk for hvor hardt livet som fjellbonde var. Små gårder, karrig jord og kort vekstsesong. Og alt slitet til tross, fattigdom og hungersnød var hverdagen. Nå ga gruveindustrien håp om et bedre liv, om brød og velstand. Men heller ikke ”den nye tid” innfrir forventningene. Det er i dette perspektivet må vi se bøndenes og arbeidernes desperate rop om penninger, penninger. Hvordan de suggererer hverandre, pisker opp stemninger og tviholder på drømmen. Ingen (An-Magritt er unntaket, den ene som får det til) tør slippe drømmen om et bedre liv, hva har de da igjen.
Jeg vil derfor ikke overføre situasjonen i Rørostraktene på 16-1700-tallet med dagen overskudds- og forbrukersamfunn.
Derimot har jeg tenkt på en annen parallell. Gruveeventyret skaffet vekst og rikdom til landet. Men på bekostning av naturen, miljøet og andre næringer. Eksempler er jordbruket og skogbruket. Rørosvidda ble snauhugd for å dekke smeltehyttenes behov for ved og kull.
Med våre dagers oljeeventyr skjer mye av det samme. Oljen gir enorme inntekter, men naturressursene utnyttes i forrykende fart og natur og klima blir skadelidende. Oljeindustrien sluker arbeidskraft og kompetanse, mens andre næringer legges ned. Både i gruvedriftens dager og i oljealderen blir penger og menneskelige ressurser kanalisert til de nye næringene – så lenge de varer.
Dette er en kommentar også til første avsnitt i ditt utfyllende og treffende innlegg, Bjørg, og flere. Jeg vil gjerne høre andres synspunkter på mine tanker.
Gode poenger, Lillevi! Jeg tror heller ikke Falkberget ville kritisere bøndene for å ha drømmen om en bedre tilværelse. Nødpengene ga meg også assosiasjoner til såkalte råtne boliglån som utløste finanskrisen.
Det var ikke meningen med å sitere dette avsnittet å "overføre situasjonen i Rørostraktene på 16-1700-tallet med dagens overskudds- og forbrukersamfunn."
Min intensjon var mer å sammenligne mentaliteten til menneskene da og nå:
Materialismen og tendensen til å regne alt i kroner og ører, og stort sett betegne det som kan måles, veies og telles som verdifullt.
Immaterielle verdier blir ofte nedprioritert i våre moderne vestlige samfunn (økonomier), og det ser ut til (jfr. sitatet) at det var slik for ca.350 år siden også.
Ja, jeg forsto at det var mentaliteten du var ute etter. Jeg ser at jeg har uttrykket meg unøyaktig, slik at svaret kan oppfattes på siden av det du etterlyser.
Jeg prøver på nytt:
For noen hundre år siden levde nordmenn under totalt andre vilkår enn vi gjør i dag. Når de daglig måtte kjempe mot fattigdom, hungersnød og sultedød, syns jeg det blir vanskelig å snakke om at de nedprioriterer ikke-materielle verdier på bekostning av materielle. Det jeg vil frem, til er at holdningene våre må ses i lys av de samfunnsmessige og historiske betingelsene vi lever under.
Nei, det er nok ikke merkelig at de prioriterte som de gjorde den gang.
Det som forundrer meg litt er de prioriteringene vi gjør nå til dags.
Bare en følelse jeg får når jeg hører folk fortelle hva de har gjort i det siste. Svært ofte handler det om hva de har kjøpt og hva det kostet osv., osv.
Sitter med side 287 av 1940-utgaven hos nb.no og blir snart vill på dem... Skanningen er slurvete, slik at sidene har ligget klemt og "spist opp" innerste bokstavene inn mot ryggen... At sidene er skjeve, er greit nok å leve med, men så smått irriterende, ettersom jeg stadig henger meg opp i det under skrollingen. Dessuten må jeg laste inn siden på nytt titt og ofte, det er ikke bare å sette seg og lese og skrolle. Tror jeg får prøve å skifte ut ett eller annet hos dem, prøve en annen versjon, for det krever litt for mye konsentrasjon å hele tiden gjette hva det står innerst på siden! Stor forringelse i forhold til en papirutgave!!
7 minutter senere: Det var bedre!! Men hvorfor kommer det opp forskjellige utgaver når man klikker på det samme? Hmmmm... Ok, ikke gruble mer på det, lese nå...
En kvist fra Guds tre
Så vakker skildringa av nyperosa er - og i så sterk kontrast til det røffe, vanskelige livet i Bergstaden, der gjelda er botnlaus, der dei no står i fare for å miste alt!
Nyperosa som blomstrar utanfor veggen er så stort for Kiempen - det må vere eit signal frå Guds rike; ...den skulle vel aldri være hin tårekvist stridsmennene rykket opp i Kaifas urtegård og flettet tornekronen av - all pinens krone de satte på Jesu Kristi hode.
Har ikkje lese så langt, men innhaldet er gripande, språket er poetisk ( sjølv om ein del ord er ute av språket vårt no) - mange av dei språklige bilda er både overraskande og sterke.Religion og gudstru står sterkt, også mellom dei u-utdanna, råbarka malmkøyrarane.
Det er ikkje første gong eg les boka, likevel gjer det inntrykk.
Så fint å dvele litt ved noen av de stemningsfulle og poetiske skildringene. Nyperosen er et vakkert bilde. Den bringer, som Bjørg skriver, håp inn i fortellingen.
Også jeg har merket meg hvor sterkt gudetro gjør seg gjeldene i menneskenes dagligliv. Troen på krefter utenom seg selv kan ses på som forsøk på å skaffe kontroll over tilværelsen, en tilværelse så sørgelig prisgitt naturens og de høye herrers luner. Ulike trosretninger brytes mot hverandre. Protestantismen (som kom til Norge midt på 1500-tallet) har ennå ikke slått helt rot. Katolisisme og gammel naturtro (blant annet representert ved Jürgen smelteknekts blinde tillit til planetene) lever fortsatt i beste velgående.
Jeg har ikke meldt meg på felleslesingen av "Nattens brød", for jeg har lest den så mange ganger før, og nå er det andre bøker som står for tur. Men jeg kan ikke dy meg for å titte litt innom her og få vekket til live gamle "minner". Det er et verk som har satt seg fast, og for meg skyldes det nok mye Falkbergets språk og hvordan han kombinerer beinharde realiteter og poetisk magi, - samtidig som jeg er veldig glad i historiske romaner.
kombinerer beinharde realiteter og poetisk magi
Genial beskrivelse! Maken til Falkbergets språk finnes ikke i norsk litteratur.
Jeg har også lest Nattens brød mange ganger, men har alltid lyst til å lese den igjen, så jeg meldte meg på her. Har ikke vært særlig aktiv hittil på grunn av Dickens - er ennå bare vel halvveis i Bleak House og begynner å ane en del sammenhenger, men det tar både tid og konsentrasjon!
Joda, Falkbergets språk er makeløst.
Har lest ca. 100 sider av An-Magritt , så jeg har fått med meg at forfatteren har et stort ordforråd og at han er svært god til å beskrive "beinharde realiteter".
Når det gjelder "poetisk magi", synes jeg det er verre å få øye på den. Så langt.
Det har kanskje noe å gjøre med Falkbergets stil, og et slags stakkato språk med korte setninger, rammende beskrivelser og mye direkte tale (replikker).
En forfatters stil har mye å si for leseopplevelsen.
Jeg har ennå ikke fått helt sansen for Falkbergets stil, men det kommer kanskje av at jeg sammenligner ham med to av norsk litteraturs store stilister:
Agnar Mykle og Knut Hamsun.
Har du ikke oppdaget poesien? Det kommer nok. Bare ett eksempel, valgt helt på måfå:
I solrenningen ligger skodden som et stormpisket hav - riktignok under himlen. Guds dragoner rider i strak galopp mellom de tyste brenninger der oppe.
Mykles språk har jeg ikke reflektert over, men Hamsun er en av de største, der skal jeg ikke motsi deg. Å sammenlikne Falkberget og Hamsun synes jeg egentlig er umulig; de er begge språk-magikere, men på hver sin måte.
Enig med deg at Hamsun og Falkberget er språkkunstnere på hver sin måte. Og det går sikkert an å like begge. Foreløpig har jeg lest for lite av Falkberget til å kunne sammenligne. Men det blir det jo gjort noe med nå.
Og det du siterer er jo veldig poetisk. Skal bli interessant å lese videre.
God helg.
Ja, denslags beskrivelser finnes nesten på hver eneste side... Det er helt nydelig!
Veldig hyggelig at du titter innom, Ellen - og tusen takk for dine interessante synspunkter! Håper du vil fortsette å bidra.
Uten å røpe noe av handlingen, kan jeg vel si at jeg har kost meg med kapittelet Dagranden langt borte--- . Jeg synes Falkberget her har en kostelig beskrivelse av hvordan sladderen og folkemeningen kan skifte. Dette er ett av få steder hittil hvor jeg har en sterk følelse av at han har hatt det ganske morsomt mens han skrev.
Bare litt kritikk:
Her skulle du kanskje haket av i ruten for
"Jeg er i ferd med å røpe noe fra handlingen i en bok."
Beklager, jeg var nok litt for ivrig, men har rettet opp feilen.
Ok, har nok gjort samme "feilen" selv av og til.
Et lite apropos til lesingen deres....absolutt en sang å anbefale! Innspilt av Vømmøl i 1974 - finnes bl a på samleplata til Hans Rotmo som kom for noen år siden.
An-Magritt
(T/M: Kristian Schravlevold, alias Hans Rotmo)
Det e Røros 1670 ein oktoberdag
Steinknuseriet det sler sine taktfaste slag
Høststormen riv og slit
Kjølda hu stekk og bit
Hestkarran kalle mæ ein veitjongskit
Egentlig heite æ An-Magritt
No har æ lessa full slea mi tå stein
Og no ska æ fårrå på siste tebakevei'n
Da ska oksen få sæ litt høy
Og æ ska få mæ litt mat
Og'n bessfar ska få sæ'n kaffetår
Og vi ska sitt og akkeder mens klokka går
Da ska'n bessfar fortell om sommår og sol
Da ska'n fortell om når snøen smelta i fjor
Også ska vi spekuler
Koffer at det e så dårlig ver
Og koffer nån e fattig og koffernån e rik
Og kem som bestemme at det ska vårrå slik
Også ska æ gå og legg mæ og drøm littegrann
Om at æ og'n Johannes spasere hand i hand
Så stoppe'n og gir mæ ein klem
Og'n Johannes får fem
Men han hi det travelt og må fårrå
Men han låvvå mæ å kåmmå at i mårrå
Også e det mårrå'n med snøføyk, æ vakne tå bjellan
Så får æ ti oksen, vi rakle opp gjennom fjellan
Så kjem hestkarran kjøran forbi
Æ får kjeft for at æ bruke så lang tid
Tåran trille i sorg og i spell
Livet e stritt, men æ vil låvvå det lell
Hei!
Å ja, den plata ble mye spilt! Synd Rotmo har tapt seg mye siden den gang...
Artig innspill! Husker sangen godt.
Det ser ut som Røros har lykkes bra med å "kuppe" An-Magritt. Så vidt jeg vet, var Falkbergets An-Magritt aldri på Røros. Hennes rike ligger i Gauldalen, mellom Røros og Trondheim. Hun var også i Trondheim (men jeg har ikke kommet så langt i bøkene ennå).
Se her
Dette er så forbasket interessant at jeg er visst med jeg også.. Plukket den ut av hylla på besøk hos min mor og leste tre kapitler. Takk, Vibeke, for tipset om nb.no, da får jeg lest videre, for jeg tok ikke med meg boka!! Har fått med meg to kapitler til der nå. Valgte utgaven fra 1950. Så i morra må lille Onkel Reisende Mac (Ormac) med på jobb, så jeg kan lese i matpausa! Merker jeg har god nytte av å ha lest endel gamle dokumenter innen slektsgransking, og kan noe tysk, for språket flyter ganske greit. De korte setningene gjør det levende og tilstedeværende, ble jo helt kald på leggene sjøl da stakken til An-Magritt hang kald og våt mot hennes legger... Joda, jeg lever meg inn i det etter bare noen sider.
Dette er dessuten en tråd som gjør leseopplevelsen mer interessant, så takk alle som bidrar!
Da har jeg lest noen kapitler av An-Magritt.
Jeg er enig med dem som henviser til elendighetsbeskrivelsen, og synes det nesten er litt 'overdrevet'.
Nattens brød blir vel regnet som en realistisk (naturalistisk) romansyklus, og Falkberget gjorde jo omfattende research (finnes det et godt norsk uttrykk?) før han skrev romanen(e), så jeg får gå ut fra at det var slik forholdene var dengang.
Det er fint at det brukes mye dialekt i replikkene. Mange kjente ord og uttrykk som minner om Salten-dialekten, selv om det nok er andre som er mer fremmede for meg.
Jeg liker at romanen er inndelt i forholdsvis korte kapitler. Enklere å lese over lengre tid på den måten. Jeg regner med å bruke ca. en måned på hvert bind, og leser 2-4 kapitler hver dag.
Jeg må nok lese mer av An-Magritt før jeg blir fortrolig med Falkbergets språk og stil. Uvant med så pass korte setninger som gjør at flyten i teksten blir begrenset. Blir nok vant til det også.
Får komme tilbake til det stilistiske senere.
Jeg tror jeg vil følge ditt eksempel og lese 2 - 4 kapitler hver dag.
Jeg er nesten halvveis i boka, og her er det så mange sultne og forfrosne mennesker at jeg måtte bevilge meg en god middag og fyr i ovnen i dag.
Håper det kommer noen lyspunkter etterhvert for hittil har det ikke vært mange.
Direkte lyspunkter i selve historien er det vel ikke så mange av, men jeg synes han har noen flotte naturbeskrivelser. Og i dag har jeg lest kapittelet "En kvist fra Guds tre" og blir rent betatt av måten han med nyperosen bringer et håp inn i historien - så vakkert!
Ellers er jeg glad for at jeg har ordboka som Lillevi delte med oss, liggende lett tilgjengelig. Det er ikke alt som er like lett å forstå. Men at historien er skrevet med mye dialekt og gamle uttrykk, gjør at den virker ekstra realistisk.
Det var nok ikke tilfeldig at Johannes plantet en nyperose på gården til Kiempen og An-Magritt. I gammel tid var den blant annet et symbol på kjærlighet. Og nyperosen er Trondheims kommuneblomst. Det fins flere viltvoksende arter nyperoser i kommunen (f.eks. kanelrose og kjøttnype).
Trondhjemsrosen er en stilisert utgave som henter sine trekk fra disse. Allerede i middelalderen ble blomsten brukt i symbolsk form, bl.a. som Olavssymbol, muligens som en gjengivelse av rosevinduet på Nidarosdomen.
På 16-1700-tallet kom den i bruk i flere laugsmerker, f.eks. for murerne, bakerne, gullsmedene og smedene. I kommunal sammenheng er det kjent at trondhjemsrosen fra 1689 ble brukt av brannvesenet. På 1700-tallet dukket den opp i byens segl i stedet for de tre hodene, i 1930 tok Trøndelagsutstillingen i bruk rosen og i 1989 ble den en del av byflagget.
Rosen har fra oldtida vært et kjærlighetssymbol. I antikkens mytologi spirte den fram fra Adonis’ blod som et symbol for gjenfødelse og kjærlighet bortenfor døden, i kristen symbolikk er den knyttet til Kristi blod og symboliserer den himmelske kjærlighet.
Den stiliserte Trondhjemsrosen.
Design: Møllers gullsmedforretning
Som en "blomstenes dronning" kan den også stå for himmeldronninga Maria og for jomfruelighet og uskyld. I middelalderen ble rosen - som har fem kronblader - sett på som et symbol for menneskets fem sanser. Den står dessuten for fortrolighet (uttrykket "sub rosa", under rosen, dvs "i fortrolighet" stammer fra de utskårne rosene som var vanlige på skriftestolene).
Vi finner den i Luthers segl og i en rekke adelsmerker både i England og Tyskland. Den gamle romerske rosefesten "Rosalia" var en dødskult som ble feiret mellom 11. mai og 15, juni fra det 1. århundre e. Kr. Denne skikken er ført videre i den italienske pinsedagen "Domenica rosata". Kanskje burde vi feire en rosefest på tidligsommeren i Trondheim også?
Rosebuskene har hatt bred anvendelse i det praktiske liv: Blomstene har vært brukt som brennevins- og vinkryddder, til syltetøy og parfyme. Nypene har blitt brukt til syltetøy og vin, og i brød når kornavlinga var dårlig. Greinene er harde og har vært anvendt som rivetinder og uthulet til lunter.
Flere steder er den kjent som kalendermerke, f.eks. på Frosta der man sa at den blomstret når det var "sju vekka igjen til skuronna". Blomsten er velkjent blant kommunens innbyggere, også som hageplante og i parkplantinger (særlig rynkerose Rosa rugosa).
Den stiliserte trondhjemsrosen er en kopi av den engelske Tudor-rosen.
Hentet fra trondheim.com/trondheimsrosen.
Dette var interessant! Og både nyperosen og An-Magritt er jo nøysomme planter med både skjønnhet og torner :)
Takk:) Dette synes jeg var spennende. Mistenker også botanisk forening avd Trondheim for ikke å ha lest/ glemt An-Magritt. Synes en referanse til Falkberget også hører hjemme i artikkelen.
Ja, jeg forstår hva du mener, Karin. Og enda kaldere når du vet hvor kaldt det virkelig kan være i de traktene.
Lyspunkter - jeg har ikke lest så mye lenger enn deg; synes An-Magritts kraft og selvbevissthet i seg selv er lyspunkter. Hvordan denne jenta utvikler seg under de forholdene hun lever under. Er også imponert over hvordan Falkberget, en godt voksen mann, skildrer et pikesinn.
Håper du hadde en deilig middag i ovnsvarmen :-)
Denne artikkelen fant jeg på arkivverket.no og den gir et interessant innblikk i hva som foregikk i og rundt Røros på denne tiden.
Reglemente mot fyll, hor og bråk i bergstaden 1666
Med etableringen av kobberverket vokste det fram et bysamfunn på Røros. 20 år etter at verket hadde startet, fant presten på Røros, Peder Dettelffsen, seg tvunget til å klage over det usømmelige liv han mente hadde utbredt seg på den nye bergplassen. Etter hans syn var det langt verre på Røros enn i andre gruvesamfunn i riket, både når det gjaldt øldrikking, ansamling av løsaktige kvinner, horeri og slagsmål. Han gikk til bergmester Tax, som med bergverksoffisererne og kongens medhold utferdiget en forordning som ble hengt opp på kirkedøren. Her ble det slått fast en rekke regler som måtte følges i bergstaden. En interessant regel er at arbeiderne ikke får forlate plassen i helgene for å bo på setrene sine der de kunne leve utenfor verkets kontroll.
Reglemente for Røros 1666
Reglemente fra 1666 for innbyggerne på Røros
1) Ingen som bruker øltappen må selge øl etter kl. 10 om aftenen
2) Ikke under preken
3) Ikke om uken- eller soknedager når arbeiderne skal gå til deres arbeid, unntatt en kanne per mann, som kan regnes til deres nødtorft under en bot på en ort (hver gang det skjer) av de som kjøper – tolv skilling (for hver person) av dem som selger. Hvilke penger av ”knapschafftz forstanderne” skal innfordres
4) Den som forsettlig, eller uten lovlig forfall forsømmer Gudstjenesten: eller kommer med full buk i kirken, så de under prediken og gudstjeneste må løpe ut av kirken, og eller de som foretar forbudt arbeid eller gjerning; eller og etter kl 10 om aftenen skriker og hujer på gaten: bøter for hver gang 1 riksort. Etter tredje advarsel gis større straff og kirkens disiplin
5) Alle forseelser som skjer ved leiermål, slagsmål, munnbruk eller annen usømmelighet vil plassfogden antegne og overlevere til meg hver gang jeg kommer hit så at de skyldige kan straffes etter loven
6) Alle løse og ledige kvinnfolk skal innen en måned ta seg husbond og tjeneste, ellers må de forlate verket, dersom de ikke har fått særlig tillatelse
7) De som to ganger eller flere ”lader seg belige” (får uekte barn) skal flytte seg utenfor verkets priviligerte Cirkumferens innen en måned. Såfremt de ikke ved skarpere midler vil bortdrives og føres til tinget for å lide etter loven
8) Presten og verksoffisererne beklager høylydt at mange av folket ligger borte på helgdagene,( i deres mange sæterhus) og dermed ikke bare forsømmer gudstjenesten, men bedriver også mye uskikkelig virksomhet: Og når de best på en eller annen måte behøves finnes ikke mange til stede. For disse og mange viktige årsakers skyld befales at deres stuer må flyttes hit og de må holde til her på plassen. Hvilket og i seg selv er rimelig. Det anbefales hermed på min allernådigste arveherre og konges vegne, at de retter seg heretter, og straks flytter sine våninger og sæterhus, dog kan de som synes dette er umulig denne vinter, (for husroms skyld) bli igjen over vinteren, (men ikke lenger) og at ingen underslag skjer, såfremt de ikke vil at deres hus skal bli revet.
9) Og på det ingen skal kunne unnskylde seg med uvitenhet, skal pliktsfogden publisere dette på kirkedøren
10) Røros kobberverk, den 6. September Anno 1666.
(L:S:) Jacob Mathias Tax
Kilde: Røros Kobberverks arkiv, PA 211, 18.1.11. Statsarkivet i Trondheim.
Like interessant synes jeg det er at dette var informasjon som ble slått opp på kirkedøra - på ei tid da flertallet av "adressatene" ikke kunne lese ...
Jf. punkt 9 ....
Ellers la jeg merke til punktene som omhandler kvinnene. Harde bud, som også An-Magritts mor så sørgelig får merke.
Hvilke andre muligheter hadde de til å spre budskapet? Det gikk vel ikke lang tid før de fleste var innforstått med hva som sto på kirkedøra, og de som ikke visste, ble nok fortalt det, hvis de brøt reglementet.
Litt på siden kanskje, men i går leste jeg: Nå kjøpte også Kiempen okse - en utgammel enhornet stut. Jeg har mange ganger passert Kristofer Leirdals skulptur av An-Magritt og Hovistuten utenfor Ila-kirka i Trondheim, men kunne ikke huske at den hadde bare ett horn. Så fant jeg i dag dette bildet som viser at den her har to horn:
Bilde
Er det noen av dere som vet om det etter hvert opptrer en annen okse i historien? For det kan da ikke være slik at kunstneren ikke har lest boka før han laget skulpturen...?
Her har jeg tabbet meg ut :-)
Johan Falkberget giftet seg i Ilen kirke, der statuen av An-Magritt og Hovistuten står. Men på An-Magritts tid, var den ingen kirke her. Den ble innviet i 1889.
An-Magritts kirke er Vor Frue kirke, en steinkirke fra 1400-tallet midt inne i byen. Vår Frue Kirke er en av Trondheims eldste bygninger. Den var i middelalderen viet til Jomfru Maria. Tårnet og den vestre halvdelen ble oppført på 1600- og 1700-tallet, men den østre halvdelen er identisk med middelalderens Mariakirke fra slutten av 1100-tallet.
Kirken har flere ganger vært hjemsøkt av brann, men gjenoppbygd hver gang. Til å bygge kirketårnet ble det brukt stein fra klosterkirkene på Tautra og Rein. Vår Frue park, som omkranser kirken, var kirkegård helt til 1830-årene.
På korhjørnet (mot øst) står en utvendig inskripsjon fra tiden da kirken ble oppført:
"Hin helga Maria á mik – Biorn Siguarsson gerðe mik". Det er gammelnorsk og betyr: Den hellige Maria eier meg – Bjørn Sigvardsson gjorde meg. Vår Frue kirke er en fin og spesiell kirke, som har kommet i skyggen av den mektige Nidarosdomen, like i nærheten.
I Ila, ikke langt fra An-Magritt-statuen, lå byporten inn til Trondheim. Her bukter Nidelva seg slik at det blir et smalt nes mellom Nidelva og fjorden, kalt Nidareid. Dette er den eneste atkomstveien inn til Midtbyen over land. Her lå byens festningsvoller mot vest, Skansen. Det har vært forsvarsverker her siden ca 1170, opprinnelig en treborg med palisader. I 1640-årene ble det bygd bastioner som vi ser rester av i dag. Her var byporten inn til Trondheim - fra middelalderen til 1858.
(Kilde: www.trondheim.no)
Både An-Magritt og Kristin Lavransdatter red ned Stenberget, over Nidareid og gjennom denne byporten inn til Trondhjem.
Ja nettopp! Dette har jeg jo lest.... og i kapitlet jeg nevnte, omtales hornet i entall...
(Så godt at vi hjelper hverandre :-)
Noen som vet om "An-Magritt" kan leses på nettet?
Det finnes flere utgaver på nb.no.
Takk.
Skulle vel tenkt på det.
Får lese på nettet mens jeg venter på papirutgaven fra et antikvariat.
God helg.
Kammertjeneren møter jeg allerede på side 17 i min utgave. Så langt jeg har lest, har ikke Falkberget nevnt han ved navn, bare gjennom økenavnet "kammertjeneren". Vi forstår ganske fort at dette er en forhatt mann. Han heter Joachim Irgens, født 1611 i Holstein. Kammerherre for både Christian IV og Fredrik III.
I 1647 hadde Joachim Irgens gjennom tvilsomme transaksjoner blitt eier av tre fjerdeparter av Røros kopperverk som han skulle sitte med til sin død i 1675. Det hører med til bildet av den ekspansive, brutale og selvbevisste finansmann og forretningsmann at han gikk med planer om å omdøpe Røros til Irgenstal.
Irgens bodde på sine gods i Danmark, Amsterdam og de Ost-indiske øyer og var sjelden i Norge. Ved sin død i 1675 var han konkurs.
Hentet fra Norges historie bind 7, red. Knut Mykland, Cappelen (1977).
Du har fristet meg sånn at jeg midlertidig har sviktet Dickens, Lillevi, men han venter sikkert på meg ;-)
Så nå er jeg i gang med An-Magritt, og ser allerede etter to kapitler slektskapet med Hugos De elendige. Også her har vi en kjempe som på oppofrende vis tar seg av et barn, og som prøver å skjule sin fortid som straff-fange. Samfunnets normer og regler gjør det vanskelig for den som har kommet på feil side av loven å bli godtatt og leve normalt etter soning.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jeg er enig i det du sier om slektskapet til Hugo, Bjørg. Straffangen og barnet, kampen for å skjule sin identitet og sine fordums synder. Ett moment til er de samvittighetskvalene disse to forhenværende fangene (Falkbergets Kiempen og Hugos Jean Valjean) lider. Vi kan synes deres synder er små, selv er de voldsomt beskjemmet av sin fortid. Synd og soning er et tema hos begge forfatterne.
Ps. Jeg har også sviktet Dickens - enn så lenge..
Tittelen på verket, eller tetralogien, som jeg nettopp har lært meg at det heter, er interessant. Johan Falkberget ønsket ikke selv å gi noe svar på det, da han ble spurt når boken kom ut. Han kalte den en enigma. Det finnes mange religiøse temaer, motiver og symboler i bøkene, så det er lett å tenke at Nattens brød også henspeiler på det.
"Jeg er livets brød," sier Jesus. I bibelen kan vi også lese om "å gjøre sten til brød.", noe gruvearbeiderne gjorde i helt bokstavelig forstand. Brød ble ofte sett som et symbol på livet, og det passer kanskje også i denne sammenhengen.
Når det gjelder "natt", så er det kanskje ikke mer komplisert enn at "natten" står for de onde, mørke kreftene i livet. Falkberget kan også ha slått to fluer i en smekk, da natten ofte var gruvearbeiderens arbeidstid. Nattens brød gir i såfall en dobbelt mening. Men først og fremst tror jeg "Nattens brød" symboliserer motsetningene mellom liv og død, mellom de mørke og lyse kreftene i mennesket.
Tittelen på det første bindet "An-Magritt", leste jeg på arkivverket.no at Johan Falkberget fant i kildematrialet fra Røros Kobberverk. Lønningsbøkene er intakte fra tilbake til 1690, og han brukte mye tid på disse gamle skriftene. Det skal ha vært en kvinnelig malmkjører som sto som modell for An-Magritt.
Andre som har noen tanker?
Det jeg har hørt, er at navnet An-Magritt ikke fantes i kirkebøker eller folkeregister før Falkberget ga ut denne boka. Vi får etter hvert vite at vår hovedperson var oppført i protokollene som An-Magrethe, og så ble navnet rimeligvis uttalt i samsvar med den lokale dialekten.
Noe så flott! Jeg satt på toget i dag og tenkte på tittelen Nattens brød. Og når jeg kommer hjem nå i kveld, hva finner jeg - en lang og interessant diskusjon om dette temaet. Mange gode og tankevekkende synspunkter.
Selv har jeg bare tenkt så enkelt som at "natten" henspeiler på det uendelige og tunge slitet, de mørke gruvegangene og lange vintrene. Nattens brød kan være ensbetydende med kampen for tilværelsen.
Min intuitive tolkning var at det er "mørkt som svarte natta" i gruvegangene der malmen hentes ut. Og symbolikken med brød henspiller i så fall på verdiene malmen representerer.
Selvfølgelig mulig, men ikke særlig sannsynlig, synes jeg. Dette verket handler ikke så mye om de svarte gruvegangene, snarere om dem som sliter i dagen, og dem som neglisjerer det vesle jordbruket sitt for å tjene penger. Slikt gir ikke nødvendigvis brød. "Steiner for brød", kanskje?
Tittelen har jeg egentlig aldri spekulert over, men synes den er et lite dikt i seg sjøl. Den gir assosiasjoner til mørke, slit, næringssorger og håp. Poeter vil jo helst ikke gi forklaringer på sine gåter, og i så måte er Falkberget en sann poet. Det gjelder forresten språket hans generelt.
Det er vakkert det du sier, Marit - om tittelen Nattens brød som et lite dikt. Med assosiasjoner til mørke, slit, kampen for tilværelsen - og ikke minst håp.
Enig at det kan være en tolkning. Tenker at grunnen til at han ikke ville gi noe svar selv, er at tittelen kan ha flere forskjellige betydninger.
Fine innspill og gode resonnementer, Gretemor! Jeg har i grunnen ikke reflektert så mye rundt dette selv, men det høres veldig riktig ut det du sier.
Jeg begynte å resonnere da jeg leste et intervju med Johan Falkberget, der det ble poengtert at han ikke ønsket å svare på hva tittelen "Nattens brød" betød. Han ville vel at vi skulle tenke/tolke selv.
Jeg skal begynne på An-Magritt nå og jeg ser at det diskuteres hva tittelen kan bety. Jeg har bokklubbutgaven fra 1974 og i forordet der står det: "Romanen tar for seg en tid da natten lå senket over landet og brødet ble deretter - også det åndelige brød," har Falkberget sagt. Hvor bokklubben har det ifra vet jeg ikke, men regner med at det er riktig at han har uttalt det. Passer vel også til den tiden og de skildringene han gjør i boken tenker jeg.
Jeg synes den forklaringen i forordet til boka, både er noe vag og generaliserende.
Intervjuet jeg leste ble foretatt når boken kom ut i 1940, faktisk på et svensk forlag før den kom ut i Norge i november 1940. Han har sikkert fått spørsmål om tittelen mange ganger siden og noe har han sikkert måttet si.
I Einar Døhls biografi om Johan Falkberget har jeg nettopp lest fra fortellingen Svarte Fjelde som kom ut i 1907. Her skriver han:
Langt inne på fjellet ligger malmgruvene. Disse gruver er folkets levevei ved siden av de små gårder i dalen. Når gutten er i 10 årsalderen, møter han sin skjebne ved å vandre dit opp. For der oppe ligger brødet i glitrende stener, og da brødet er livet, vies han til de svarte fjelle, inntil kirkegårdens hellige muld krever ham.
I tillegg bruker Falkberget mange døgn- og årstidssymboler i bøkene sine. Hva han legger i de kan være forskjellig fra bok til bok.
Jo mer jeg tenker over tittelen Nattens brød, jo bedre synes jeg den er. Jeg føler meg ganske overbevist om at han var fornøyd med den selv også. At tittelen kan ha mange forskjellige meninger, kan også være en god grunn for ikke å begi seg inn i for eksakte forklaringer, tenker jeg. Og som Marit Håverstad nevner lenger opp, forfattere liker å være gåtefulle.
Smaker på setningen "inntil kirkegårdens hellige muld krever ham". Flott formulert, men temmelig dystert.
Også ble jo dansketida kalt "400-årsnatten", dersom det ikke alt er sagt. Jeg har bare lest 60 sider og leser ikke tråden veldig nøye i fare for å dumpe over for mye handling. Hiver meg med litt senere!
Nei, det er ikke nevnt, og det var gått i glemmeboka for meg. Da forstår jeg bedre forklaringen i forordet på Bokklubbutgaven.
Sist sett
