Bokelskere.no

Jeg tar opp tråden fra bind 1 i Nattens brød - hvem er den gåtefulle og allesteds nærværende kølfogden Hedstrøm.

Kølfogden er Kammertjenerens mann. Han har overoppsynet med kulbrennerne og kullminene og er øverste ansvarlig for vedhogsten og brenningen av trekull; essensielt i smelteprosessen og utvinningen av kobber. Kølfogden Hedstrøm er altså en viktig mann for Kammertjeneren og Kongen.

Falkberget tillegger Hedstrøm to fundamentalt ulike roller. Hedstrøm rir Helhesten, en vette i hesteskikkelse med tre bein (ev. en fjerde menneskefot), som varsler pest og død. Og – han blir omtalt som en utsending fra Gud som holder sin hånd over An-Magritt.

I Plogjernet er Hedstrøm fortsatt omgitt av mystikk, men får vi en dypere forståelse for hvem han er. ”Hedstrøm var ingen dag en og samme kanalje. (…) Han skiftet ustanselig sjel.” (s 43, Verker, Aschehoug 1963). Og videre ”Hedstrøm ble – tross sine hundre år – aldri noe annet enn et menneske.” (s 45).

Falkberget skriver videre: ”Helt fri for overtro var nå heller ikke kølbrennerne (…) Alle uforklarlige vesener i ødet og villmarken spøkte i deres sinn som titaner fra en lengst glemt fortid.” Så oppdager de Hedstrøms hest, alene gressende i skogen. ”Og så lo kølbrennerne – for øket til Hedstrøm hadde virkelig bare fire hesteføtter. (…) At kølfogdens radmagre øk gikk som andre hester på fire jernskodde høver gjorde kølbennerne mer kjepphøye.” (s 83)

Hedstrøm kan tolkes på flere måter. Jeg velger å se han som et menneske som fatter godhet for jenta fra Kiempeplassen, hjelper og beskytter henne – og samtidig som en bærer av folkes overtroiske oppfatninger. Som jeg har vært inne før, lever overtroen i beste velgående på denne tiden. Slike forestillinger kan ses på forsøk på å bringe kontroll inn i en uforutsigbar tilværelse.

Når nettopp Hedstrøm blir utpekt til en bærer slike forestillinger, kan det henge sammen med at han er en aparte figur, en som skiller seg ut, ” Han liknet et eldgammelt og halvglemt sagn”. Han følger sine egne veier og folk vet ikke hvor de har han.

”Så red Hedstrøm. Øket sopte marken med mulen og slepte venstre framfoten --- menneskefoten som spøkte i alle meningsløse regler.
Alltid er sinnet på vill flukt til en eller annen uvirkelig verden.” (s 86)

Dette leseåret har lært meg at jeg ikke har gode grunner til å legge leseplaner jeg ikke klarer å følge.

Derfor følgende forsett:

Glemme at de uleste bøkene er for mange, la være å forsøke å systematisere lesingen på noe som helst vis (inkl. "skal lese" lister/planer) og velge nye etter innfallsmetoden (fortrinnsvis i fra egen hylle eller bibliotek). Mao insistere på at bøkene er min glede og hobby, et fristed og ikke et prosjekt eller "må gjøre" slik resten av livet er :)!

Jeg fant forresten et par sitater til om Hedstrøm:
En morgen i solrenningen kom endelig Kammertjenerens kølfogd. Han red en gebrekkelig maget og halt og blind skottgamp. En vindtørr og ulenkelig skikkelse i skitten og fillet vadmelskofte. Ansiktet var rynket og fullt av småpukkarr. Knærne stakk skitne ut gjennom strømpene. Og sadlen hang såvidt ihop. Han liknet et eldgammelt og halvglemt sagn. (s. 78)

I sine levedager uten tall hadde han sett og hørt et og annet. Især under beleiringen av Kalmar befestning og slott. Var han livjeger der? Ja livjeger og stafett. Ilbud til hest og til fots. Likbærer og kulestøper. Her øvet han seg opp i å sitte baklengs i sadlen for å villede gefreiterne. I dag - for fire og femti år siden - la de ham i kiste og satte ham ned i slottskjelleren. Herfra rømte han og to andre døde til Falu. (s. 100)

Tror jeg aldri før har hatt så mange blyantmerker i margen i noen bok! Det er iallefall ingen tvil om at den er blitt lest, og det er jo så mye å gripe tak i. Gode sitater, karakteristikker og personbeskrivelser. Et språk som ofte er veldig poetisk og/eller treffende, og som noen ganger holder på å drive meg til vanvidd når konsonantene står i kø eller det blir for mye latin, tysk og vanskelig dialekt på en gang. Og plutselig kan det så dukke opp setninger som: Ned fra de falleferdige gesimser og sprukne gavler hang kunstferdige snødraperier flettet og foldet ut av den lille flittige tårnvind. Snakk om å leke seg med språket! Og likegyldig går det iallefall ikke an å være til denne boka :)

Jeg vet ikke hvorfor han rir på Helhesten, men så vidt jeg kan se i farten, er det i kapitlet Guds leilendinger at navnet på hesten dukker opp første gang (s. 234 i min utgave, DnB 1974). Det er i det kapitlet at tre kølkjørere fryser ihjel, og An-Magritt holder på å lide samme skjebne:
Da kom Helhesten til syne over dammuren. Den nemntes enda i reglen og sagnet - men dunklere og mindre påtrengende enn i gamle dager. Nedgangsskoleprestene skulle under pesten ha jordfestet gampen levendes på en kirkegård i Kjøbenhavn før de satte ned det første lik. Hesten kom trefotet opp igjen. Den fjerde - offerfoten - hørte pestilenzen til. Viste Helhesten seg for et menneske ville kirkeklokkene ringe over det før nådesåret rant - det var iallefall sikkert og visst.

Ellers skaper Falkberget ganske mye mystikk rundt Hedstrøm og om han er levende eller død. Noen påstår at de har vært i hans gravøl (s. 236). Han kan tilsynelatende komme og gå gjennom vegger og ingen ser hvor han kommer fra eller hvor han drar.

An-Magritt minner ham om en annen: I Hedstrøms lønnkammer hadde det sittet en nitten år gammel kvinne innesperret i over sytti år. Hun satt i lenker. I gullenker. (s. 106).

Det beskrives en scene fra kirkegulvet Alle helgens søndag:
Hedstrøm la den svarte neven faderlig over An-Magritts aksel. Han sa ingenting.
Hr. Jens stusset: Han så inn i et dødningeansikt. Hvem var egentlig denne gestalt? Hvilken talende allegori! Her sto døden og livet side om side! Høsten og foråret! Den første og siste time!
Da gikk Kammertjenerens ulenkelige kølfogd - som om noen hadde ropt på ham - resolutt opp i koret og forbi de to likesæle medhjelpere --- de spilte nettopp et slag styrvolt om en pel kornbrennevin.
Au, sa den ene. - Det gufse kalt tå 'n der mannen!
Kven vet om 'n høre heme under hel' oppå jorden - mumlet den andre og tapte et kortblad i golvet. - Kerr vart det tå'n? Gikk han tvers gjennom veggen! Medhjelperen så seg rundt. Døren til sakristiet åpnedes nemlig ikke - men utenfor våpenhuset humret det gamle oppsadlede øik.

Tror jeg er enig med dem som kaller dette magisk realisme ;-)

Eg avlyser lesehelga denne gangen. Istaden blir det bryllupshelg, med vigsel i dag og festmiddag to dagar på rad :)

Kølgfogden Hedstrøm har fasinert meg fra første gang han entret scenen. Det er, som du er inne på, noe underfundig over mannen. Vi er aldri i tvil om at Falkberget vil noe spesielt med han. Men hva, det har jeg ennå ikke fått helt taket på. Takk til deg, Bjørg og andre for viktige spor.

Nå er jeg bortreist og har bare med meg bind 2. Når jeg kommer hjem, skal jeg gå tilbake til bind 1 med kølfogden for øyet. Kanskje jeg da kan si noe om det du spør om, Ellen.

Har noen av dere andre synspunkter på kølfogden Hedstrøm og hans rolle?

Kanskje ikke den mest leste av Lagerlöfs romaner, men helt klart blant det ypperste av de nordiske klassikerne. Beskrivelsene fra 1890-årenes Jerusalem er faktisk meget interessante også sett med vår tids "briller". Boken anbefales.

Takk for innspillet, Bjørg! Jeg har også fundert over dette og her er noen løse tanker fra meg.

Loddsnoren er et hjelpemiddel, et måleredskap. Blyloddet sørger for at snoren alltid henger rett ned; murer du etter den, blir muren rett. I overført betydning vil vel det å stå ”i loddsnorens tegn” bety og stå oppreist og inne for det du mener er riktig. Å ha en tyngde og rettesnor i livet. Slik An-Magritt utvikler seg til en rakrygget og rettskaffen kvinne i et miljø med mye kiving, bakvaskelser og sneversyn.

Om Kristofer Leirdals An-Magritt-skulptur skriver Store norske leksikon:
”Det tunge, horisontale i Hovi-stuten kontrasteres mot An-Magritts ranke skikkelse som et bilde på de åndelige krefter i hverdagsslitet. Billedhuggeren har hatt Falkberget-sitatet “Det oppreiste sinn står i loddesnorens tegn” som ledetråd for dette hovedverket.”

Falkberget-Ringen og Åse Berg (som har skrevet sitatboken I loddesnorens tegn) knytter bokens avslutning også til okkupasjonen av Norge i 1940:
”Da Johan Falkberget avsluttet An-Magritt i det okkuperte Norge høsten 1940, brukte han lang tid på å finne riktig slutt. Det ble
– – – Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn.”

Vil gjerne høre flere synspunkter!

Falkeberget står på småkårsfolkets side, la det ikke herske tvil om det! Jeg vil likevel spørre, skaper forfatteren inntrykk av bøndene som griske mennesker som forsømmer gård og grunn for drømmen om raske penger i gruveindustrien? Om grådighet som tar overhånd? I så fall bør bildet problematiseres og modereres. Det harmonerer dessuten dårlig med mitt inntrykk fra Christianus sextus.

Kongen ga det mektige ”Røros Kopperverk” enerett på naturressurser, mineraler, skog og vassdrag, innenfor et stort område (kalt Circumferensen). Bøndene ble pålagt pliktarbeid for kopperverket. De hadde plikt til å selge produkter og varer til Verket, til å utføre transportarbeid og å drive ved- og kullproduksjon for Verket. Bøndenes tid og krefter strakk ikke til når det gjaldt arbeid på egne gårdsbruk.

Ingen ville kaste bort tiden på noe så dumt og ulønnsomt som å svinge en ljå,
En urgammel drøm fødtes på nytt: drømmen om velstand!

Jeg leser dette som et uttrykk for hvor hardt livet som fjellbonde var. Små gårder, karrig jord og kort vekstsesong. Og alt slitet til tross, fattigdom og hungersnød var hverdagen. Nå ga gruveindustrien håp om et bedre liv, om brød og velstand. Men heller ikke ”den nye tid” innfrir forventningene. Det er i dette perspektivet må vi se bøndenes og arbeidernes desperate rop om penninger, penninger. Hvordan de suggererer hverandre, pisker opp stemninger og tviholder på drømmen. Ingen (An-Magritt er unntaket, den ene som får det til) tør slippe drømmen om et bedre liv, hva har de da igjen.

Jeg vil derfor ikke overføre situasjonen i Rørostraktene på 16-1700-tallet med dagen overskudds- og forbrukersamfunn.

Derimot har jeg tenkt på en annen parallell. Gruveeventyret skaffet vekst og rikdom til landet. Men på bekostning av naturen, miljøet og andre næringer. Eksempler er jordbruket og skogbruket. Rørosvidda ble snauhugd for å dekke smeltehyttenes behov for ved og kull.

Med våre dagers oljeeventyr skjer mye av det samme. Oljen gir enorme inntekter, men naturressursene utnyttes i forrykende fart og natur og klima blir skadelidende. Oljeindustrien sluker arbeidskraft og kompetanse, mens andre næringer legges ned. Både i gruvedriftens dager og i oljealderen blir penger og menneskelige ressurser kanalisert til de nye næringene – så lenge de varer.

Dette er en kommentar også til første avsnitt i ditt utfyllende og treffende innlegg, Bjørg, og flere. Jeg vil gjerne høre andres synspunkter på mine tanker.

Det er vel ganske enkelt slik at Falkberget skrev romaner og ikke historiebøker. Romanforfattere "bruker" historiske begivenheter som poeng i forhold til handlingen, og her har vel Falkberget valgt å rette søkelyset mot andre begivenheter enn dette. I Nattens brød er det de pliktarbeidende bøndene som er i fokus, og An-Magritts kamp handler mest om å bevisstgjøre sine medmennesker om hva som er viktigst: Penger eller brød.

Dette skulle jeg gjerne ha gitt deg et dryss med stjerner for! Du setter ord på så mye av det jeg har tenkt og følt hver gang jeg har lest disse bøkene. Av alle kvinneskikkelser i norsk litteratur er An-Magritt den som har grepet meg mest. Kristin Lavransdatters vekst og modning blir bare en skygge i sammenlikning - bare les videre!

At Falkberget var "de elendiges advokat", går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap. Og når jeg sier RØD, mener jeg virkelig rød. Kristentro og sosialisme ligger i bunnen av alt jeg har lest av ham.

Ja, hvem er Hedström? En gåtefull kølfogd, som dukker opp litt her og litt der. Skytsengel er et stort ord - foreløpig får vi vel bare konstatere at han har spesiell omsorg for sin "Morlilla". Ibsen skrev at den er sterkest som står alene, men her får vi en annen vinkling: Den sterke blir sterkere med gode hjelpere ved sin side.

Noen uferdige strøtanker etter at boka er lest ferdig. Jeg vil begrense meg til noen av temaene som tas opp – her er det mye å ta av! (Teksten under røper noe av bokas handling.)

Allerede i tredje kapittel kommer temaet som går igjen i hele boka: Den virkningen det får på samfunnet at gruveindustrien kommer og får bøndene til å vanskjøtte gårdsdrifta. De dyrker ikke mat lenger fordi de kjører malm og brenner kull til Cornelia Smeltehytte.
Ingen ville kaste bort tiden på noe så dumt og ulønnsomt som å svinge en ljå,
En urgammel drøm fødtes på nytt: drømmen om velstand!.
Grådigheten tar overhånd, de drømmer om penning, penning - et ord som gjentas mange ganger underveis. I kapitlet Luzifers søndagsnattbarn står det: I gammel tid – før smeltehyttenes dager – drømte oppsittere og selveiere én felles drøm: Mer jord! Jord! Jord! Nå hadde drømmen fått et annet navn: Penning! Penning!
Ordet fra Helvete fikk en himmelsk klang.
Og i kapitlet An-Magritts prestetiende: Penning er neppe Guds gave. Nei Guds gave er kornet. Dette kommer igjen i kapitlet Garp-Magritt: Alt var snudd opp ned. Grønn mark og blomster og sol i liene reknedes ikke lenger for Herrens velsignelse. Tidlig vår skaffet stråfór og modent korn – men ingen penning. Og et liv uten ort og sølvdaler holdt de for å være totalt forspilt.

Jeg har også tenkt litt på tittelen Nattens brød underveis, og synes Gretemors tanker om dette fremdeles virker ganske sannsynlige. I kapitlet Voksen i morgen, står det for eksempel Her rådde natten i mangfoldig forstand. Vold og fyll. Overtro og drifter. Angst og liderlighet.
Og Enkene ante ikke noe mer forjettende enn å kjøre malm til Kammertjenerens smeltehytte. Hver sten i karmen liknet et stykke brød.. I kapitlet Garp-Magritt: Kampen gjaldt sten. Nei brød!...I det hele tatt forvekslet de alle sammen brød med sten.

Så avsluttes boka med at An-Magrit lover Hovistuten at de snart skal pløye, og at det skal bli triveligere enn å slite hund for Kammertjeneren i lortdikene. Neste bok heter plogjernet, så da vil jeg tro at hun holder sitt løfte?

Et annet trekk ved boka er gudstroen som gjennomsyrer hele teksten; gudstroen både som trøst og som maktmiddel. Og jeg synes Messias-symbolikken dukker opp både i forholdet mellom Johannes og An-Magritt og mellom Hestejelkeren og Pistolen. Da An-Magritt holder på å fryse i hjel, fantaserer hun om at hun går oppover Golgata. Hun spør etter Johannes, men Johannes er død. Han har alt ligget tre dager i graven.

Han skriver også mye om urettferdigheten, og det er klart hvor sympatien ligger. Haagen Ringnes har sagt at Falkberget formulerte sin livsoppgave slik: Å bli de elendiges advokat. Det er han i aller høyeste grad i denne boka. Her finner vi utsagn som: Ingen lommetyver i verden kunne vel sidestilles med konger og fyrster. Også fra hverandre stjal de verre enn ravner. Den fattige lommetyv havnet i galgen og uinnvidd jord. Og den rike under kirkegolvet. og Hvor var rettferdigheten? Den sov! I urettens armer. Likheten med Victor Hugo er iallefall til stede i tematikken, men språk og fortellerteknikk synes jeg er ganske ulik.

Jeg ser også denne boka som en hyllest til medmenneskeligheten og det å tørre å stå opp som et helt menneske. An-Magritt går en lang vei fra å leve som et dyr og til „å få en sjel“. Johannes sier at hennes sjel skal frigjøres fra sitt kvartz. Gjennom kjærlighet og det å bli sett, vokser hun og lar seg ikke lenger styre av skam og folkesnakk. Med en ukuelig livsvilje unngår hun samme skjebne som Kjempen fikk i sin skam. I kapitlet Garp-Magritt triumferer hun – nå kan ikke utnavnet lenger ramme henne. An-Magritt vant – vant over en skugge i sitt eget sinn.

Og som sagt – her er det ennå mye mer å ta av, men hverdagen kaller så jeg får slutte for i kveld. Gleder meg til å se hvilke tanker dere har gjort dere etter å ha lest ferdig boka.
Og hvem er egentlig kølfogden Hedstrøm?

"Ytterst få hadde nistebrød i spannene. Kornet vokste ikke lenger. Åkrene tørket i stri vind og kaldt solskinn. Og jorden fikk knapt mer væte enn de tårer kvinner og barn gråt når de i Guds namn kastet utsæden i molden."

Sjølv om eg sit her med ein kopp god, varm te og med vannbåren varme i golvet, sit eg og kulsar i rein solidararitet med An-Magritt og dei andre oksekøyrarane. Både frost, svolt og slit tærer og tek liv.
Og meir og meir kjenner eg på harmen over det maktmisbruket som kyrkja praktiserer! Nestekjærleik er der ikkje flust av, akkurat!
Har ikkje så mange sidene igjen..... etter dette må eg finne meg noko meir lystelig før eg evt startar på neste bok.
Men - det er sjeldan eg les ei bok så fullspekka med gode, overraskande språklege bilde!
Poesi i prosa!

I forbindelse med oppgaven din vil jeg anbefale Hans Christian Cars' bok, Tro Vett Vanvett.
I boken blir eksistensielle spørsmål diskutert av seks gode venner med ulikt livssyn. Her diskuteres og filosoferes det over vitenskapens betydning for, og religioners rolle i menneskers liv, og i vår utvikling.
Jeg har en mistanke om at boken kan være til like stor hjelp som enkelte av innleggene i denne tråden. :)
Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes på Human Etisk Forbund's nettbutikk.
Uansett, lykke til med oppgaven!

Å argumentere for eller mot guds eksistens, er meningsløst. Gudstro dreier seg om nettopp det -å tro. (Må virkelig en ikke-troende opplyse om det :-))

Han har noe av det vakreste jeg har lest av eldre norsk...

En kvist fra Guds tre
Så vakker skildringa av nyperosa er - og i så sterk kontrast til det røffe, vanskelige livet i Bergstaden, der gjelda er botnlaus, der dei no står i fare for å miste alt!
Nyperosa som blomstrar utanfor veggen er så stort for Kiempen - det må vere eit signal frå Guds rike; ...den skulle vel aldri være hin tårekvist stridsmennene rykket opp i Kaifas urtegård og flettet tornekronen av - all pinens krone de satte på Jesu Kristi hode.

Har ikkje lese så langt, men innhaldet er gripande, språket er poetisk ( sjølv om ein del ord er ute av språket vårt no) - mange av dei språklige bilda er både overraskande og sterke.Religion og gudstru står sterkt, også mellom dei u-utdanna, råbarka malmkøyrarane.
Det er ikkje første gong eg les boka, likevel gjer det inntrykk.