Noe av den samme tankegangen finner du i dette diktet av Astrid Krog Halse:

Nyåret møtte deg nakje

Nyåret møtte deg nakje
og du ska få på det kle'e.
Ei stjerneklår natt fekk du vakje
og vente i von og gle'e.

Kvar dag ska du tvinne dei trå'an
så sia ska smettas ti vev.
Ska mønstret bli gle'a ell' tåran
Du veit vel kva nyåret krev?

Røser og vakraste lettin
ska kappa åt nyåret hå.
Og gløm ikkje tå du ska smett inn
i veven ein gulltvinna tråd.

Den gulltvinna tråden ska skine
når året er kome på hald -.
For varme er tankane dine
om verda ikring deg er kald?

Diktet står i samlinga Oska og elden.

Jeg tenkte vi kan starte det nye året med å anbefale hverandre forfatteres dagbøker og/eller notatbøker og brevsamlinger. Det er sjeldent man leser slikt. Men innholdsmessig så står det mye interessant i slike bøker. Ikke bare hvorfor forfatteren skrev det og det verket - men hva som kanskje trigget det.

Her er mine anbefalinger:

Albert Camus notatbøker (var på ifjor et arrangement hvor Ketil Bjørnstad anbefalte det!)
Vår egen Olav H Hauges Dagbok 1924-1994 og Brev 1970-1975
Witold Gombrowicz: Dagboken 1953–1958

Ønsker dere alle her inne et flott Nytt År.

Takk for dette året sammen med dere. Takk for felleslesningene, alle boktips og diskusjoner.

Nytårsnat.

Nu tier vel dagens stemmer,
og jorden sin smerte vel glemmer.
Hvor verden er øde og stor og forladt -
Sylvesternat!

Det pusler om grantræets rødder,
det tripper med tuden små fødder.
Det ånder så tungt gjennem skog og krat
Sylvesternat.

Det skraber så skarpt på min rude,
der tuder en hund langt ude.
Og stjerneskud tændes og slukkes brat
Sylvesternat.

Vilhelm Krag

Har du et dikt om nyttår eller andre merkedager/veiskiller? Jeg fant dette diktet av Kolbein Falkeid i dag:

ÅRSSKIFTE

Nå gløtter tiden
på timeglasset:
- Et sandkorn faller.
- Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.

Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket -
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier.

Eg likte det eg såg, eg! - Spesielt godt likte eg scener og setting. Fantastiske bilde! Var svært fornøgd med å få Dickens som underhaldning i romjula. Har alle episodene opptekne , så eg kan sjå det igjen - om eg får lyst. (Kanskje etter ein repetisjon av boka?)

Jeg er litt feig sånn at jeg veldig sjelden avbryter ei bok, jeg vil helst vente så lenge som mulig for å gi boka en rettferdig sjanse. Og ofte kan det ta litt tid å komme inn i bokas rytme og få utbytte av det jeg leser. De to bøkene jeg kommer på akkurat nå som jeg har slitt med i begynnelsen, er Falkbergets An-Magritt og Lenz' Tysktime. I An-Magritt slet jeg med språket. Det ble en tung blanding av gamle dialekt-uttrykk, tysk, latin og svensk som skapte liten flyt i lesingen til å begynne med. Men så løsnet det, og historien om An-Magritt bare vokste og fengslet meg mer og mer. Tysktime synes jeg ble veldig langsom i mange partier, så jeg måtte "være i en langsom rytme" selv før jeg greide å se historien.

Så er det ikke alltid at det gir den helt stor opplevelsen selv om en sliter seg igjennom ;-) Jeg vil ikke si at det har vært bortkastet tid likevel (er det så ille så avbryter jeg...), men Dickens' Store forventninger ga meg ikke så veldig mye.

Jeg lurer jo litt på hva det er som får meg til å fortsette å lese de bøkene som butter litt imot, og det er nok en forventning om at det kan komme noe det er verdt å slite litt for. Så leste jeg denne artikkelen i Adresseavisen i går: Kunsten å lese. (Vær oppmerksom på at du må scrolle en del fpr å få fram artikkelteksten under bildet.) Ivar A. Bjørgen snakker her om at det må være noe i boka som kan løfte og bevege deg. Hvis du i tillegg vil at boka skal sette spor i deg, må du bidra selv med å sette deg inn i forfatterens opplegg og vurdere tankene bak. Sitat: Avgjørende for utbyttet av den aktive lesningen er i hvor stor grad det er noe å oppdage ved å søke etter konstruksjon og mening. Igjen kan altså utbyttet skyldes både forfatteren og deg.
Og det er kanskje dette som avgjør om vi sitter igjen med følelsen av at det har vært verdt strevet eller om det ikke har gjort noe særlig inntrykk på oss?

Jeg skal kose meg med Narnia-bøkene,greit å avslutte dette året med fantastiske eventyr.

Ja, ikke sant? Den festet seg godt og sitter fast ennå. Gøy at andre også likte den.

Mitt første møte med bøker. Jeg var 8 år og levde i motbakke. Denne boken traff meg rett i hjertet, og jeg slukte deretter Bøgenæs i flere år etterpå. Aller størst inntrykk gjorde likevel møtet med Kitt. Gjenkjenbart og en historie som ga et håp om noe bedre senere i livet.

Jeg syntes språket i første boken var tung og det drepte lesegleden veldig.
Vurderte flere ganger om jeg skulle fortsette, men som tidligere nevnt fortsatte jeg fordi du med flere oppmuntret til å fortsette, samt at jeg ble veldig glad i An-Magritt.
Andre boken føler jeg er lettere å lese siden jeg nå har fått språket mer innunder huden.

Når jeg startet leseprosjektet så var målsettingen å lese en bok i måneden, altså i nov. des. jan. og feb. Jeg ser at dere leser raskere enn det og derfor er det vanskelig å henge med i diskusjonene.

Plogjernet nyter jeg å lese og An-Magritt har jeg hvis mulig blitt ennå mer glad i. Veldig glad for at jeg ikke avsluttet Nattens brød og diskusjonstråden følger jeg med på fra sidelinjen, men jeg skal forsøke å bidra litt der :)

Jeg leste denne boka/disse bøkene med stor glede og iver på slutten av 80-tallet. Nå er både boka, verden og jeg en annen. Fortellingen er på mange måter mer aktuell i dag siden vi nå omsider står oppi både finanskrise og den lenge varslede miljøkatastrofen. Samtidig er boka blitt "gammel". Det er noe med den allvitende fortellerstemmen (som forklarer mer enn den behøver) som gjør at jeg liker boka mindre enn den gangen. Eller kanskje det er jeg som er blitt en mindre raus leser? Jeg er litt usikker på om jeg skal gidde lese ferdig, men å relese bøker gir jo også et innblikk i hvem man en gang var, og det kan jo være interessant. Noen som har lest den i det siste?

Hvor er kvinnene? Ja, det er et betimelig spørsmål. Det er fristende å tenke at Falkberget setter An-Magritt på en pidestal - andre kvinner finnes jo ikke i hennes verden. De vi så langt har stiftet bekjentskap med, er vel stort sett bare den nødstedte bøxel-enken som kjørte malm, og fjøstausen i arresten - begge søkte tilflukt under An-Magritts beskyttende "vinger", og ingen av dem hadde livets rett.

Det kan vel ikke være tvil om at Falkbergets tenkemåte var farget av mannssamfunnet der han hadde røttene sine. Noen feminist var han avgjort ikke, så An-Magritt er trolig resultatet av et ønske om å framstille en unik "redningsperson" for et samfunn og en levemåte som var i ferd med å gå i hundene.

Nydelig oppsummering, Marit.

Det som har rørt meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for ungjenta og tar seg av henne? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

Også jeg har bitt meg merke i An-Magritt søken (eller lengsel) etter foreldrene, som hun aldri har kjent. Du formulerer det fint, Marit, når du sier at det begynner å gå opp for henne at faren ikke bare er en fjern, foraktelig overgriper. Hun er opptatt av moren og hennes skjebne og leter etter sin egen identitet.

Rørende er vennskapet mellom An-Magritt og dyrene, spesielt Hovistuten. Det er nesten så jeg tenker at oksen er den som står henne nærmest. De forstår hverandre på en helt spesiell måte.

Hovistuten slengte det store hodet inn til siden og lydde. Den skjønte visste bedre alle gudsordene enn bøxelsitterne og leilendingene i kløvvegen. Helst likte oksen at hun sang en salme til den. Da spisset den ørene – ellers var Hovistuten en taus mann. Han sa ikke mer enn han kunne stå inne for.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Johannes er atter en gang ferdiglest - om man nå noen gang blir "ferdig" med dette verket. Det dukker stadig opp nye innfallsvinkler, nye formuleringer og nye småting som jeg ikke har bitt meg merke i tidligere.

For meg er dette først og fremst en vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Jeg fikk stadig assosiasjoner til noen strofer av Jan-Magnus Bruheim mens jeg leste:

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre ...

Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.

Iblant skimter vi Ole soldat ute i kulissene - han får mer plass her enn i de foregående bøkene, og det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper.

Og den allestedsnærværende kølfogden er like gåtefull. De små og store gåtene er nok noe av det jeg elsker mest i disse bøkene: Aldri vil jeg kunne avslutte siste kapittel og si at "nå er endelig alt falt pent på plass".

Jeg er nok noe 'spesiell' i mange av deres øyne da jeg alltid fullfører boka jeg har begynt på. Uansett. Noen vil si det er å å kaste bort tiden men jeg, jeg er ikke så opptatt av tid og hvordan å bruke den best mulig. Jeg setter pris på følelsen av disiplinen, utfordringen og oppnåelsen det å lese bøker som er tunge eller som ikke falt i smak gir meg. Jeg må også påpeke at om jeg ikke liker boken etter endt lesningen kan jeg slakte den med god samvittighet.

Jeg lurer på hvilke bøker andre har slitt seg igjennom/ følt at var krevende å lese og konkludert med at det var de verdt?

• Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine står øverst på listen.
  Positive: Språket er en drøm. Boka er pakket med gode sitater og livsvisdom.
  Negativt: Den er kjedelig. Det hender ingenting samtidig som det hender noe hele tiden bare at forfatter toner dette ned til det søvnige. Historien er også tragisk og forbausende negativ (dog ikke så negativ som jeg trodde den ville være!) Romanen har fått terningkast seks av meg, den.

• Kentauren av John Updike
  Favoritt boken til Watanabe i Norwegian Wood av Haruki Murakami (derfor jeg lånte Kentauren på biblioteket). Språket er vakkert og godt men historien er meningsløs og sær.

• Hell's angels av Hunter S. Thompson.
  Journalistiske bøker er ikke helt min stil. Likevel lærte jeg en hel del og jeg er ikke lite stolt av å ha fått meg gjennom den.

• Sataniske vers av Salman Rushdie. For en forfatter! Nå i ettertid fremstår historien som levende og stødig. Men spennende, det er det ikke. Litt sånn som Reisen til nattens ende: Hvor vil forfatterne hen? Kommer vi frem snart?

• Silmarillion av John Ronald Reuel Tolkien. En bok jeg svært gjerne vil lese om igjen. Sammen med resten av alle leste og uleste bøker av Tolkien.

Og hvilke du slet deg igjennom og konkluderte med at dette var bortkastet tid?

Bortkastet tid vil jeg vel ikke kalle det, man må jo lese dårlige bøker for å vite hvordan gode bøker føles. La meg heller kalle det bortkastet tid fra forfatterens side:

• Et forbløffende, talentfullt, dypt rystende verk av Dave Eggers. Biografisk bok. Forfatteren frastøter meg. Ikke bare for at han var uhygenisk men også fordi jeg hverken satte pris på arbeidet hans (drev et klissent dårlig kjendismagasin) eller personligheten hans, Når jeg skriver dette rynker jeg på nesa bare av å måtte tenke på denne boka.

• Første spørsmål av David Nicholls. Hovedpersonen frastøter meg. Jeg liker ikke 'skrivestilen' til forfatteren (stilen jeg ikke liker, språket hadde jeg ingenting i mot). Boka er også fylt med klisjeer (dårlige klisjeer sådan).

• Mørkets elsker av J.R. Ward. Søppel. Jeg lo meg gjennom hele boka.

• Der regnbuen ender av Cecelia Ahern. Grusomt.

• Miss Peregrine og øyas hemmelighet av Ransom Riggs. Tåpelig.

• Mennesket og maktene av Olav Duun. Faktisk. Min søster ville så gjerne jeg skulle lese den. Tvang meg gjennom. Hadde det ikke vært for alle analysene jeg leste på nettet om boken etter endt lesningen hadde det meste av bokens gode kvaliteter og poenger gått meg hodet forbi. Språket er tungt også.

• Stormfulle høyder av Emily Brontë. Mørk, dyster, ondskapsfull, deprimerende!! Tvang meg gjennom. Gråt av lidelse underveis. Ville det aldri noen ende ta?

• Store forventninger av Charles Dickens. Dickens vet å dra det ut i langtekkelige (han også, merk Emily Bronte).

Nå fikk du et lengre svar enn jeg hadde planlagt men jeg ble så ivrig.

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke

Bokanmeldelse: http://www.aftenposten.no/kultur/Velskrevet-og-sympatisk-om-elementar-livsvisdom-7020622.html

Noko av problemet med dette, er jo at tidsand, kultur og mentalitet kan vera so mykje, kanskje særleg i eit so vidt og divers land som USA. Men moglege tillegg til denne lista kan til dømes vera On the Road av Jack Kerouac, Grapes of Wrath av Steinbeck (ser du har inkludert East of Eden, den må eg innrømma å ikkje ha lese), The Great Gatsby av Fitzgerald, eller Paul Auster, Jack London eller Edith Warton.