Det er ikke så ofte jeg leser grafiske romaner, men denne har fått så gode omtaler at jeg ble nysgjerrig. Det er en rørende historie fortalt på en stillferdig og delvis dvelende måte. Gode tegninger med mange detaljer gir liv og en ekstra dimensjon til historien om hvordan pliktfølelse og manglende kommunikasjon kan ødelegge. Anbefales!

En helt, helt spesiell leseopplevelse!

Noen ganger er det med litt undring at jeg registrerer at en debutroman blir et fenomen, en sånn som "alle" ønsker å lese - og så er det egentlig ingen som klarer å si noe veldig fornuftig om hva boka egentlig handler om. "Dam" er en slik bok. Dersom jeg ikke på forhånd hadde visst at dette faktisk er en roman, ville jeg ha brukt litt tid på å finne ut akkurat det. Boka er tilsynelatende nokså fragmentarisk, men det som gjør at den tross alt henger sammen, er at den samme kvinnelige hovedpersonen går som en rød tråd gjennom den, og at tematikken er at hun har isolert seg på landsbygda. Det er hun som er jeg-personen i boka. Vi får aldri vite hennes navn.

I alle fall - Claire-Louise Bennett er engelsk, men bor i Irland. Hun har skrevet både noveller og essays, og disse er blitt publisert i The Moth, The Irish Times og en rekke andre steder i følge forlaget. "Dam" er hennes første bok. Så var hun likevel ikke et ubeskrevet blad før denne boka kom ut. Da så!

Claire-Louise Bennett var til stede på Litteraturfestivalen på Lillehammer på forsommeren, og selv om jeg ikke var der, var jeg så heldig å komme over en streamet utgave av samtalen mellom henne og Karl Ove Knausgård. Det var neppe tilfeldig at det var han som intervjuet henne, siden han er en av eierne bak forlaget Pelikanen som har utgitt boka på norsk.

Bare for å ha sagt det med det samme: Det er nesten ikke mulig å beskrive denne boka. Den må oppleves! Still inn sansene på de vareste og mest følelsesladede innstillingene, og jeg lover deg en helt utrolig leseopplevelse! Jeg var innom hele spennet i følelsesregisteret mitt. Mest latteren, for å være helt ærlig. Det er nesten ikke den ting som ikke blir beskrevet og det på måter man aldri har tenkt på før.

"En deilig dyp og bred vinduskarm uten panel, bare den pussede muren, sval og fin: det perfekte stedet for en bolle. For flere boller i grunnen, rett og slett flere boller. Vinduskarmen er så dyp at den kan romme tre temmelig store boller uten å virke det minste overfylt. Da blir det ekstra tiltalende å pakke ut sykkelveskene og dandere alt med omhu i bollene i vinduskarmen." (side 10)

Eller når vår jeg-person beskriver seg selv:

"Det ville ikke være grepet helt ut av løse lufta å antyde at jeg, generelt sett, kan ligne på og innimellom ha utstrålingen til et menneske som dyrker jorda. Det vil si at jeg innimellom kan oppfattes som jordnær i ordets aller snevreste forstand. Men sannheten er at jeg har dyrket fram svært lite og bare nærer en viss høflig nysgjerrighet overfor hagearbeid." (side 13-14)

I en stream of consciousness der vi kun får vår jeg-persons perspektiv på det som skjer, følger vi henne i alle hennes tankesprang, fra det ene til det andre. Som da hun av grunner "som bestemt nekter å la seg huske", sitter inne hos naboen, mutters alene med kåpen på, mens hun tenker på naboens forberedelser til "den store dagen" og hvor hun selv har ønsket å forære et lite bidrag - enten det nå var vimpelranker eller en eske med sugerør. Underveis er det så mange digresjoner at det ikke er det minste rart at verken hun eller vi som leser, greier å holde tråden.

Når vår jeg-person beskriver sitt eget forhold til det annet kjønn, opplevde jeg både at jeg lo og at latteren satte seg litt fast i halsen. Hvor tar hun det fra? tenkte jeg underveis.

"... At jeg sjelden klarer å opparbeide meg noen nevneverdig begeistring for det annet kjønn med mindre jeg er full. .... Dermed måtte jeg vedgå at jeg fram til ganske nylig hadde vært mer eller mindre full det meste av tiden. Hvilket for det første innebar at slike selvransakende gjennombrudd som det jeg akkurat da opplevde, aldri før hadde fått anledning til å oppstå, og for det andre innebar det også at jeg høyst sannsynlig hadde latt meg lure inn i en lang rekke overbevisende, men i realiteten falske forelskelser. Såpass ny og overbevisende var denne tanken at jeg måtte la den ligge en stund mens jeg feide over gulvene, men da jeg hentet den fram igjen etter en liten stund, fremsto den plutselig flat og komplett ufarlig, mer som den typen artige frekkheter man iblant kan lese på fargesterke postkort med bilder av freske husmødre iført glinsende slengbukser i tropiske grønnsjatteringer. Det har ikke noe å si, sa jeg til meg selv, du driver bare på med litt forskjellig og har det gøy mens det pågår, ikke tenk mer på det. ..." (side 56-57)

Eller når hun vurderer muligheten for å ta livet av seg ved å stikke hodet inn i stekovnen, men konstaterer at produsenten av Baby-Belling-komfyrer må ha vært svært klar over hva slags kunder produktene deres vil brukes av og hvilke mørker tanker og morbide tendenser slike mennesker kan tenke å ruge over, fordi muligheten for å få hodet inn i ovnen på en behagelig måte er nokså små ...

Hva skjer egentlig når man er syk og forsvarsverkene ligger nede. Er man ikke helt seg selv, eller er det nettopp da man er seg selv mer enn noensinne? Når man er redusert til sine aller mest lidenskapelige understrømmer ...

"Takket være min grunnleggende umodenhet - kjennetegnet ved en hardnakket mangel på ambisjoner - utgjør ikke virkelige hendelser så stor forskjell for meg, ettersom virkningen av dem på sinnet mitt enten er null eller fullstendig smadrende, og jeg derfor naturligvis må sette spørsmålstegn ved hvorvidt min egen evne til å danne minner står i noe som helst samsvar med det som faktisk skjedde - skjellsettende opplevelser og den slags inkludert. Når det er sagt, utviser derimot drømmene mine en ganske imponerende teft for minner - jeg drømmer aldri om fortiden, ikke om den ytre fortiden, men ganske ofte kan jeg for eksempel drømme om dagdrømmer jeg hadde da jeg var mye yngre - ved trær, bak gardiner, den slags. Skjønner du?" (side 174-175)

Nei, det er ikke alt vi skjønner. Likevel er det fascinerende å bli kjent med romanens jeg-person og hennes tidvis nokså forvirrende tanker, der hun sliter med å være tilstede her og nå, og aller mest befinner seg enten i fortid eller fremtid. Likevel er hun nokså bevisst sine egne svakheter, og det på en rent ut sagt fornøyelig måte, som får latteren til å trille både titt og ofte under lesningen. Det ligger imidlertid en sår historie bak, der vår navnløse jeg-person har forlatt en akademisk karriere og har flyktet fra folk, ut av byen for å gjemme seg bort på landet. Det er denne delen av historien, det hudløse, som gjør at latteren noen ganger setter seg litt fast i halsen. Alle henvendelsene til oss lesere - "skjønner du?" - oppfattet jeg som et behov for en slags anerkjennelse som mangler i resten av hennes liv. Samtidig skjønner vi at opphenget i all verdens vesentlige og uvesentlige detaljer i hverdagen, i realiteten er en slags flukt og unnvikelse fra å ta fatt på de større krisene i livet hennes. Som årsaken til at hun i det hele tatt befinner seg der hun er, og ikke tar opp igjen det livet hun har forlatt ...

Etter å ha vendt den siste siden, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke.

Jeg kan ikke få fullrost denne romanen nok!

Det er såpass lenge siden jeg leste denne at jeg ikke husker så mange detaljer, men jeg syntes det var en usedvanlig god bok da jeg leste den. De tidlige bøkene til Linn Ullmann var jeg ikke så begeistret for, men fra denne boka og utover har hun imponert meg veldig. Så jeg er helt enig med din gode anmeldelse, Ellen.

Vår evne til medopplevelse er alt. Verden lukker seg ikke opp med noen annen nøkkel.
Alf Larsen

Samvittighet er oppløselig i privilegier, alkohol og troen på egen storhet.
Jan Mehlum

Min bok «Kollektivet Bergsligata 13» er ferdig!
Norges eldste bokollektiv har fått sin historie fortalt.

Høsten 1971 gjøv 17 unge mennesker med sterke meninger, humor og en usvikelig tro på egne krefter løs på en bygård i Trondheim. Planla, finansierte og organiserte. Diskuterte, holdt husmøter, fattet vedtak og utga sin egen avis med det megetsigende navnet Tretten. De bygde det som skulle bli Norges største og lengstlevende kollektiv. En formidabel oppgave!

Jeg har fulgt kollektivet fra pionertiden, da «naboene så på oss med skrekkblandet nysgjerrighet» og Jon beroliget: «Vi var aldri et løssluppent hippiekollektiv, men et gjennomorganisert kollektiv, skikkelighet satt i system. Det fantes ikke et mer puritansk hus i Trondheim i 1975 enn Bergsligata 13.» I de entusiastiske 1970-årene var huset gjennomsyret av politisk engasjement og kraft. I 1980-årene fungerte det som et teaterverksted for byens frie teatergrupper. Rekvisittlageret lå på loftet, prøvescenen i fellesstua eller bakgården. Og frem til dagens: «Vi lever sammen nesten som normale folk. Naboene vet ikke engang at vi bor i kollektiv.»

Omkring 285 barn og voksne har hatt sitt hjem i Bergsligata 13. I boken forteller mange av dem hvordan fellesmiddager, husmøter, vaskerutiner, dugnader og sosialt samvær binder dem sammen. Men også om skuffelser, misnøye, ensomhet og konflikter. Alt i alt har kollektivet gitt så mange et trygt og godt hjem, erfaringer for livet, vennskap og tilhørighet. Johanne konkluderer fritt etter Haldis Moren Vesaas: «Meir enn eg gav, fekk eg att».

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt – både ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. I boken reflekterer jeg over hvilke faktorer som bidrar til å lykkes, og hvilke fallgruver man kan falle i.

«For oss som ikke var en del av Bergsligata 13 og heller ikke deltok i politikken på venstresiden, er dette likevel en reise i vår egen ungdom. Dette er historien om noen ildsjeler som ville noe, og som fikk sine mål gjennomført.»
Liv Wiborg, samfunnsviter og faglitterær forfatter

Du kan lese mer på nettsiden min

Det var i A-magasinet til Aftenposten i sommer at jeg leste et intervju med Per Schreiner om romanen han har skrevet og som ble utgitt på Tiden Norsk forlag i 2017: Elster, Andresen, Dahl. Der sier han blant annet dette:

«– Vi tenker at vi er individualistiske og kan gjøre hva vi vil. Men noen ganger blir det veldig tydelig at valgene er strengt regulert. Folk lever ganske likt og oppfører seg på samme måte. Til tross for at det kanskje ikke gjør dem særlige fornøyde. Der blir forholdet vi har til hytta vår et godt eksempel.»

Schreiner tror forventningene til «hyttekos» er urealistiske i mange familier.

«– Vi stresser med å gjøre det hyggelig på hytta. Forventningene til at det skal være hyggelig å være der sammen er så store. Det er lett å bli skuffet, mener Schreiner, som selv har hytte på en øy i Vestfold. Han deler én sommermåned der med lillesøsteren sin.»

Jeg eier ikke hytte eller har andeler i en hytte. Et helt bevisst valg. Jeg foretrekker å bo på hotell når jeg reiser bort. Flere må-oppgaver enn de som påløper ved å eie enebolig, ønsker jeg ikke å bruke ferie og fritid på. Heller ikke å bruke tid til å sitte i bilkø i helgene. Ikke har jeg et temperament som passer til hyttelivet mange bedriver - jeg synes personene i romanen til Per Schreiner tross alt er generøse.

Hovedpersonen har tilgang til tre hytter. Elster-familiens hytte som han og familien tilbringer påsken på:

«Hytta på fjellet deler vi med mor. Vi er der nesten en hel uke, men allerede etter fire dager begynner jeg å få nok. Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»

Dahl – stedet etter faren, dit de reiser i jula

«Hvis vi blir flere dager på Dahl, vil Hege etter hvert bli mindre vennlig, og til slutt vil hun bli nesten taus. Hun har aldri likt seg der, men hun innrømmer det ikke. De gangene jeg har forsøkt a snakke om det, har hun bare sagt at det holder med noen dager. Jeg føler meg hjemme, men Hege føler at hun er på besøk. Jeg har foreslått at vi kunne bygge en hytte på tomta oppe på fjellet og feire jul der, men hun har bare blåst av det. Det siste vi trenger, er enda en hytte på fjellet. Når hun sier dette, spiller jeg såret og får lyst til å si noe om somrene hos Andresen, men gjør det ikke.»

Det er en sommer hos Andersen største delen av romanen på 168 sider handler om – familiehytta til kona Hege sin familie. Dit de reiser vår, høst og sommer. En hytte som ligger på et område med flere hytter som eies av familien. Der det er kona Hege som har regien – det er 24. juni når de ankommer hytta i sommerferien:

«Mens vi spiser brød, salat og croissanter som allerede er blitt litt seige, forteller Hege om planene for de neste tre ukene. Hun gjør det avslappet, som om hun finner på programmet mens hun sitter der. Hun snakker om besøk, om turer i skjærgarden, og alt ungene skal lære i løpet av ferien. Med jevne mellomrom spør hun oss om det er noe spesielt vi har lyst til å gjøre, men ingen sier noe annet enn at det høres fint ut. Den yngste nevner bare at hun vil bade en del,
og Hege forsikrer henne om at vi kommer til å bade masse.»

Nå skal ikke jeg røpe hva som skjer denne sommeren – men som omslaget viser må hovedpersonen til pers med gravearbeid. Uansett; her er en stemningsrapport fra hovedpersonen 19. juli:

«Da jeg våkner, husker jeg at det bare er to eller tre dager igjen av sommerferien. Tre, hvis jeg regner med selve reisedagen. Jeg må minne meg selv på å ikke begynne pakkingen for tidlig. Det vil provosere Hege og vise, med altfor stor tydelighet, at jeg gleder meg til å dra hjem. Pakkingen vil foregå kvelden for vi drar, og på morgenen. Hege vil være sentimental, og jeg vil være stille. Det er ikke noe program de siste to dagene, noe som er behagelig. Det gir meg følelsen av å være for tidlig på en flyplass.»

Jeg likte romanen Elster, Andresen, Dahl. Jeg synes han får frem det som forlaget her beskriver romanen skal inneholde:

«Elster, Andresen, Dahl er en morsom og mørk roman om familien, om umuligheten av å unnslippe slekters gang, om rollen man tvinges til å spille på det stedet der en families mekanismer kanskje aller best kommer til syne: på hytta.»

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av forlaget.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Jeg ser den. Og som nevnt har jeg ikke lest romanen – tror ikke jeg kommer til å gjøre heller. Dette var bare ment som en liten faktaopplysning.

Av en eller annen grunn har jeg lenge hatt lyst til å bli bedre kjent med Søren Kierkegaards tanker om livet. Denne boken gir meg den anledningen. Ved å bruke sitt eget liv, tanker og hendelser, tar forfatteren et godt grep i det hun drøfter Kierkegaards syn på det samme. Eller hun spør: hva ville Kierkegaard mene om dette? Boken er lett å lese, men åpner opp for egen refleksjon, så den må ikke leses lett. Livet må læres for å leves.

Eg ser at tredje bind i historia om Ingrid frå Barrøy har kome, og eg merkar meg at omslaget har fått raud farge. Bind 1 var blått og bind 2 var kvitt.

Tankane gjeng til Krzysztof Kieślowski og trefargefilmtrilogien hans Blå, Hvit og Rød, og der kvar av fargane assosierast med mottoa frå den franske revolusjonen; blå - fridom, kvit - likskap, raud - brorskap.

Det er vanskeleg å sjå nokon parallellar mellom handlingane i Jacobsen sine bøker vs i Kieślowski sine filmar (seier eg som berre har lest den første av bøkene, men eg har lest omtale av dei to andre ...). Men kan det tenkast at Jacobsen på annan måte har hatt dei franske revolusjonsideala i tankane? Eller er det fargane i det norske flagget han vil vise til? Eg trur uansett ikkje at fargevalet er tilfeldig.

Fri vilje som motsvar til Vigdis Hjorth sin roman Arv og miljø var faktisk interessant og spennende lesing. Jeg kunne ikke legge fra meg boken før den var ferdiglest. Regner med denne også vil skape debatt. Jeg har omtalt den i Reading Randi

"Hevnroman" som motsvar er ikke av ny dato.

Jeg leser mest romaner. Og de beste romanene er de som gir meg den gode historien.
Ellers liker jeg mye forskjelling innen sjangeren, både oppvekstromaner, historiske romaner, dystopi og krim. Gamle klassiske romaner av forfattere som Hamsun, Skram, Collett, Bjørneboe, Scott, Duun m.fl. liker jeg ofte veldig godt. Det er en grunn til at klassikerne er blitt klassikere, for å si det sånn.

Ellers er jeg også glad i gode noveller, og jeg liker godt historier fra virkeligheten (f.eks. 'To søstre', 'Bokhandleren i Kabul', 'Idas dans' mm.)

Biografier kan være interessante, men selvbiografier er sjelden det. Mange av disse virker å være utgitt for å melke ut en karriere (av et eller annet slag) på hell, og tilføyer lite nytt i forhold til det VG og Se og Hør allerede har meldt.

Jeg sliter med fantasy og det overnaturlige. Noe fantasy liker jeg jo; bl. a. digger jeg Harry Potter-universet. Men når det tipper over og blir helt 'utenfor' blir det rett og slett for mye for meg. Vampyrer og sånt klarer jeg ikke noe med...

Jeg ser også at jeg ofte ikke lar meg begeistre av de typiske bestselgerne. Ofte har jeg høye forventninger, og ender opp med en skuffet følelse. Forfattere jeg styrer unna er disse a-la Kate Morton og Lucinda Riley. Lars Saabye Christensen får jeg heller ikke grepet på.

Føler du deg maktesløs og forulempet fordi privatlivet til deg og familien din blir brettet ut og pakket inn som skjønnlitteratur og påberopt kunstnerisk frihet - kan du alltids svare med samme mynt. Det er det eneste middelet du faktisk har for å få frem din versjon av hendelsene.
Kudos til Helga Hjorth!

Om minner og glemsel

Patrick Modiano (f. 1945) mottok Nobels litteraturpris i 2014. Da dette skjedde var ikke en eneste av bøkene hans lenger tilgjengelige på norsk. Forlaget la mye jobb i å få utgitt tre av hans bøker på nytt, mens en fjerde bok - "Så du ikke går deg bort" - ble oversatt på norsk for første gang og utgitt året etter. Denne siste boka kom for øvrig ut i Frankrike i 2014.

Jeg leste "Gater i mørke" rett etter at den ble utgitt på nytt, og skrev også om den her på bloggen. Jeg skaffet meg dessuten "Søndager i august" og "Så du ikke går deg bort" så snart de var utgitt. Likevel har det tatt mer tid enn jeg trodde på forhånd før jeg fikk lest denne siste.

Litt om forfatteren

Patrick Modiano har en enorm produksjon av bøker bak seg. Jeg teller 28 bokutgivelser på den norske Wikipedia-siden om ham - fra debuten i 1968 og frem til 2014. Mens kun fire av hans bøker er utgitt på norsk, er til sammenligning 14 utgitt på svensk. I tillegg har et par av bøkene hans blitt filmatisert, og han er dessuten manusforfatter bak to andre filmer.

Modianos forfatterskap var så og si ukjent for de fleste norske lesere da han ble tildelt Nobelprisen i 2014.

Om boka

En dag blir forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed, som har funnet en adressebok han har mistet. Mannen insisterer på at de må møtes for at han skal få gitt boka tilbake. Daragane avviser forslaget om å møtes hjemme hos ham, og de blir derfor enige om å møtes ute.

Gilles Ottolini, som er en mann i førtiårene, møter opp sammen med en venninne ved navn Chantal Grippay. Ottilini byr på noe å drikke, og Daragane får seg ikke til å stikke av gårde med det samme.

"Jeg skal være ærlig med Dem ..."
Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt.
"Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres ... bare av nysgjerrighet ..."
Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte.
"De er vel ikke sint for det?"
Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans.
"Hvorfor skulle jeg være det?" (side 12-13)

Det viser seg at Ottilini har merket seg ved et av navnene i adresseboken hans, og det er "en viss Guy Torstel". Der og da skjønner Daragane ikke hvem dette kan være. Navnet sier ham absolutt ingenting. Ottilini forteller ham at han jobber med en kriminalsak hvor dette navnet er nevnt. Saken er svært gammel og han har lyst til å skrive en artikkel om den. Det hele ender med at Daragane går.

For et påfunn, å avtale et møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det ... Tvert i mot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlige opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film ... (side 14)

Dagen etter blir Daragane oppringt av Ottilini, som påpeker at navnet Guy Torstel dukker opp i Daraganes bok "Sommerens mørke". Ottilini skal reise bort et par dager, men lurer på om de kan møtes igjen.

Så blir han oppringt av Chantal Grippay. Hun ønsker å møte ham hjemme hos seg, og Daragane går med på dette. Hun overleverer en fotokopi av dokumentene som Ottilini har tenkt å gi ham, og hun er spent på hva han kommer til å mene om dem når han har lest dokumentene.

Typene var bitte små, som om de var skrevet på en liten reiseskrivemaskin av et slag som det ikke fantes maken til lenger. Daragane hadde følelsen av å dykke ned i en kompakt, ufordøyelig grøt. Av og til hoppet han over en linje og måtte gå tilbake og hjelpe til med pekefingeren. Snarere enn en sammenhengende rapport var det en rekke korte notater på rams i vill uorden, angående drapet på en viss Colette Laurent. (side 33)

Chantal Grippay ringer ham igjen, og de blir enige om at hun skal komme hjem til ham. Det hele ender med at hun advarer ham mot Ottilini. Hun mener at han ikke kommer til å gi Daragane et øyeblikks ro, og at han er en klegg som biter seg fast. Ottilini ønsker å få Daragane til å hjelpe ham med å skrive en bok. "Ikke svar når han ringer ..." råder hun ham. Så går hun og etterlater seg en svart satengkjole i en pose ...

Idet han skulle legge "sakspapirene" inn i mappen av papp, falt blikket hans på bildet av barnet, som han hadde glemt. På baksiden av det leste han: "3 automat-bilder. Ikke identifisert barn. Ransaking og arrestasjon av Astrand, Annie. Grensepolitiet, Ventimiglia. Mandag 21. juli 1952." Ja, det var altså en forstørrelse av et automat-bilde, slik han hadde tenkt i går ettermiddag på hybelen i Rue de Charonne.

Han klarte ikke å ta blikket fra dette bildet og lurte på hvorfor han hadde glemt det blant papirene i "saksmappen". Var det noe som plaget ham, et bevis som det heter i rettsspråket, og som han, Daragane, hadde forsøkt å skyve ut av hukommelsen? Han kjente en slags svimmelhet, en prikking i hårrøttene. Dette barnet, som mange tiår holdt på så lang avstand at det var blitt en fremmed, var han pent nødt til å innrømme var ham selv. (side 50)

Møtene med Ottilini og Chantal Grippay setter i gang mye hos Daragane. Det er så mye han har glemt fra sin barndom, som sakte men sikkert trenger opp til overflaten. Som episoden med automat-bildene ...

Det å skrive en bok, det var som for ham som å blinke med lyshornet eller sende ut morsesignaler beregnet på bestemte personer som han ikke visste hvor var blitt av. Det var bare å strø navnene deres tilfeldig utover boksidene og sitte og vente på at de omsider ga livstegn fra seg. (side 52)

Men han hadde aldri nevnt Annie Astrands navn ...

Det var slik det hadde foregått. Han hadde beskrevet scenen nøyaktig, og han visste at dette avsnittet ikke tilsvarte resten av romanen. Det var et stykke virkelighet som han hadde smuglet inn, en sånn personlig melding man setter inn i avisenes rubrikkannonser, som bare kan tydes av ett menneske i verden. (side 53)

Det blir klart for Daragane at han er nødt til å finne Annie Astrand. Han bestemmer seg for å oppsøke en adresse han har fått, selv om han erkjenner at han selv ikke kan fordra uanmeldte besøk eller folk som trenger seg innpå en på gaten. Underveis blir for lengst fortrengte minner klarere og klarere ... Erindringer om et gjentakende mareritt, der han nettopp har unnsluppet fra en fare. Som om han hadde vært medskyldig eller vitne til noe alvorlig som hadde skjedd for veldig lenge siden ... I tillegg til erindringer om å bli forlatt som barn ...

Min oppfatning av boka

Selv om denne boka er en tynn flis, er den ikke så lettlest som man skulle tro. Årsaken er at hver side er mettet med mening. For at man i det hele tatt skal få noe ut av boka, må man derfor følge godt med. I motsatt fall kommer man til siste side uten å skjønne noe som helst, er jeg redd.

Historien bygges opp som den reneste krimgåte. Men når man tror at det kanskje er en forbryter som er målet for jakten etter det som en gang skjedde, tar man fullstendig feil. Uten å skjønne det leter nemlig Daragane etter seg selv og sine egne glemte barndomsminner. Hva skjedde den gangen? Hva er årsaken til de stadig tilbakevendende marerittene, og hvorfor er alt så bortgjemt i hukommelsen? Tittelen "Så du ikke går deg bort" refererer til angsten for å bli forlatt. En sånn lapp som voksne gjerne utstyrer barn med for at de skal finne tilbake til foreldrene sine dersom man skulle miste hverandre av syne ...

Menneskene vi møter i nåtid kommer og går, for aldri noen sinne å dukke opp igjen. Tilsvarende gjelder den etterlatte sorte satengkjolen. Hvorfor nevnes den når den likevel ikke får noen betydning senere i handlingen? Menneskene har ikke noen annen betydning for handlingen enn å sette Daragane på sporet av sin egen fortid. De blir katalysatorene som får fortrengte minner til å våkne, slik at han kan nøste videre i mysteriet som handler om ham selv. Det er besnærende lesning, men det grep meg likevel ikke. Jeg fikk ikke den følelsen eller opplevelsen jeg som regel får når jeg leser litteratur som virkelig betyr noe. Til det ble det for mange løse tråder og for mange spørsmål vi aldri fikk svar på. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne hva boka handler om og hvor forfatteren vil. Det meste her i livet får vi nemlig aldri 100 % svar på, og når virkeligheten blir for påtrengende svarer kroppen med å beskytte oss. Fortrengning er en overlevelsesstrategi mange tyr til - bevisst eller ubevisst. Dette er hva jeg oppfatter som bokas tematikk. Språket i romanen er litterært og flott - det står ikke på det.

Muligens er dette en bok som vokser ved annen gangs lesning ...

Jeg tror at denne boka ville passet perfekt som film, fordi stemningen i seg selv ville ha vært den bærende kraften i den. Kombinert med de riktige visuelle effektene kan det være mer enn nok til å skape kunst.

Jeg anbefaler absolutt denne boka, men den ville nok ikke stått først på lista dersom jeg hadde hatt mange uleste bøker på vent.

Helt til slutt siterer jeg fra Turid Larsens anmeldelse i Dagsavisen den 29. april 2015:

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Kos deg med den, du, Ellen, så skal jeg fortsette å henge meg opp i at slutten på Game of Thrones ikke er skrevet ennå selv om serien er der ...

En litterær blomsterskatt

Få ting gleder et bokelskerhjerte mer enn å nærmest snuble over en skatt! Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke er en slik bok. Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Sigrid Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier.

Rundt omkring «vokste det så ustyrtelig mange av de fine, lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt efter hvert med gresstrå til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned om sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut nu hun var smykket som en voksen mø som skal gå i dansen.» (s. 24)

«Godlukten av bar og myrjord og nårislegresset (linnea) som stod i blom med de små lyserøde tvillingklokker alle steder innover tuene, fylte luften, og den gressgrodde sti var fuktig om myk og god under føttene.» (s. 69)

Det er så jeg ser det for meg, kjenner luktene og alle fornemmelsene!

Ørjasæter fletter sitatene sammen med korte, presise resyme fra bøkene. Dette funger godt, slik at vi får et, riktignok svært kortfattet, bilde av Kristins liv. Det er en flyt gjennom hele boken som kjennes riktig og naturlig.

Vi får innsikt i Sigrid Undsets/Kristin Lavransdatters kunnskap om plantens mange bruksområder – som mat og dyrefôr i nødstider, garnfarge og medisin.

«Over hele bygden strevet folk med å berge mose i fjellet og skave bark, for det var blitt lite av høy og nesten ikke halm.» (s. 52)

Ville Lavrans ha «til vintrekledning den veven som var farvet med litmose eller den lynggrønne?» (s. 78)

«Kristin gikk til grytene sine – smurte en deig på linkluter, kom igjen og svøpte de hete bind om armen fra fingertuppene, helt bakom ryggen og frem over brystet hvor svullen gikk i røde striper fra armhulen. Det gjorde vondt først, men snart gav det lindring. Hun tullet ullplagg utenpå og la myke dunputer under armen. Simon spurte hva hun hadde hatt på bindene. «Å, det er ymse slag – symphyticarot (valurt) og svaleblom mest» sa Kristin.» (s. 107)

Designen er delikat og avdempet på matt papir. Dette er en liten bok som leses på et par timer. Og dette vil være en tilbakevendende kilde til glede og inspirasjon – både for dem som kjenner Kristin Lavransdatter, og for dem som ikke har lest bøkene.

Skal jeg være pirkete, synes jeg tittelen faller litt igjennom; «… hos Kristin Lavransdatter» lyder ikke spesielt poetisk i mine ører. Det er likevel ikke nok til å trekke ned helhetsinntrykket. Blomstergleder er en bok å bli glad i.

Jeg syns det var litt morsomt, jeg snublet over denne lista, og det jeg minst har lyst til å lese her er Bibelen (aller nederst, enda jeg av og til slår opp bibelreferanser brukt i andre bøker),
... og Anne fra Bjørkely. Jeg gir meg ikke inn på å forklare hvorfor, men jeg har hatt aversjoner mot de bøkene/ karakteren siden jeg var sånn cirka åtte. Ut fra beskrivelsen din av tv-Anne, høres hun litt ut som hun har ADHD. Husker én scene hvor hun la seg i en båt pga noen romantiske drømmerier og kullseilte, det var for dumt til at jeg kunne tåle det (dengang; nå føler jeg ikke sånt opprør over idioti, nå vet jeg dumskap finnes overalt og i alle slags former og gjør ikke noe mer enn å stikke nesa i noe nerdete), så det er sikkert bakgrunnen for at jeg har stemplet karakteren "rosa fjolle". Beklager så mye at du ikke kan påvirke meg i positiv retning, Ellen.

For ordens skyld har jeg lest 1/4 av bøkene i lista, også den første Anne-boka som står her.

:D
Da jeg var cirka åtte år og prøvde meg på de bøkene, oppfattet jeg karakteren som sånn type jente jeg ikke forstår meg på. Nå har jeg cirka 10000 bøker jeg må lese først før jeg tar tak i Anne fra Bjørkely. Det blir antagelig når jeg har hatt 200 årsfeiringa mi ... ;) tv-serier finnes det en million av allerede, så finner du en du liker, så kos deg med den, Ellen!

Sier du det, Ellen? Ja, jeg har jo Netflix.... og hundrevis av filmer og serier jeg har øremerket "sjekk nærmere" der inne.... Akkurat i kveld begynte jeg å se Tim Burton's Corpse Bride - råkul! Unnet meg noen dansende skjeletter før jeg må finne frem tannbørsten og innse at det er en dag i morgen - og den bør helst begynne tidlig....