Bokelskere.no

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Interessante tanker. I «Sista rompan» står et avsnitt (et av flere vil jeg tro) som antakelig bygger opp under et slikt syn.

«Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter og hemligheter? Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten»

Her er en annen forfatter som har et spesielt forhold til skogen.

Fantastisk god bok. Stillitsen får litt ujevn kritikk av kritikere i aviser/ media. Jevnt bra, men for noen skurrer det litt. Jeg hører til de som synes dette er et mesterverk! Adresseavisens kritiker sier det best. Sitat:"umoderne, storslagen og vidunderlig!"

NB! Et godt råd til nye lesere, ikke Google kritikker før du leser boka. Det blir Spoiler Alert. Bare sett deg godt til rette i gostolen, åpne boka og nyt! Suverent, genialt, en klar sekser på terningen.

Etter hvert som jeg leser mer om og av Kerstin Ekman, dukker det opp en tanke om at hun kanskje på mange måter identifiserer seg med sjamanismen. Som altså ikke er en religion, men en verdensanskuelse: Alt har sin plass og må ses på med respekt. Jeg har ikke lest Herrarna i skogen, men skjønner at det må jeg antakelig få rettet på. I forordet til boka skriver Ekman blant annet dette, etter å ha beskrevet naturmangfoldet i de jemtlandske skogene:

Nu förvandlas dessa skogar med boträd och bäckfall till
föryngringsytor. De blir monokulturer av tall eller gran. Det blir
tyst.
Jag har levt där en värld håller på att försvinna. Byarna har
sedan 1760-talet, då de första nybyggarna kom, utvecklat en säregen
skogskultur. Nu erövras bygden av turisterna och lövslyet. Dag och
natt dånar timmerbilarna förbi. De kör till Norge, till
massafabrikerna, sågverken och arbetstilfällena där. Varför det måste
vara så vet jag inte. Jag har legat vaken och lyssnat på dundret av
timmersläpen som år efter år, dygnet runt, fraktar bort skogen. Jag
har vargklon i hjärtat.

Noe liknende sier også Risten i sin fortelling om alderdommen. Og der har vi vargkloa igjen. Kan dette være et fast svensk uttrykk, som rett og slett betyr at man har angst for hva som skal skje?

Nå endte jeg visst opp med noe betraktelig kortere, men ikke mindre interessant. En novelle kalt " Eisenheim the Illusionist" av Steven Millhauser, hentet fra novellesamlingen The Barnum Museum.

"The Illusionist" eller "Illusjonisten" fra 2006 er en filmatisering av novellen. Jeg hadde stor glede av begge versjonene, men det var nødt til å bli store forskjeller mellom en novelle på 20 sider og en film på 1t 45 min. Begge versjoner er atmosfæriske, og bærer preg av en mystikk, som jeg satte stor pris på. Slik jeg opplevde det har filmen ellers bevart og utvidet kjernen av novellen, levendegjort den, men også gjort historien om til noe langt mer romantisk og følelsesladet enn novellen.

Jeg leser "Duevokterne" av Alice Hoffman. Det er en historisk roman som blant mye annet har med en lyshåret slave i historien. Jeg har ikke kommet så langt. Så dukket en tekst om kimbrernes vandring fra Jylland i Danmark til Romerriket opp i dag, og de tapte (som kjent?) kampene mot romerne og ble solgt som slaver på markedet i Roma (etter 20 års vandring på jakt etter et sted å slå seg ned). Omtrent 110 år før Kristus. I "Duevokterne" blir en lyshåret slave tatt som krigsbytte etter at den jødiske geriljaen møtte og vant over noen romerske soldater. Så jeg vet mer om a) når dette omtrentlig fant sted, og b) hvordan det gikk med den ene kimbreren. Så langt. Føler meg takknemlig for denne linken. Alltid kjekt når ting henger sammen.

Langt ute i det kvikksølvlysende verdenshavet ligger et ensomt lite blyfarget land. Det ørvesle berglandet forholder seg til storhavet omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker. Ja, et sted ligger det til og med en hel liten gammel by med brygger og pakkhus, gater og veiter og bratte smug, hager og torg og kirkegårder. Der er også en gammel kirke på en bakketopp. Fra tårnet er det utsikt over hustakene i byen og utover det veldige havet.

De fortapte spillemenn av William Heinesen

Her mimres det også, og jeg er faktisk sikker på at jeg har lest/sunget boka. Jeg kjente iallfall igjen noen av rimene:

Bæ bæ, vi skal gi'n ull til varme klær.
Fjær til hatten sin kan han nappe her.
Egg han får av meg, sa høna kjekk og grei,
og hanen vekker'n når han forsover seg!

Tror jeg må ha vært såvidt lesefør, og at dette var høytlesing for lillesøster rundt midten av 50-tallet. Huttetu, så lenge siden!

Pær Putten held til på Den glade bondegården.
Boka kan lesast på nasjonalbiblioteket her (håper eg har greidd å legge inn ei lenke som virkar).
God fornøyelse!

Da har de første minusgradene bergtatt indre Hardanger, det på en måte som gjør at du enten rasker med deg skia og reiser til fjells, blir sittende og glo på tv-sport ELLER hiver deg på rygg med ei god bok. Etter jobb har det blitt noen sider av Himmelbjørnens Skog av Britt Karin Larsen, som visstnok er bok 2 av serien fra Finnskogene. Lot meg fenge veldig av den nyeste boka hennes, Av Lys Er Du Kommet, som var min BK Larsen-debut. Jeg dro kjensel på hennes måte å skrive på; blant annet hvordan hun stiller essensielle spørsmål og lar dem stå ubesvarte, eller svarer i neste setning. Måten hun gjør disse tingene på minner storligen om Toni Morrison. Ulike arenaer og samfunn til tross, dette ligner!

Boka leses antagelig ferdig denne helga eller i hvert fall de to neste dagene, det er jo tid for årsmeldinger og sånt, har tre av dem som skal skrives.

Ei flott leseuke til alle :-)

Jeg synes julen kan bli noe klaustrofobisk, med for mye mennesker samlet under ett tak. Hyggelig, men kan være krevende. Så når alle hadde reit til sine skoler, og tilbake til hverdagen sa jeg til mannen min at jeg legger meg nå på et rom og leser. Og jeg fant frem Mysterier av Knut Hamsun. Det ble en sammenhengende lesning, jo jo litt søvn men ganske intensivt.... og det ble sterkt og det ble magisk!!!! Jeg tror den boka egner seg best for den type lesning......

Hyggelig å høre - men det skulle da bare mangle! Jeg mener, allerede da vi forentes i en lovsang over Sigrid Boo, skjønte jeg såpass! :D

Akk, denne kjærleiken. Han er ikkje heilt til å lite på alle tider. Og dette synleggjer Jacobsen i denne forteljinga frå 1700-talet.

Barbara er, i allefall i det ytre, ei av dei meir attråverdige damene i Tórshavn på Færøyane. Ho har alt vært gift to gangar, begge gangane med ein prest, og begge gangane blei ho enke. Mange lastar Barbara for dødsfalla til ektemennene sine. No kjem det ein ny prest, den unge Herr Poul, til Færøyane. Det er vel ingen grunn til at han ikkje skal forelske seg i Barbara?

Boka femner mykje vidare enn dette. Her er eit rikt persongalleri som er levande skildra, ein får eit truverdig innblikk i levemåten på 1700-talet, og ein får også ein viss kjennskap til natur og geografi på Færøyane. Ikkje minst blir det tydeleg kor prisgitt menneska er naturkreftene i dette vesle øysamfunnet. Ein får også eit døme på korleis eit lite samfunn kan bli sikra større genetisk variasjon i ein fart.

Attende til tittelrolla; det er ikkje lett å bli klok på Barbara. På den eine sida framstend ho som ei sterk og sjølvstendig dame som hevar seg over folkesnakk, bryr seg katten om konvensjonar og i tilleg både er arbeidssam, vennleg og hjelpsam. På den andre sida virkar ho å vere eit viljelaust offer for sine egne skiftande kjensler. Her har forfattaren skapt ein kompleks og interessant romanfigur. Eller kanskje er det ikkje han som har skapt henne fullt ut, i følge wikipedia hevdast det at Barbara er modellert etter Jacobsen sitt søskenbarn som han var ulukkeleg forelska i. Men uansett om det var sånn eller slik, det var interessant lesnad.

Vi las denne boka i Lesesirkelen av 2014, det virka som om dei fleste av dei som var med på felleslesinga tykte det var ei god bok. Meg sjølv inkludert.

Lesehelg! Nytt år og nye lesemuligheter! :-)

Mot slutten av 2017 dabbet leseinnsatsen litt av for min del, men 2018 har startet bra. Er over halvvegs i Jöel Dickers La verité sur l'affaire Harry Quebert (på norsk heter den Sannheten om Harry Quebert) som jeg ser har fått terningkast 5 av bokelskerne. Foreløpig heller jeg mot treningkast 4, men vi får se. På litteraturfronten ellers lyttet jeg nylig til P2's bok-podcast; de snakket om og oppsummerte norske utgivelser i 2017 - noe som var interessant å høre på. Jeg liker i det hele tatt å lese litteraturkritikernes og journalistenes artikler om bøker i både inn- og utland da det kan hjelpe en til å holde seg oppdatert på litteraturfronten. Britiske The Guardian har i så måte en del å by på. De hadde også nylig en interessant podcast om utgivelser i 2017.

Litt underholdning: Nrk.no mener tydeligvis at man er et litterært fyrtårn om man får til denne quiz'en (da kan det i mine øyne bli mange fytårn her til lands):
https://www.nrk.no/kultur/quiz_-er-du-et-litteraert-fyrtarn_-1.13813750.
Om noen vil bryne seg på en litt mer vrien quiz, en britisk litteratur/politisk quiz à propos 2017 fra The Guardian, så er den her:
https://www.theguardian.com/books/2017/dec/30/the-big-books-quiz-of-the-year-have-you-been-paying-attention.

Hva leser dere for tiden, bokelskere? Del det gjerne med oss! :-)

Et flott, nytt og innholdsrikt år ønskes alle bokelskere.

Forfattaren og filosofen Henry David Thoreau fann ut at han skulle stryke til skogs og leve eit enkelt liv i pakt med naturen. Han strauk ikkje så veldig langt til skogs, så vidt eg kan sjå frå kartet er det ca 2 mil vest-nordvest for Boston sentrum, og rundt ein kilometer frå tettstaden Concord. Men langt nok ut til at han fekk ro og fred til å filosofere over livet, naturen, og menneska. Plassen Thoreau valde å slå seg til på ligg ved eit tjern som heiter Walden Pond, og derav namnet på boka. Han bygde seg ei lita og enkel hytte, der han budde i drygt 2 år, frå juli 1845 til september 1847. Boka kom ut i 1854.

Jaudå, her er mange tankevekkande og gode betraktningar i denne boka, som er lagt opp som ei samling med essay med utgangspunkt i livet i skogen. Kanskje spesielt det første, og lengste, essayet som ber tittelen Economy. Der er også mange flotte naturskildringar frå dei ulike årstidene. Likevel var det ikkje alltid at utlegningane til forfattaren fann gjenklang hjå denne lesaren. Og eg vil ikkje gå så langt som å antyde at det ligg ein dobbeltmoral i å til slutt forlate det enkle og gode livet som ein forfektar, men eg vil likevel hevde at det er meir romantisk å leve «det enkle liv» når ein har høve til å vende attende til eit meir materialistisk eit så snart ein vil det.

Boka høyrde eg som gratis lydbok frå Loyalbooks, opplesaren var flink. Undervegs i lesinga så havna eg også i ein triveleg diskusjon om m.a. vedhogst, og om korvidt Lars Mytting har latt seg inspirere av Walden.

Og dette er min «dom» over boken:

«Denne boken gikk rett til hjertet på meg. Skrevet med en sånn varme og kjærlighet og en stillferdig humor. Så skarpe personskildringer, mennesker med styrke og svakheter, gode og dårlige sider; med andre ord, levende og troverdige mennesker til å bli glad i. Skildret i et miljø du nærmest kjenner på kroppen. Etter litt ettertanke – det kan ikke bli annet enn terningkast 6.»

For øvrig blir jeg alltid overrasket / imponert over lesere som fullfører bøker de gir terningkast 1 :-)

Jeg vet, jeg vet! Og jeg har ingen god grunn til at jeg ikke har gjort noe med saken forlengst - bøkene (i alle fall Vargskinnet-syklusen) har jeg jo hatt en stund... Skjønner at du liker Ekman, og dermed har enda en av bokelskerne jeg har lært meg at det er verdt å lytte til, satt sitt anbefalingsstempel på dette forfatterskapet. Takk, Ellen!

Det hadde vært interessant å vite hva du baserer karakterstikken "søtsuppe" på!

Hurra, her er det noe som har giddet å lese det jeg har skrevet! Bare det er jeg svært glad for. Du har helt rett. Nå skulle feilen være ordnet.

Har lest Hunden av Ekman. Absolutt ein forfattar eg fekk lyst til å lese meir av.