Bokelskere.no

Jeg fant en artikkel som Ragnhild Mork har skrevet om boken på Cappelen Damms blogg 'Forlagsliv': https://www.forlagsliv.no/generalisten/2016/05/23/elisabeth-sverdrup/ Ingressen i artikkelen lyder:

Elisabeth Sverdrup, tanta til statsminister Johan Sverdrup, er glemt av historien. Igjen finnes et par fotografier av henne, samt brev og en kladdebok. Ikke en gang en gravstøtte er å finne etter den 91-årige jomfruen. Så Hilde Diesen må dikte når hun i sin siste bok er på jakt etter hvem Elisabeth Sverdrup, eller tante Lise som hun ble kalt, var. Og hun dikter forrykende godt!

Denne var ny for meg; en bok jeg håper å få fatt på. Takk for tips :-)

Interessant. Ulla Meyer kjenner jeg som forfatteren av oppslagsverket Norske kvinner fra 1943, den fant jeg på loppemarked for en del år siden, og fant at den var en fin kilde til informasjon om kvinnehistorie. (Den inneholder korte (en-sides) biografier om 150 kvinner.) Men hun har altså skrevet flere bøker. Hilde Diesen skrev jo en biografi om sin oldemor(?) Hanna Winsnes for noen år siden, og den fikk kjempebra anmeldelser. Og du slutter deg tydeligvis til at Diesen kan skrive interessante bøker. Det høres alt i alt ut som om du sitter med en bok jeg må føre opp på min ønskeliste, Ellen - tusen takk for tipset! :)

Rett på ønskelisten med "Revolusjonens datter"! Takk for nok et interessant tips, Ellen.

Det tror jeg ikke Mytting har, men jeg har også tenkt på Mytting og Hel Ved de siste dagene. Det er tett lenke til noen av sakene der.
Jeg trives ellers godt med saktelesing av Walden. Thoreau har en morsom blanding av dype enlinjere, småborgerlig kjefting på medborgerne og mer idealistiske utsagn om at alle burde kunne klare seg med et rom. Og noen vakre og fine passasjer, som denne jeg leste i går kveld:

Skumringen kom tidlig og innvarslet en lang kveld, da mange tanker
fikk tid til å slå rot og folde seg ut.

I denne vakre setningen kjenner langtransportsjåføren seg igjen, så det å bo aleine i skogen kan ha perspektiver og være gjenkjennelig.

Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...

(Jeg leste en gang en omtale av Lady Chatterleys elsker, der (den kvinnelige) anmelderen mente at "ladyens" følelser var framstilt på en særdeles klønete måte. Men konklusjonen hennes var morsom: "But what can you expect? Lady Chatterley is, strictly speaking, a man!")

Selv om jeg delvis forstår vinklingen din, synes jeg den blir litt for snevert "litteraturteoretisk". Hvis boka i det hele tatt har en hovedperson: hvem skulle det være, om ikke Barbara? Hun er den sentrale personen hele historien dreier seg rundt. Hun gir bakgrunn for mange refleksjoner om tro og moral både hos menn og kvinner, det har du rett i, men hun er ikke bare et litterært redskap. Barbara er også noe i seg sjøl. Noen dyp tenker eller imponerende begavelse er hun ikke, det er så - lever etter innfallsmetoden og forstår ikke hvor mye ugreie hun steller til i andres liv. Noen moral har hun åpenbart ikke, verken i positiv eller negativ betydning - hun bare er. For det meste glad og elskelig; og mennene sikler - til og med gamle, gretne kvinner som baktaler henne i andre situasjoner, "smelter" når de står ansikt til ansikt med henne - uten at de reflekterer noe større over hvorfor. Hva er det med Barbara som gjør henne både attraktiv og avskyelig på samme tid?

Som feminist kan man saktens både frustreres og gremmes over hvordan en forfatter på 1930-tallet framstiller et kvinneliv midt på 1700-tallet, men vær nå ikke så streng, da!

Et interessant innlegg, Randi!

Jeg er enig med deg i at vi i liten grad kommer inn i Barbaras sinn, hun skildres gjennom mennenes sanser, tanker og samtaler. Jeg vil tro dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Kanskje ønsket han å rette fokus mot den rollen Barbara spiller i dette isolerte samfunnet, i større grad enn hvem hun er, hennes tanker og sjelsliv? I så fall har Jørgen-Franz Jacobsen lykkes godt! «Hvem er Barbara» er et spørsmål som går igjen i diskusjonene om henne. Ett kjennetegn på god litteratur er nettopp at den ikke slipper sine lesere så lett, men lar oss forbli i spørsmål og refleksjoner.

Du er også innom den færøyske kvinnerollen på 1700-tallet. Boken sier ikke mye om dette. Tradisjonelt har kystkvinnene måttet være sterke, selvstendige og handlekraftige, med mennene på sjøen store deler av året. Dette gjelder høyst sannsynlig også «våre» kvinner, selv med den pietistiske ånden som tres ned over dem. Barbara er en del av denne kulturen, samtidig som hun skiller seg ut.

Når det gjelder det du sier om at Barbara er redusert til et objekt for mennenes begjær, «helt utenfor egen og andres styring», er jeg uenig med deg. Det er nettopp her spennet i boken ligger! Hvor bevisst er Barbara sine egne valg, og hva er hennes motiver. Forfatteren lar spørsmålene stå åpne. Der noen vil se et naivt, driftsstyrt «naturbarn» som lar seg bruke, heller jeg til å se en livsglad, frihetselskende, godhjertet og ikke så lite fandenivoldsk kvinne.

Lenger nede i tråden kommer det frem at Jørgen-Franz Jacobsen bygger Barbara på en reell modell, en kvinne han elsket (og ikke fikk?). Brevvekslingen mellom disse to er utgitt i bokform og hadde vært interessant å lese.

Filmen (Nils Malmros) utgjør et godt supplement til boken!

Spesielt synes jeg den tunge og pietistiske ånden som ligger over samfunnet er levende skildret. Hvordan presteskapet og embetsmennene (med den tolerante og humoristiske sorenskriver Johan Henrik Heyde som et hederlig unntak) holder allmuen i sitt grep. Eller kanskje heller prøver så godt de kan å gjøre det. For når «verda», i form av et fransk flåtebesøk, kommer til isolerte Torshavn, eksploderer varekjelleren av undertrykte følelser.

Anneke von der Lippes tolkning av den livsglade Barbara oppi alt dette er strålende. Det samme gjelder Lars Simonsen som den plagete nypresten Poul Aggersøe.

Dertil landskap og natur som pirrer reiselysten!

Takk til Ellen som anbefalte filmen i en annen tråd, og til biblioteket som skaffet den i løpet av et par dager. Dette er dessverre en film det er vanskelig å få i («utgammel» som den er fra 1997 …) Anbefales!

Ja, det kan jeg tenke meg! Har ikke den norske utgaven av Barbara, men har lest WHs fine tekst i antologien "Omkring Barbara" - den inneholder kanskje noe av det samme som etterordet. For andre som har latt seg begeistre av Barbara, vil jeg også anbefale disse danske titlene:

Kære Estrid -
Jørgen-Frantz, du kære
Et møde med forfatteren og modellen til Barbara gennem deres breve til hinanden

og

Det dyrebare liv
Jørgen-Frantz Jacobsen i strejflys af hans breve
ved William Heinesen

Den sistnevnte inneholder noen av de vakreste og mest interessante brev jeg har lest i mitt liv.

Og unnskyld at jeg også blander meg inn, men det er så fantastisk at du nevner George Mackay Brown her. Jeg var så heldig å få lytte til han i den fantastisk fine bokhandelen Stromness Books and Prints en sommerkveld på 1990-tallet, hvor han fortalte om sine tre store forbilder: Thomas Mann, William Heinesen og Jørgen-Frantz Jacobsen!

Dette nærmer seg en lesesirkeltråd med tre deltakere pluss forfatteren. På side124 skriver Thoreau om bøker og leseforhold:

Bøker bør leses med den samme omtanke og varsomhet som de er skrevet
med. Det er ikke nok å kunne snakke det sproget de er skrevet i, for
det er en betydelig forskjell mellom det talte og det skrevne sprog, det
sproget som høres og det som blir lest.

He, he. En interessant kommentar til lydbøker - i 1854.

Jeg har såvidt passert side 100 av tilsammen 381, så jeg er knapt forbi introen, og måtte leite opp sitatet om trommenes takt. Denne boka hadde nok ikke passa som lydbok for meg. Til det har den for mye filosofi, for mange taktskifter, passasjer jeg må stoppe og tenke gjennom.
Til manuelt arbeid, snekring, eller jobber i skogen passer det bra med krim eller romaner av Saabye Christensen på øret, men når jeg blir svett setter jeg meg i sola og leser Walden. Gleder meg til resten av boka.

Dette var virkelig et kostelig gjensyn med A Prayer for Owen Meany. Rettere sagt, gjenhør, for denne gangen ble det lydbok.

Jeg har alltid hatt stor sans for John Irvings burleske bøker, for humoren og for romanfigurene hans, og for måten han behandler store, alvorlige og politiske temaer på. Og selv om ingen av de andre romanene kan måle seg med The World According to Garp for min del, kommer A Prayer for Owen Meany høyt opp på lista.

Når romanen dessuten inneholder flere henvisninger til trilogiene til kanadieren Robertson Davies, som visstnok var en god venn av Irving og er av mine absolutte yndlingsforfattere gjennom tidene,

og når oppleseren, Joe Barrett, også er en favoritt hos meg (Barrett har foruten flere av Irvings romaner lest inn bøker av mange andre amerikanske forfattere jeg setter høyt, som Paul Auster, Tom Wolfe, Joyce Carol Oates, Saul Below og James Salter, for å nevne noen),

og når lydboka avsluttes med et nesten halvtimelangt intervju med Irving,

kunne det jo ikke bli bedre.

Den sterke femmeren jeg ga A Prayer for Owen Meany etter å ha lest den for snart tretti år siden står fjellstøtt!

For tida les eg Erling Sandmo si bok "Tid for historie" som kom ut for 3-4 år sidan. Ei tankevekkjande bok som gir meg stadig nye perspektiv på korleis me forholder oss til fortida, kvifor me tolkar historia som me gjer, og korleis historieskrivinga har arta seg i forskjellige tidsperiodar - ja, kvifor snakkar me eigentleg om "periodar", og kvar har me det frå at historia "beveger seg framover", og kvifor set me i dag eit så skarpt skilje mellom fortid og notid og framtid, som om det heile går i ein horisontal line frå eit startpunkt til eit endepunkt , medan ein tidlegare har tenkt meir på det som eit "evig hjul"? Men mest av alt, kanskje, det umoglege i å trengja inn i ei tid som har vore fordi me sit så fastlåst i vår eiga tid, våre eigne kunnskapar og haldningar. Mange nyttige persektiv for oss som jobbar med historie til dagleg, på forskjellige nivå, med andre ord. Tilrådast.

Uff. Vi må da ikke reint ta motet og leselysten fra Lillevi! Jeg husker faktisk ikke hva det var som butta imot den gangen for evigheter siden, men jeg har også lest ting som Eskeland har oversatt til et slags bokmål og ikke helt greid å fordøye det heller. Nå må jeg visst gå på jakt i bokhyllene mine for å finne ut hvilke oversettelser det kan ha vært. Bokelsker-medlemskap avføder en del uforutsette sideaktiviteter rett som det er!

EDIT: Jeg VISSTE at jeg hadde sett filmen, lenge før Anneke von der Lippe var påtenkt. Her fant jeg beviset for at jeg ennå ikke er helt avfeldig og tåkelagt. Harriet Andersson var ei stilig dame.

Jeg har vel bare lest Gösta Berlings saga, Mårbacka-trilogien og noen av de kortere historiene hennes. (Og så så vi årets forestilling på Västanå teater: del II av romansyklusen Charlotte Löwenskiold. Så da har jeg i alle fall fått den fortellingen innabords, om enn via teaterscenen.) Jeg er kjempefan av Lagerlöf til tross for at jeg ikke har lest mer - så egentlig er hun veldig høyt på min prioriteringsliste. Problemet er at min prioriteringsliste har en tendens til å vokse i bredden, og ikke i lengden... Jeg vil lese alt, NÅ! I teorien. I prakis blir det for lite. Sukk.

Da har du noe å glede deg til - Mårbacka-trilogien er veldig underholdende! Jeg var faktisk på Mårbacka for noen uker siden, og satte pris på å ha litt Lagerlöf innabords - men da guiden spurte oss "vilka av Selmas böcker är ER favoriter?" ble jeg litt beskjemmet; jeg har masse igjen ennå! (De kjører eksklusive omvisninger, med "reenactment" - vi var de to første besøkende på en regntung søndag, så vi hadde "Selmas søster" helt for oss selv på runden gjennom Mårbackas hovedbygning. En anbefalelsesverdig severdighet!)

Det er jo ikke sikkert du vurderer dem på samme måte som meg, så ikke la meg skremme deg fra å prøve de tidligere bøkene også.
Lykke til - håper du får noen gode leseopplevelser!