Bokelskere.no

Ja, Tove Nilsens Skyskraperengler leste jeg som tenåring. Det gjorde inntrykk, kanskje aller mest fordi hun skrev om faren min sin oppvekst. Han var født i 1952 og gikk på skolen med Tove Nilsen og bodde i samme blokk. Noen i blokka leste Skyskraperengler som en nøkkelroman husker jeg og var oppgitt over hvordan de ble fremstilt og episoder ble gjengitt. Jeg var allerede da uenig med de og mente det var en god roman. Det var kanskje foreldregenerasjonen (de som var barn under krigen) mest som ikke likte at ubehagelige hendelser ble beskrevet. Jeg vil takke Nilsen for at hun gjorde det! Jeg mista faren min i 2014 og har kjøpt inn boka og de som kom etterpå, med tanke på å lese de på nytt. Den gylne notatbok må jeg få lest. Har den i hylla i sammen med det som begynner å bli litt for mange bøker!

Tove Ditlevsen, Tove Jansson, Gerd Brantenberg, Doris Lessing, Nadine Gordimer...
Det er mange gode og spennende kvinnelige forfattere som ikke skriver "damelitteratur".

Kalde gufs fra fortiden ...

Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.

Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.

Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?

Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.

For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.

Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.

Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eg har bladd litt i boklista di, og ser at du les ei og anna krimboka av og til. Då har vi jo eit knippe gode norske kvinnelege krimforfattarar. Sjølv har eg lest eit par bøker av både Anne Holt og Monica Kristensen, og har likt dei godt. Andre som eg kjem på i farta som eg ikkje har lest men som eg likevel trur eg gode er Kim Småge, Anne B. Ragde og Karin Fossum.

Selma Lagerlöf trur eg ikkje nokon av dei andre har nevnt. Eg er veldig begeistra for forteljarstilen hennar (har lest berre tre av bøkene hennar enno, dog ...), spesielt Keiseren av Portugallien gjorde inntrykk, den handlar jo om en far sin kjærleik til dattera si, kanskje den vil slå an hjå deg også?

Så ser eg at du har lest Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad. Likte du den? Det gjorde i såfall eg, men eg tykte En av oss var mange hakk betre. Har handla inn To søstre på Mammut-sal, og håper denne også er leseverdig.

Lykke til med leseåret 2018

Britt Karin Larsen, Lena Andersson, Siri Hustvedt, Alice Hoffman, Alice Munroe, Patricia Highsmith og Margaret Atwood og Beate Grimsrud

Marina Stepnova, Sofi Oksanen, Chimamanda Adichie, Toni Morrison er noen jeg ville vurdert. Nina Lykke skriver morsomt fra Norge i Nei og atter nei. Helga Fatland skriver med alvor i triologien om de som dro i Afghanistan-krigen. Ruth Lillegraven og Agnes Ravatn er relativt unge norske jeg vil anbefale. Tåler du det litt sært er Sara Stridsberg er knallsterk svensk forfatter, også Linda Boström Knausgård. Cathrine Knudsen er en beslektet norsk variant. Brit Bildøen, sju dagar i august. Kerstin Ekman har et langt solid forfatterskap etter hva jeg har forstått, selv kun lest en roman. Av det du har på lista som er litt mer stor fortelling om en epoke/ oppvekstroman savner jeg en kvinnelig variant av Roy Jacobsen, Kjærstad, Christensen, Bjørnstad, Harstad, Renberg. Håper andre har gode eksempel her? Skulle gjerne lest dannelses/oppvekst/epoke-romaner (jeg fant på kategoriene, men håper dere forstår hva jeg mener) fra 1950-2000- tall som er skrevet av kvinner.

Det slo meg plutselig her en dag at jeg nesten utelukkende leser bøker av mannlige forfattere. Boklisten min her på siden inneholder alle bøkene jeg har lest siden 1999, og jeg kan telle på én hånd hvor mange som er skrevet av kvinner. Da jeg tenkte over dette innså jeg at jeg måtte være så ærlig å innrømme overfor meg selv at jeg rett og slett har fordommer mot kvinnelige forfattere. Ikke at jeg betviler deres talent, men mer at kvinnelige forfattere flest ikke skriver bøker som appellerer til meg.

Det kan jeg jo ikke ha noe av, at jeg, med to døtre, som for alt jeg vet ender opp som forfattere, skal gå rundt og tro slikt. Jeg ønsker å bli motbevist! Derfor har jeg satt meg det nyttårsforsett (det er vel ikke for sent i april?) å kun lese litteratur av kvinnelige forfattere resten av året. Men jeg trenger tips, og håper noen bokelskere her kan hjelpe meg.

Boklisten min ligger jo på profilen hvis noen skulle bli så ivrige at de vil ta et dypdykk, men jeg kan raskt og fra «toppen av hodet» nevne noen bøker og forfattere jeg liker godt: John Steinbeck, Erlend Loe, Sult, Catch 22, Life of Pi, Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet, Don Quijote, Kurt Vonnegut.

Håper noen vil hjelpe meg til å endre mine lesevaner! På forhånd takk

Jeg har bare lest De fortapte spillemenn (oversatt av Inger Hagerup, ja nettopp) og "Mor Syvstjerne". Og så har jeg funnet ytterligere tre bøker, på dansk - men dem har jeg altså ikke lest ennå. Bare sikret meg dem for en billig penge. ;) For det jeg har lest, har gitt mersmak!!!

Og apropos Færøyene så likte jeg veldig godt norske Johan Harstads roman fra Færøyene: Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

Takk,det var interessant lesing.

Jeg er (dessverre) enig i at Eskeland som oversetter er en prøvelse - jeg har gjort det til en policy å styre unna hans oversettelser av Halldór Kiljan Laxness. Men Heinesen er bra! Og disse som du anbefaler her, har jeg ikke lest - men det bør jeg åpenbart gjøre noe med.

Ja visst, det var vel du som tipset om Barbara på dvd! En meget god film (beklager forglemmelsen :-))!

Ivar Eskelands kåserier var en fryd, det kan dessverre ikke sies om hans oversettelser (i hvert fall ikke denne). Lurt å kjøpe Vest i havet på dansk. Hører gjerne hva du synes om den utgaven.

Jeg fant frem til et par dikt av Trygve Lange-Nielsen (som slett ikke er mest kjent som dikter!), og for meg handler de begge om å ta vare på gleden ved hverandre; om å ikke miste hverandre av syne, ikke glemme hvorfor man valgte hverandre, når hverdagen melder seg. Lange-Nielsen ga ut Glad humle og andre dikt i 1982. Og der står Glad humle I og II på s. 9:

Glad humle
I
Når ditt sinn
åpner seg mot mitt
som en blomst
åpner sine kronblader
blir jeg til en glad
humle.

II
Ingen er så glad
som en glad humle
innfanget av blomsterduft
kjærtegnet av støvdragere
beruset av honning
humler den seg
på blomsterbunnen
og gleder seg
til kronbladene
skal lukke seg
for natten.

I samme diktsamling står diktet Bobler på s. 10:

Bobler
Noe av det fineste
er boblene i oss
lykkeboblene
som stiger mot overflaten
som kullsyre
og åpner seg
mot lyset
mot stillheten mellom trær
mot et annet menneske.

Mark Twainskal ha sagt/skrevet følgende - i norsk oversettelse :

Sorgen kan ta vare på seg selv, men for å få fullt utbytte av gleden, må du ha noen å dele den med. ("Grief can take care if itself, but to get the full value of a joy you must have somebody to divide it with." https://www.brainyquote.com/quotes/mark_twain_121526)

Så heldig du er! Også jeg SKAL til Færøyene, men når er fortsatt et åpent spørsmål.

Jeg regner med at du har lest Heinesens De fortapte spillemenn og Barbara av Jørgen-Franz Jacobsen. Anbefaler begge varmt! Disse to forfatterne har vekket min interesse for øygruppen vest i havet.

God reise, når den tid kommer!

Når krisa får uventa resultat

Islandske Jonas Ebeneser er ein mann midt i livet - og han kjenner at dagane ikkje gir så mykje lenger. Det er faktisk så vanskeleg at han vurderer å gjere "kort prosess" - med litt planlegging. Det vert lite kjekt for hans tre Gudruner om han let dei oppleve hans tragiske ende. Det blir betre om han er langt borte.
Så - han ryddar og ordnar opp, pakkar ein koffert med innhald som skal vere nok for ei vekes tid + ein drill som kan bli nyttig!
Så set han seg på flyet og reiser til eit krigsherja land der det er så mange som må møte døden.

Hotellet han kjem til - Silence- er herja, og manglar det meste som vi menneske treng til dagleg: vatn, straum, låsbare dører mm
Det går opp for Jonas at både drillen og det andre han har av verktøy verkeleg skal kome til nytte dei dagane han har planlagt....

Og på hotellet er dei meir enn takksame for hjelpa han gir dei. Han kjem i god kontakt med dei to som driv etablissementet, og han får godt ord på seg rundt om ...Han blir ein mann som fleire får bruk for. Kvardagane gir meining, og det blir ikkje så viktig å gjennomføre det han kom for.

Romanen har både noko trist over seg, på same tid som den fokuserer på kva som er viktig i ei velstandsverd ...... og i ei verd der det meste manglar.
Ein original roman, på fleire vis, men som kan få fram litt refleksjon.
Likte boka godt, spesielt etter avreisa frå Island

har kommet til side 117 i boka om Min europeiske familie de siste 54 000 år. Dette er my eom DNA, folkevandringer osv, og kan for noen bli litt kjedelig---

Mesterlig fra «verdens navle»

Vest i havet er en samling noveller og fortellinger fra Færøyene av William Heinesen (1900 – 91), utgitt i 1974. Fortellingene virker bygd på reelle hendelser og gamle sagn – frodig utarbeidet. De er hentet fra samlinger utgitt i 1960, 1967, 1970 og 1973, valgt ut og oversatt av Ivar Eskeland.

«William Heinesen er færøying. Alle hans store romanar er rotfeste i færøysk jord – og dei aller fleste av novellene og minnebileta med. Dette jordiske fundament for ein diktar av Heinesens format kunne synast lite; snautt nok synleg på verdenskartet. Ein ståplass på jorda! Det har greid seg framifrå til sitt føremål.
(…)
Det står ingen stad skrive, det finst inga åndslov som seier at ein diktar må ha eit folkehav å ause or. For Heinesen – og mange med han – har det halde godt med Tórshavn!»
Fra Eskelands forord

Heinesen skriver selv om sitt hjemsted: «Her (i Tórshavn) var stutt sagt alt, her var navlen i verda og historia, fortid og framtid, liv og død.» (side 148). Nettopp det som gjør disse fortellingene så mesterlige er at Heinesen evner løfte de tilsynelatende små, hverdagslige hendelsene opp til noe allmenngyldig, noe vi kan kjenne oss igjen i hvor vi enn kommer fra. Dette er en forfatter som besitter stor menneskekunnskap og en underfundig humor.

Heinesen forteller så det er en fryd! Om mennesker, gårdsdrift, fiske, skolegang og overtro. Om vær og vind og kjærlighet og bygdesnakk – ja, livet. Han legger ikke fingrene imellom; en kar er «staurdrukken», en annen «plakat full» og et barn er «ein av desse skammeleg forkomne lusute og skrufuløse drankarungene». Og sannelig dukker ikke flere personer fra De fortapte spillemenn opp! Jeg drar i farten kjensel på sparekassebestyrer Ankersen, jordmor fru Nillegård, smeden Janniksen og Ole Brandy.

Forfatteren er på «de små» i samfunnets side. Han omtaler sine personer med respekt og varme og en mild og godlynt ironi. Og han gir spark til øvrigheten: «Hadde Kristen Hosehaldar levt i våre dagar, hadde han visseleg fått syndeforlating gjennom omvending og kunne ende sine dagar som ein akta og velvørd mann, særlig då om han hadde slege seg på kommunalpolitikk, som folk av hans slag ofte gjer.» (side 79).

Språket er rikt og bildeskapende. Ett eksempel:
«Eit lite led førte inn til den gamle kyrkjegarden, der gravtuvene var radt overvaksne med gras og ukrut; berre her og kvar stakk det opp ein hallande kross or det bårande villgraset, som masta på eit fortapt vrak på gløymslehavet.» (side 44).

Eskelands oversettelse er krevende med mange (unødvendig?) vanskelige ord. Jeg liker å lese nynorsk, men her måtte jeg i partier konsentrere meg så mye om teksten at det nesten gikk utover opplevelsen.

I alle fortellingene, bortsett fra de to nest siste, er vi på Færøyene. Dette tematiske bruddet virker forstyrrende. Vi blir plutselig rykket ut av det universet vi har levd oss inn i. I den siste fortellingen, den fine «Våt heimstad» er tilbake i øyriket igjen. Jeg skjønner ikke hvordan Eskeland har tenkt her. Har helheten måttet vike fordi han absolutt ville ha med de to?

Boken er illustrert med fine svart-hvitt fotografier fra Færøyene og Heinesens egne, herlige portretter av landsmenn og -kvinner. Jeg er begeistret for illustrasjonene, men ikke udelt begeistret for måten de er brukt på. Illustrasjonene virker til dels malplasserte, dels blir inntrykket noe rotete.

Det negative trekker ned helhetsinntrykket. Jeg velger likevel å gi Heinesens færøyske fortellinger terningkast 6. La dem få tid og nyt dem langsomt!

Meget spennende!

Flotte og interessante fortellinger i en krevende oversettelse – jeg er enig med deg, Karin.

Noe helt annet;
Ble Odd Børresen inspirert av William Heinesen til å skrive sitt uforglemmelige «Jeg hater måker»? Hør bare hva Heinesen skriver om de selvsamme fuglene i fortellingen Våt heimstad:

«I eitt og alt er måsen havsens barske og vondlyndte representant; som
kjent er han en imponerande flygar, og uendeleg rein og velhalden ser
han ut, proper som eit nystroke pyntehandkle i eit mønsterkjøken. I
det heile er han ein borgarleg fugl, han er velkledd, er alle stader,
kosmopolitisk, ikkje særleg merkverdig, og berre dei færraste menneske
gjer seg nokon tanke om den grenselause grådigskap og frekkleik som
bur i brystet på ein måse, og om den djevelske hardhug han hyser i
harta sitt.» (side 149)

Er det det siste (berre dei færraste menneske osv.) Børresen ville gjøre bot på når han utrettelig gjentar måkenes grådige «Skal ha, skal ha!»?

Nå er også "Av lys er du kommet" av Britt Karin Larsen kommet inn på helgens leseliste. Nettopp lånt på biblioteket.

Regner med å bli ferdig med " Frost" av Roy Jacobsen. Den avbrøt jeg for fem år siden, siden jeg syntes språket var noe tungt med overdreven bruk av bisetninger. Men siden jeg samtidig likte selve handlingen ( fra Norge på1100- tallet), besluttet jeg å gi boka en ny sjanse nå i vinter. Det har jeg ikke angret på. Roy Jacobsen er flink til å skrive fortellinger som holder leseren nysgjerrig gjennom historienes løp. I tillegg til " Frost" blir det litt lesing av faglitteratur.
Været har vært ufyselig hele uken, men til neste uke er det visstnok sol i sikte.
God helg til alle :)