2017 har vært et veldig bra leseår for min del. 62 bøker er fullført, noe som er svært mye for meg. Tydelig at jeg begynner å ha store barn og dermed anledning til å bruke mer av min fritid til egne hobbyer :-) Og jeg har lest mye bra - de aller fleste bøkene har fått terningkast 4 eller 5. Etter at jeg kom inn her er jeg som flere andre også nevner blitt mer bevisst når jeg velger bøker, og leser nesten bare bøker jeg har et bevisst forhold til at jeg har lyst til å lese.

Jeg har trillet sekser på terningen på disse fire bøkene:
Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Og fjellene gav gjenlyd av Khaled Hosseini
Graverens datter av Joyce Carol Oates

Ellers likte jeg Norsk Sokkel av Heidi Linde veldig godt, selv om den ikke nådde helt opp til sekseren.

Den største overraskelsen gjennom året har vært at jeg ble så begeistret for Olav Duun sine bøker, da jeg tidligere har opplevd dem som veldig tunge.

Den største skuffelsen var nok Lille linerle. Kanskje mest fordi jeg hadde veldig høye forventninger, også syntes jeg ikke den nådde opp verken mht. handling eller språk.

Jeg har bare lest ei bok som var skikkelig dårlig, den trenger jeg ikke nevne en gang... ;-)

Jeg gleder meg allerede til nytt leseår, og ser fram til fortsatt mye god inspirasjon fra forumet :-)

Jeg har selv blitt mer bevisst på å kun lese bøker jeg liker / bøker jeg tror jeg kommer til å like. Før hadde jeg en tendens til å velge bøker ukritisk, dvs uten på forhånd å tenke særlig mye over hvorvidt boken ville passe mine preferanser. Nå er jeg langt mer bevisst på å sjekke ut aktuelle bøker på forhånd. Dette har ført til at jeg i 2017 ikke har avbrutt en eneste bok. Og terningkastene har vært jevnt høye. Kun en bok har fått en treer, ellers er det bare firere, femmere og seksere.
Roy Jacobsens bøker har også for meg vært fantastiske leseopplevelser.

2017 var et godt leseår for min del, jeg har lest bøker som har truffet i både hjerte, hode og mage. Jeg har oppdaget for meg nye forfatterskap, nye genre og gamle perler.

Derfor er det ikke lett å plukke ut én bok som har vært den beste leseropplevelsen. Jeg ser at jeg har gitt 6’er til hele 6 romaner i året som gikk. Jeg oppdaget to nye forfatterskap, Han Kang og hennes fantastiske Levende og døde og den «glemte» romanen Allis sønn av Magnhild Haalke. Jeg leste en ny nobelprisvinner, Never let me go, som også for meg representerte en «ny» genre, og en vinner fra 1909, Selma Lagerløf. Jeg koste meg virkelig med hennes Lövenskjöld-triologi.

Min største litterære nedtur var min gjenvisitt i Erlend Loes forfatterskap. Jeg elsket hans romaner som student på 90-tallet, men har nå bestemt meg for å innkapsle de gode leseropplevelsene fra den gang ved å ikke lese mer Erlend Loe!

Eg har fått lese mange gode bøker i året som snart er omme. Om eg skal framheve to som gjorde ekstra sterkt inntrykk, må det vere:
Manilahallen av Ruth Lillegraven og
Tung tids tale av Olaug Nilssen.
Begge desse rørte meg uvanleg sterkt, det var ikkje fritt for at eg fekk "..ei lita tåre i øyekroken".

Håper på mange gode leseopplevingar også i året som kjem.
Godt nytt leseår 2018!

Det ser ut for at eg trillar berre tre 6'arar i år (er jo framleis eit par dagar att), dei gjekk til tre veldig forskjellige bøker, Faren ved å være Skrake av Kjell Westö, Don Camillo av Giovanni Guareschi og En av oss av Åsne Seierstad. I den grad eg greier å gjere ei objektiv samanlikning så er den sistnemde den beste, men eg visste jo på førehand at den skulle vere veldig godt skrive. Den største positive overraskinga av desse var såleis Faren ved å være Skrake, for her hadde eg moderate forventningar på førehand.

I andre enden av skalaen er det ingen 1'arar eller 2'arar, eg har vel i det heile greidd å styre unna dårlege bøker (eller kanskje er eg uvanleg ukritisk?). Det blei tre 3'arar, Pesten av Albert Camus, Mashi and other stories av Rabindranath Tagore og Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarro Skaranger. Her var det den førstnemnde som levde minst opp til forventningane eg hadde på førehand. Sidan Camus var glad i fotball og eg er det same så tenkte eg at han kanskje skreiv på ein måte som tiltala meg. Men fotballspelet har nok endra karakter dei siste 50-60 åra ...

I skrivende stund er det litt mer enn to døgn igjen av (lese)året 2017, og for min del har jeg begynt å tenke tilbake på bøkene jeg har kommet gjennom dette året. Flere gode opplevelser - ikke minst "Krystallslottet" og "Sølvstjernen" av Jeanette Walls, og Vilhelm Mobergs serie om utvandringen til Amerika. Hvilken/hvilke bøker har gledet deg mest i 2017 ??
Og : Noen som helt/delvis ikke innfridde dine forhåndsforventninger ??

Etter å ha kommet halvveis, ga jeg opp. - For abstrakt og ikke-fengende for meg

Drageløperen av Khaled Hosseini har blitt veldig godt film i forhold til bok. Skuespillerene gjorde en veldig god jobb ved å leve seg i karakterene i roman og spille dem ut slik jeg hadde sett for meg. Store deler av handling er også med i filmen som gjør at dette er stort pluss og man får samme type budskap og følelse av film som bok. Store forventninger av Charles Dickens filmet i 2012 synes jeg ikke bærer filmene, karakteren og roman karakter på noe som helst god måte. Ikke vellykket film av Store forventinger.

Lykke til med oppgaven og det hørtes spennende ut å skrive om dette :)

Har aldri lest denne boka, men er den verdt å få med seg? Vurderer både å lese boken og se på Nrk.

Ha en god jul :)

Åå, jeg elsket denne boka da jeg var lita - og fulgte med den som tv-serie en gang, det var faktisk ei jul det også. Det må ha vært den som ble laget i 1978.

Jeg skal også forsøke få med meg serien denne jula, gleder meg til det :-)

Tror kanskje jeg må gjenlese boka også :-)

Denne boka las eg, og var helt oppslukt av, som liten. Skal tru om det var ei av GGG-bøkene? Boka hadde eg arva, og gjekk vidare i arv til yngre slektningar, eg anar ikkje kvar den er no. Då eg ved ei tilfeldigheit oppdaga at den var tilgjengeleg som gratis lydbok på Loyalbooks var vegen kort (40cm med USB-kabel, for å vere nøyaktig) til lydbokbiblioteket på telefonen. Noko eg ikkje beit meg merke i medan eg var liten var forfattaren. Det er Frances Hodgson Burnett, som er mest kjend for bøkene Den hemmelige hagen og Lille lord Fauntelroy.

I The Lost Prince møter vi Marco Loristan, sonen til ein politisk flyktning frå Samavia. For den som ikkje veit kvar Samavia er, så ligg det nord for Beltrazo og austanfor Jiardasia. Marco, faren og ein tenar har nyleg kome til London frå Russland, og før det har dei flakka rundt i mange europeiske land. Dei er fattige, og har funne seg husrom i eit heller vesalt strok av London. Her møter Marco ein gjeng med jevnaldrande gutar, leia av krøplingen «Rotta» som drøymer om å bli general og som er særs opptatt av den fæle borgarkrigen i Samavia som avisene rapporterer om for tida.

Dette er opptakta til ei spanande og innhaldsrik historie, passe skummel for ein 10-åring og for ein 51-åring så er det framleis bryet verdt å høyre den. Ikkje minst det at hovudpersonane Marco og Rotta legg ut på ei farefull reise utan at nokon vaksne var med var noko som gjorde inntrykk den gangen. For meg så var det sjølvsagt ein sterk nostalgisk verdi i å høyre opp att denne historia, men eg trur nok den vil kunne fenge vaksne førstegangslesarar også. I allefall enkelte.

" Familien på Gilje" er valgt til julelesning her også. Første gang jeg leser den.

Krim fra Ytre Hebridene

Jeg er egentlig fint ferdig med krim ... Og bare for å ha presisert det: jeg har lest min dose med krim! Det utgis imidlertid så utrolig mye elendig krim, og forlagsbransjen har skvist sitronen lenge nok nå. Fordi de vet at kjendisnavn selger, fordi de vet at det bare er å stable en pall med bøker ... så kommer leserne strømmende, livredde for å gå glipp av noe (de tror er) stort ... Forfatterne skriver bøker det går tretten på dusinet av, og det er bare skuff, skuff, skuff over hele linjen!

Så hender det likevel av og til et mirakel. Det dukker nemlig opp kvalitetskrim. Av forfattere man knapt har hørt om. Peter May er en slik forfatter. Bloggeren Anita fra Artemisias Verden sa det allerede i april i år - at "Svarthuset" av Peter May er kvalitetskrim på sitt beste. Det var likevel ikke nok for å få meg til å bite på. Faktisk måtte det komme en bok til i serien - "Lewismannen" - som fikk kritikerne til å gå nærmest mann av huse, før jeg forsto at dette var en bokserie jeg bare måtte få med meg. Og stopp en hal! Var det noen som nevnte Hebridene? Mannen min og jeg var på Lewis og Harris i de Ytre Hebridene i fjor sommer, og vi ble dødsfascinert! At mye av den gode kritikken går på de flotte miljøskildringene av spesielt Lewis, var ingen ulempe.

Nå har jeg lest - unnskyld: slukt! - "Svarthuset", og jeg ble ikke skuffet! Tvert i mot! Jeg er så hektet at jeg om få strakser kommer til å kaste meg over "Lewismannen", som jeg nå har kjøpt for andre gang (!) fordi den første jeg kjøpte ligger hjemme i Oslo. Der er jeg ikke akkurat nå, og jeg kan ganske enkelt ikke holde ut et døgn til uten fortsettelsen! Dessuten har jeg bestilt en fotobok som Peter May står bak. Den heter "Hebrides" og kom ut i 2013 - i tilknytning til trologien, slik jeg har forstått dette.

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien som omfatter "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" i årene 2009-2012, og de kom ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som "Svarthuset", har vi mye godt i vente i årene som kommer!

Etterforsker Fin Macleod er bosatt i Edinburgh, men kommer opprinnelig fra øya Lewis i de Ytre Hebridene. Han har knapt vært tilbake etter at han flyttet derfra for å begynne å studere i Glasgow. Omstendighetene førte til at det likevel ikke ble noe av studiene, og han ble i stedet politimann. Siden giftet han seg med Mona, som han fikk en sønn med. For en måneds tid siden ble sønnen, som da var åtte år, meid ned og drept av en bilist, som stakk av fra stedet. I sorgen over å ha mistet sønnen blir det klart både for Fin og Mona at det ikke er noe mer igjen av ekteskapet deres.

For noen måneder siden ble det begått et grufullt drap i Edinburgh. Den drepte var hengt opp etter hodet, og hadde fått buken sprettet opp. Fin Macleod etterforsket dette drapet. Nå er et tilsvarende drap begått på Lewis, og det er nærliggende å tenke seg at det er en forbindelse mellom disse to drapene. I og med at Fin har vokst opp på Lewis, blir han sendt dit for å assistere etterforskningen.

Det er med blandede følelser Fin reiser tilbake til øya, der noe av det siste som skjedde var at han deltok på den årlige gugajakten ute på klippeøya An Sgeir.

"Guga var det gæliske ordet for en ung havsule, en fugl som mennene i Grobost hadde jaktet på hver eneste august i alle år. Jaktlaget reiste på en toukers tur til en liten klippe åtte mil nordvest for nordspissen av Lewis. An Sgeir het den, ganske enkelt klippen. En nitti meter høy stormpisket klippe som steg rett opp av Nord-Atlanteren. Hvert år på denne tiden ble den dekket av hekkende halvsuler og ungene deres. Det var en av de viktigste havsulekoloniene i verden, og menn fra Ness hadde tatt denne årlige pilgrimsreisen i mer enn fire hundre år, krysset skyhøye bølger i åpne båter for å hente fangsten sin. Nå dro de ut med frisketrålere. Tolv menn fra Crobost, den eneste landsbyen i Ness som hadde vedlikeholdt tradisjonen. I fjorten dager levde de et villmarksliv, risikerte liv og lemmer for å fange og drepe de unge fuglene i reirene sine. Opprinnelig var det for å skaffe mat til landsbyen de reiste ut til øya. Nå var gugaene en delikatesse som var etterspurt på hele øya. Men gjennom en fuglevernlov vedtatt i Underhuset i London i 1954, var fangsten begrenset til to tusen fugler. Så nå var det bare flaks eller gode kontakter som ga en familie muligheten til å få en smak av guga." (side 59-60)

Noe skjedde der ute på An Sgeir den gangen. Men - det som skjer ute på klippeøya, blir på klippeøya ...

Det er Angus Macritchie - Angel blant "venner" - som er myrdet på Lewis. Angel hadde få venner, og var i det hele tatt dårlig likt av de fleste. Mange kan derfor ha hatt et motiv for å ville drepe ham ...

Fin`s tilbakekomst til Lewis vekker mange minner. Vi får høre om de gamle svarthusene, som etter hvert ble erstattet med hvithusene. Og vi får høre om fundamentalistiske protestantiske kirker som har dominert øylivet i århundrer, og nærmest gjort det umulig å få tak i mat under sabaten (dvs. på søndager). Det var til og med en kampsak å få lov til å ankomme og forlate øya med ferger på søndager. Barnas husker ble låst med kjettinger for å forhindre at de skulle bli fristet til å leke ... Fin tenker tilbake på barndommen med mye sorg. Foreldrene som døde da han var åtte år, oppveksten hos hans eksentriske tante, vennskapet med Artair, ungdomskjæresten Marsaili ... Nå er Artair og Marsaili gift, men de har ikke noe lykkelig ekteskap. Dette er også historien om dem som dro og dem som ble igjen, om levde liv som har gått i stå og om muligheter som aldri ble benyttet. Og om familiehemmeligheter som er så dypt begravd at det nesten er umulig å finne dem frem igjen ...

Fin blir stasjonert på Stornoway, øyas hovedstad. Etterforskningen av drapet på Angel ledes av en gjeng fra Inverness. Fin`s oppgave er som nevnt å finne eventuelle likhetstrekk mellom de to drapene som er begått i hhv. Edinburgh og på Lewis.

"Svarthuset" er en usedvanlig godt skrevet roman med dyptpløyende personskildringer, som røper god psykologisk innsikt hos forfatteren. Skildringene av naturen og miljøet på Lewis, øya som ligger i de Ytre Hebridene, er formidable! Dette har fått mange kritikere til å kalle boka et mesterverk. Det er dessuten litt av et plott som rulles opp, og selv om vi underveis kan tenke og tro det meste, faller absolutt ingenting på plass før vi nærmer oss de aller siste sidene i boka. Det eneste jeg ønsker å røpe, som også står på bokas smussomslag, er et løsningen er å finne i en konfrontasjon med fortiden ... Dette er absolutt en av de beste krimbøkene jeg har lest noen gang! Noen ganger er det plottet som gir denne følelsen. Andre ganger er det de språklige kvalitetene. Denne gangen er det begge deler!

Jeg anbefaler "Svarthuset" sterkt, og kan nesten ikke vente før jeg jeg kaster meg over "Lewismannen"!

Min ultimate julebok. "Familien på Gilje" av Jonas Lie.

kanskje var generasjonen av forfattarar du nemner dei første som tok litteratur for born på alvor?

Kremt. Elsa Beskow (1874-1953). Dikken Zwilgmeyer (1853-1913). Kremt. Bare sånn i farten...

;)

Roy Jacobsen får alt fokus denne lesehelgen. Har litt igjen av " Hvitt hav" - bok 2 i " Barrøy- trilogien, deretter blir det bok 3 - " Rigels øyne". Som ventet, leverer Jacobsen varene. Adventslysene er kommet frem, og også denne helgen egner været seg godt til å sitte inne med gode bøker og varm drikke. God adventshelg til alle :)

Sidan klokka er mange og forumet stilt
Tek eg sjans på ein trådstart, får tru det blir gildt
Det er lesehelg, endåtil først i advent
Ja, det nærmar seg slutten på året som kjent

Dennne helga så er eg på tur i Egypt
For i sukkerhus-boka så reiser eg trygt
Og deretter så må eg nok heimom ei rid
Til Bør Børson som venter i bokhylla mi

Kva med dykk, har de heile kalenderen full
Med å handle og bake og pynte til jul
Eller gjer de som eg og tek livet med ro
Supar kaffi og les i ei bok eller to?

«Det annet jeg minnes var et selskap Svarstads holdt på Sinsen på nyåret 1919. Collett Vogt og Johan Ellefsen var der blandt andre — den store spisestuen og lille dagligstuen var festlige med lamper og mange lys, sammen med julematen og vinen skapte de stemning og samtalen gikk fra første stund i friske bølger. Som alltid blev fru Charlotte Undset midtpunktet og mennene moret sig kongelig over de treffsikre, vittige replikkene hennes — nydelig var hun også å se på med det sølvgrå håret høit på det lille hodet og med de lysende øinene; likevel gjorde Sigrid Undsets stille nærvær det blivende inn trykk på oss alle — hennes rolige, ofte sarkastiske innlegg i diskusjonen, hennes kjærlige omsorg som vertinne for oss, det dype, blanke blikket som stadig hvilte på moren med en pussig blanding av underfundig glede og ømhet.
Da vi gikk nedover mot trikken om natten, husker jeg at Johan Ellefsen stanset og rettet op den spede skikkelsen sin som for en innskytelse — han pekte op mot himmelen og sa: «En av disse stjernene er Sigrid Undsets, slik vil hennes genius komme til å stå en gang, lysende over Norden.» — Han fikk rett.»

Sitatet over er fra boken Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker utgitt i 1946. Nini Roll Anker skriver at forbindelsen mellom dem startet ved at Sigrid Undset skrev et brev til henne fra «Rom» i 1910 etter at hun hadde lest boken til Roll Anker: Benedicte Stendal. Fra 1911 begynte de å brevveksle og treffe hverandre.

«Sigrid Undsets skikkelse og vesen gjorde fra første øieblikk et sterkt inntrykk på mig — inntrykk av et menneske så helt utenfor det almindelige; alt hos henne satte fantasien i bevegelse: de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover, men som likevel fanget hver småting i omgivelsene med det skarpsynet bøkene hennes røper; de nydelige, smale hendene, som en sjelden gang rørte sig fulle av uttrykk når samtalen tok henne; den dovne, enstonige røsten med et aldri så lite dansk tonefall på enkelte ord. Hun var også på fallende vakker, slank som en gutt, noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget, noe litt søvngjengeraktig over den forsiktige, trippende gangen. Men hele hennes fysikk lot også ane den legemlige kraft og utholdenhet hun siden i livet fikk så god bruk for.»

Da de ble kjent, bodde Sigrid Undset fortsatt sammen med sin mor og to søstre. Hun forteller at mottakelsen av romanen Jenny i 1911skulle det «rygg til å bære». Det ble rast over den i avisene. Under et møte i en kvinneklubb Undset og hun var blitt invitert til haglet angrepene mot Undset.

«Den eneste som bevarte sin ro urokket hele kvelden var Sigrid Undset. Hun satt stille med et lite smil, og da klubbens formann, fru Pylle Horst, spurte henne om hun var forarget og skuffet, svarte hun med sitt uutgrunneligste blikk: «Nei, tvertimot, jeg hadde ikke ventet mig noe annet.»

«Jenny» fikk en ilddåp. Men motstandere som beundrere visste efter denne bokens fremkomst at Norge hadde fått en kvinnelig forfatter vi herefter vilde komme til å regne med blandt de store.»

I 1912 giftet Sigrid Undset seg med maleren Anders Svarstad. De reiste fra Norge og oppholdt seg blant annet i London. Brevene forteller om en sorgløs tid. Ferden gikk videre reiste paret til Roma og i 1913 reiste hun tilbake til Norge med sønnen Anders – noe som mest sannsynlig reddet sønnens liv. Vi følger Sigrid Undset videre i livet, oppturer og nedturer, fortalt av Ninni Roll Anker med sitater fra brev og møter. Selv om jeg har lest mye om Sigrid Undset tidligere, var det mye som var ukjent for meg. Litt morsomt at når den arbeidsomme Sigrid Undset skulle «hvile» da hun bodde på Bjerkebæk, leste hun detektivromaner. Men hvile gjorde hun nok sjelden – her fra da Sigrid Undset ennå bodde i Oslo:

«Jeg husker en aprildag, jeg var oppe hos dem; Svarstad var da bortreist og Sigrid Undset satt med hushjelp og barn ved spisebordet, i et stort, lyst forklæ; på fanget hadde hun vesle Mosse, pyntet med røde perler; klar av tretthet, men stille og verdig som alltid svarte hun på barnespørsmålene, sørget for alle, hadde sigaretter og vin til mig. På skrivebordet hennes lå mange ark dekket med den fine, sirlige skriften — kladden hennes så alltid ut som det ferdigste manuskript. Og på bordet ved vinduet et halvferdig heklearbeide, på stolen ved siden av mange strømper til stopping.»

Boken skrevet av Ninni Roll Anker er på 77 sider og jeg har lest den på Nasjonalbiblioteket.no. En siste smakebit fra boken:

«Vi som har oplevd hennes ubegrensede gjestfrihet, har ofte delt forlagets bekymring: hvordan tid og helse skulde strekke til for henne? Og vi har ikke hatt vanskelig for å protesterte når vi har møtt den vel kjente beskyldningen, bl. a. fra journalisthold, at Sigrid Undset er det uelskverdigste, hovmodigste og utilnærmeligste menneske en kan komme ut for. Hun kan være det også; men vi som vet hvor hun har vært overrent og plaget av intervjuere, bestirret og genert av turister, og til og med har måttet se en privat samtale offentliggjort av en smart journalist — vi forstår at det ikke bare er hjemmet på Bjerkebækk hun er nødt til å verne med sinte bikkjer og piggtråd.
Til å begynne med åpnet hun både døren og sig selv elskverdig for farende folk. Men de misvisende «intervjuene» som fulgte, skremte henne for bestandig — hun er sikkert idag en av de forfattere som er vanskeligst å få i tale av avisfolk — liksom hun fremdeles er den mest fortryllende vertinne for slekt og venner.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link