Bokelskere.no

Takk,det var interessant lesing.

Jeg er (dessverre) enig i at Eskeland som oversetter er en prøvelse - jeg har gjort det til en policy å styre unna hans oversettelser av Halldór Kiljan Laxness. Men Heinesen er bra! Og disse som du anbefaler her, har jeg ikke lest - men det bør jeg åpenbart gjøre noe med.

Ja visst, det var vel du som tipset om Barbara på dvd! En meget god film (beklager forglemmelsen :-))!

Ivar Eskelands kåserier var en fryd, det kan dessverre ikke sies om hans oversettelser (i hvert fall ikke denne). Lurt å kjøpe Vest i havet på dansk. Hører gjerne hva du synes om den utgaven.

Jeg fant frem til et par dikt av Trygve Lange-Nielsen (som slett ikke er mest kjent som dikter!), og for meg handler de begge om å ta vare på gleden ved hverandre; om å ikke miste hverandre av syne, ikke glemme hvorfor man valgte hverandre, når hverdagen melder seg. Lange-Nielsen ga ut Glad humle og andre dikt i 1982. Og der står Glad humle I og II på s. 9:

Glad humle
I
Når ditt sinn
åpner seg mot mitt
som en blomst
åpner sine kronblader
blir jeg til en glad
humle.

II
Ingen er så glad
som en glad humle
innfanget av blomsterduft
kjærtegnet av støvdragere
beruset av honning
humler den seg
på blomsterbunnen
og gleder seg
til kronbladene
skal lukke seg
for natten.

I samme diktsamling står diktet Bobler på s. 10:

Bobler
Noe av det fineste
er boblene i oss
lykkeboblene
som stiger mot overflaten
som kullsyre
og åpner seg
mot lyset
mot stillheten mellom trær
mot et annet menneske.

Mark Twainskal ha sagt/skrevet følgende - i norsk oversettelse :

Sorgen kan ta vare på seg selv, men for å få fullt utbytte av gleden, må du ha noen å dele den med. ("Grief can take care if itself, but to get the full value of a joy you must have somebody to divide it with." https://www.brainyquote.com/quotes/mark_twain_121526)

Så heldig du er! Også jeg SKAL til Færøyene, men når er fortsatt et åpent spørsmål.

Jeg regner med at du har lest Heinesens De fortapte spillemenn og Barbara av Jørgen-Franz Jacobsen. Anbefaler begge varmt! Disse to forfatterne har vekket min interesse for øygruppen vest i havet.

God reise, når den tid kommer!

Når krisa får uventa resultat

Islandske Jonas Ebeneser er ein mann midt i livet - og han kjenner at dagane ikkje gir så mykje lenger. Det er faktisk så vanskeleg at han vurderer å gjere "kort prosess" - med litt planlegging. Det vert lite kjekt for hans tre Gudruner om han let dei oppleve hans tragiske ende. Det blir betre om han er langt borte.
Så - han ryddar og ordnar opp, pakkar ein koffert med innhald som skal vere nok for ei vekes tid + ein drill som kan bli nyttig!
Så set han seg på flyet og reiser til eit krigsherja land der det er så mange som må møte døden.

Hotellet han kjem til - Silence- er herja, og manglar det meste som vi menneske treng til dagleg: vatn, straum, låsbare dører mm
Det går opp for Jonas at både drillen og det andre han har av verktøy verkeleg skal kome til nytte dei dagane han har planlagt....

Og på hotellet er dei meir enn takksame for hjelpa han gir dei. Han kjem i god kontakt med dei to som driv etablissementet, og han får godt ord på seg rundt om ...Han blir ein mann som fleire får bruk for. Kvardagane gir meining, og det blir ikkje så viktig å gjennomføre det han kom for.

Romanen har både noko trist over seg, på same tid som den fokuserer på kva som er viktig i ei velstandsverd ...... og i ei verd der det meste manglar.
Ein original roman, på fleire vis, men som kan få fram litt refleksjon.
Likte boka godt, spesielt etter avreisa frå Island

har kommet til side 117 i boka om Min europeiske familie de siste 54 000 år. Dette er my eom DNA, folkevandringer osv, og kan for noen bli litt kjedelig---

Mesterlig fra «verdens navle»

Vest i havet er en samling noveller og fortellinger fra Færøyene av William Heinesen (1900 – 91), utgitt i 1974. Fortellingene virker bygd på reelle hendelser og gamle sagn – frodig utarbeidet. De er hentet fra samlinger utgitt i 1960, 1967, 1970 og 1973, valgt ut og oversatt av Ivar Eskeland.

«William Heinesen er færøying. Alle hans store romanar er rotfeste i færøysk jord – og dei aller fleste av novellene og minnebileta med. Dette jordiske fundament for ein diktar av Heinesens format kunne synast lite; snautt nok synleg på verdenskartet. Ein ståplass på jorda! Det har greid seg framifrå til sitt føremål.
(…)
Det står ingen stad skrive, det finst inga åndslov som seier at ein diktar må ha eit folkehav å ause or. For Heinesen – og mange med han – har det halde godt med Tórshavn!»
Fra Eskelands forord

Heinesen skriver selv om sitt hjemsted: «Her (i Tórshavn) var stutt sagt alt, her var navlen i verda og historia, fortid og framtid, liv og død.» (side 148). Nettopp det som gjør disse fortellingene så mesterlige er at Heinesen evner løfte de tilsynelatende små, hverdagslige hendelsene opp til noe allmenngyldig, noe vi kan kjenne oss igjen i hvor vi enn kommer fra. Dette er en forfatter som besitter stor menneskekunnskap og en underfundig humor.

Heinesen forteller så det er en fryd! Om mennesker, gårdsdrift, fiske, skolegang og overtro. Om vær og vind og kjærlighet og bygdesnakk – ja, livet. Han legger ikke fingrene imellom; en kar er «staurdrukken», en annen «plakat full» og et barn er «ein av desse skammeleg forkomne lusute og skrufuløse drankarungene». Og sannelig dukker ikke flere personer fra De fortapte spillemenn opp! Jeg drar i farten kjensel på sparekassebestyrer Ankersen, jordmor fru Nillegård, smeden Janniksen og Ole Brandy.

Forfatteren er på «de små» i samfunnets side. Han omtaler sine personer med respekt og varme og en mild og godlynt ironi. Og han gir spark til øvrigheten: «Hadde Kristen Hosehaldar levt i våre dagar, hadde han visseleg fått syndeforlating gjennom omvending og kunne ende sine dagar som ein akta og velvørd mann, særlig då om han hadde slege seg på kommunalpolitikk, som folk av hans slag ofte gjer.» (side 79).

Språket er rikt og bildeskapende. Ett eksempel:
«Eit lite led førte inn til den gamle kyrkjegarden, der gravtuvene var radt overvaksne med gras og ukrut; berre her og kvar stakk det opp ein hallande kross or det bårande villgraset, som masta på eit fortapt vrak på gløymslehavet.» (side 44).

Eskelands oversettelse er krevende med mange (unødvendig?) vanskelige ord. Jeg liker å lese nynorsk, men her måtte jeg i partier konsentrere meg så mye om teksten at det nesten gikk utover opplevelsen.

I alle fortellingene, bortsett fra de to nest siste, er vi på Færøyene. Dette tematiske bruddet virker forstyrrende. Vi blir plutselig rykket ut av det universet vi har levd oss inn i. I den siste fortellingen, den fine «Våt heimstad» er tilbake i øyriket igjen. Jeg skjønner ikke hvordan Eskeland har tenkt her. Har helheten måttet vike fordi han absolutt ville ha med de to?

Boken er illustrert med fine svart-hvitt fotografier fra Færøyene og Heinesens egne, herlige portretter av landsmenn og -kvinner. Jeg er begeistret for illustrasjonene, men ikke udelt begeistret for måten de er brukt på. Illustrasjonene virker til dels malplasserte, dels blir inntrykket noe rotete.

Det negative trekker ned helhetsinntrykket. Jeg velger likevel å gi Heinesens færøyske fortellinger terningkast 6. La dem få tid og nyt dem langsomt!

Meget spennende!

Flotte og interessante fortellinger i en krevende oversettelse – jeg er enig med deg, Karin.

Noe helt annet;
Ble Odd Børresen inspirert av William Heinesen til å skrive sitt uforglemmelige «Jeg hater måker»? Hør bare hva Heinesen skriver om de selvsamme fuglene i fortellingen Våt heimstad:

«I eitt og alt er måsen havsens barske og vondlyndte representant; som
kjent er han en imponerande flygar, og uendeleg rein og velhalden ser
han ut, proper som eit nystroke pyntehandkle i eit mønsterkjøken. I
det heile er han ein borgarleg fugl, han er velkledd, er alle stader,
kosmopolitisk, ikkje særleg merkverdig, og berre dei færraste menneske
gjer seg nokon tanke om den grenselause grådigskap og frekkleik som
bur i brystet på ein måse, og om den djevelske hardhug han hyser i
harta sitt.» (side 149)

Er det det siste (berre dei færraste menneske osv.) Børresen ville gjøre bot på når han utrettelig gjentar måkenes grådige «Skal ha, skal ha!»?

Nå er også "Av lys er du kommet" av Britt Karin Larsen kommet inn på helgens leseliste. Nettopp lånt på biblioteket.

Regner med å bli ferdig med " Frost" av Roy Jacobsen. Den avbrøt jeg for fem år siden, siden jeg syntes språket var noe tungt med overdreven bruk av bisetninger. Men siden jeg samtidig likte selve handlingen ( fra Norge på1100- tallet), besluttet jeg å gi boka en ny sjanse nå i vinter. Det har jeg ikke angret på. Roy Jacobsen er flink til å skrive fortellinger som holder leseren nysgjerrig gjennom historienes løp. I tillegg til " Frost" blir det litt lesing av faglitteratur.
Været har vært ufyselig hele uken, men til neste uke er det visstnok sol i sikte.
God helg til alle :)

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Interessante tanker. I «Sista rompan» står et avsnitt (et av flere vil jeg tro) som antakelig bygger opp under et slikt syn.

«Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter og hemligheter? Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten»

Her er en annen forfatter som har et spesielt forhold til skogen.

Fantastisk god bok. Stillitsen får litt ujevn kritikk av kritikere i aviser/ media. Jevnt bra, men for noen skurrer det litt. Jeg hører til de som synes dette er et mesterverk! Adresseavisens kritiker sier det best. Sitat:"umoderne, storslagen og vidunderlig!"

NB! Et godt råd til nye lesere, ikke Google kritikker før du leser boka. Det blir Spoiler Alert. Bare sett deg godt til rette i gostolen, åpne boka og nyt! Suverent, genialt, en klar sekser på terningen.

Etter hvert som jeg leser mer om og av Kerstin Ekman, dukker det opp en tanke om at hun kanskje på mange måter identifiserer seg med sjamanismen. Som altså ikke er en religion, men en verdensanskuelse: Alt har sin plass og må ses på med respekt. Jeg har ikke lest Herrarna i skogen, men skjønner at det må jeg antakelig få rettet på. I forordet til boka skriver Ekman blant annet dette, etter å ha beskrevet naturmangfoldet i de jemtlandske skogene:

Nu förvandlas dessa skogar med boträd och bäckfall till
föryngringsytor. De blir monokulturer av tall eller gran. Det blir
tyst.
Jag har levt där en värld håller på att försvinna. Byarna har
sedan 1760-talet, då de första nybyggarna kom, utvecklat en säregen
skogskultur. Nu erövras bygden av turisterna och lövslyet. Dag och
natt dånar timmerbilarna förbi. De kör till Norge, till
massafabrikerna, sågverken och arbetstilfällena där. Varför det måste
vara så vet jag inte. Jag har legat vaken och lyssnat på dundret av
timmersläpen som år efter år, dygnet runt, fraktar bort skogen. Jag
har vargklon i hjärtat.

Noe liknende sier også Risten i sin fortelling om alderdommen. Og der har vi vargkloa igjen. Kan dette være et fast svensk uttrykk, som rett og slett betyr at man har angst for hva som skal skje?

Nå endte jeg visst opp med noe betraktelig kortere, men ikke mindre interessant. En novelle kalt " Eisenheim the Illusionist" av Steven Millhauser, hentet fra novellesamlingen The Barnum Museum.

"The Illusionist" eller "Illusjonisten" fra 2006 er en filmatisering av novellen. Jeg hadde stor glede av begge versjonene, men det var nødt til å bli store forskjeller mellom en novelle på 20 sider og en film på 1t 45 min. Begge versjoner er atmosfæriske, og bærer preg av en mystikk, som jeg satte stor pris på. Slik jeg opplevde det har filmen ellers bevart og utvidet kjernen av novellen, levendegjort den, men også gjort historien om til noe langt mer romantisk og følelsesladet enn novellen.

Jeg leser "Duevokterne" av Alice Hoffman. Det er en historisk roman som blant mye annet har med en lyshåret slave i historien. Jeg har ikke kommet så langt. Så dukket en tekst om kimbrernes vandring fra Jylland i Danmark til Romerriket opp i dag, og de tapte (som kjent?) kampene mot romerne og ble solgt som slaver på markedet i Roma (etter 20 års vandring på jakt etter et sted å slå seg ned). Omtrent 110 år før Kristus. I "Duevokterne" blir en lyshåret slave tatt som krigsbytte etter at den jødiske geriljaen møtte og vant over noen romerske soldater. Så jeg vet mer om a) når dette omtrentlig fant sted, og b) hvordan det gikk med den ene kimbreren. Så langt. Føler meg takknemlig for denne linken. Alltid kjekt når ting henger sammen.

Langt ute i det kvikksølvlysende verdenshavet ligger et ensomt lite blyfarget land. Det ørvesle berglandet forholder seg til storhavet omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker. Ja, et sted ligger det til og med en hel liten gammel by med brygger og pakkhus, gater og veiter og bratte smug, hager og torg og kirkegårder. Der er også en gammel kirke på en bakketopp. Fra tårnet er det utsikt over hustakene i byen og utover det veldige havet.

De fortapte spillemenn av William Heinesen

Her mimres det også, og jeg er faktisk sikker på at jeg har lest/sunget boka. Jeg kjente iallfall igjen noen av rimene:

Bæ bæ, vi skal gi'n ull til varme klær.
Fjær til hatten sin kan han nappe her.
Egg han får av meg, sa høna kjekk og grei,
og hanen vekker'n når han forsover seg!

Tror jeg må ha vært såvidt lesefør, og at dette var høytlesing for lillesøster rundt midten av 50-tallet. Huttetu, så lenge siden!