Bokelskere.no

Eg likte godt filmatiseringa av bøkene, men at bøkene er best; inga tvil om det. Vil tru at desse bøkene gjer seg godt som "oppatt-lesing", nokre bøker blir berre betre og betre :-)

Ensom i skogen? Jeg rømte fra hverdagen inn i denne boka. Meget godt skrevet, den gav meg ro. Anbefales

Starter (høyt-)lesning allerede i ettermiddag. Gleder oss! Den nyeste boken er ikke innkjøpt enda, blir nok lydbok da...:-)

Helt fantastisk! Burde vært pensum i skolen. For første gang fikk jeg et bilde og en forståelse av middelalderen i Norge. Hadde først tenkt at dette var en bok som bare jeg ville interessere meg for her i huset, derfor ikke lydbok ( ikke alle leser bøker) ...men etter hvert ble det samlingsstund og høytlesning i familien, med mange fine og morsomme samtaler rundt tema. Alle var enige om at kunnskapen fra skolen må ha vært syltynn ( selv om det er mange år siden), for dette var "nytt stoff". Ikke lenger tørre tall og oppramsing av slag og konger. Men personer blir kjøtt og blod, landskapet og tiden blir tydelig, og ikke minst blir det bakgrunn for konfliktene.
Hadde ikke fått med meg denne boken da den kom ut i 2009. Men takket være et program om forfatteren ( og hans nyeste bok) i NRK P2 på nyåret, ble jeg nysgjerrig - heldigvis !

Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.

Jeg liker beskrivelsen din, Ellen, selv om jeg ikke er like begeistret som deg.
Ser at enkelte kritiserer boken på grunn av Arvid Jansens irriterende tafatthet. Det er vel hele poenget med boken, skildre en mann som ikke klarer å ta tak i livet sitt. Min kritikk og irritasjon går på at Petterson ikke greier å skape levende personer som vekker leserens (i hvert fall ikke min) medfølelse og engasjement.

Glimtvis, i forholdet mellom datteren, Vigdis og faren blir jeg revet med; skildringene gjør vondt. Siste setning i baksideteksten provoserte meg: «Men den største prøven kommer seinere, da den eldste dattera, Vigdis er den som trenger ham.» Det sterkeste i boken er nettopp hvordan Vigdis trenger, og hungrer etter, nærhet til faren sin gjennom oppveksten. (I forlagets omtale på nettet er setningen erstattet med en mer dekkende.) Å la slutten bli hengende i luften er vel typisk Petterson.

Heller ikke jeg merket noe vendepunkt omtrent halvveis. Nei, godt og stilsikkert språk reddet ikke denne boken for meg. Det er mulig jeg er streng eller har lest for fort, men alt i alt var dette skuffende av en forfatter som Per Petterson.

Kanskje skal jeg vente litt med å trille 4-eren, gjøre som deg å se om inntrykket endrer seg med tid og ettertanke.

Jag vaknar i en vidsträckt tystnad. Värden väntar på att skapas.

Fra Koka björn av Mikael Niemi

Jeg har også lest den to ganger, og synes også den var minst like god andre gangen. Etter at jeg leste boken til Langeland, Fortellerkunst, der han analyserer boken til Petterson, fikk jeg lyst til å lese den om igjen. Det har jeg ikke gjort; ennå. Filmen gleder jeg meg til å se.

Så er søndag på hell, då er helga straks slutt
Med ein antiklimaks-handballkamp utan futt
Men om kveldane held eg i bokverda tritt
Med alt slitet til Falkberget sin An-Magritt

Takk :-)

Der skulle jeg gjerne ha vært! Høres svært interessant.
Tankevekkende det du sier om hvordan en oppleser kan farge bokens karakterer. Her virker det som oppleseren og forfatteren ikke er helt på bølgelengde.

Enger sa vel ikke noe om de "mystiske" pillene Olivia, ved Appleton House, tok i vitenskapens tjeneste (se innlegget mitt lenger oppe i tråden)?

Har lest de siste 5 bøkene hans to ganger, minus Menn I Min Situasjon. Den kommer den også. De foregående 5 har vært virkelig gode opplevelser og står side om side i bokhylla mi :-)

Jeg har hatt så mange gode leseopplevelser ved å lese bøkene til Per Petterson. Derfor forsøker jeg å skru ned forventningen til jeg skal lese romanen.. For det er ikke alle bøkene hans jeg har likt like godt. Jeg synes allikevel at det er fint å lese at andre skriver om sin leseopplevelse. Så får det bli som det blir når jeg skal lese den. Fint at du har delt din leseopplevelse,

Ja det tenkte jeg også!

Da har vi noe å se frem til!

Jeg er helt sikker på at "Søsterklokkene" er første bind i en trilogi; det leste jeg før jeg leste selve boken. Og for en forfatter som Mytting er det for mange løse ender lagt ut, selv om jeg altså har gitt noen bud på hvordan jeg mener det går, får vi oss også sikkert noen overraskelser.

Tusen takk for ditt svar og lenke til en interessant artikkel. Jeg er, som du sikkert skjønner, opptatt av medisinsk historie og skal lese artikkelen grundig.

I flere bøker om jordmødrenes/sykepleiernes historie er årstallet 1818 oppgitt som starten på jordmorutdannelsen i Norge. Blant annet i Kari Martiensens Freidige og uforsagte diakonisser. Jordmorutdanningen feiret sitt 200-årsjubileum i februar 2018.

Så viser det seg altså at det har blitt utdannet jordmødre i distriktene før Fødestiftelsen og utdannelsen ble etablert i hovedstaden. Det er vel ganske betegnende for historieskriving generelt sett.

Jeg tror som deg, kanskje hadde det vært bedre for Astrid Hekne å holde seg til den lokale fødekonen. Jeg har nå gitt «Søsterklokkene» terningkast 6, og håper at du har rett også når det gjelder en oppfølger. 

Hyggelig med svar på en bok som engasjerte meg mye! Når det gjelder jordmorutdannelsen og årstallet 1784, leste jeg det på nettet etter å ha lest "Søsterklokkene", men finner ikke akkurat den nettsiden igjen. Jeg tenkte "opplysningstid" da jeg så det, og det står noe av det samme på "Historisk tidsskrift av Aud Farstad: https://www.idunn.no/ht/2018/04/aud_farstad_paa_liv_og_doed_distriktsjordmoedrenes_historie. "I første kapitlet er framveksten av en formell jordmorutdanning et hovedtema. I 1787 ble det etablert en jordmorskole ved Fødselsstiftelsen i København, og her ble det også utdannet norske jordmødre, i alt 65 fram til 1814. Men allerede i 1784 tok amtmann Even Hammer i Romsdals amt initiativet til en formell jordmorutdanning i amtet. Dermed var den første norske jordmorutdanningen på landsbygda etablert. Jordmødrene fikk sin opplæring hos amtsleger og distriktsleger." Og det stemmer vel sånn noenlunde.

Jeg kjenner til Semmelweis, og tenkte at 20 år etter hans død måtte de vel ha kommet lenger. MIn egen (svært renslige!) mormor var født i 1886, så det er litt vanskelig å tenke seg hvordan forholdene har vært. Men du har nok rett i at Mytting har gjort leksen sin her.

Det hadde nok vært bedre for Astrid å holde seg til den kloke gamle jordmoren i Butangen, ja...
Et flott yrke er det, og tøffe er de og må de opp gjennom historien ha vært! Respekt!