Bokelskere.no

Jenny. Sigrid Undset.
Sigrid ble frarådet å skrive en historisk roman, for det var ikke der hun hadde sitt talent. Vel, så skrev Sigrid om Kristin Lavransdatter, og resten er historie. Så godt skrevet at mange ligger sønderknust i tårer og tror det er faktisk historie. Sånn sett så har den jo blitt norgeshistorie

Men altså; seks år før "Kristin" slo hun gjennom med Jenny. Den kalles vel sosialrealisme, om jeg ikke tar feil.
Om hun hadde talent for det også? Ja, så definitivt.
Her tar hun for seg store eksensielle spørsmål. Handlinga foregår i Oslo og i Roma, og i disse byene er det mye hjerte og smerte, masse kunst, kunstnersjeler og arkitektur. Hun beskriver alt dette veldig billedlig og ekte, så det er ikke rart den vakte oppstyr når den kom ut.
Relevans i dag? Ja, så det svir. Mange invandrerjenter i Oslo øst, står nok i dag i det samme indre og ytre presset som jenter fra vestkanten for 100 år siden. Kortere enn det ogdå, forresten.
Flott bok, selv om det for meg, hvit mann 55 år, synes noen av disse hjerte og smerte passasjene ble litt lange, sett med 2020 briller.

Jeg har valgt meg ut "Hendelser ved vann" av Kerstin Ekman for påskedagene :)
Et tips fra en venninne - En krimroman som har fått plass i århundrets bibliotek.

For et avsindig vakkert språk, jeg måtte lese en del av den høyt, bare for å høre ordene uttalt for meg selv. og handlingen er ikke mindre nydelig, så tett på kjærligheten, sorgen, frykten, ensomheten, lykken, livet, døden.

I disse tider får sikkert de fleste her ekstra god tid til å lese. I den forbindelse er jeg nysgjerrig på hva dere mener er litteraturens nytte og funksjon, i forlengelse av dette også hva kunstens rolle er, spesielt nå når verden er i ferd med å endre seg, til det bedre eller verre.

Selv tenker jeg at litteratur og kunst har blitt noe vi gjør(adspredelse) i skyggen av det vi egentlig gjør(jobbe), den har blitt redusert til underholdningen og tidsfordrivet vi blir "belønnet" med når vi har unnagjort våre plikter. Noe av litteraturen og kunstens betydning synes å være tapt. I den grad den kan gå tapt ...

Heldigvis forandrer kunst og litteratur fremdeles liv. Det er min personlige mening, og mange er vel enig, antar jeg, at Corona-pandemien vil forandre verden for alltid. Det som skjer er så nytt for oss at det innebærer at vi også må tenke nytt om så og si alt, hva det vil si å være menneske og hva virkeligheten i det hele tatt er. Det krever en kreativ respons.

Mennesket er et politisk dyr, har det blitt sagt(et kvikt google-søk avslører at det var Aristoteles som sa det). Vi kunne like gjerne sagt at mennesket er et estetisk dyr. Forestillingen om at estetikk skal være underordnet alt det andre vi organiserer hverdagen vår etter, eller at den bare skal opptre som substitutt i form av underholdning, holder ikke mål, slik jeg ser det. Den er heller blant våre mest primære behov, hvilket sikkert er hvorfor den har vært så lett å utnytte.

Det er veldig vanskelig å være kortfattet om dette, men for å forsøke besvare mitt eget innledende spørsmål: for min egen del så er litteraturens evne til å utvide virkelighetsforståelsen og øke evnen til empati viktig. En virkelighetsforståelse og empati som jeg mener ikke lenger bare skal være forbeholdt mennesker og det menneskelige. Forestillingkraftens innflytelse på virkeligheten, innlevelsens ekspandering av virkeligheten.

Mye mer kunne blitt sagt, men uansett mest nysgjerrig på hva dere andre mener. Hva skjer med dere når dere setter dere ned med en virkelig god bok? Hvor viktig er litteratur for dere?

Takk for svaret - koselig å mimre litt over disse bøkene. Skal ta med "Barna på Lilleøya" på hytta og lese for de minste barnebarna, når bare de blir litt større :-)
De største har nok passert dette stadiet, selv om de synes det er veldig koselig at jeg leser barnebøker høyt foran utepeisen i sommerkveldene.

Så googlet jeg Gyldendals gode pikebøker - og fant at jeg har laget også denne listen!
Disse bøkene har lært mange av oss å bli glad i litteratur.

Men Bobsey-barna falt aldri helt i smak hos meg ...

Så morsomt og koselig! Ja, nå ser jeg at jeg har lagt inn «Dimsie på skolen igjen» og «Dimsie griper inn». Men disse ligger bare i min boksamling; jeg får dem ikke opp når jeg søker i Bokelskere.no’s database. Dette er et problem når man legger inn bøker her. Jeg har i hvert fall ikke funnet noen måte å gjøre det på, slik at de bøkene jeg legger inn, blir tilgjengelige for alle.

Min store heltinne var Frøken detektiv, Nancy Drew. Jeg kunne ikke få nok av henne! Senere slukte en av mine døtre bøkene om henne.

Hvilke er de to første i GGP-serien? Er det «Dimsie på pensjonatskole»? Jeg har fortsatt en del GGP-bøker, et par av Aimée Sommerfelts Trulte-bøker – og så klassikeren «Barna på lilleøya».

Fint å tenke på hva disse tidlige leseopplevelsene gjorde med oss.

Ellers så laget jeg for en tid siden listen Mine første bokskatter.

Der ble jeg påminnet at jeg burde huke av de fire jeg har lest av Peter May. Sjelden jeg leser krim, men May skriver fra et helt annet miljø enn de fleste andre. God litteratur!

Jan Kjærstad er en forfatter jeg aldri har greid å få noe forhold til. Jeg hadde likevel tenkt å gå løs på denne, men ikke kjøpe den. Og siden bibliotekene nå er stengt, ja da melder jeg pass denne runden. Beklager - og lykke til til dere andre.

"Mellom høye trær" er bestilt. Det var noe ved diktet i dødsannonsen som appellerte til meg (undertonen i det tilsynelatende enkle diktet). De to diktene du har lagt ut, Ellen bekrefter at jeg vil lese mer av henne, tusen takk.

Ser at hun har oversatt flere bøker, også dikt, som jeg har i hyllene. Dette var virkelig et lykketreff.

Tusen takk for det fine diktet - og gratulerer med kvinnedagen!

Dette er en forfatter jeg vil lese mer av. Og tenk at jeg først fant henne i hennes dødsannonse. En takk til familien.

Et av mine favoritter dette her.

Du finner boka 'Runder' på Nasjonalbiblioteket sine nettsider.

Da vi lette etter
hunden
fant vi den ikke
hverken ute eller inne.
Da vi lette etter
lykken
fant vi hunden
under trappen.

Jeg har lest gjennom noen dager gamle aviser og fant dødsannonsen, med diktet, til forfatter og oversetter Annie Riis (1927–2020). Jeg kjenner henne ikke, men ser at hun blant annet har skrevet boken med den fascinerende og tankevekkende tittelen En som het En.

En forfatter jeg fikk lyst til å se nærmere på. Noen som har lest henne?

Hestekrefter. Lars Mytting.

Denne mannen. Denne mannen som "fører et tilbaketrukket liv i nærheten av Østerdalen med kone, to barn og tre engelske biler, en gammel 790 kubikks paralelltwin, en samling motorsager, jordfresere og annen redskap", slutter aldri å imponere meg.
Jeg begynte seint å lese denne svært produktive og populære forfatteren, for han har vært så omtalt at jeg har holdt litt avstand, og har lest bøkene i motsatt rekkefølge enn de er utgitt, (men hoppet over Hel ved).

Hestekrefter er hans første, og er blant tidenes mest solgte debutromaner fra Norge, og handler om Erik Fyksens kamp for å drive en nostalgisk bensinstasjon. Nostalgiske verdier står høyt og i veien for utvikling, men skaper desto mer innvikling i denne romanen. Innvikling og innfletting av samfunnsutvikling, folk og teknikk, er det som bærer denne dramatiske, men allikevel stillfarne romanen. Den er både sår, dramatisk, bygderomantisk og romantisk på samme tid. Det føles helt naturlig med tankestreif til ungdommsforelselsen i løpet av boka her.
Tydelig, og jeg liker det godt, at Mytting er opptatt av og har skrevet om musikk, for han legger inn noen viktige låter her og der. Han kunne godt lagt inn First cut is the deepest av Cat Steens ev Rod Steward også, men her var mye annet fint.

Min engelske utgave som er en Vintage Publishing fra 2014 bruker fremdeles ordene "negro" og "niggers" - og det kan vel forsvares med at det var de ordene som var i bruk den gang boken ble skrevet (1960) og var gjeldende på den tiden fortellingen foregår (1930-årene). Det har jo en effekt i stedet for å gjøre det politisk korrekt i forhold til vår tids språklige normer - eller?
Vi kan jo ikke gjøre fortiden mindre rasistisk ved å omskrive teksten.

Dette var sann leserglede! Utrolig interessant å få et innblikk i samfunnet og de sosiale normene fra 1880 årene. Interresant å se at selv om det er 140 år siden denne boken kom ut så er det mye av de samme problemstillingene vi står ovenfor. Hun tar opp tematikk som utenomekteskapelige forhold, kvinnelig (og noe mannlig) seksualitet, kvinners forventede plass i ekteskapet og samfunnet med mer. Tankene og følelsene som beskrives i boka er de samme man kan kjenne igjen fra i dag av. Jeg koste med med å lese denne og det eneste jeg putter fingeren på er at jeg skulle ønske den var lengre. Det som holder den fra sekseren er at jeg kunne ønske siste kapittelet var lengre. Anbefales!

Engasjerende lesing. Jeg synes det var på sin plass av Haddy N'jie å skrive denne boken. Høyst personlig er den, og velskrevet - tankevekkende. Mer om denne i Reading Randi

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen en grandios historie fra Peter May, hvor han i velkjent stil briljerer i vekslingen mellom mennesker og naturen som omgir dem. Goldt, blåsete, kaldt, fuktig. Men også vakkert og innbydende.
Og igjen denne vekslingen mellom nåtid og hendelser langt tilbake i tid, og hvordan disse hendelsene langsomt griper fatt i hverandre.

Helga er en kjærkommen venn etter noen strevsomme dager. Neida, intet nytt under sola, det er fotball og politikk det går i. Og onsdag fikk jeg et nytt hjertestøt for å bli kvitt en urytme som kommer innimellom. Imidlertid har jeg lest ferdig Per Pettersons Menn I Min Situasjon. Enda ei særdeles god bok fra Pettersons hånd, men jeg holder Ut Å Stjæle Hester og Til Sibir som enda bedre. Nå har jeg begynt på ei bok opprinnelig fra 1931(!). Det er William Faulkner sin Det Aller Helligste i en versjon fra 1988. Den er både intens og spennende, liker denne bedre enn f.eks noen av verkene til Hemingway. Hos sistnevnte prates det for mye, noe mindre hos Faulkner. Denne påstås å være en klassiker innafor amerikansk litteratur - og kanskje det...! Den lå og smilte så pent i ei kasse med gratis bøker i Tvedestrand nå i sommer. Syntes så synd pån, vettu ;-) Bruker nok noen kvelder før den er utlest, neste helg er neste mål. Ha ei strålende helg i sol eller regn :-)

En bortgjemt bygd i Gudbaransdalen og en stavkirke! Det høres ganske nasjonalromantisk ut. Det er nok ikke tilfellet her. Likevel gir det et annet og mer tiltalende bilde av bygdenorge enn det man får når man i bil suser oppover dalen på motorvei.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
I den lille (og oppdiktede) bygda Butangen ble det for lenge, lenge siden født et tvillingpar som var sammenvokst fra hoftene og ned- Det var to jenter som fikk navnene Halfrid og Gunhild. De var blide og glade til tross for sitt lyte. Ofte satt de og vevde og vevnadene de lagde var alltid av fineste sort Så skjedde det at den ene ble alvorlig syk og lå for døden Far deres bad om at det andre måtte død samtidig. (Det måtte ikke skje at hun ble nødt til å slepe omkring på sin døde søster.) Faren ble bønnhørt, og for å vise sin takknemlighet ville han skjenke kirken to kirkeklokker. Under støypingen passet han på å helle rikelig med sølv opp i støpekaret. Resultatet ble at klokkene fikk en uvanlig høy klang.
Mange, mange år seinere kom det en ung prest til bygda, Kai Schweigaard. Han var ambisiøs og ville utrette noe for bygda. Stavkirken som sto der var gammel, nesten falleferdig og utrolig trekkfull. Det skjedde at en gammel kone frøs i hjel der hun satt på benken under gudstjenesten. For å få penger til en ny kirke ville presten selge den gamle. I Tyskland var det stor interesse for gamle norske stavkirker. En arkitektstudent fra Dresden ble sendt til Norge for å tegne våre stavkirker. Det ender med at man i Dresden vil kjøpe stavkirken i Butangen.
På prestegården er det en ung tjenestejente som heter Astrid. Hun kommer fra gården Hekne (akkurat som tvillingsøstrene i sin tid). Astrid er både vitebegjærlig og forstandig. Presten får snart et godt øye til denne ungjenta. Og hun på sin side begynner å drømme om ham. Men så kommer altså arkitektstudenten Gerhard Schönhauer til bygda. Han fascinerer Astrid sterkt med alle de fine tegningene han lager. De to møtes på turer ute i marka, og etter en tid blir de kjærester. Schönhauer sammenlikner kirka der den står med et bilde I.C. Dahl har malt. Den vakre kirkeportalen på maleriet er der ikke lenger. Den er i tidens løp blitt skiftet ut. Astrid hjelper Schönhauer med å finne den gamle portalen som viser seg å være montert på et gammelt fjøs. Så snart arkitektstudenten har fått lagd nøyaktige tegninger av stavkirken, demonteres den del for del og settes til side klar til å sendes til Tyskland. Men hva med de gamle kirkeklokkene? De er spesielt skjenket til bygda. Astrid får overtalt Schönhauer og Schweigaard til å la dem bli igjen og i stedet sende med to nye kirkeklokker.
I mellomtida kommer et par representanter for universitetet i Dresden til bygda. De forlanger å få med også de opprinnelige kirkeklokkene. (Nå hadde presten først forsøkt å gjemme disse, men hadde så blottlagt dem da han oppdaget kjæresteforholdet mellom Schönhauer og Astrid). Astrid er nå blitt gravid. Egentlig vil Schönhauer ha henne med til Dresden, men han har bare reisepenger for én, så Astrid må vente.
Materialene til kirken er nå pakket ned og skal fraktes med jernbanen til Dresden. Men første strekning må tilbakelegges med hest og slede. Først må de krysse in islagt innsjø. Schönhauer har ansvar for frakten av kirkeklokkene. Da de har kommet vel ut på isen, fører han lasten bort til en råk pg kapper av festet slik at klokkene forsvinner nede i dypet. Lenge tror man at Scjönhauer også druknet sammen med klokkene. Men så finner man ham stivfrossen og sterkt forkommen. Han blir sendt tilbake til Dresden, kommer seg så vidt, men det varer ikke lenge før han må gi tapt. Det blir soknet etter søsterklokkene, og man finner bare den ene.
Astrid oppsøker en jordmor som mener hun kan se at den gravide kvinnen bærer på tvillinger – to gutter. Astrid som venter seg en tung fødsel, drar til en fødselsklinikk i Christiania. Her blir hun ganske lunkent tatt i mot. Hun førhører seg grundig om hva som vil skje dersom hun eller barna ikke overlever fødselen. Og så går det troll i ord. Under fødselen mister Astrid svært mye blod. Da presten Schweigaard får høre om fødselen, drar han sporestreks til Christiania. Han blir ført fram til Astrid som da ligger død under et laken. Bare en av de to guttebarna hennes er i live. Han blir tatt med hjem til bygda og vokser opp hos fosterforeldre- Men også presten tar seg mye av gutten.
Boka har en slutt som nærmest roper på en fortsettelse. Hvordan går det videre med denne gutten? Og hva med de to kirkeklokkene? Ikke minst den som fremdeles ligger nede i dypet….