Bokelskere.no

Ganske hjerteskjærende om to vanlige, skikkelige mennesker som opplever ei vanskelig tid. Lett fortalt, lett å lese.
Trolig finnes tilsvarende skjebner den dag i dag, i land ikke SÅ fjernt fra oss, men som ikke er så privilegerte som oss her i Norge.
Anbefales!

Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.

Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.

Anbefaler "Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill. En sterk historie.

For en vakker roman! Dette er en oppvekstroman der handlingen er lagt til begynnelsen av 1900- tallet i Brooklyn. Om sterke kvinneskikkelser, fattigdom, oppvekst, alkoholisme, familieliv, kjærlighet, klassereise og om å leve den amerikanske drømmen

"Om kvinnfolk som smelte døren i og spyttet og mennene kastet søle på dem..."
( Alan Burgess: En liten kvinne)

Kilden er fantastisk god, ja!

Hehehe. Men filmen er jo så morsom så da må jo boka være det og? Fikk lyst å lese den selv nå. (Visste forresten ikke at det var Scott som skrev Tante Pose!).

Godt sagt! Jeg har også trillet femmer etter en del grublerier, og mine innvendinger er stort sett de samme som dine. Helheten demrer jo etter hvert som man leser, men jeg stilte meg stadig spørsmålet: "Hvor gammel er Ásta når dette skjer?" Jeg undrer meg dessuten over noen av "digresjonene" - hvordan henger f.eks. historien om Kristíns søster sammen med resten av innholdet? Og hvem er fortelleren, som sitter i skipperhuset sitt og minnes (eller dikter?)?

Heldigvis ble det i sum en god leseopplevelse, trass i en del innvendinger. Historien om Ásta er rå, vakker og oppslukende.

Jeg var og veldig skeptisk til at dette skulle være noe for meg, men fant ut at den ligger som lydbok på Storytel og tenkte jeg kunne lytte litt og gi den en sjanse. Det tok ikke lang tid før jeg var overbevist. Nå koser jeg meg veldig. Veldig interessant å høre hans tanker om livet.
Kan anbefale dere å gi det en sjanse til tross for skepsis :)

«-Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med den uunngåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive.»

Auður Ava Ólafsdóttir, for en forfatter hun er. Nå har jeg lest Frøken Island, en roman utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Og før det har jeg lest romanene Arr og Stiklingen. Jeg er så glad for at det er forfattere som skriver slike bøker og norske forlag som utgir bøkene på norsk. 200 sider, men den rommer så mye. En av kritikerne forlaget siterer kan jeg istemme etter å ha lest Frøken Island:

«Det er fascinerende hvor mye som kan leses mellom linjene. Det handler om Island, men er også allmenngyldig. Det handler om 60-tallet, men er også tidløst. Ikke minst i kjølvannet av metoo. Det er symboltungt, om en er på det sporet. Men kanskje er det bare en historie om at slik var/er det bare. En historie som fenger.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

Jón Kalman Stefánsson skriver godt. Men jeg liker bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir bedre. Håper virkelig at hun skriver flere bøker. Spesielt godt liker jeg dialogene i boken Frøken Island. Det gjør historien levende. En bok jeg er glad jeg har i bokhylla – den tåler å leses flere ganger.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

I dag er vinneren av den internasjonale Booker-prisen for 2020 kåret (altså den for bøker oversatt til engelsk) – og den går til Marieke Lucas Rijneveld og oversetter Michele Hutchison for The Discomfort of Evening (originaltittel: De avond is ongemak). Dette er den nederlandske poetens debutroman, men håper det blir flere.

Jeg leste romanen i våres og ga den en sterk firer. En god bok, selv om den ikke var blant mine favoritter blant de nominerte.

Edit: Jeg glemte jo å linke til The Booker Prizes nettsider med bla intervjuer og opplesning av utdrag av romanen.

Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.

Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.

Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, opplevdes Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs. Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny hjem til familien i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe i noen turistbrosjyrer for byen.

Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.

Mansfield Park er for tjukk, men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din.

Fin bok om bier og økologi. Den historiske og lærerike delen om bier er egentlig lite fremtredende, men pakket inn i tre gode skjønnlitterære historier. Det gjør at boka er lettlest og passer for alle, samtidig som den gir innsikt i noe mange ikke har et så nært forhold til. Anbefales.