Bokelskere.no

Jan Kjærstad er en forfatter jeg aldri har greid å få noe forhold til. Jeg hadde likevel tenkt å gå løs på denne, men ikke kjøpe den. Og siden bibliotekene nå er stengt, ja da melder jeg pass denne runden. Beklager - og lykke til til dere andre.

"Mellom høye trær" er bestilt. Det var noe ved diktet i dødsannonsen som appellerte til meg (undertonen i det tilsynelatende enkle diktet). De to diktene du har lagt ut, Ellen bekrefter at jeg vil lese mer av henne, tusen takk.

Ser at hun har oversatt flere bøker, også dikt, som jeg har i hyllene. Dette var virkelig et lykketreff.

Tusen takk for det fine diktet - og gratulerer med kvinnedagen!

Dette er en forfatter jeg vil lese mer av. Og tenk at jeg først fant henne i hennes dødsannonse. En takk til familien.

Et av mine favoritter dette her.

Du finner boka 'Runder' på Nasjonalbiblioteket sine nettsider.

Da vi lette etter
hunden
fant vi den ikke
hverken ute eller inne.
Da vi lette etter
lykken
fant vi hunden
under trappen.

Jeg har lest gjennom noen dager gamle aviser og fant dødsannonsen, med diktet, til forfatter og oversetter Annie Riis (1927–2020). Jeg kjenner henne ikke, men ser at hun blant annet har skrevet boken med den fascinerende og tankevekkende tittelen En som het En.

En forfatter jeg fikk lyst til å se nærmere på. Noen som har lest henne?

Hestekrefter. Lars Mytting.

Denne mannen. Denne mannen som "fører et tilbaketrukket liv i nærheten av Østerdalen med kone, to barn og tre engelske biler, en gammel 790 kubikks paralelltwin, en samling motorsager, jordfresere og annen redskap", slutter aldri å imponere meg.
Jeg begynte seint å lese denne svært produktive og populære forfatteren, for han har vært så omtalt at jeg har holdt litt avstand, og har lest bøkene i motsatt rekkefølge enn de er utgitt, (men hoppet over Hel ved).

Hestekrefter er hans første, og er blant tidenes mest solgte debutromaner fra Norge, og handler om Erik Fyksens kamp for å drive en nostalgisk bensinstasjon. Nostalgiske verdier står høyt og i veien for utvikling, men skaper desto mer innvikling i denne romanen. Innvikling og innfletting av samfunnsutvikling, folk og teknikk, er det som bærer denne dramatiske, men allikevel stillfarne romanen. Den er både sår, dramatisk, bygderomantisk og romantisk på samme tid. Det føles helt naturlig med tankestreif til ungdommsforelselsen i løpet av boka her.
Tydelig, og jeg liker det godt, at Mytting er opptatt av og har skrevet om musikk, for han legger inn noen viktige låter her og der. Han kunne godt lagt inn First cut is the deepest av Cat Steens ev Rod Steward også, men her var mye annet fint.

Min engelske utgave som er en Vintage Publishing fra 2014 bruker fremdeles ordene "negro" og "niggers" - og det kan vel forsvares med at det var de ordene som var i bruk den gang boken ble skrevet (1960) og var gjeldende på den tiden fortellingen foregår (1930-årene). Det har jo en effekt i stedet for å gjøre det politisk korrekt i forhold til vår tids språklige normer - eller?
Vi kan jo ikke gjøre fortiden mindre rasistisk ved å omskrive teksten.

Dette var sann leserglede! Utrolig interessant å få et innblikk i samfunnet og de sosiale normene fra 1880 årene. Interresant å se at selv om det er 140 år siden denne boken kom ut så er det mye av de samme problemstillingene vi står ovenfor. Hun tar opp tematikk som utenomekteskapelige forhold, kvinnelig (og noe mannlig) seksualitet, kvinners forventede plass i ekteskapet og samfunnet med mer. Tankene og følelsene som beskrives i boka er de samme man kan kjenne igjen fra i dag av. Jeg koste med med å lese denne og det eneste jeg putter fingeren på er at jeg skulle ønske den var lengre. Det som holder den fra sekseren er at jeg kunne ønske siste kapittelet var lengre. Anbefales!

Engasjerende lesing. Jeg synes det var på sin plass av Haddy N'jie å skrive denne boken. Høyst personlig er den, og velskrevet - tankevekkende. Mer om denne i Reading Randi

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen en grandios historie fra Peter May, hvor han i velkjent stil briljerer i vekslingen mellom mennesker og naturen som omgir dem. Goldt, blåsete, kaldt, fuktig. Men også vakkert og innbydende.
Og igjen denne vekslingen mellom nåtid og hendelser langt tilbake i tid, og hvordan disse hendelsene langsomt griper fatt i hverandre.

Helga er en kjærkommen venn etter noen strevsomme dager. Neida, intet nytt under sola, det er fotball og politikk det går i. Og onsdag fikk jeg et nytt hjertestøt for å bli kvitt en urytme som kommer innimellom. Imidlertid har jeg lest ferdig Per Pettersons Menn I Min Situasjon. Enda ei særdeles god bok fra Pettersons hånd, men jeg holder Ut Å Stjæle Hester og Til Sibir som enda bedre. Nå har jeg begynt på ei bok opprinnelig fra 1931(!). Det er William Faulkner sin Det Aller Helligste i en versjon fra 1988. Den er både intens og spennende, liker denne bedre enn f.eks noen av verkene til Hemingway. Hos sistnevnte prates det for mye, noe mindre hos Faulkner. Denne påstås å være en klassiker innafor amerikansk litteratur - og kanskje det...! Den lå og smilte så pent i ei kasse med gratis bøker i Tvedestrand nå i sommer. Syntes så synd pån, vettu ;-) Bruker nok noen kvelder før den er utlest, neste helg er neste mål. Ha ei strålende helg i sol eller regn :-)

En bortgjemt bygd i Gudbaransdalen og en stavkirke! Det høres ganske nasjonalromantisk ut. Det er nok ikke tilfellet her. Likevel gir det et annet og mer tiltalende bilde av bygdenorge enn det man får når man i bil suser oppover dalen på motorvei.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
I den lille (og oppdiktede) bygda Butangen ble det for lenge, lenge siden født et tvillingpar som var sammenvokst fra hoftene og ned- Det var to jenter som fikk navnene Halfrid og Gunhild. De var blide og glade til tross for sitt lyte. Ofte satt de og vevde og vevnadene de lagde var alltid av fineste sort Så skjedde det at den ene ble alvorlig syk og lå for døden Far deres bad om at det andre måtte død samtidig. (Det måtte ikke skje at hun ble nødt til å slepe omkring på sin døde søster.) Faren ble bønnhørt, og for å vise sin takknemlighet ville han skjenke kirken to kirkeklokker. Under støypingen passet han på å helle rikelig med sølv opp i støpekaret. Resultatet ble at klokkene fikk en uvanlig høy klang.
Mange, mange år seinere kom det en ung prest til bygda, Kai Schweigaard. Han var ambisiøs og ville utrette noe for bygda. Stavkirken som sto der var gammel, nesten falleferdig og utrolig trekkfull. Det skjedde at en gammel kone frøs i hjel der hun satt på benken under gudstjenesten. For å få penger til en ny kirke ville presten selge den gamle. I Tyskland var det stor interesse for gamle norske stavkirker. En arkitektstudent fra Dresden ble sendt til Norge for å tegne våre stavkirker. Det ender med at man i Dresden vil kjøpe stavkirken i Butangen.
På prestegården er det en ung tjenestejente som heter Astrid. Hun kommer fra gården Hekne (akkurat som tvillingsøstrene i sin tid). Astrid er både vitebegjærlig og forstandig. Presten får snart et godt øye til denne ungjenta. Og hun på sin side begynner å drømme om ham. Men så kommer altså arkitektstudenten Gerhard Schönhauer til bygda. Han fascinerer Astrid sterkt med alle de fine tegningene han lager. De to møtes på turer ute i marka, og etter en tid blir de kjærester. Schönhauer sammenlikner kirka der den står med et bilde I.C. Dahl har malt. Den vakre kirkeportalen på maleriet er der ikke lenger. Den er i tidens løp blitt skiftet ut. Astrid hjelper Schönhauer med å finne den gamle portalen som viser seg å være montert på et gammelt fjøs. Så snart arkitektstudenten har fått lagd nøyaktige tegninger av stavkirken, demonteres den del for del og settes til side klar til å sendes til Tyskland. Men hva med de gamle kirkeklokkene? De er spesielt skjenket til bygda. Astrid får overtalt Schönhauer og Schweigaard til å la dem bli igjen og i stedet sende med to nye kirkeklokker.
I mellomtida kommer et par representanter for universitetet i Dresden til bygda. De forlanger å få med også de opprinnelige kirkeklokkene. (Nå hadde presten først forsøkt å gjemme disse, men hadde så blottlagt dem da han oppdaget kjæresteforholdet mellom Schönhauer og Astrid). Astrid er nå blitt gravid. Egentlig vil Schönhauer ha henne med til Dresden, men han har bare reisepenger for én, så Astrid må vente.
Materialene til kirken er nå pakket ned og skal fraktes med jernbanen til Dresden. Men første strekning må tilbakelegges med hest og slede. Først må de krysse in islagt innsjø. Schönhauer har ansvar for frakten av kirkeklokkene. Da de har kommet vel ut på isen, fører han lasten bort til en råk pg kapper av festet slik at klokkene forsvinner nede i dypet. Lenge tror man at Scjönhauer også druknet sammen med klokkene. Men så finner man ham stivfrossen og sterkt forkommen. Han blir sendt tilbake til Dresden, kommer seg så vidt, men det varer ikke lenge før han må gi tapt. Det blir soknet etter søsterklokkene, og man finner bare den ene.
Astrid oppsøker en jordmor som mener hun kan se at den gravide kvinnen bærer på tvillinger – to gutter. Astrid som venter seg en tung fødsel, drar til en fødselsklinikk i Christiania. Her blir hun ganske lunkent tatt i mot. Hun førhører seg grundig om hva som vil skje dersom hun eller barna ikke overlever fødselen. Og så går det troll i ord. Under fødselen mister Astrid svært mye blod. Da presten Schweigaard får høre om fødselen, drar han sporestreks til Christiania. Han blir ført fram til Astrid som da ligger død under et laken. Bare en av de to guttebarna hennes er i live. Han blir tatt med hjem til bygda og vokser opp hos fosterforeldre- Men også presten tar seg mye av gutten.
Boka har en slutt som nærmest roper på en fortsettelse. Hvordan går det videre med denne gutten? Og hva med de to kirkeklokkene? Ikke minst den som fremdeles ligger nede i dypet….

Og selv om dette er lenge siden; jeg har akkurat sett den om igjen på Gimle, og den tåler virkelig å bli sett igjen! 80 år etter! Grunnen er tror jeg at skuespillerne i alle de store hovedrollene er så utrolige gode i rollen sin, de er jo ikoniske alle sammen. Dessuten er historien stor og rik. Det er mye rasisme i den, det var jeg nok mer blind for som helt ung. Og det var faktisk mindre krig enn jeg husket. Men strålende var det!

Fint å lese om jordmoren Marta Kristine - Edvard Hoem har levendegjort sin tippoldemor i denne slektsromanen - og sannelig, hun er en kvinneskikkelse man bare må bøye seg i beundring for. Anbefaler denne gode lese-opplevelsen. Og stemningen blir spesielt god når man lytter denne med forfatteren selv som innleser.
Mer om denne i Reading Randi

Det har kommet inn flere varsler om at samtaletråder her i forumet inneholder upassende innlegg.

Noen av trådene handler om religion og politikk, og kanskje ikke uventet blir temperaturen høyere enn vanlig.

Jeg vil benytte anledningen til å minne om at bokelskere.no skal være et åpent og vennlig nettsted.

"Om bøker"-forumet skal ha fokus på bøker.

"Om litt av hvert"-forumet skal ha stor takhøyde.

Håpet for alle diskusjonene er at de blir ført med generøsitet, velvilje og respekt.

Jeg skjønner godt din frustrasjon, og synes selv at dette nettstedet blir stadig mindre relevant etter som det infiltreres av deltakere som later til å ha sin egen agenda. Når det spammes ned med innlegg som enten saboterer pågående diskusjoner eller mer eller mindre skjult fremmer monomane budskap, så blir det bare slitsomt.

Hilda benytter seg av sin ytringsfrihet, som du påstår å være en varm forsvarer av. Om det er å være en tilhenger av diktatur, så deg om den definisjonen. Det er påfallende at hver gang noen er uenig med deg, svarer du med ufine og hetsende innlegg.

Gode politiske debatter er av det gode. Det Hilda påpeker er at dette ikke er det riktige forumet.

Jeg vil igjen minne om at bokelskere.no er et forum for bokelskere, « … et uavhengig, vennlig og åpent rom med fokus på lesing. Et sted hvor folk kan føle seg hjemme med sin egen bokhylle, gå på besøk hos andre folk med bokhyller, eller delta i diskusjoner med bra bokfolk.»

Jeg vet ikke helt hvordan 'småbarn' defineres her, men "Kejsarn av Portugallien" oppfyller vel kanskje kravene? Det er i alle fall en gripende (og trist) skildring av farskjærlighet, selv om bokens handling strekker seg lenger i tid enn bare småbarnsfasen.

Ellers husker jeg et ganske fint (dog under dels tragiske omstendigheter) far-datter-portrett skildret i "Forfengelighetens fyrverkeri". Det må nevnes at dette forholdet utgjorde en veldig liten del av boken, og at datteren var i skolealder.

Tore Skeie skriver i etterordet:
"Mitt mål har vært å skrive en sammenhengende, dokumenterbar framstilling bygget på primærkilder og på innsikten fra 150 års historisk, arkeologisk og filologisk forskning, uten å trette mine lesere med lange utgreiinger, diskusjoner og forbehold. Det er en vanskelig balansegang ettersom all kunnskap om denne for oss så fjerne tidsalderen er grunnleggende usikker."

Tore Skeie har lykkes med målet sitt, uten tvil!
Dette er den beste og mest interessante boka om vikingetiden jeg har lest. Anbefales!