Bokelskere.no

Takk for at du tar bladet fra munnen, Bjørg. «Bokelskere.no er et nettsted for alle som elsker bøker. (…) Bokelskere.no er et uavhengig, vennlig og åpent rom med fokus på lesing (min understrekning). Et sted hvor folk kan føle seg hjemme med sin egen bokhylle, gå på besøk hos andre folk med bokhyller, eller delta i diskusjoner med bra bokfolk.» Sitat fra Om bokelskere.no.

Ikke et nettsted der man skriver kryptiske innlegg om det som faller en inn, uavhengig av om det har med bøker og forfattere å gjøre eller ei. Til den slags finnes det andre kanaler.

Enig med deg, og en sjarmerende og vakker bok som jeg hadde stor glede av å lese. Den fremmelige datteren tilskriver jeg «øynene som ser», det er slik pappaen ser henne; det betyr ikke nødvendigvis at det er slik hun faktisk er. Jf. Lobbis opplevelse av sin sykdom og innleggelse, meget mer dramatisk enn realistisk.

Det jeg savnet, var en slags forbindelse mellom rosestiklingen og barnet. Forventet at tittelen ikke bare henspilte på planten, men også det nye livet, barnet.

Ellers er jeg i samme situasjon som deg, har nylig opplevd en sønn bli forvandlet til pappa på null komma null (og det til to). Rørende og imponerende. Gratulerer!

Mmmm, der ga du meg noe å tenke på. Og det har jeg gjort. Jeg er jo mange fedre i litteraturen, og morfedre (som An-Magritts Kiempen [Johan Falkberget]). Den første jeg kom på, var Atticus i «Drep ikke en sangfugl» [Harper Lee] og det nydelige forholdet mellom han og datteren Scout / Småen. Men dette er skildret fra barnets perspektiv, og det er ikke den typen bok du etterspør. Bortsett fra «Stiklingen» kan jeg ikke huske å ha vært borti bøker der en småbarnsfars perspektiv ligger til grunn. Artig om andre har forslag.

PS.: Jeg leser «Stiklingen» nå, og skal lese omtalen din når jeg er ferdig (foretrekker som regel den rekkefølgen). Et tankekors i denne forbindelsen er at boken er skrevet av en kvinne.

Hvis du scroller deg til nederst på siden med lydboken, finner du flere andre utgaver der, Ellen.

Alt flott som er skrevet om denne boka er sant! En bok skrevet av en ordkunstner som får oss til å tenke på de store spørsmål i livet! Handlingen er på landsbygda på Island for mye over 100 år siden! Men tematikken er like aktuell i dag. Ordkunstneren gjør lesingen til en flott opplevelse som jeg unner mange å nyte!

Fantastisk - rett og slett! Hørte den på lydbok. Boka i seg selv er nydelig, og jeg tror innleseren (Hildegunn Eggen) faktisk høyner opplevelsen og levendegjør boka enda mer.

Jøss, for andre gang. Da må du ha likt den godt. Som mange andre har gjort.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
At Peter May kan skrive er det ingen som helst tvil om. Igjen overbeviser han med språklig eleganse og lekenhet. Boka er oversatt nokså spesielt siden det opereres med en hel del franske ord og uttrykk, sannsynligvis for å gi teksten en ekstra fransk tøtsj. For meg fungerer det bra, siden jeg kan litt fransk, men det kan muligens være forstyrrende hvis du ikke er bevandret i språket.
Persongalleriet er nennsomt sammensatt, med en likandes hovedperson, en bedårende datter med en ikke fullt så bedårende kjæreste, en arrogant journalist, diverse utålelige maktpersoner helt opp på ministernivå, en yppig studine med en illsint far. Samt en mystisk og meget vakker femme fatale. Pluss en flokk med andunger og en gjenstridig metalldetektor.
Legg så til en underfundig, leken humor og en dæsj romantikk, så skulle vel alt ligge til rette for en god leseopplevelse?

Hei alle som skriver om denne gode boka. Kjempeglad for å se at dette ikke er slutten på historien, men at det kommer oppfølger(e). Ang om Astrid hadde overlevd om hun hadde født med jordmora på Butangen, er ikke godt å si. Hun døde av blødninger, og ser ikke helt for meg at lokale jordmødre kunne redde flere som blødde en på Fødselsstiftelsen der det var mange hender og leger også til hjelp. Jeg er jordmor, men ikke på noen måte ekspert på fødselshistorie. Gjennom 1800-tallet var spedbarnsdødeligheten på 10-40 % og gjennomsnittlig levealder på 40 år (fhi.no). Også i dag er store blødninger ved fødsler en fryktet komplikasjon, selv om det finnes både medikamenter og blodtransfusjoner (og i verste fall fjerne livmoren). Hva tenker dere om slutten? Presten ror ut på vannet etter at han ser at ringen han kjøpte til Astrid er borte fra skrinet? PS så en artig kommentar et sted her; ei som skrev at hun hadde sett Lars Mytting og angrer på at hun ikke sa til han at han skulle latt Astrid leve

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Eg likte godt filmatiseringa av bøkene, men at bøkene er best; inga tvil om det. Vil tru at desse bøkene gjer seg godt som "oppatt-lesing", nokre bøker blir berre betre og betre :-)

Ensom i skogen? Jeg rømte fra hverdagen inn i denne boka. Meget godt skrevet, den gav meg ro. Anbefales

Starter (høyt-)lesning allerede i ettermiddag. Gleder oss! Den nyeste boken er ikke innkjøpt enda, blir nok lydbok da...:-)

Helt fantastisk! Burde vært pensum i skolen. For første gang fikk jeg et bilde og en forståelse av middelalderen i Norge. Hadde først tenkt at dette var en bok som bare jeg ville interessere meg for her i huset, derfor ikke lydbok ( ikke alle leser bøker) ...men etter hvert ble det samlingsstund og høytlesning i familien, med mange fine og morsomme samtaler rundt tema. Alle var enige om at kunnskapen fra skolen må ha vært syltynn ( selv om det er mange år siden), for dette var "nytt stoff". Ikke lenger tørre tall og oppramsing av slag og konger. Men personer blir kjøtt og blod, landskapet og tiden blir tydelig, og ikke minst blir det bakgrunn for konfliktene.
Hadde ikke fått med meg denne boken da den kom ut i 2009. Men takket være et program om forfatteren ( og hans nyeste bok) i NRK P2 på nyåret, ble jeg nysgjerrig - heldigvis !

Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.

Jeg liker beskrivelsen din, Ellen, selv om jeg ikke er like begeistret som deg.
Ser at enkelte kritiserer boken på grunn av Arvid Jansens irriterende tafatthet. Det er vel hele poenget med boken, skildre en mann som ikke klarer å ta tak i livet sitt. Min kritikk og irritasjon går på at Petterson ikke greier å skape levende personer som vekker leserens (i hvert fall ikke min) medfølelse og engasjement.

Glimtvis, i forholdet mellom datteren, Vigdis og faren blir jeg revet med; skildringene gjør vondt. Siste setning i baksideteksten provoserte meg: «Men den største prøven kommer seinere, da den eldste dattera, Vigdis er den som trenger ham.» Det sterkeste i boken er nettopp hvordan Vigdis trenger, og hungrer etter, nærhet til faren sin gjennom oppveksten. (I forlagets omtale på nettet er setningen erstattet med en mer dekkende.) Å la slutten bli hengende i luften er vel typisk Petterson.

Heller ikke jeg merket noe vendepunkt omtrent halvveis. Nei, godt og stilsikkert språk reddet ikke denne boken for meg. Det er mulig jeg er streng eller har lest for fort, men alt i alt var dette skuffende av en forfatter som Per Petterson.

Kanskje skal jeg vente litt med å trille 4-eren, gjøre som deg å se om inntrykket endrer seg med tid og ettertanke.