Bokelskere.no

Kjøpe en halv gris har jeg aldri gjort, men i mange år gikk jeg og engstet meg for å vinne en halv gris! Det var vanlig at diverse organisasjoner hadde stort høstlotteri, der førstegevinsten ofte var nettopp en halv gris. Det lokale kulturlivet vil man jo gjerne støtte, så lodd kjøpte jeg sjølsagt. Heldigvis har jeg aldri hatt vinnerlykke. Slike "grisegevinster" ble det vel slutt på før århundreskiftet, men så skrekkelig lenge siden er det jo ikke!

Imponerande gjort av mor di. I Kvinner og klærs "Husmorhefte" 1960 gjer redaksjonen forslag om ein skal mellom anna laga leverpostei, persesylte, rullesylte og medisterkaker og noko de kallar svensk bräckkorv i tida før jul. (Jula mi s. 19).

Julenostalgi.

For ein juleglitrande god idé! Dette er jula i gamle dagar med ein moderne vri. Her er høgtida slik ho vart feira i det alt så godt som urbaniserte Noreg på 1960-talet. Det er like før TV-alderen tok full fart. Rett nok er det ein idealisert versjon, slik jula blei framstilt i vekeblada på den tida. Ikkje så mange kan hende - verken då eller no - som byrjar førjulstida med å kjøpe ein halv gris.

Denne boka har jeg også lest for noen år siden, og likte den veldig godt. Når det etterhvert bli mange bøker siden kan det godt være jeg også kommer til å lese den igjen.

Denne leste jeg da den kom, altså i 1974-75. Mitt eneste vage minne er en god stemning. Har ofte tenkt at boken er verdt en gjenlesing, ikke minst på grunn av den fascinerende tittelen, samt en dose nostalgi.

Takk for din inspirerende omtale. Kanskje det er den som skal til før jeg finner fergereisene frem igjen.

Kjærleiken fergereiser. Edvard Hoem.

Denne boka la eg frå meg då eg var så ung mann at eg knapt kunneomtalast som mann. Unge menn på 80-tallet likte å være ungdom lengst muleg.
No som eg er ein litt meir tilårskomen fyr, tok eg den oppatt, forstår meir - også kvifor den unge skrivaren i 1974 vart nominert til nordisk råds for denne boka.
Det er velkjent Hoemsk stilføring det her. Stilig ført om klassiske problemtema om unge som skal finne seg til rette, med kjærlegheit til seg sjøl og andre, i eit samfunn i stadig endring, samtidig som dei skal leve etter moral og verdensforståelsen til dei eldre, som også kavar med sitt for å forstå og akseptere endringar lokalsamfunnet blir påført av dei av sentral styresmaktene. Artig at skrivaren endå meir enn kva han gjer i dagens bøker; at han som skrivar kommenterer karakterer og hendinga i boka. Her er han tettare på dei, ved at han feks skriv seg sjøl inn som at at skrivaren satt på den fiktive staden og observerte karakterene sine.
Ei bok som kunne vore skiven i dag, med tanke på kva som skjer nord for Sinsenkrysset, med påtvungne kommunesamanslåingar, administasjonar og servicefunksjonar med distanse til folk flest.

Hekneveven. Lars Mytting.

Denne Lars Mytting er hel ved, altså. Før var Gudbrandsdalen for meg et gudsforlatt sted jeg måtte passe meg for å ikke bli tatt i laserkontroll på vei til og fra Oslo. Så las jeg Lars Mytting... Hel ved er forresten den eneste boka jeg ikke har lest av ham, men de andre har truffet meg skikkelig.

Denne boka er nummer to i en trilogi jeg håper varer evig. Søsterklokkene bør leses først, men boka står også støtt uten.
I Hekneveven følger vi presten Kai Schweigaard på sin søken etter en gammel vev. Jeg elsker prester i bøker, særlig når handlinga er lagt tilbake i tid. Her er vi i 1903. På den tida var ofte prestene de mest skolerte og kunnskapsrike i ut på bygdene. De kunne være kloke også, men det var ikke så viktig for kirka. Prester kunne både lese, skrive, kunne litt verdens historie, flere språk så det kunne lese aviser også fra utlandet. Noe ofte bare byfolk og noen storbønder kunne. Klasseforskjellene var store. Prester kan litterært med stor troverdighet flyte fritt mellom disse klassene, og med det være et naturlig samlingspunkt og fortellerstemme/perspektiv.
Forfatteren har en helt spesiell egenskap til å flette inn, ooops!!! Unnskyld; veve inn historiske viktige ting, tekniske detaljer etc, litt her og litt der, sånn at han ikke ender opp med lange avsnitt han vil greie ut om feks degenerativt landbruk eller våpenkunnskap. Han vever inn røde tråder i alle slags farger, lar de dukke frem litt her og litt der. I kapittel etter kapittel.
Han vever inn kjente skikkelser fra forrige bok, sammen med den store teknologiske utviklinga på tidlig 1900, som la grunnlaget for den store endringa i samfunnet vårt. Dette er en skikkelig Page turner av de sjeldne. Den beste av mine 37 leste i år, og heldigvis har veveren lagt ut noen løse svært spennende tråder, som vi kan glede oss til blir ferdigevevd, håper til neste år. Gleder meg.
Må dere bytte ei bok dere får under treet i kveld, bytt til denne.
God jul.

Bare en mor. Roy Jacobsen.
Denne fyren her altså. Han har gitt oss så mye, og jeg har lest altfor lite av ham.
Men denne trilogien, som vokste seg til fire bøker, den har jeg kosa meg med. Roy er en jordnær forteller i en klasse for seg.
Den begynte med De usynlige, gikk videre til Hvitt hav, Riegels øyne, så kom han på at han måtte skrive ei bok til om Ingrid frå Barrøy. For meg ser det ut seg om han flyter sakte men sikkert mot Oslos blokkbebyggelse, så det er nok flere enn meg som håper han biter tak i sine tidligere verker. Vi som lever får se.
Som i de andre bøkene er det ikke alle som overlever. Det er jo naturens og historiske romaners virkelighet. I den boka er Ingrid voksen, klok og ei dame som følger med, og som folk går til når liv og død butter i mot.
Skikkelig kjekt å leve livet på Barrøy sammen med Ingrid igjen - og jeg håper på et gjensyn, om det blir videre i ei bok, eller om det blir på fjernsyn. Serien roper etter et flimselskap

... og burde flere lest den?

Det er mulig å sortere bøkene vi har registrert lest på ulike måter, en av dem er etter flest følgere. Stadig på jakt etter skjulte perler er altså spørsmålet, hvilken bok du har lest som har færrest følgere. Kan det være en skjult perle?

Jeg kan begynne. Boken med færrest følgere av bøkene jeg har lest i 2020 er Berit Rødstøls Etter punktum. Om den er en skjult perle? Det er kanskje å ta i, men det er helt klart en leseverdig bok som fortjener flere lesere og flere « følgere». Den handler om bygdedyret, der den lille bygda ikke klarer å tilgi en hel familie for en ulykke som faren kanskje eller kanskje ikke var skyld i. Jeg synes på en måte at den kan minne om en annen roman jeg har lest i år, med veldig mange flere lesere: Helga Flatlands Et liv forbi. Begge er kammerspill med hovedpersoner som vender tilbake til bygda de kommer fra etter mange år i hovedstaden. Men mens Flatland er kjent forfatter, med mange anmeldelser, når ikke Rødstøl helt frem i media. Men noen spredte anmeldelser som har vært gode, som her i
Stavanger Aftenblad.

Så det var min - håper å oppdage flere ukjente bøker gjennom deres tips.

Mange har filmer de må se hver jul. A Child's Christmas In Wales, filmen basert på Dylan Thomas fortelling med samme tittel, fant jeg her på Internett etter at jeg leste fortellingen oversatt til norsk i denne boken:

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup

og etter å ha kjøpt og lest fortellingen på engelsk, en av de minste bøkene jeg har i bokhylla. Med Denholm Elliot som fortellerstemme i filmen, fikk jeg en stemning av barndommens jul. Jeg synes boken med tegninger og filmatiseringen fint kan konkurrere med mange julebøker og filmer.

Fortelleren i historien feirer jul sammen med foreldre, tanter og onkler. Innimellom er han ute og driver på med rampestreker sammen med kompiser. Innimellom denne idyllen får vi et lite innblikk i at det finnes et fattigkvarter der barn lever i en ussel tilværelse. Både boken og filmen tåler et gjensyn.

Tusen takk! Føles nesten som en liten tilsnikelse fra min side; jentene er to år :-)
Og mormor har jeg vært i mange år.

Takk for en fin og inspirerende omtale!

Så er det store spørsmålet – hvordan egner trilogien seg for en relativt fersk tvilling-farmor 😊

Ingen omfangsrik trilogi, disse tre bøkene jeg nylig har fullført. Til gjengjeld er den både innholdsrik og tankevekkende: Hvordan arter livet seg for et menneske som bare har vage minner om barndomsopplevelser som har etterlatt et savn av de mest grunnleggende behov: Tilhørighet og røtter?

Et tvillingpar blir skilt fra hverandre i tidlig barndom, men ikke så tidlig at de visker ut minnet om hverandre. Resten av livet bruker de tida til å lage fantasibilder av hvordan livet kunne ha vært og hvordan de kunne ha takla alle utfordringene de fikk. Alltid er de på leiting etter hverandre i et krigsherja område der språk blir fremmede, der grenser blir flytta og der myndighetene stadig innfører nye restriksjoner.

Fascinerende og brutalt å lese om barns usentimentale fantasi og kreative evner. Nesten surrealistisk, men i høy grad troverdig når man sammenholder alle "løgnene" og relaterer dem til barnesinnets opplevelser og til de konkrete fakta. Her vekkes det blanda følelser, alt fra beundring til vemmelse.

Denne trilogien anbefales sterkt, men husk å lese bøkene i riktig rekkefølge! I denne tredje boka avsløres det etter hvert fakta som gir bakgrunn for noen av gåtene i de første bøkene, så ikke les denne først!

Og så må jeg tilføye: Disse bøkene hadde jeg aldri hørt om før jeg leste en omtale her på Bokelskere. Jeg husker ikke hvilken bokelsker det var, men "til den det måtte angå": Mange takk!

Glimrende biografi om Danmark-Norges mest kontroversielle adelsmann på 1600-tallet.

Riktignok er «historien et annet land», men selvforherligende statsmenn er ikke ukjente i vår tid heller. Som svigersønn av Kristian 4 fikk Ulfeldt en maktposisjon som rikshoffmester med kontroll over en betydelig del av kongerikets inntekter og utgifter. Det gjorde ham meget rik; en rikdom han visste å utnytte til å skaffe seg venner og politisk innflytelse.

Heiberg skriver spennende om Ulfeldts vei til makten og hans dramatiske, pinefulle fall. Som politiker oppnådde han at Danmark-Norge inngikk en nyttig allianse med Nederland, men som overløper til Sveriges kong Karl Gustav, bidro han til at dobbeltmonarkiet for alltid mistet store landområder til nabolandet. Det gjaldt både Danmark og Norge. Ikke rart at kong Fredrik 3 fikk Ulfeldt dømt som landsforræder.

Boka handler også om overgangen fra stenderstat til enevelde. Heiberg mener at forfølgelsen av Ulfeldt og hans kone Leonora Kristina («fangen i Blåtårn») gikk for langt og brøt med både dansk lov og folkeretten. Dette svekket eneveldets krav på å være en rettsstat. På den annen side var Ulfeldts fall også et resultat av hans eget prestisjebehov og etterhvert virkelighetsfjerne prosjekter.

1600-tallet var tydeligvis også en tid hvor skriveføre personer uttalte seg med fynd og klem uten å skjule sine følelser og meninger. Likevel skiller ekteparet Corfitz Ulfeldt og Leonora Kristina seg ut som helt ekstraordinære personligheter i en overgangstid etter reformasjonen.

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

The notion overtook me shortly after it was all done that, having taken a life, I had in some way forfeited my own.

Fra Donal Ryans A Slanting of the Sun

Jeg leste "Jamaica Inn" en augustdag på et svaberg i Onsøy-skjærgården. Bølgene slo mot land og båtene skled forbi der ute. Det var en varm vind i luften, men inne i boka er det regnvåt vinter og vi befinner oss i en folksom og trekkfull vogn som langsomt dras frem over en hede i England på vei mot Jamaica Inn, der Mary Yellan skal bo hos sin tante og onkel.

Jeg ble sugd rett inn i denne boken. Herlig gotisk! Hedens ville landskap får mye oppmerksomhet, men Du Maurier er egentlig best når hun beskriver hus. I hennes ord fremstår husene som levende, pustende vesener. Og så, når Mary Yellan virker hjelpeløst fanget på heden, da kommer redningen på en hvit hest. "My name is Francis Drake, and I am the vicar of Altarnun". For et navn! Men da har vi ikke engang kommet halvveis altså. Mot slutten leste jeg altfor fort til at jeg fikk med meg skildringene; det var for spennende.

Men nå skal jeg ikke røpe mer; bare den som har lest boka skal lese spoilerne videre her (se egen Kommentar til denne omtalen).

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Litt mer røverhistorie enn Søsterkolkkene kanskje, men blanding av fortellerglede og godt språk gjorde boka magisk. Litt overnaturlig, vakre beskrivelser av fjell, vidde, jakt og fiske, nydelig beskrivelse av respekt for viltet, fattigdom, skifte mellom gammel og ny tid. Favoritt, helt klart.