Bokelskere.no

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom
rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.

Hans Børli

Artig, da skal jeg undersøke hvordan jeg kan få tak i Hitchcocks 1940-versjon. Den fikk jo Oscar for beste film den gang. For noen år siden så jeg en filmatisering av Jamaica Bay som var akkurat passe «gotisk.» du Mauriers status i verdenslitteraturen er ellers omstridt. I min utgave av Oxford companion to English literature er forfatteren avspist med seks linjer. Rebecca er den eneste av bøkene hennes som er nevnt.

Det har vært en fornøyelse (og tøft) og lese Torborg Nedreaas sin triologi om Herdis. Det er en annerledes Herdis vi møter her i "Ved neste nymåne", den siste boken i trilogien. Hun er ikke lenger den vesle jenta, men hennes følsomhet og sårhet er fremdeles tilstede. Hun føler seg oversett, også i denne boken driver Herdis gatelangs alene og vet ikke hvor hun skal. Hun tenker og føler. Herdis bor nå hos mor som hun krangler med, og ser nesten aldri faren mer. Herdis forsøker å finne sin egen vei mellom andre sine krav og forventninger. Hun forsøker å gjøre det rette for seg selv, men akkurat det er noen ganger veldig vanskelig.
Anbefaler alle å bli kjent med Herdis.

Boken (bøkene) er både en oppvekst- og erindringsroman, dannelsesroman, samtidsskildring, og ikke minst samfunnskritikk.

'Det handler ikke om hvordan man har det, men om hvordan man tar det'

Enig med deg, Ellen
Jeg leste Rebecca i februar i år, og hadde en flott leseropplevelse. Mye høyere terningkast fra meg :) en klassiker som jeg vil huske lenge.

Felleslesing - «Musikk fra en blå brønn» ble lest og diskutert i vår egen lesesirkel i mars 2021. Du finner alle innleggene her. Interessant og opplysende!

Arr. Auður Ava Ólafsdóttir.
Denne var bra, altså.
Handymannen Jónas Ebeneser har mistet det meste, inkludert håpet om et liv verdt å leve. Han pakker sin koffert, passer på å ta med bittelitt handymann-ting, reiser til et land som har vært herjet av krig. Han regner med å avslutte livet der, men hotellet, husene, byen, samfunnet, familier og forhold er på skakke. Det er lite som virker. Her opplever Jónas at han er til nytte og glede, og får respekt - livet tar ny kurs.
Flott og sterk bok.

Jeg skrev inn nrk+arkiv+roy+jacobsen i googlefeltet og fikk frem flere videoer med Roy Jacobsen. Den ene var den du er på jakt etter. Skal prøve om det går å opprette en link, det gikk greit.

Ja, det trodde faktisk jeg også...kanskje du kan kontakte dem nå som du har datoen på programmet.
Bare hyggelig å være til litt hjelp!

I distriktsnyhetene fra Nordland 11. november 2020 er det et intervju med Roy Jacobsen i anledning utgivelsen av Bare en mor, men det er bare en snutt på noen minutter. Mer har jeg foreløpig ikke klart å finne.

Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!

Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.

Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.

I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.

Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.

Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».

Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.

Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!

Musikk fra en blå brønn er en fantastisk skildring av oppveksten til den lille, ensomme jenta, Herdis, som vokser opp i Bergen under første verdenskrig.Fortellingen om Herdis er delvis selvbiografisk.

Jeg har hatt Torborg Nedreaas sine bøker i reolen i flere tiår. Der har vært en flott leseropplevelse å finne de fram igjen.

Det er ikke så mye vi får vite om 1.verdenskrig, men Herdis sin familie er av tysk og jødisk slekt, og vi får høre en del gjennom diskusjoner de har når de holder selskaper.

Foreldrene til Herdis enser ikke henne. De er bare opptatt av seg selv. Utroskap fører til at ekteskapet blir oppløst, og Herdis dras mellom sin mor og sin far. Etter hvert finner faren også en kjæreste, og da går Herdis inn en periode av dyp ensomhet. Det er virkelig skremmende lesning dette, å være vitne til hvordan Herdis gikk for lut og kaldt vann. Herdis sliter med å få venner. Med sine fantasifulle påfunn og historier oppfattes hun som en løgner, og nabobarna tar avstand fra henne.

Handlingen har god driv, Nedreaas skriver fantastisk - et nydelige språk. Jeg koste meg gjennom hele boken, og følte en enorm ømhet for hovedpersonen. Anbefales på det varmeste.

Jeg vet jeg er litt på viddene når jeg nå tar fatt i brønn-symbolikken. Men som du sier Torill, den er fascinerende og mye brukt i litteraturen.

Det første jeg kommer på er Jørgen Moes skjønne fortelling om Store-Beate og Lille-Beate («Dukken under nypetornbusken»»). Store-Beate faller i brønnen, litt av samme årsak som Herdis. Herdis lokkens av brønnens musikk, «de små rare dryppene langt nede i brønnen», musikken og stillheten og halvmørke. Store-Beate lener seg utover brønnkanten for å blåse liv i gåsungene hun har kastet uti vannet. De er så kjedelige når de bare ligger stille og ikke vil svømme omkring. Fantasien er fellesnevneren. Herdis kjemper seg opp ved hjelp av en bolt i brønnveggen. Dukken Lille-Beate gjør seg stiv som en stokk, som Store-Beate klarer å redde seg opp ved hjelp av.

Det andre er det eldgamle kinesiske visdomsordet om frosken i brønnen. Frosken ser bare en liten flik av himmelen over seg og tror at det er hele verden. Dette forteller om vårt begrensete perspektiv. Om begrensinger som ligger i vår hjerne. Mange har brukt dette bildet, blant dem Mao Tse Tung; først når vi innser hvor lite vi vet, kan vi utvide vår innsikt.

Herman Wildenvey har skrevet et humoristisk og dypt innsiktsfullt dikt om teamet:

Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn
At havet er til, det er løgn for et kryp
som tror at en brønn er det evigste dyp.

Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vitterlig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.

Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.

Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.

En nydelig bok om oppvekstvilkårene like etter århundreskiftet. I starten virket boken som en serie små anekdoter som jeg synes ble litt oppstykket, men når man kom inn i fortellerstilen kan man ikke unngå å bli glad i Francie og forsvinne inn i miljøet. Koste meg!

Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.

Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.

Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»

Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?

Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»

Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.

Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.