Velkommen til felleslesing av
Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas.
Leseperiode:
Mandag 8. mars - søndag 28. mars
(uke 10, 11 og 12).
Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget
hvor langt dere er kommet i boka.
Viser 62 svar.
Det er en god stund siden jeg ble ferdig med Musikk fra en blå brønn. Jeg har sett at det har vært en unison begeistring over romanen her på tråden, og har reflektert over hvorfor jeg ikke har latt meg begeistre i samme grad.
Misforstå meg riktig, jeg erkjenner at Nederaas skriver godt. Jeg ble likevel ikke følelsesmessig berørt over Herdis sin situasjon, som vi jo absolutt handler om emosjonell ensomhet og opprivende hendelser i en sårbar tid. Foreldrene makter ikke å se sin datters behov, der de er opptatt av å reetablere sine liv. Herdis er i overgang fra barn til voksen, og reagerer naturlig nok på foreldrenes selvopptatthet og manglende oppmerksomhet. Ikke en gang når hun blir lagt inn på sykehuset tar de seg fri fra sine nye liv. Egentlig en ganske opprørende handling, men jeg blir altså ikke revet med - jeg ser hvor smertelig dette må være, men føler ikke Herdis’ smerte.
De voksnes samtaler om verdenshendelsene, om tsarfamilien, om krigsutbruddet - det blir et tidskoloritt som i liten grad relateres til handlingen. Mens resten av handlingen har et barns perspektiv, med de feillesinger det kan medføre, virker det som disse samtalene gjengis uten dette filteret. Det er litt synd, for jeg synes det nettopp er når de voksnes verden skildres gjennom Herdis’ øyne at historien er sterkest. Kinoscenen der Herdis får vite om skilsmissen (som også finnes i en av novellene i Trylleglasset) er sterk, nettopp fordi vi der ser hvordan Herdis mentalt knytter sammen ulike hendelser.
Når jeg er kritisk her, er det mer som en motvekt mot alle som er så positive. Jeg synes absolutt at det er en leseverdig roman.
Åja, jeg er ganske enig med deg i at det ikke er presis et barns synsvinkel som kommer frem i romanen. Nesten fra første stund stusset jeg over at det var utrolig hvor detaljert Herdis fikk med seg de voksnes samtale, samtidig som hun sitter der i vindusposten og strever med å skrive dikt.. Men jeg lurer på; ble man på 60-tallet plutselig opptatt av barns synsvinkel og dessuten brukte barn i hovedrollene som et fortellerteknisk grep? Og også som et ledd i en økt opptatthet av barns psykologi enn tidligere, og hvordan barndommen former mennesket?
Jeg er egentlig ikke så opptatt av å føle smerten - jeg er mer opptatt av å forstå konteksten romanen er skrevet i og det Nedraas ønsker å formidle om mellommenneskelige og samfunnsmessige forhold. Hvem som helst kan skrive en "rørende" fortelling, men hva skal vi bruke det til? Jeg mener ikke å angripe deg her (jeg er i grunnen enig i alt du skriver); dette er snarere tanker jeg har hatt en stund; mott dette "rørende-tyranniet" i bokverdenen.
Å, jeg kan godt like å bli rørt, naturligvis, men da oppsøker jeg andre typer bøker. Eller en film..
Jeg er ikke opptatt av å bli emosjonelt rørt av romaner jeg leser, men jeg er opptatt av at de skal treffe «hodet, magen eller hjertet» (og gjerne alle). Det vil si at det gir en innsikt på et intellektuelt eller emosjonelt nivå eller gi en slags «katharsis» som grekerne kalte det. Med emosjonelt mener jeg absolutt ikke en «tåreperse», men å få en forståelse for eller innsikt i karakterens reaksjoner og refleksjoner på hendelser eller situasjonen på godt og vondt. Det er helt greit at jeg ikke gråter over Herdis’ sitasjon, men jeg lar meg ikke engasjere voldsomt i den heller. Det kan jo selvsagt skyldes meg som leser, men jeg tror at det også skyldes dette fortellerperspektivet jeg ikke får helt tak på, der vi i noen sekvenser holder Herdis’ perspektiv, mens det i andre får en forteller som gjengir handlingen (eller oftest samtale).
Det er mulig at jeg tar feil, men det er vel ikke helt nytt med en barnets perspektiv i litteraturen på 60-tallet? Om jeg ikke husker helt feil har for eksempel Lillelord fra 1955 og min favoritt Som svaler kom de fra 1937 barnets perspektiv.
Mitt ankepunkt er derfor kanskje rett og slett at jeg synes Nederaas utnytter potensialet i et slikt perspektiv for dårlig. Jeg synes de beste delene av romanen er der vi avdekker hendelsene basert på barnets begrensede perspektiv.
Da er vi jo enige. Jeg må si jeg lurte lenge på underveis i lesinga hva Nedreaas egentlig ville fortelle med boka. Det ble klarere etterhvert, bl.a. med tema som en trøblete barndom og et syn på barn/barneoppdragelse som antagelig kaster lange skygger over Herdis' videre liv. Det aner meg det blir enda mer trøblete i oppfølgeren. Jeg tror imidlertid Nedreaas med vilje unngår å male med for bred pensel. Hun kan skrive veldig hudløst og sårt hvis hun vil, slik hun gjorde i den første novellen i Trylleglasset (jeg har bare lest de første to novellene). Men hun skriver ikke like hudløst i boka om Herdis; mer distansert her. Mer fokusert på de ytre rammene, tror jeg.
Hvordan går det med lesingen?
Jeg er ferdig med "Musikk fra en blå brønn", og leser for tiden "Trylleglasset".
Vi har en uke igjen av lesingen. Håper der er spennende spørsmål som kommer opp etter hvert :)
Har begynt på "Ved neste nymåne"
Det er unektelig spesielt å sitte her 100 år senere å lese om bekymringene rundt spanskesyken.
Herdis blir forkjølet og for at den smittefarlige sykdommen ikke skulle spre seg skrev legen resept på dråper, to flasker konjakk og tre flasker whisky og en literkrukke med genever til huset.
(Herdis er 11 år).
Har blitt fortalt at det var helt vanlig medisin. Det var vel også brennevinsforbud og resept på alkohol var gull verdt for tørste herrer.
Litt andre smitteverntiltak den gangen enn nå, kan man vel si! "Spansken" var ikke enkel å hanskes med - man kan jo undres over hvordan verden ville ha håndtert den i dag. Enig med deg, kapittelet om Elias sin omsorg for Herdis er en fornøyelig historie, skjønt med mindre fornøyelige konsekvenser ...
Lesinga har gått bra. Var så godt fornøyd med boka at jeg tok de to andre i trilogien samtidig. Språket er sanserikt, mye bruk av farger, lukter og lyder (da spesielt musikk). Ellers mange gode innlegg og betraktninger under. Mange har gravd fram informasjon som jeg nok ikke hadde funnet fram med enkle google-søk. Så takk til alle kunnskapsrike medlesere, dere gjør leseopplevelsen klart mye høyere! Som sagt, mange gode betraktninger i tråden, jeg har ikke noe å tilføye.
Jeg har kommet i gang, og synes det er godt. Hvert kapittel er som en novelle i seg selv. Jeg vil gjerne lese boka ferdig før jeg diskuterer, slik at jeg får dannet meg et eget inntrykk først. Så det er mulig diskusjonen her er ferdig før jeg er igang.. ;)
Vi kan godt vente litt, hva tenker dere?
Eg avslutta Musikk fra en blå brønn i dag. Det gjorde nesten vondt å lese om så mykje einsemd som pregar kvardagen for Herdis. Nedreaas skriv poetisk, godt og set fokus på det som skjer i eit barnesinn som opplever så mykje avvising.
Det vondaste var å lese om straffa som Herdis måtte ta i mot av far sin då ho nekta å ete mat som ho opplevde som motbydelig. Vel var ho sta....men......
Det gjorde også vondt å lese om ei nesten usynleg Herdis i selskapslivet...ho vart halden utanfor - bevisst eller ubevisst...einsemda vart både stor og sårande.
Eg har leita opp «Ved neste nymåne, men eg trur eg er moden for noko mindre kjenslelada- så den skal få vente litt.
Men- Svært go litteratur er det!
Det var også en tid da barn skulle være usynlige. Jeg hadde også en barndom hvor man fikk være med hvis man ikke gjorde noe av seg. Men jeg hadde i hvert fall en bror, så vi kunne være ensomme sammen.
Ja, det gjorde vondt å lese om ensomhet og straff. Her var mye omsorgssvikt. Leser også i Trylleglasset. Det er ikke bedre der. Det gjør vondt langt inni hjerteroten å lese om hvordan Herdis og de andre barna ble behandlet av sine omsorgspersoner. Det er godt gjort av Torborg Nedreaas å fortelle så inderlig om livet til Herdis og alt det vonde på en sånn måte at det blir en sterk leseropplevelse.
Min kjære mormor vokste opp i dette området på denne tiden som romanen foregår. Så det er litt spesielt å lese om denne bydelen i Bergen.
Jeg fikk dessverre ikke boken i hus før i dag. Jeg har forstått av kommentarene at denne teksten fortjener å bli lest sakte, så jeg danner baktropp i denne runden. Ved en feiltakelse bestilte jeg Veier til verket og planlegger å kikke i den underveis for å berike leseropplevelsen.
Så artig at bokforslaget mitt falt i smak! Og at det førte noen av dere videre til mer Nedreaas, er gledelig. Hun har satt så mange spor etter seg i norsk kulturliv at det ville være synd om hun skulle forsvinne i alt mylderet. Nå har jeg lest utdrag fra Trylleglasset, jeg har lest ut Musikk fra en blå brønn og er klar til å fortsette med Ved neste nymåne. Jeg har også lest om igjen de tre novellene om Herdis i samlinga Stoppested fra 1953: Kjøreturen, En flik av Guds kjortel og Har du skrevet til Julia. Alt er fremragende godt formidlet.
Det er vanskelig å sette ord på disse leseopplevelsene. Jeg blir bare sugd inn i miljø, samfunnsforhold, klasseforskjeller, gleder, sorger og redsler, alt formidlet gjennom jentungen Herdis sine sanser: Syn, hørsel, lukt, smak og hud - så sanselig at jeg faktisk lever med i beretningene. Og "antydningens kunst" er brukt på en så finurlig måte at en voksen leser forstår hva som foregår, selv om Herdis "bare" sanser og føler.
Før jeg begynner på "Nymånen", skal jeg bla litt mer i Nordens svale, festskriftet som ble utgitt i forbindelse med forfatterens syttiårsdag i november 1976. Her er det bidrag fra kjente og litt mer ukjente litteraturpersonligheter, blant andre Einar Økland, som skriver at han møtte realismens poesi da han oppdaga Torborg Nedreaas' forfatterskap. Det synes jeg er godt sagt.
Ja, jeg er enig, denne boken er mesterlig skrevet. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse Marit, en fortelling som drar deg inn i seg og lar deg leve med i Herdis’ og hennes omgivelsers verden. Jeg synes som deg det er vanskelig å sette ord på opplevelsene og støtter opp om dine. En god beskrivelse gir du. Merket meg uttrykket «realismens poesi», som svært dekkende.
Et godt valg og takk til alle for fine innlegg!
Mitt eneste lille skår i gleden er at min utgave (Bokklubben 1968) er skjemmet av korrekturfeil. Jeg lurer også på om Nedreaas brukte såkalt garpe-genitiv, Herdis sin mor (bergensk?), ikke Herdis’ mor, og skrev champagne med sj, (trodde sjampanje var en nyere fornorskning). Har det vært en språkvasker på ferde her? Har noen av dere gjort liknende observasjoner? Det virker kanskje smålig å henge seg opp i dette, men jeg klarer ikke la være. En klassiker som denne skulle være fri for skrivefeil.
Nå har jeg begynt på «Ved neste nymåne», som har stått i hyllene i «alle» år. Har tidligere kun lest «Av måneskinn gror det ingenting», som gjorde et rystende inntrykk.
Under lesingen kom jeg i tanker om Tove Ditlefsens Barndommens gate, en bok som absolutt også bør løftes frem. Medrivende og rørende av Nedreaas’ danske samtidige.
Jeg har vært inne på Nasjonalbibliotekets 1960-utgave for å sjekke, og joda! - Torborg skrev sjampanje!
Og hvis det er noe som er genuint bergensk, så må det vel være garpegenitiven. Den oppsto på 15-1600-tallet ved "samrøre" mellom bergensere og tyskere, og har siden bredt seg til størstedelen av Norge. Jeg er sjøl oppvokst med en dialekt der det aldri brukes s-genitiv, så for meg faller garpen ganske naturlig.
Smart. Å sjekke førsteutgaven burde jeg ha tenkt på selv. Sjampis altså, allerede i 1960.
Takk også for oppklaringen av hvordan og hvor denne garpe-genitivsformen oppsto. Dette var nytt for meg. Bra med viten fra flere hold.
Da savner jeg bare at korrekturleseren hadde gjort et grundigere arbeid; for rene korrekturfeil finnes.
Helt rett garpegenitiven er det mest naturlige for meg (som bergenser)
Takk for at du minner meg om Tove Ditlefsens roman Bardommens gate.
Den har jeg også i hyllen, så jeg da jeg lette etter Nedreaas sin bøker. Har nok også lest den en gang i ungdomsårene. Kanskje en av oss kan foreslå den til neste EN bok?
Alltid mulig å lese på egenhånd, men nå når vi er så begeistret for denne realismens poesi, hadde det vært kjekt å lese Ditlefsen i lag også :)
Interessant å lese litteraturen med nye øyne nå når man er mer voksen.
Skal i gang med "Ved neste nymåne" først
Et sidespor: Trylleglasset
Ettersom jeg endte med å kjøpe Herdis-triologien, har jeg brukt tiden til å lese Trylleglasset først. En liten refleksjon jeg synes det hadde vært spennende å drøfte, er genren. Den kalles en novellesamling, og jeg ser jo at novellene springer litt. Men samtidig er den på mange måter en episodisk roman: de samme personene og aktørene opptrer i novellene, vi får vite fortsettelsen på en novelles hovedhistorie i en annen novelle og så videre. Tydeligst er kanskje historien om Gusta. Vi møter henne først som lekekameraten til Herdis, neste novelle heter Gusta og ses fra hennes perspektiv om den dagen tanten hennes dør. I en senere novelle er Gusta igjen hovedperson, men sett gjennom Herdis sine øyne: Gusta forsvinner. I en senere novelle blir hun funnet død. Det er med andre ord en handlingstråd mellom novellene. Det samme gjelder Herr Reymer, som tar livet sitt. Vi møter ham i flere tidligere noveller og ser frampeik mot det som vil skje. Det er derfor vanskelig å lese det som selvstendige noveller ettersom det ligger så mye informasjon og tolkningsmateriale utenfor den enkelte novelle.
Jeg har nå såvidt begynt lesningen av Musikk fra en blå brønn, og synes at de to første kapitlene ikke skiller seg formmessig så mye fra novellene. Det første kapittelet slutter med at Herdis kommer seg opp av brønnen. Når det andre kapittelet starter har vi fått et sceneskifte: hun plukker blomster og faren kommer.
Mysteriet rundt morens fravær har vi som har lest novellene allerede et frampeik om.
Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!
Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.
Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.
Jeg er veldig enig med deg i hvordan du tolker Trylleglasset.
Jeg er ikke helt ferdig med den, men som deg har jeg valgt å lese begge deler. Har også funnet fram Ved neste nymåne. Jeg er svært glad for at det ble Nordreaas som gikk av med seieren denne gangen - fantastisk lesing.
Jeg oppfatter det slik at noe av det viktige ved personen Herdis er at hun står i en slags mellomposisjon mellom ulike kontraster. For det første befinner hun seg i en alder mellom småbarn og ungdom. Nå vet jeg ikke riktig hvor mange år bokas handling strekker seg over (kan ikke finne at det er antydet), men det er klart at det er flere år gått mellom romanens begynnelse og slutt, og Herdis har utviklet seg, forandret seg.
En annen kontrast er familieforholdene. Moren og faren er ganske ulike personligheter, den livlige moren og den langt tausere faren. Og ser vi på familiebakgrunnen, besteforeldrene, blir forskjellen enda større, På den ene siden har vi morens tysk-jødiske familie der kultur og livsglede har rotfeste. På den andre siden den religiøse farmoren og all hennes «okking» om synd og straff. Begge sider preger Herdis som blir stående midt i mellom.
For det tredje er det Herdis sin dragning mot musikken, mot fantasien, mot alt som er vakkert. Men denne dragningen begynner å slå sprekker når verdens brutale virkelighet velter inn over henne. Det er en tid full av brytninger hun lever i. Første verdenskrig raser ute i Europa. I Russland skjer den store revolusjonen som kommer til å snu opp ned på gamle samfunnsstrukturer.
Neste bok (ved neste nymåne) starter når Herdis er 11 år.
I Trylleglasset (bok 1, noveller) er ikke Herdis begynt på skolen.
Takk for opplysningene. Det snakkes også i boka om noen historisk-politiske hendinger. Kanskje de også kan hjelpe til med å tidfeste. (Jeg har ennå ikke undersøkt.)
I siste novelle i Trylleglasset får Herdis beskjed om at foreldrene skal skilles, og like etter bryter bybrannen ut. Bybrannen var visstnok i januar 1916.
Men Musikk fra en blå brønn begynner før foreldrene skilles. Familien snakker om den nye krigen, så det er antagelig sensommer 1914.
Etterhvert blir det dyrtid og varemangel. Omtrent halvveis i boken nevnes en generalstreik. Dette var visstnok en landsomfattende aksjon (Store norske leksikon skriver at 300.000 nordmenn over hele landet deltok i dyrtidsaksjonen), og skal ha skjedd den 6. juni 1917.
Så vidt jeg forstår slutter boken mens verdenskrigen fremdeles pågår, og siste kapittel skjer sensommeren 1917.
I begynnelsen av Ved neste nymåne nevnes det at det pågår fredsforhandlinger i Brest-Litovsk, så da er vi kommet til månedsskiftet februar/mars 1918.
Omtrent samtidig fortelles det at spanskesyken så vidt er begynt å bre om seg i Bergen (juli 1918), og legen skriver ut resepter på Whiskey og Cognac til huset.
(Visste dere forresten at ikke bare leger og tannleger kunne skrive ut slike resepter, men også veterinærer?!)
Brennevinsforbudet gjaldt fra julen 1916, men det virker ikke som om herrene i Herdis’ miljø har vanskeligheter med å få tak i slike varer. På sommerfesten gjør de til og med narr av arbeidsfolk som ikke har råd til å skaffe seg skikkelige varer, og tøyser med at de må nøye seg med å drikke hårvann og terpentin. Men hvem er det som risikerer livet for å frakte Cognac og Whiskey til Norge, slik at de høye herrer kan pimpe seg gjennom krigen?
Flott! Mange takk! Her har du gjort kjempegod recherche. Vet du forresten når på året i 1917 den russiske revolusjonen fant sted? De snakker jo om den under familieselskapet omtrent midtveis i boka.
I det samme familieselskapet snakkes det om tsarfamilien som var satt i fangenskap. Dette skjedde i mars 1917 etter vår kalender.
Oktoberrevolusjonen etter russisk tidsregning (25. oktober 1917).
7. november etter vestlig tidsregning.
Det er grunn til å tro at alderen til Herdis når romanen begynner sammenfaller med den alderen forfatteren selv var i på dette tidspunktet; nemlig starten av 1. verdenskrig. Hun er født i 1906.
Mener du at bøkene om Herdis kan være en slags "forkledd" selvbiografi fra forfatterens side? Jeg har ikke lest noe om Nedreaas selv, men vet du om andre ting i livet til Herdis (familieforhold osv) stemmer overens med forfatterens eget liv?
I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.
Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.
Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».
Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.
Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!
Ja, har lest litt om Torborg Nedreaas nå, og flere steder står der at historien om Herdis minner om Torborgs oppvekst, at den er delvis "biografisk". Det er en roman, men at mye er tatt fra/ inspirert av eget liv.
Her er noe fra SNL
Torborg Nedreaas ble født i Bergen og var sterkt knyttet til byen og dens dialekt, men hun bodde også mye på Stord og tre år i Hellerup utenfor København i barndommen. Familien hun kom fra, var småborgerlig og sosialt ambisiøs. Derfor gikk hun på private skoler der hun ikke følte seg hjemme. Faren var kontormann, men ble aksjespekulant under den såkalte jobbetiden mot slutten av første verdenskrig. Moren arbeidet som husholderske. Hun var halvt jødisk, oldebarn av en av de første jødene som fikk slå seg ned i Bergen, og Torborg hadde mye kontakt med den store slekten av jøder i Norge og Tyskland, selv om moren og hun selv var kristne og døpt.
Det er mange spor av disse familieforholdene i bøkene hennes om Herdis, og i likhet med Herdis opplevde hun at foreldrene ble skilt.
Et underbelyst tema i faglitteraturen om Torborg Nedreaas’ romaner Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971) knytter seg til det som angår jødisk identitet og assimilasjon. Romanene følger Herdis-skikkelsen gjennom noen barne- og ungdomsår i Bergen og København, med første verdenskrig som et særlig viktig tidsavsnitt og foreldrenes skilsmisse og gjenetablering i nye forhold som sentrale hendelser. Moren Franziskas jødiske slekt og «blandete» familie har en sentral plass i tekstuniverset, særlig i Musikk fra en blå brønn. Men når det siste omtales i faglitteraturen, er det oftest meget knapt. Også de fleste anmelderne av Musikk fra en blå brønn neglisjerte Herdis’ jødiske slektsarv i 1960. Dette er bemerkelsesverdig, fordi det er så sjelden at protagonisten i norske romaner plasseres i en familie med jødiske og «halvjødiske» medlemmer, og at forfatteren kan utnytte egne erfaringer når hun skildrer hvordan livet i en slik «blandet» familie kunne arte seg.
Du finner mer informasjon i denne artikkelen.
Se også torborgnedreaas.no
Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.
Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.
Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»
Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?
Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»
Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.
Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.
Det første kapittel er en fantastisk skildring. Vurderer å bruke de sidene i undervisning. Her er mye symbolikk. Og så vakkert skrevet. Der er som man kjenner på hele kroppen, Herdis sin redsel for dypet som er der nede, både tiltrekningen og redselen for å ikke klare det. Hver muskel i kroppen er berørt. Fantastisk skildring, ikke opplevd maken.
Brønner er et fascinerende tema i litteraturen. Murakami har ofte et brønntema i sine bøker.
Jeg vet jeg er litt på viddene når jeg nå tar fatt i brønn-symbolikken. Men som du sier Torill, den er fascinerende og mye brukt i litteraturen.
Det første jeg kommer på er Jørgen Moes skjønne fortelling om Store-Beate og Lille-Beate («Dukken under nypetornbusken»»). Store-Beate faller i brønnen, litt av samme årsak som Herdis. Herdis lokkens av brønnens musikk, «de små rare dryppene langt nede i brønnen», musikken og stillheten og halvmørke. Store-Beate lener seg utover brønnkanten for å blåse liv i gåsungene hun har kastet uti vannet. De er så kjedelige når de bare ligger stille og ikke vil svømme omkring. Fantasien er fellesnevneren. Herdis kjemper seg opp ved hjelp av en bolt i brønnveggen. Dukken Lille-Beate gjør seg stiv som en stokk, som Store-Beate klarer å redde seg opp ved hjelp av.
Det andre er det eldgamle kinesiske visdomsordet om frosken i brønnen. Frosken ser bare en liten flik av himmelen over seg og tror at det er hele verden. Dette forteller om vårt begrensete perspektiv. Om begrensinger som ligger i vår hjerne. Mange har brukt dette bildet, blant dem Mao Tse Tung; først når vi innser hvor lite vi vet, kan vi utvide vår innsikt.
Herman Wildenvey har skrevet et humoristisk og dypt innsiktsfullt dikt om teamet:
Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn
At havet er til, det er løgn for et kryp
som tror at en brønn er det evigste dyp.
Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vitterlig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.
Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.
Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
her går det kanskje litt fort i tolkningen av brønndypet?
WilDenVey virker heller skeptisk til å kunne skjelne dybden
av mulig innsikt i hva blikket i brønnen kunne gi:
Enda om vi mener oss å ha en mer universell tolkningsevne
eller spontan innsikt, utover delblikket i brønnspeilet,
gir han oss beskjed om ikke å bruke evnen, da de (ukyndige?) bare vil
kunne se "løgn for et kryp".
Hva er grunnteksten av det gamle kinesiske visdomsordet?
Er det noe som tyder på at Mao har særegen innsikt i emnet -
og må han ikke i såfall opponere seg mot skeptiker Wildenvey?
eller Herman, hva bygger han det på at en hjemløs og truet stakkar
ikke kan ha noe utbytte av å kjenne Gud?
Mange gjør kommers krav på å være eiere av 'visdommens brønn' -
vi har f.eks trodd den var veldig norrøn, og enda stryker den med
i apokalyptisk hetebølge : >
Spennende Lillevi
Takk for dikt og kinesisk visdomsord.
Hva symboliserer da en brønn?
Da går jeg tilbake til Murakami som jeg nevnte ovenfor. Som jeg skrev ovenfor så har Murakami veldig ofte en brønn med i sine bøker. En som heter Mattis Øybo intervjuet Haruki Murakami og spør ham om dettte:
I flere av romanene dine plasserer du en brønn sentralt i handlingen (...) Hvorfor denne fascinasjonen for brønner?
Murakami svarer:
Jeg har alltid vært fascinert av brønner. Når jeg går forbi ser jeg alltid ned. Flere leser det som et symbol for det underbevisste. Kanskje det er sant. Da jeg var barn var det en brønn i hagen utenfor huset der jeg bodde. Den tiltrakk meg sterkt.
Er det også slik Nedreaas ser det - et symbol på det underbevisste? Du vet der er noe - derav tiltrekningen, men samtidig kommer angsten for du vet ikke hva der er der nede?
Mattis Øye spør videre. Murakami svarer:
Øye: Det er en fantastisk bra metafor ettersom leseren nesten kan fylle det med hva han vil. Ønsker du å bevare denne åpenheten for leseren?
Ja. Jeg vil ikke fortelle leseren hva han skal mene. Han må stå fri.
Toru Okada i Murakami sin roman Trekkoppfuglen forsøker hardt å finne igjen det han har mistet. Det er i brønnen han går inn i seg selv for å finne svaret.
Det er en fascinerende metafor.
Herdis føler seg trukket mot brønnen. Er det en slags undergangslengsel?
Vi mennesker har vel en viss tilbøyelighet til å blir tiltrukket av brønner, høyder, det som er farlig?
Men vi har også livsvilje, Herdig finner styrke til å klatre opp igjen. Ja, hun klarer det ved hjelp av en bolt, men mest pga egenvilje og kraft (livsvilje).
Også jeg har nå begynt lesingen av «Musikk fra en blå brønn». Foreløpig har jeg ikke kommet så langt siden jeg har flere bibliotekbøker liggende som det haster å bli ferdig med og få levert.
Allerede da bøkene ble utgitt for første gang, gjorde jeg meg kjent med hele trilogien, og nå er det ekstra artig å få gjenoppfrisket møtet og ikke minst se om mine reaksjoner nå er annerledes enn slik jeg husker dem. Den inntrykksvare jenta Herdis og hennes situasjon gjorde sterkt inntrykk på meg den gang og gjør det fremdeles. Men det som kanskje er nytt, er at forholdet mellom barn og voksne slik det er skildret i boka, slår meg sterkere nå enn før. Her ser man tydelig at verden heldigvis har gått framover siden 1940-tallet. På den tiden var ris et mye brukt middel i oppdragelsen av barn. Kanskje først og fremst som en trussel, et skremsel. Og ble det fysisk brukt, var det nok for å markere en skikkelig overtredelse fra barnets side. Og ikke som en reaksjon på farens egen indre frustrasjon som her i boka.
I det hele tatt slår det meg at all kontakt mellom barn og foreldre skjer utelukkende på de voksnes premisser. Det er ikke snakk om at foreldrene skal leke med barna eller drive med fritidsaktiviteter på slik barna ønsker. Det som virkelig fikk meg til å skvette var alt det gudelige pratet. Samtalen frøken Boegh har med Herdis er et skremmende eksempel. Jeg håper inderlig at dagens pedagoger og helsesøstre har langt mer realistiske råd å gi til elever som strever og faller utenfor.
«Krig og poesi» - har nettopp avslutta det kapittelet.
Eg er fascinert over dei gode personskildringane av både vesle Herdis og dei vaksne ho må forholde seg til. Eg kan nesten både sjå og kjenne dufta av alt som omgir den vesle, einsame jenta og naturen, miljøet,....
Bildebruken er mellom det beste eg har lest!
Er lei meg for at ikkje har lese noko av Nedreaas før, men det kan bøtast på.
På loftet fann eg «Ved neste nymåne» i ei samling eg har arva frå ei i familien.
Helt enig, bildebruken er mellom det beste.
Jeg fant alle 3 bøkene, så jeg leser også Trylleglasset nå.
Anbefaler å lese denne også. Flotte noveller.
Jeg kommer til å lese alt.
Det lokale biblioteket sitt Nedreaas-utvalg var mangelfullt. Har nå bestilt ei pocket bok på nett kalt Herdis-trilogien. Den var billigere enn Musikk fra en blå brønn, så da ble det alle tre. Starter midt i med Musikk fra en blå brønn (skjønner at det skal gå bra?) når den dukker opp om noen dager.
Ja, det går helt fint å begynne med Musikk fra en blå brønn. Handlingen i Trylleglasset har liten sammenheng med Musikk fra en blå brønn, så den kan man lese uavhengig av de to andre bøkene.
Men Ved neste nymåne bygger på Musikk fra en blå brønn, så de to bøkene bør leses i riktig rekkefølge. Hvis man bare ønsker å lese Musikk fra en blå brønn kan man fint gjøre det, det er en selvstendig roman.
Jeg kanskje ikke helt enig at handlingen i Trylleglasset har liten sammenheng med boken vi skal lese (Musikk fra en blå brønn). Jeg fant Trylleglasset i kjelleren - hadde helt glemt at jeg hadde den, og begynte å lese i denne også, parallelt med "Musikk fra en blå brønn". Det er nydelige noveller som handler om Herdis og om de andre barna i gaten der hun vokser opp.
i novellene er verden sett fra et barns perspektiv. Herdis er yngre da. Barna i novellene går også igjen som venninnene til Herdis i "Musikk fra en blå brønn".
Men når det er sagt, så er det ikke en forutsetning å ha lest Trylleglasset før man leser "Musikk fra en blå brønn" - det går fint uten, men det kan være en berikelse om du har tid og anledning til å lese denne også. Nedreaas skriver så bra.
Trylleglasset handler i stor grad om ensomhet.
"Et ensomt barn har ikke stort annet enn fantasien", skal Nedreaas vistnok ha sagt en gang,
og Herdis flykter inn i fantasien når livet er vanskelig. Trylleglasset er et prisme som viser verden i fantastiske farger. Herdis bruker fantasien sin når hun er sammen med andre barn, og de beskylder henne for å lyge. Herdis skjønner ikke at det fører til utestenging, det blir en ond sirkel.
Ja, veldig enig i at Trylleglasset er fin. Men jeg synes ikke den henger sammen med Musikk fra en blå brønn slik som Ved neste nymåne gjør. Jeg opplever disse to som en del av en serie, mens jeg synes Trylleglasset fint kan stå alene.
Og så synes jeg det er interessant å tenke på at det gikk elleve år mellom de to første bøkene, og så enda ti år før Ved neste nymåne kom ut. Lurer på hvordan det påvirker skrivestilen når det går såpass lang tid mellom hver bok. Skal bli spennende å følge Herdis og Nedreaas.
Kapittelet «De onde gåter» inneholder direkte referanse til tre av novellene i Trylleglasset. Vi hører om hvordan hun lånte Trylleglasset fra en pike, som vi kjenner fra novellen av samme navn, vi hører så om historien om når Evelyn og familien kastes ut av leiligheten, før vi skjønner at vi er kommet til avslutningsnovellen: brannen, skilsmissen og de brente pengene. Dette kapittelet er kanskje bruddet med barndommen slik den presenteres i Trylleglasset?
Jeg har tidligere "protestert" mot å kalle disse tre bøkene for en trilogi. Riktignok er Herdis hoved- eller biperson i de fleste av novellene i Trylleglasset, men hun opptrer også i novellesamlingen Stoppested fra 1953 (som også anbefales for Nedreaas-fans).
I et intervju med avisen Friheten 27.01.1961 sier Torborg Nedreaas om romanen: "Boken er den første av to sammenhengende bøker."
Musikk fra en blå brønn er en så poetisk formulering at bare tittelen i seg selv gir leselyst. Jeg har kjøpt boken på Antikvaiat.net, en Bokklubbutgave fra 1968 (fikk den selv om jeg bestilte førsteutgaven fra 1960) og starter lesingen om et par dager.
Jeg har i lengre tid holdt på med Olaf Duuns Juvikfolke, en gigantbok bestående av seks bøker. Nærmer meg slutten på den fjerde, da står Torborg Nedreaas for tur. Er nesten litt overrasket over at jeg ikke har lest lesesirkelens utvalgte før, en bok jeg «alltid» har kjent til.
Boka stod ledig på biblioteket mitt i hvert fall, så da var jo saken grei..En trippelutgave fra 2020. Det aner meg det ikke er helt lystelig lesing, men hvis jeg kunne bruke koronavåren 2020 på å lese Verden av i går (som ikke var noen komedie det heller), så kan jeg likegodt bruke koronavåren 2021 (hø!!) på å å lese om Herdis. Vet lite om Bergen og. Enn si første verdenskrig.
Dette er noe helt annet enn Allesjele, så det er ikke noe å grue seg til. Dette er bøker jeg virkelig koser meg med. Vakkert språk, men lettlest og enkelt å komme inn i handlingen. Synes denne trilogien smaker som en frisk dessert, helt nydelig!
Lysting er det ikke, men rørende og vakkert er det, så det er ikke tungt.
Venter på levering av trilogien fra Ark. Hadde tenkt å lese noen noveller før Musikken som skal strømme fra en blå brønn.
Nå koser jeg med Trylleglasset. Så fine bilder av en barndom. Minner meg på min egne små hendelser og følelser fra den gang da.
Men er det noveller? Bildene henger sammen som perler på en snor, som en roman.
Det blir vel et definisjonsspørsmål. Trylleglasset står omtalt som noveller mange steder, men på grunn av sammenhengen mellom tekstene kan vel boken også oppfattes som en roman. Det er heller ikke helt uvanlig i novellesjangeren at tekstene går over samme tema. Uansett, nydelige tekster.
Eg har ikkje starta meir enn at eg har henta heim ei eldre utgåve frå biblioteket. Det er ei skuleugåve med oppgåver og litt til, så her kan eg kanskje bli engasjert på meir enn ein måte?
Biblioteket har hadde den ikkje inne til meg, så eg sit med ei utgåve frå Nasjonalbiliotekt.
Kanskje denne er vanskeleg å få tak i? Eg trudde ikkje det, då..
Ser fram til god lesnad og god diskusjon!
Jeg har tjuvstartet litt da jeg hadde bøkene i reolen allerede. Har ikke kommet så langt, men dette blir nok en flott leseropplevelse dette. Husker at jeg likte bøkene godt da jeg leste de som tenåring for en evighet siden. Jeg merker allerede at jeg blir både rørt og opprørt over fortellingen om Herdis. Skal prøve å ikke lese for "langt" - gleder meg å diskutere boken med dere :)
Som bergenser og en som har gått forbi Torborg Nedreaas sitt hus utallige ganger, er dette ekstra spennende.
Jeg fant forresten også Trylleglasset i reolen min i kjelleren. Vært på skattejakt i egen bokhylle med andre ord. Har lest en novelle om Herdis, og kommer nok til å finne fram flere innimellom. Skal ikke se bort i fra at det blir "ved neste nymåne" etterå.
Sist sett
