Bokelskere.no

Jeg har kendt til døden længe, men nu kender døden også til mig.

Fra Ud af ensomheden av Benedict Wells

Fra tid til annen kommer man over bøker som treffer en. Åsta Holth skriver så forsiktig men samtidig så intenst om det hverdagslige livet på Finnskogen. Ingen observasjon er for liten og ingen følelse for uvesentlig. Hun skilderer dem presist og samtidig sårt på dagligmålet. Hun har åpnet denne ukjente delen av Norge for meg. Jeg er henne evig takknemlig for det.
Sitat om Vappo: "Bryst hadde ho så godt som ikkje. Men såpass vaksin var ho at ho ikkje torde sjå på Mattis. Så lita og fin og glad ho var. Nett ei slik som ein fekk hug til å vera snill imot".

Jeg leste en kortversjon på 104 sider av Den Siste Mohikaner, som er utgitt som bøker ørten ganger, og har tre stk, inkludert som tegneserei , selv....Så også filmen i 1992 med Daniel Day-Lewis i hovedrollen.

Det eneste som skuffa meg, var avslutningen. Hvorfor ble Olav Haraldsson helgengjort etter sin død? Uten det, ville han bare vært enda en middelalderkonge. Men boka slutter faktisk før selve slaget ved Stiklestad i 1030.

Ja, så sikker kan man ikke være. Jeg bare synes siamesiske tvillinger i litt drøyt å dikte opp, og det skjer jo. Gjett om det da vil bli fortalt i mange slektsledd. Og han bruker det jo så fint.

Ja, enig! Jeg har tillit til at Mytting har fakta i orden. En ting som sjokkerte meg var beskrivelsen av den blodige, slimete tangen som ikke ble gjort ren til neste fødsel. i 1880! Jeg trodde de var kommet lengre da. Semmelweis døde i 1860-årene så vidt jeg husker, og min egen mormor var født i 1888. Innenfor samme tematikk gjorde beskrivelsen av den kloke gamle jordmoren i Butangen inntrykk. Så barske, tøffe disse kvinnene har vært! Respekt!

Du er oppmerksom! Ja, det er nok forklaringen. Det var beskrivelsen av prestegårdens mange rom som gav meg den tanken. Forøvrig er jeg sikker på at to tvillingbrødre skal finne hverandre igjen, og at Kaj Schweigaard aldri kommer til å gifte seg. Venter på neste bind!

Jeg har lest mye serier i det siste; Britt Karin Larsens Tater-triologi, 7-boks serien fra Finnskogen, Lewis-bøkene til Peter May, 6 bøker i Jon Michelets ”En sjøens helt”. Det er nesten skummelt å begynne på serier, man blir jo aldri ferdig!

For å gjøre noe helt annet begynte jeg på et lite Macbeth-studium. Jeg leser en scene hver kveld, først på engelsk, så på nynorsk og til slutt på bokmål. Det er dagens høydepunkt. Jeg gleder meg utrolig over det elegante språket og må lese enkelte setninger og vendinger mange ganger. De norske oversettelsene har også høydepunkter på begge mål. Jeg er vel omlag halvveis og som premie til slutt venter NRKs radioteaterversjon. Og jeg er hekta. Hva blir det neste tro? Det heller mest mot Hamlet.

Ellers nærmer jeg meg slutten på Zorbas og også Pillebefinnende, som er en thriller for meg som bruker mye medisiner. På dagtid lytter jeg til I midtens rike, en fantastisk reise i Kinas historie. Lese -og lyttegleden er stor for tiden, håper det varer!

Bare hyggelig Ellen

Her er min omtale av Coffin Road. Linken fører til min bokblogg.

Hurra! Då fekk den Nordisk råds litteraturpris i dag! Lurer nesten på om eg må kjøpe mi eiga utgåve av boka! :-)

Hva med en tråd om bøker som kombinerer skjønnlitteratur og fakta? Skriv også hva dere synes om bøkene. Til slutt kan vi ha en kåring av den beste boka hvis det er mulig. Først ut er "Sofies verden". Mange på bokelskere.no synes den er kjedelig, men jeg synes den er interessant.

På forhånd takk

Takk for en fin omtale, Ellen! Jeg også likte boken godt, er enig i det meste du skriver, og trillet en 5-er på terningen.

Du skriver: «… Gisken Armand leste. Hun ga Hilda en litt hard og «firkantet» stemme, og jeg lurer på om Hilda hadde fremstått litt annerledes for meg hvis jeg hadde lest den selv, - hadde hun virket mer forsiktig?»

Jeg leste selv, og for meg blir det feil at Hilda skulle ha hatt en hard og «firkantet» stemme. Det er en stund siden, men jeg erindrer Hilda som en sammensatt kvinne; ydmyk, lojal - og reflektert og viljesterk. Og var egentlig Hildas liv "traurig"? Hilda står for meg om en kvinne som tok et selvstendig livsvalg.

Dette er hva jeg skrev om boken:

Denne boken likte jeg! Jeg har hatt «Kammerpiken» liggende lenge,
blant annet på grunn av flere kritiske omtaler her. Forfatteren gir
oss et interessant innblikk i en ellers lukket verden, et rørende
portrett av en prinsippfast og pliktoppfyllende kvinne, et tidsbilde
og et inntrykk av hvordan britene så på nordmenn. Jeg kan skjønne at
du synes det blir for mye «kjoler og staffasje». Skal jeg være riktig
kritisk hadde jeg gjerne sett at forfatteren valgte ut enkelte av
dronning Maud nydelige plagg og beskrevet dem enda mer detaljert, så
jeg kunne se dem for meg.

En biting; i et avsnitt på side 126 står følgende: « (… ) Olivia (ved
Appleton House, England) i hemmelighet hadde stilt sin egen
arbeidsomme og butte kropp til disposisjon til forskningen. Pengene
hun månedlig fikk for å spise noen små tabletter hun ikke riktig
visste hva gjorde med henne, men som kanskje kunne vise seg å være
nyttige for mennesker som hadde noe forskerne kalt løpsk celledeling,
ga hun til svigerdatteren. Kvalme og tynnere hår trakk hun på
skuldrene av.»

For meg høres dette ut som et forsøk med å prøve tabletter med
cellegift for kreftbehandling på en frisk kvinne. I så fall et
forkastelig forsøk jeg gjerne skulle ha visst mer om.

Intervju med forfatteren i NRK-programmet Torp 10. oktober 2018, programmet kan sees her: https://tv.nrk.no/serie/torp/NNFA52101018/10-10-2018

(Jeg har ikke lest Leksikon om lys og mørke ennå, men nå kan jeg jo starte med å se intervjuet...)

Kjenner meg privilegert som har fått i hus eit eksemplar av "Snøsøsteren"!
Den er sår, velskriven, god!
Berre illustrasjonane er grunn god nok til å kjøpe boka!
Men, kan vel også sei at innhaldet og illustrasjonane står fram i godt samspel!
Ei vakker, trist og kjenslevar bok!
All honnør til dei to som er ansvarlege for innhaldet!

Søsterklokkene ble en stor lese-opplevelse fra begynnelse til slutt - en roman man ikke glemmer. Og her er det bare å glede seg til fortsettelsen.
Mer om denne i Reading Randi

Jeg skriver i min første omtale av "Søsterklokkene" at jeg tror Heknevevnaden Skråpånatta er gjemt et sted i prestegården, men da jeg bladde i boken nettopp, fikk jeg en annen tanke: Den ligger i kisten der Heknetvilingene er begravet. Da kirken ble revet, var en av kisten under kirkegulvet kort og svært bred, ingen vanlig kiste. Hvem andre kunne ha fått en slik kiste enn Heknejentene? Karene sa til presten at det ikke skranglet i kisten da den ble flyttet. Kan søstrene ha fått med seg vevnaden i kisten? Hva tror andre?

Jeg gikk forbi Mytting på gaten forleden. Jeg så langt på ham! Jeg burde sagt, men jeg gjorde det ikke: "Du skulle latt Astrid Hekne leve!"

Etter at strikkedilla grep meg her på vårparten har det blitt mindre og mindre lesing. Ja, jeg hører det unisone ropet fra dere mine medbokelskere: LYDBØKER. Nå er det bare det at jeg aldri er blitt fortrolig med lydbøker. Jeg opplever at oppleseren kommer mellom meg og bokens innhold, om dere forstår hva jeg mener. Teksten er allerede tolket når den når meg, og legger føringer for mine egne tolkninger. Jeg vil møte boken slik den er fra forfatterens hånd.

Enda en motforestilling er at jeg synes oppleserne har en tendens til å lese for fort for en sakteleser som meg.

Det finnes selvfølgelig unntak. Som Arne Garborgs «Haugtussa» lest av Rut Tellefsen, Pia Tellefsen og Hallvard Lydvo – et kunstverk, en teateroppsetning.

Denne helgen kjemper Ellisef Wessel, Himmelstormeren (som jeg leser for annen gang etter et besøk i Finnmark tidligere i år; en god bok forøvrig) om plassen/min tid med babytepper og pledd. Og høstoppstarten av Kjells lesesirkel nærmer seg med stormskritt. Jeg er som dere skjønner havnet i et dilemma. Papir eller lyd?

Var det noen som ymtet om luksusproblemer ...