Bokelskere.no

Jeg har søtti tusen tanker, men får ikke ned ordene som beskriver dem.

Men jeg var ikke død. Men det stod i avisen.

Jokeren, LS Christensen

«For et par år siden ble jeg under et opphold i London bedt om å holde et foredrag i Anglo-Norse Society om «Sigrid Undset – slik jeg kjente henne.» Jeg sa ja til det. Mens jeg holdt på med tilretteleggelsen av manuskriptet, ble jeg klar over at mine to søstre Sigrid Braatøy, Signe Ollendorff og jeg sitter inne med stoff som belyser en side av Sigrid Undset, som bare de færreste kjenner: hennes utfoldelse i familiekretsen. Der var hun like åpen og spontan som hun i sitt utadvendte liv var tilknappet, utilnærmelig.
Ut fra dette kom jeg til at det kunne være riktig også å la familiens røst bli hørt ved 100-årsjubileet for hennes fødsel.
Det jeg søker å tegne i denne lille erindringsboken er altså et billede av Sigrid Undset som familie-menneske. Hun var familiekjær og slektsrotet i en uvanlig grad. Derfor øste hun våkent og interessert, men så forsiktig at vi først i voksen alder fullt ut forsto det, over oss av sitt svimlende rike intellekt, sitt enorme kunnskapsforråd og sitt brennende varme hjerte.
Hva vi suget inn under disse dagliglivets samvær med henne - det vil vi aldri kunne måle. Og vi fikk aldri takket henne for det, ---«

Sigrid Undset var tante til Charlotte Blindheim, forfatteren av boken Moster Sigrid – et familieportrett av Sigrid Undset. Charlotte Blindheim var datteren til Sigrid Undsets søster Signe. I boken står det at på spørsmål fra Charlotte Blindheim om hvordan Kristin Lavransdatter så ut, svarte Undset: «Som din mor da hun var ung, tenker jeg.»

Boken ble utgitt i 1982. Jeg fikk den av en kollega for noen år siden. Hun hadde kjøpt den i et antikvariat eller loppemarked. Den er på ca 100 sider og inneholder mange bilder. Det som har inspirert meg til å lese den nå, er boken jeg skrev om i innlegget:

Bokomtale: Jeg har har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. av Kristin Brandtsegg Johansen

Mye av det som fortelles i boken til Charlotte Blindheim, har jeg lest i biografier om Sigrid Undset. Men boken til Blindheim har naturlig nok en annen vinkling. Ikke fordi boken til Blindheim er en skjønnmaling av Sigrid Undset. Sigrid Undset var raus mot familien. Men hun var også krevende. Jeg tenker at den hun krevde mest av, var seg selv.

Om den sterkt handicappede datteren Maren Charlotte (Mosse) som døde i 1939:

«Bare til mor åpnet hun seg for denne tragedien. Bare mor kom opp da Mosse sovnet inn i januar 1939. Hun lå så vakker, hvitkledd i peisestuen den siste natten. Og de to søstre satt sammen hos henne. At hun var gått bort da krigen kom til oss i 1940, så vi alle som en styrelse.»Nå har hun banet vei for meg til Amerika, sa moster Sigrid selv. I et brev umiddelbart etter Mosses begravelse, sier hun: ---Jeg savner henne svært, men på en måte er jeg glad også fordi jeg vet nu kommer hun aldrig til å bli overlatt til fremmede.» Og så legger hun til»--det var for dette pikebarnets skyld jeg aldrig var vel til mode når jeg var hjemmefra og alltid lei meg når en reise trakk ut for lenge.»

Det jeg ikke husket å ha lest om tidligere, er at Sigrid Undset ga størsteparten av pengene hun fikk av Nobelprisen til de handicappedes sak.

Om Bjerkebæk, som i dag er åpent for publikum, skriver Charlotte Blindheim bl a dette:

«Derfor er Bjerkebæk uten Sigrid Undset bare et tomt skall, som aldri kan fylles. Men som rammen om en stor dikters og et stort menneskes liv har det kanskje sin interesse å bevare det, fordi det i så uvanlig sterk grad var preget av henne som levet der fra 1919 til sin død i 1949. Men hun har aldri selv ønsket at det skulle bevares. «Efter meg skal det aldri komme glanere»; sa hun.

Lurer på hva Sigrid Undseth hadde tenkt om «glaningen» vi kan bedrive ved å lese biografier mv om hennes liv. Charlotte Blindheim skriver:

«Det at vi oppfatter hennes bøker som så realistiske, så skrevet ut fra noe selvopplevet eller selviakttatt, gjør at vi som har kjent henne, leser bøkene hennes på en egen måte, vi leter hele tiden etter henne bak personene. Det som forbauser oss er at de fleste Undset-forskere fortrinnsvis er opptatt av hennes romaner og fortellinger, men det essayistiske forfatterskap så ofte blir oversett. «

Interessant er det å lese morens (søsteren til Sigrid Undset) reaksjoner på hvordan deres mor ble beskrevet i boken Elleve år, Sigrid Undsets barndomserindringer fra oppveksten i Kristiania. Uten sammenligning for øvrig; søstrene Sigrid og Signe hadde et godt og nært forhold; reaksjonen som beskrives her, fikk meg til å tenke virkelighetslitteratur-debatten som har rast pga boken til Vigdis Hjorth, og ulike oppfatninger i en familie om hva som er sannhet:

«På det ytre plan var mors reaksjon (mormor levet ennå da boken kom ut): «Gud bevare alle litteraturhistoriens mødre.»
Hennes egentlige reaksjon, som svarer til vår egen, kommer frem i et brev lenge etter mormors død:
«Den fortegning av barndomshjemmet, nærmere bestemt vår 'myndige og rådelystne' mors rolle, som er gått over i historien, er jo helt og holdent regisert av Sigrid selv. Jeg kan vanskelig tenke meg noen annen mor som i samme grad hadde evnet å forholde seg passivt iakttagende og forsiktig overfor et så eiendommelig og vanskelig barn. Ikke vanskelig i betydning slem - men i betydning 'anderledes', og totalt uimottagelig for motforestillinger. Følge opp når hun ville snakke - svært meget av hva jeg kan og vet har jeg lært av å høre på de to's diskusjoner om historie og litteratur og annet - og så respektere hennes timelange taushet når hun sa at det var slik hun trengte det nå. Tie stille og skjule sin angst når dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem mot kveld med den grønne botaniserkassen full av alt mulig rart. Særlig husker jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og fullkomne kroppsbygning og tannset. Og så mamas og vår alles angst og kvide da hun fikk de første manuskriptene refusert, og vi spurte oss selv: kan hun bære det, hvis dette ikke går? Så gikk det jo, hun fikk success og fikk luft under vingerne, og alt så lyst og godt ut - og så kom hun hjem og fortalte at hun ville gifte seg med en mann som var gått fra kone og tre barn, men enda ikke var lovlig skilt, og som var meget eldre, og hadde en lunge. Og mama knydde ikke, sa ikke engang til oss andre hva hun følte, enda hun vel som mor var fortvilet. Bare tok smilende og elskverdig imot svigersønnen. Hun ble forresten meget snart personlig gla i ham, og han elsket og beundret henne, akkurat som hennes andre svigersønner. Vennskapet mellom henne og Svarstad, og mellom meg og Svarstad ble jo livsvarig, enda vi så at som ektemann var han umulig fordi han intet forsto av sin kone, og at hun ville gå til grunne om det skulle fortsatt. Det høres vel rart og selvmotsigende ut, men slik var det nå. Og for barna betydde det meget at det var et nøytralt felt hvor de kunne møte sin far. Det var vi klar over. Og Sigrid vel også.»

Det var noen smakebiter fra boken. Etter NRK-programmet i går, Brenners bokhylle, der Gro Nylander snakker om sitt forhold til bøkene Kristin Lavransdatter, tenker jeg at det er flere enn meg som ønsker å lese trilogien om igjen.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Jeg var i Oslo på Outland og fikk signert to bøker av Don ROsa da han var der. Stod først 30 min i kø for å sikre meg en ny kølapp som sikra meg rett til å få signert bøkene,. Deretter lit senere var det å stå fra kl 1627- 20 03 før jeg fikk signert to Don ROsa bøker. Skal se om det er mulig å legge ut bilder osv her.

Skjønner ikke hvordan jeg kunne glemme den bokserien om Narnia da jeg startet denne diskusjonen i går. En av mine absolutte favorittbokserier som barn. På barneskolen leste vår lærer fra Narniabøkene i spisepausene. For noen år siden så jeg filmversjonen. Jeg kommer til å lese de bøkene om igjen.

Kom på at det også ville vært veldig gøy med flere Narnia-bøker! Har ikke lest dem siden min mor leste dem høyt for oss da vi var små, men bøkene sitter godt i hukommelsen og selv som voksen tror jeg det ville vært gøy å lese igjen.

Ikke "serie" akkurat, men Erik Fosnes Hansen kom for noen år siden med ei bok som het Beretninger om beskyttelse 1. Jeg fant den ganske fascinerende, men sørgelig ufullendt. Venta i noen år på oppfølgeren, men forfatteren har visst gitt opp prosjektet. Jeg skulle gjerne fått festet alle de løse trådene jeg satt igjen med etter denne leseopplevelsen. Men sånn er det av og til, man går høyt ut på banen og havner til slutt på benken. Det er vel sånn med forfattere også.

Tenker litt på Napoli kvartetten da selv om den allerede har fire, ville vært veldig gøy med femte bok for min del egentlig.

Kommer du på en bokserie (ex trilogi), der det er relativt lenge siden siste bind ble utgitt, - som du håper/ønsker skal få en oppfølger ??. Selv ønsker jeg meg en oppfølger til Tove Nilsens oppvekstsserie som foreløpig består av fire bøker. ( den første er "Skyskraperengler" og den fjerde og foreløpig siste er "Nede i himmelen").

«Hele denne sommeren har jeg sittet på Bjerkebæk og lest og skrevet, men mest lest, mens jeg har grunnet over den enorme kraften i det omfangsrike forfatteskapet hun etterlot seg...Dette skulle jo ikke bli en lang og omfattende bok, og det var vanskelig å skrive kort om det store forfatterskapet. Men det var det som var mandatet, å skrive kort om noe som er så omfangsrikt. Så mye stoff måtte jeg la ligge, mens jeg strengt prioriterte enkelte innganger og dypere dykk. Både for leser som ikke kjenner forfatterskapet så godt og for lesere som kjenner det godt fra før.»

Sitatet over er fra etterordet i boken Jeg har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. Boken er skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen og handler om Sigrid Undsets forfatterskap.

Jeg har lest boken på eBokBib. Papirutgaven er på 190 sider og boken ble utgitt i 2017 på Kagge Forlag. Bokklubben har kategorisert boken under Litteraturvitenskap. Jeg likte boken, veldig, veldig godt.

Boken til Kristin Brandtsegg Johansen er for meg en «teaser» - jeg får lyst til forkaste alle planer om bøker jeg skal lese, og kaste meg over biografiene om Sigrid Undset som står i bokhylla – både leste og uleste. Lese bøkene Sigrid Undset har skrevet. I første omgang romanene som står i bokhylla, Jenny og Våren, som jeg har lest flere ganger. Jeg har lånt og lest trilogien om Kristina Lavransdatter og Fru Marta Oulie år tilbake, og før jeg startet med bokbloggen. Den eneste boken som jeg har lest og skrevet om på bloggen, en bok som indirekte handler om Undset, er boken om mannen hun var gift med og skilte seg fra:
Sigrun Slapgard: Maleren - en roman om Anders C. Svarstad

Jeg likte boken til Slapgard, og ble kjempebegeistret over boken til Kristin Brandtsegg Johansen. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper den. Jeg velger å avslutte omtalen med et sitat fra boken til Brandtsegg knyttet til romanen Jenny;

«Etter at Jenny kommer ut, blir hun invitert til å delta i en spalte om hva forfattere mener om sine egne bøker. Sigrid Undset takker ja, men tar forbehold om at hun ikke vil svare på anmodningen om å komme med en anvisning for hvordan boken bør leses. Hun tilføyer ganske skarpt at hvis en forfatter ikke har lyktes med å skrive inn de tankene hun som kunstner ønsker å dele med leseren, så er boken mislykket, og da hjelper det ikke å komme med tillegg og fortolkninger. Hvis en bok blir misforstått, ikke fordi den er uklar, men fordi leseren er fremmed for bokens forestillingsverden, nytter det ikke at forfatteren løper etter og forklarer, utenfor boken ramme, for å komme til forståelse med leseren. Bokens forestillingsverden er forfatterens, og han eller hun kan bare tale ut fra den.
Likevel vil hun si noe om den følelsen boken er skrevet ut fra, og det var en følelse av «at det er en deilig og farlig tid vi lever i. De bånd som tidligere tiders sosiale vedtekter, nedarvede religiøse forestillinger og offisielle moral la på det enkelte individ, er redusert til et minimum.» Så gjentar hun den samme devisen: »Man kan i alle fall vanskelig skyte skylden for sine ulykker på dem, og hvert menneske bærer i vår tid selv ansvaret for sitt liv, dets ære og dets skam, i så høy grad som ikke har været tilfelle i mange generasjoner.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Jeg kan ikke huske å ha lest en vakrere bok noengang. Karakterene , humoren, varmen og tristessen ved kjærlighet i krig er beskrevet på en måte som rørte meg igjen og igjen. Nå gruer jeg meg til neste bok - tror faktisk jeg må ha en lesepause eller utforske forfatterens bibliografi videre

Merket du deg Ulla Meyers forord til "Norske mødre" - der hun begrunner boktittelen? Det som starter slik:

Hvis noen skulle spørre etter grunnen til at denne boka er blitt til, ville jeg henvise til bildet over disse linjer. Det gjengir en ganske tilfeldig samling av klipp fra aviser og tidsskrifter og bøker. Ikke akkurat i disse, men i svært mange lignende eksempler ligger forklaringen på at boka er kommet i stand.
Og hva viser "bildet over disse linjer"? Jo, utdrag fra omtaler av ulike kjente, norske menn (Tordenskjold, Fridtjof Nansen, Christian Bjelland...), der leseren skal få utdypet sitt kjennskap til hovedpersonen ved å få bibragt opplysninger om hvem mannens far var. Det moderlige opphav forbigås i taushet....

Du har nok rett i at det stor sett (eller utelukkende? jeg har ikke finlest, jeg heller) er kvinner fra borgerskap og overklasse som beskrives i Ulla Meyers bok. Men på bakgrunn av hva hun selv skriver, er det kanskje forståelig - hun har forfattet et "motinnlegg" mot alle samtidens biografers ekskluderende interesse for kjente menns fedre på bekostning av deres mødre. Og de kjente mennene som man kunne lese side opp og side ned om (samt, altså, om mennenes fedrene opphav), var nok for det meste barn av borgerskap og overklasse. Tenker jeg.

ETA: Nåja - på s. 50 i "Norske mødre" finner vi Orlaug Haarklau. Bondedatter fra Sunnfjord, som giftet seg først med en bonde og sambygding, dernest (etter å ha blitt enke) med en lærer og kirkesanger fra Jølster. Hun ble mor til komponisten Johannes Haarklau..... som jeg aldri har hørt om før..... Og på s. 51 håndverkerdatteren Hanna Kaurin født Magelsen; hun og søsteren var ikke bare vakre, men også "uvanlig intelligente og velutdannede piker. Det ganske skarpe skillet mellom håndverksstanden og folk av kondisjon eksisterte derfor likesom ikke for "farverdøtrene i Grænsen"." Søsteren Anne Marie Bugge har fått plass på s. 57. På s. 56 finner vi moren til maleren Christian Skredsvig: Berthe Karine Bugge. Som maleren mintes da han fikk gullmedalje på Salonen i Paris i 1881, og tenkte tilbake på "mit fjerne, fattige barndomshjem". Definitivt hverken borgerskap eller overklasse. Moren til maleren Eilif Peterssen, Anne Marie (s. 61): av bondeslekt fra Hadeland. Siri Lauvland (s. 62), mor til Jørgen Løvland: bondedatter og bondekone.

"En mann som ser verden på samme måte når han er femti som han gjorde da han vat tjue,
har kastet bort tretti år av livet."
Muhammad Ali

Originalt skrevet av Stig Aasvik. Handlingen i boka består av ulike monologer som foregår inne i forfatterens hode - samtidig - og flettet i hverandre.

Jeg kjenner meg veldig igjen i forfatterens filosofiske betraktninger, og i bruddstykker av tanker som hopper att og fram. Ett virvar av alt fra dypere eksistensielle funderinger, til hverdagslige banaliteter. Boka handler også om det å henge seg opp i fortida. Hendelser som det egentlig ikke er mulig å gjøre noe med, og som derfor bare burde glemmes, men som popper opp likevel, og kanskje særlig når man møter motgang i livet.

I dette tilfellet handler det om at forfatteren er blitt arbeidsledig og må gå på NAV-kurs. Dette har bragt ham inn i et negativt tankemønster og ransakelse av egen barndom. Kanskje forklaringen for at han har havnet i en slik situasjon ligger i historien? I oppveksten og samspillet med foreldrene? Tittelen henspeiler på forfatterens trøblete forhold til faren, som er født og oppvokst i Lofoten.

Da jeg leste boka føltes det til tider som om jeg var inne i mitt eget hode, og det var ganske strevsomt. Jeg ble rett og slett sliten av å lese, og mye av det skyldes at boka er uten pauser. Verken avsnitt eller kapittelinndelinger. Det går i ett kjør. Og det er nettopp det som er så originalt med boka, og som gjør inntrykk. For det er jo akkurat sånn det er inne i hodet også. En evig tankestrøm, uten pauser, og med stadige avbrytelser og skifte av temaer.

Årsaken til at jeg ikke gir "Lofotveggen" terningkast seks, er at jeg synes avslutningen var litt skuffende og intetsigende. Var dette alt liksom? Men når det er sagt - det er jo egentlig sånn det er med tankestrømmene våre også. Ingen tydelig slutt eller happy ending. Så på den måten kan man si at forfatteren har fått fram et godt sluttpoeng likevel?

Apropos Norsk mødre.

Ved en tilfeldighet fant jeg Norske Kvinder i første halvdel av det 19.de Aarhundrede i en av mine hyller. Skrevet av kvinnesaksforkjemperen Ragna Nielsen, utgitt 1904.

Forfatterinnen åpner med en hilsen til oss, "Til Kvinderne i Aaret 2000".

I dette forordet reflekterer Nielsen over hvor fraværende kvinner er i all historieskriving. Hvor lite vi får vite om våre bestemødres og oldemødres liv, om hvordan de tenkte og hvilke følelser som beveget dem. «Jeg søgte i Norges Historie for at faa vide det, men Kvinderne var der ikke. Det er Mændene, som skaber Historien; Kvinderne har tilsynelatende intet med den at gjøre.»

Hun forteller videre hvordan hun møysommelig begynner å lete opp kvinnenes liv og rolle. Hun blir vemodig når hun tenker på alle de gode krefter som er forspilt. «Men desto nødvendigere er det at vende Arbeide og Tanke mod Fremtiden. I Fremtiden kan ogsaa Kvinderne være med i Historien, hvis Kvinderne bare selv vil. Men vil de?

Dette Spørgsmaal interesserer mig mere end noget andet paa Jorden. Norske Kvinder, som lever i Aar 2000, I vil kunne besvare det.» Og hun spør oss; har vi benyttet alle de fordelene, all den adgang til utvikling som kvinner før oss ikke var forundt, har vi arbeidet oss ut av «al Daaligheden i [vår] kvindelige Natur» og arbeidet frem en ny kvinnetype. Har vi ikke det, har vi benyttet vår frihet dårlig.

Jeg har så langt bare bladd og lest litt hist og her. Gleder meg til å lese denne lille boken. Den er markert Første del, men jeg kan ikke se at det er kommet noen Annen del, dessverre.

All ære til Hilde Diesen og andre som løfter frem kvinnenes historie. Hanna Winsnes er blant dem som er omtalt i Ragna Nielsens bok.

Flott bok, denne likte eg godt.

Som andre her inne også har nevnt så har eg site med google under lesinga, for å sjå på kart og på bilete frå stadane der handlinga gjeng føre seg. Har innimellom følt meg som ein turist på Færøyane.

Det er forøvrig andre gangen i år at eg vitjar Færøyane på denne måten, førre gang var i bind 1 av Kåre Holt sin trilogi om kong Sverre, Mannen fra utskjæret

Ein kollega av meg, som opphaveleg er frå Færøyane, meiner å vite at Jacobsen ikkje fullførte denne boka, men at det var William Heinesen som skreiv slutten. Eg har googla ein del omkring dette, men har ikkje funne noko som peikar i denne retninga. Eg la heller ikkje merke til noko tydeleg stilskifte mot slutten av boka. Så enten hugsar kollegaen min feil, eller så er det ei opplysing som er lite kjend.

I etterordet så gjer forøvrig Heinesen greie for korvidt romanfigurane er tufta på verkelege personar. Noko som Heinesen ikkje nemner, men som er å finne på wikipedia, er at Barbara til dels virkar å vere tufta på forfattaren sitt eige mislukka kjærleiksforhold til sitt eige søskenbarn:

I brevvekslingen med William Heinesen omtaler Jacobsen sitt tilsynelatende håpløse kjærlighetsforhold til en kvinne, som han kaller «Barbara» (i virkeligheten hans kusine Estrid Bannister Good), og sine planer om å skrive en roman, hvis handling i det ytre skal bygge på sagn og overleveringer fra 1700-tallet om den unge prestekone Beinta Broberg, som bergtok alle med sin skjønnhet og ynde.

Då eg først las dette, tenkte eg at kanskje forfattaren hadde lagt litt av seg sjølv inn i Gabriel, sidan han er søskenbarnet til Barbara i boka. Men Heinesen forklarer i etterordet at i den grad nokon av romanpersonane er eit sjølvportrett av forfattaren så er det, om enn berre delvis, presten Poul Aggersøe.

Jeg har i lengre tid vært glad i trær, og verdsatt dem som subjekter mer en objekter. Etter å ha lest denne boken oppfatter jeg at det har vært med rette! Wohllebens bok er en gave til alle som er nysgjerrige på naturens små og store undere, og gir oss alle en sterk oppfordring til å tenke at vi er del av et stort fellesskap som vi har en forpliktelse til å ta vare på.

enkelte mennesker liker å ha noe/noen å hakke på, og du har nok mer eller mindre tilfeldig blitt valgt ut som hakkemat. Jeg setter imidlertid pris på bokomtalene dine og håper du fortsette å skrive :-) For meg er det mye av sjarmen med bokelskere.no - at det er "normale" folk som anmelder bøkene og ikke en fagperson/journalist... for ingen opplever én bok på samme måte, og her inne får alle en like stor "stemme" og sjanse til å dele sine meninger. Det er også veldig fint at det finnes bokanmeldelser som er veldig grundig skrevet (som dine) og at det i tillegg er rom for kortere anmeldelser/kommentarer - dette gjør terskelen for å skrive om en bok lavere. Hvis jeg "måtte" skrive en skikkelig bra anmeldelse for å ha lov til å poste den her, eller om det fantes krav til lengde og innhold - ja, da ville jeg nok ikke anmeldt en eneste en av bøkene jeg leser. For jeg er ingen anmelder og det vil jeg heller ikke være. Jeg liker likevel å skrive kortfattet om hva jeg liker/ikke liker ved bøkene jeg leser. Både for min egen preferanses del - greit å kunne se tilbake å finne ut hva en evt vil lese mer av - og fordi andre kanskje kan ha nytte av å vite hva en tilfeldig 28-åring syntes om diverse bøker. JA til bokanmeldelsene dine. Og ja til mangfold =)

Hilsen en bokelsker som syntes du har fått unødvendig kritikk her =)