Bokelskere.no

Jeg kjøpte en bok av en bruktbokselger, og det var plass i postpakka til en bok til, og da valgte jeg romanen til Nevil Shute fordi navnet En by som Alice var kjent. Det angrer jeg ikke på. Selv om romanen bærer preg at den ble utgitt i 1950, likte jeg romanen. Til kun å være på 275 sider er romanen handlingsmettet og jeg ble revet med. Handlingen starter i London etter 2. verdenskrig, tilbakeblikk på brutale opplevelser under krigen i Malaysia og deretter til Australia etter krigen, et kontinent jeg vet veldig lite om. Jeg er derfor ikke like skeptisk til romanen som vedkommende som presenterer den her:

Tiden er løpt fra den tidligere bestselgerforfatter Nevil Shute. Norske forlag jakter på glemte perler à la John Williams Stoner. Nevil Shutes nesten 70 år gamle roman har kun historisk interesse.

Nettopp fordi romanen har historisk interesse synes jeg det er verdt å lese den. Særlig fordi handlingen tar utgangspunkt i en sann og dramatisk del av historien som det er viktig å kjenne til. Krig er bare elendighet uansett når og hvor den foregår. Det trenger vi å bli påminnet om gang på gang.

Romanen er filmatisert i 1956 og det ble laget en TV serie av romanen i 1981. Filmen fra 1956 finner man her på You Tube. Skulle gjerne ha sett TV serien som bilder over er hentet fra.

Eksemplarer jeg har lest var månedens bok i den norske Bokklubben juli 1972, og oversetteren er Anders Hagerup, ektefellen til Inger Hagerup. Romanen presenteres slik:

«I En by Som Alice tar Nevil Shute for første og eneste gang sitt utgangspunkt i en dramatisk historie som virkelig har skjedd. Forfatteren sier selv at han ikke kunne motstå appellen i hendelsen, og at han på dette vis ønsket å hylle den tapreste kvinne han har møtt.
Etter erobringen av Malakka i 1941 innvaderte japanerne Sumatra. En gruppe på 80 hollandske kvinner og barn ble tatt til fange. I to år vandret de på landeveien fordi ingen visste hva som skulle gjøres med dem. På slutten levde bare tredve.
I gruppens sentrum sto den engelske kvinnen Jean Paget. Nevil Shute lar henne møte en australsk krigsfange, Joe Harman, og en nattlig samtale mellom disse to er et av bokens høydepunkter. Kvegoppdretteren fra Australias ødemark forteller om byen Alice — et samfunn hvor alt ser ut til å lykkes, Alice er drømmen, paradiset . . .
Krigen slutter. Jean Paget blir fri, reiser tilbake til England og lever et alminnelig liv. Men hun vender tilbake — hun drar på en pilegrimsreise til Malakka og til Australia for å lete etter Joe. Egentlig skjedde denne historien i Sumatra, men Nevil Shute har lagt handlingen til Malakka, fordi han kjente forholdene der bedre.»

Ingen bøker kan være alt for alle, men denne kommer ganske nær. Tom Sawyer kan leses som barnebok og voksenbok, som en oppvekstskildring, en småbyfortelling og et portrett av det landlige USA før borgerkrigen.

Tom Sawyer er en gutt av ubestemmelig alder som har mange prosjekter, som ofte fører til juling (eller trusselen om det). Han kan minne om Emil fra Lønneberget, for ingen av dem har dårlige hensikter, det bare blir litt feil av og til.

Tom og kameratene snakker mye om røvere og banditter, og romanen er også en skikkelig røverhistorie. Barna vikles inn (til dels selvforskyldt) i de voksnes farlige verden, som nok kan være nifst nok å lese om for unge lesere. Dette balanseres mot typiske oppvekstroman-temaer som forelskelse og kameratskap. Alt holdes sammen av en voksen fortellerstemme som har et smått ironisk forhold til det meste, men boka er strammere komponert enn den prøver å gi inntrykk av.

Jeg likte den køddete tonen, som ble en påminnelse om at folk for 150 år ikke var så gravalvorlige som bildene av dem får oss til å tro.

Ingen tvil om at skrivelysten er sterkere enn leselysten om dagene :-) Har et par dikt til på lager, men å flikke litt på begge. Kjøpte et par romaner på Nordli onsdag, det er Jegere og Sankere av Per Schreiner, som kan være den norske versjonen av Veien av Cormac McCarthy, og Bare et Barn av Malin Persson Giolito. Regner med at leselysten kommer igjen.

Ha ei fortreffelig helg, alle sammen :-)

Richard Osman var kanskje ikke et kjent navn tidligere hvis man ikke har sett på BBC. Men vi som har sett på BBC og Pointless,vet godt hvem han er. Det er et quizshow hvor han gir ut poeng til deltagerne og litt sarkasme i samme slengen. Han har ikke uhøflig form for sarakasme, men heller smart sarkasme. Han han sin sjarm.

Nybegynnerflaks?
Han har også klart noe kanskje mange drømmer om. Å skrive en debutbok som får mye oppmerksomhet og noen som kjøper filmrettighetene til den, og ikke av hvem som helst, men av Steven Spielberg. Det skjedde med Torsdagsmordklubben, hvis ryktene er sanne, og det hjelper kanskje å være kjent fra før av? Hvem vet? Uansett så fortjener han det siden han virker å være en artig og jordnær fyr.

Torsdagsmordklubben er første bok i en serie. Tror det er planlagt at det skal være fire bøker i serien, men er ikke helt sikker, og dette ga mersmak. Selve saken er ikke så veldig spennende, men karakterene er det, og liker vittigheten. Har alltid likt britisk humor bedre enn norsk humor. Britisk humor er mer rett på sak og norsk humor er noe barnslig?

I denne boka møter man pensjonister med ulike yrkesbakgrunn, som møtes hver torsdag for å drøfte uløste mordmysterier. En fin måte å være sosial på og true crime er jo i vinden for tiden, og har vært det lenge. Det er noe de fleste er interesserte i. Det er jo spennende, så skjønner dem godt, og det er også viktig for å eldre mennesker å være sosiale. Man blir jo ikke sosial på samme måte som før når man er i vanlig arbeidsliv. De befinner seg i landsbyen Kent, England, som er et rolig sted. Men det blir ikke like rolig særlig lenge da et mord skjer i nærmområdet, og man får en følelse av at disse pensjonistene ikke klarer å holde seg unna drapsmysteriet ...

Koselig hverdagskrim
Torsdagsmordklubben er merket som roman, men synes heller det er krim, selv om det ikke er en typisk, ren krim. Hvis man ser etter en hardbarket og rå krimbok, er nok ikke dette den rette boka å velge. Dette er en karakterdrevet krimbok med fokus på det hverdagslige og relasjoner. Stemningen og settingen kan minne noe om Tv-serien Midsomer Murders, som jeg jeg så på helt til de byttet hovedperson, og da ble det ikke helt det samme. Men likte Tv-serien godt inntil det skjedde. Boka har litt av samme stemningen som da Tv-serien var på topp. Noen ganger trenger man hverdagslig krim, og synes Osman beskriver hverdagslig krim på en ypperlig måte. Det trenger ikke å skje noe hele tiden, og noen ganger er karakterer mer interessante å lese om enn selve krimsaken, og han balanserer krimsaken(e) og karakterene på en god måte.

Dette er en bok på 430 sider og det er noen partier som ikke er like interessante å lese om, og ikke alt i boka engasjerer, men det meste. Selv om noen deler i boka er noe tungt å komme seg gjennom, vil man likevel vite hva som skjer videre. Det er en bok man må være noe tålmodig med, og det er verdt det, for likte det meste av boka, bortsett fra slutten som var som forventet og ikke helt det store. Likevel har jeg lyst til å lese resten av serien. Hadde heller ikke hatt noe i mot å være medlem av denne klubben!

Fra min blogg: I Bokhylla

Så enig i det du skriver. Jeg er også ferdig med bøkene,igjen. Vet ikke hvor mange ganger jeg leste dem på 80 og 90- tallet, men nå var det mange år siden. Men hadde nesten mer glede av dem nå.

Reisen til livsvannet. Bergsveinn Birgisson.

Denne fyren her altså, kan sette fyr i hva som helst.
Han ble nominert til Nordisk råds for den fantastiske Svar på brev fra Helga. Tipper denne også blir det.
Året er 1784, ei viktig epoke for hele Europa, en vulkan sprer sot og fortvilelse. Grøden er dårlig, armod og fortvilese sprer seg like for som soten.
Danskene sender en svært lærd fyr til Island for å få oversikt over en mulig evakuering av øya. Han har med tegnesaker og målbånd, gudstro og konges velsignelse. Han hyrer noen lokalkjente for å ikke gå seg vill. Herfra følger vi ei vill historie hvor teoretisk kunnskap og vitenskap får brynt seg mot bondevett og lokal overtro. Hvem som vinner kampen, får dere vite om dere leser denne fantastiske boka.
Les den, Svar på brev fra Helga også.

Ferdaminne sumaren 1860. Aasmund Olavsson Vinje.
Dette var rett og slett ei fin lydbok. Lest med stor ihug av Edvard Drabløs.
Her går altså sjølvaste Vinje halve landet opp og ned, medan han drøser over mangt og mykje. Folk og fe, hus og hytter, ting og tang. Ein slags road-movie, som det heiter på nynorsk. Skikkelig fin.

Hvordan vil mennesket bli sett på i en fjern fremtid når vi som rase er forsvunnet? Hvordan vil en annen sivilisasjon vurdere og bedømme vår atferd og vår måte å leve på?

I «Legenden om mennesket» sitter hundene, de som har tatt over jorden, rundt ilden og forteller familiehistorier om disse skapningene som muligens levde på jorden for lenge, lenge siden. Hva er Mennesket? spør valpene. Hva er krig? Men noe sikkert svar kan ingen gi. Til tross for visse antakelser og teorier, menneskene kan ha vært mytologisk vesener og historiene rett og slett eventyr. Hundene vet ikke. Vi får ikke vite når disse historiene blir fortalt, ikke annet enn at de har blitt fortalt gjennom århundrer - eller er det årtusener.

Boken er bygd opp som åtte historier. I forkant av hver får vi en kort innledning, «Bemerkninger om første historie» osv. Disse bemerkningene gir uttrykk for hunde-fortellerens (eller er det robotens?) syn på historien som følger, og er interessante. Vi får ingen tidsangivelse for når historiene skal ha funnet sted. Et hint kan være at i en av dem er vi tilstede ved en gravferd i 2117. Vi er omkring den tiden da hundene mener menneskerasen ble hjemsøk av en katastrofe. Mennesket og hunden, menneskets beste venn, har holdt følge over en lang epoke; på et tidspunkt byttes rollene.

På den tiden historiene finner sted, har tenkende og snakkende roboter overtatt slavenes og tjenernes roller, televiseren gjør at folk kan møtes, ansikt til ansikt, selv om de befinner seg milevidt fra hverandre, utforskingen og befolkningen av verdensrommet er i full gang. I dag har vi roboter og såkalt kunstig intelligens, facetime og teams og liknende. Ukjent da Clifford D. Simak skrev «City» (originaltittelen) i 1952. Noen av fremtidsbekrivelsene har altså slått til, andre virker aparte, men hvem vet ... Litt artig er det at hundene har tradisjonelle hundenavn som Raggen, Lurven, Rusken, Trofast og Passopp. Det bidrar til bokens tidløshet.

Fremtidsbeskrivelsene er fantasifulle og morsomme i seg selv, men de er ikke poenget. Hensikten med dem er å skape et rammeverk for det jeg oppfatter som bokens hovedbudskap; en refleksjon over mennesket. De gir en nødvendig distanse for vurderinger av vår væremåte og vårt levesett. De inspirerer til tanker om tid og rom og ulike livsformer. Om hvordan vi kan være så sikre på at vår rase er den overlegne, vår verden den eneste.

Et par eksempler til ettertanke og inspirasjon:
«Hvor lenge har De tenkt å holde dette gående? spurte Miss Stanley, og hun bet ordene hissig av. (…) Han forsøkte å gjøre stemmen kjølig og rolig. «Så lenge det er nødvendig,» sa han. «Og så lenge det finnes håp.» «De vil altså fortsette å dømme dem til døden», sa hun (…) «Vi kan ikke tillate oss å være sentimentale, Miss Stanley,» sa Fowler og forsøkte å skjule sitt sinne. (…) Hvis vi klarer det til slutt, er prisen lav, selv om noen få mann dør. Mennesket har til alle tider kastet bort livet sitt på tåpelige ting, av tåpelige grunner. Hvorfor skulle vi da nøle med å la noen dø for en så stor sak som dette?» (side 98)

«Mennesket var engasjert i en vill kamp for makt og kunnskap, men intet sted blir det antydet hva han hadde tenkt å bruke det til, hvis han først oppnådde det.» (side 108)

«Vi lever i samme sekund hele tiden. Vi beveger oss fremover inni den sekund-parentesen, den bitte lille tidsenheten som vår spesielle verden har fått tildelt.» (side 186)

Simak skriver godt. Her er vakre og surrealistiske naturskildringer og rørende møter mellom dyr, roboter og mennesker. Simak har selv uttalt at boken er skrevet som en protest mot massemord og krig, og også som en higen etter en bedre verden.

Jeg er overrasket over at boken, som regnes som et hovedverk innenfor science fiction, har under tyve «følgere» her på bokelskere (er det sjangerbetegnelsen som skremmer?). Den norske oversettelsen fra 1968 ligger ikke engang i bokbasen. Dette er en bok som har tålt tidens tann og absolutt er relevant for oss i dag.

Deilig å høre om andre som også har lest denne serien igjen og igjen - den er bare helt aldeles nydelig❤️

Vakreste serien! Har lest - og hørt - den 6-7 ganger og jeg griner bare mer for hver eneste gang... Utrolig godt skrevet og fortalt og lydbøkene er det jo bare Hildegunn Eggen som kan lese, sånn er det bare.

Dette var en helt annen bok nå enn den jeg husker jeg leste på 90-tallet! Det er gøy. Jeg husker en mer fortetta, skummel stemning. Kollektivet hadde jeg helt glemt! Så jeg fikk en rikere, men mindre dramatisk opplevelse enn jeg var forberedt på. Men like god. Og det er jo det viktigste når en tar sjansen på å lese gamle favoritter om igjen.

Nederlandsk forsker mener å kunne skaffe vitenskapelig bevis for at bestemte leseropplevelser kan sette varige følelsesmessige spor hos den enkelte leser. Noen romaner er likevel viktigere enn andre, og Olivia Fialho nevner selv noen sentrale titler. Kan kanskje inspirere noen? Eller er det noen som kjenner seg igjen og har gjort egne erfaringer? Se artikkel i Forskning.no

Takk for at vi fikk bli med på reisen(e), Erika!
Vi er mange som har bladd i atlaset og drømt om å få besøke noen av stedene og landene med rare og eksotiske navn.
Erika Fatland har fulgt drømmen mange ganger! Hun er heldigvis så raus at hun tar oss andre med og lar oss ta del i møter med helt vanlige mennesker som hun oppsøker/støter på. Ofte har disse menneskene også en spesiell historie å fortelle. I tillegg klarer hun på en elegant måte å plassere disse enkelthistoriene inn i den større Historiefortellingen om folk, land og regioner. Imponerende!
På denne reisen får vi minst 14 ulike perspektiv på vår store nabo i øst, Russland. 14 land som alle har grense til denne mektige bjørnen og som har erfaringer med å takle bjørnen både når den sover og ikke minst når den er rasende.
Som forfatteren selv skriver fører reisen til flere spørsmål enn svar. For meg førte det til et behov om å prøve å forstå vår nabo bedre. Takk for tidvis rystende lesning, svært god underholdning og ikke minst lærerik reise!

Jeg elsker å være ute, og bare være et uvesentlig lite dyr i skogen. Det setter ting i perspektiv ja. Når det kommer til villmarksbøker, har jeg ikke lest så mange, da jeg heller liker å være ute enn å lese om det. Av det jeg har lest, likte jeg "Stillhet i Støyens Tid" av Erling Kagge.

Bøker har alltid vært min introverte "go-to" for trøst, glede, opplevelser, inspirasjon og å forstå folk som er annerledes enn meg, men natur er aldri feil.

Bøker og natur er vel medisin både før, under og etter pandemien for min del. Føler meg privilegert i som har tilgang på dette og bor i Norge atm. Kunne vært mye verre.

Godt spørsmål. Jeg synes det har vært vanskelig, men hadde vært vanskeligere uten bøker og en hund som kunne få meg ut.
Jeg har fått stor glede av turbøker, og villmarksbøker. Storkoser meg i solkroken.
Så har jeg lært at vi mennesker er bare pittelite i alt det store, og vi selv må ta ansvar for eget liv.

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom
rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.

Hans Børli

Artig, da skal jeg undersøke hvordan jeg kan få tak i Hitchcocks 1940-versjon. Den fikk jo Oscar for beste film den gang. For noen år siden så jeg en filmatisering av Jamaica Bay som var akkurat passe «gotisk.» du Mauriers status i verdenslitteraturen er ellers omstridt. I min utgave av Oxford companion to English literature er forfatteren avspist med seks linjer. Rebecca er den eneste av bøkene hennes som er nevnt.

Det har vært en fornøyelse (og tøft) og lese Torborg Nedreaas sin triologi om Herdis. Det er en annerledes Herdis vi møter her i "Ved neste nymåne", den siste boken i trilogien. Hun er ikke lenger den vesle jenta, men hennes følsomhet og sårhet er fremdeles tilstede. Hun føler seg oversett, også i denne boken driver Herdis gatelangs alene og vet ikke hvor hun skal. Hun tenker og føler. Herdis bor nå hos mor som hun krangler med, og ser nesten aldri faren mer. Herdis forsøker å finne sin egen vei mellom andre sine krav og forventninger. Hun forsøker å gjøre det rette for seg selv, men akkurat det er noen ganger veldig vanskelig.
Anbefaler alle å bli kjent med Herdis.

Boken (bøkene) er både en oppvekst- og erindringsroman, dannelsesroman, samtidsskildring, og ikke minst samfunnskritikk.

'Det handler ikke om hvordan man har det, men om hvordan man tar det'