Denne ga jeg opp ganske kjapt, litt fordi det var kort lånetid på biblioteket, men mest fordi den var kjedelig. Noen må lære seg å korte ned på det som kunne blitt en interessant historie. Jeg skulle gjerne lest mer om for eksempel Georgia og eksilmiljøer.

Jeg tror ikke jeg leser den likevel.

:-)))

PS: Det var da utrolig mange som hadde noe å si om denne boken. Og jeg har ikke hørt om den en gang, før nå ....

Hva innebærer det egentlig å gi en stjerne, markere «Godt sagt», til en bokomtale? Jeg vil tro mange tolker det som en støtte innholdet i omtalen. Du gir en stjerne fordi du er enig i at boken er god – eller dårlig, eller fordi omtalen inspirerer deg til å lese boken.

Jeg har ikke lest «Det åttende livet» og kan således ikke ta stilling til den. Ikke er omtalen spesielt inspirerende heller, snarere tvert imot. Men omtalen din, Ellen er en balansert og velbegrunnet motvekt mot alle de rosende ordene denne boken har fått. Den gir dermed et bredere bilde av boken, og det synes jeg er godt sagt!

Ingen grunn til å skamme seg (jf. første linje i omtalen din) :-)

STILLHETEN

Stillheten har også sin stemme,
Du hører den hviske
i grankronene om høsten
eller en havnatt under månen
når tidevannet møter nakne strender.
Jeg er her nok, sier stillheten,
bare så du vet det,
jeg er her nok.

Stig Holmås, DIKT: Innom, 2019

Selv så vondt det er å savne noen du elsker
så er det også
en stor skjønnhet over det;
Det er den reneste og mest sårbare
formen for sorg,

en sår ømhet som faller og faller
som mykt regn
over alt det du tenker og drømmer om

Stein-Roger Olsen

Hvis du vil

Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.

Også du
kan si et ord om glede.
Du har en hånd,
varm,
om du vil.

• Rolf Jacobsen
  Diktet er hentet fra Alle mine dikt - utgitt på Gyldendal 1990

Like so many others…

Like many others,
I too
Arrived to this world
for a brief visit.

I too saw
the land and the sky,
I too felt the gentle caress of daisies
in sun-kissed fields.

I too saw
humanity,
viscous and cruel,
Roaming the planet like barbarians.

I too felt
Like so many others,
joy and sorrow.

And
I too will
one day
become dirt –
Like the the dirt of many, many others…

Anoush Krikorian, 1994

VILJE OG EVNE: Dag O. Hessen har en god penn og særs kunnskapsrik, men han lykkes ikke helt i denne boka. Hva er liv? eller snarere: Hvordan oppstod livet? er et veldig fascinerende spørsmål og Hessen argumenterer godt for at det faktisk ikke er så usannsynlig at det eksisterer både levende og komplekse organismer. Viljen til liv og evolusjonen gjør at livet over tid sprenger seg fram overalt. Dessverre fortaper Hessen seg i til tider i kjemiske detaljer og svært tungrodde resonnementer som sikkert er gangbar mynt i korridorene på Blindern, men gjør at allminnelige lesere mister gnisten.

VITENSKAP OG EVOLUSJON De partiene i boka som fungerer best er når Hessen kombinerer konkret vitenskapshistorie og interessante biologiske perspektiv, og viser hvordan vitenskapens også er gjenstand for evolusjon. Mot slutten av boka løfter han også hodet litt opp fra formelboka og anlegger et bredere syn, som knytter tilbake dagens aktuelle debatter slik han gjorde i forrige bok. Det gjør at boka lander stødig og godt, selv om det har vært litt formel-turbulens på turen.

Hvis du avfeier romanen som ferielektyre synes jeg du undervurderer hvor psykologisk smart den er skrevet og hvordan hun klarer å skape uro hos leseren fra første side. Jeg kan jo sammenligne med en annen bok utgitt på samme tid; Fahrenheit 451 av Ray Bradbury. Den fås på norsk og i pocketutgave endatil. Men Bradbury når ikke duMaurier til knærne. Hun er undervurdert. My cousine Rachel burde blitt utgitt på norsk igjen.

Åpningen av denne romanen er mesterlig! Daphne du Maurier er mesterlig - hvorfor er ikke denne romanen oversatt til norsk!? Åpningen er skrevet akkurat så tvetydig at leseren må holde alle mulige utveier åpne. Ambrose beskrives både på godt og ondt - hva var han egentlig, og hvordan påvirket han egentlig i sin tur Philip? Kan vi stole på fortellerstemmen? Når kusine Rachel endelig entrer scenen kaster jeg alle hemninger og lar meg forføre og flyter med sammen med Philip. Jeg har ikke ord for hvor mesterlig du Maurier holder grep på leseren her og kløktig fører en gjennom alle sinnsbevegelser. Bravo! Jeg er så glad for at jeg har enda flere bøker igjen å lese av du Maurier.

Usedvanlig selvportrett, glimrende skrevet.

Det er overraskende at en sittende statsråd kan ta seg tid til å skrive så nærgående, personlige memoarer. Abid Raja har utforsket utfordringene i sitt eget liv. Det kunne lett ha gått helt galt, både helsemessig og sosialt. Men han har ikke bare funnet det verdt å leve, men også vokst på erfaringene sine. Selv kaller han det en historie om frigjøring.

Raja ble tidlig utsatt for fysisk og psykisk oppdragervold som brakte ham til Oslo barnevern. Det reddet ham på et vis fra familien, men brakte ham også inn i et svært skadelig gjengmiljø som kunne ha endt i en katastrofe. Barnevernet får både ros og kritikk. Det samme gjelder helsevesenet som var en stor hjelp i perioder, men tilsynelatende glemte sin unge pasient en gang i blant.

Noen vil si at dette ikke er en politisk bok. Her er jeg uenig. Riktignok får vi ikke vite om hvordan han ble Venstre-politiker. Men fortellingen om Abid Rajas oppvekst og voksenliv gir også et bilde av sterke og svake trekk ved det norske samfunnet: skole, helse, sosiale tjenester. I tillegg blir vi også kjent med en familiekultur som bryter kraftig med verdiene som i vår tid har fått overtaket her til lands.

Selv om framstillingen inneholder mye drama, har den også en rekke avsnitt som er både rørende og humoristiske. Og enda viktigere: en sterk kjærlighetshistorie. Dette må være årets biografi. Anbefales varmt.

«Nå forstår jeg livet mitt. Det er en farge og et lys der som jeg ikke har sett før.»

En sår, fin og tankevekkende bok om livet, døden og alt i mellom. Fortalt i brevform mellom Astrid Lindgren og jenta som klarte å fange hennes interesse - med farge, lys, sinne, lidenskap, og LIV. Forfatteren som selv på sitt mest berømte følte ensomhet, og jenta som følte seg helt alene i hele verden - til Astrid kom inn i hennes liv.

Setninga øverst her er fra etterordet, der Sara (brevvennen) ser tilbake på sitt liv og korrespondansen. Og omsider ser lyset Astrid så, etter alle disse årene.

Drømmene

Mine vidløftige drømmer,
så flyktige og skjøre, utsatte
som doggtung kingelvev
spent ut over ei glenne i skogen
der elgen ofte kommer lufsende
i smådilt over måsan
med horngreipa høgt løftet.

Hans Børli

Folk fra gamle dager ser så sørgelige ut. Støvete og stive. Hatt, frakk og tunge kjoler. Heldigvis har vi litteraturen til å minne oss om at de var ganske like oss. Denne boka fra 1905 kunne foregått i vår tid hvis man bare hadde puttet inn litt elektronikk og moderne transportmidler. Folk sladrer, drikker, baksnakker og lengter. Den har et klart avtrykk av tiden den ble skrevet i, med referanser til Baudelaire, Darwin, Dostojevskij og Dreyfus-saken.

Hovedpersonen er en korrekt, enslig og litt livslei Stockholm-doktor, som lengter etter å sette avtrykk etter seg. Han vikles inn i en ekteskapskonflikt som tilspisser seg. Han minner både om hovedpersonen i Hamsuns Sult og om de bitreste kommentarfeltene på nett. Dessuten er han både morsom og belest. På tidspunkt vurderer han å begå et drap, men minner seg selv og leseren på at han har lest sin Dostojevskij og derfor vet at drap ikke løser så mye. Lignende meta-nivåer finnes det mange av i boka.

Romanen er skrevet i dagboksform, og er intim, morsom, trist og herlig kynisk.

Alle de vi elsker
får sitt eget hjem i
hjertet vårt.

Og selv når de ikke
lengre er her
kan vi alltid vende tilbake
til disse rommene.

Som er tapetsert med
følelser
og møblert med minner.

Stein-Roger Olsen

Makt og avmakt i amerikanske familier.

En tilfeldig navnelikhet førte til denne dobbeltbiografien. Den ene, forfatteren selv, har lykkes i livet, den andre soner livstidsstraff for medvirkning til drap. Begge heter Wes Moore uten å være i familie. Trass i de ulike skjebnene, lærer vi raskt at guttene har en god del til felles. De har begge vokst opp med enslige, økonomisk utsatte mødre i slumstrøk i Baltimore og New York. De er begge svarte amerikanere, de har begge store problemer med skolen.

Moore er en dyktig forteller, og de to biografiene er medrivende i seg selv. Flere ganger minner han om at tilfeldigheter bidro til at han lyktes, men han hadde også en viljesterk mor i motsetning til navnefellen sin. Likevel er det tydelig at Moore også ønsker å skape debatt om personlig ansvar, velferdspolitikk og samfunnsforhold i USA. Min utgave omfatter en ressursoversikt for utsatte familier og diskusjonsopplegg for lesesirkler. Den ble valgt som kvartalets bok i min amerikanske bokklubb.

Boken reiser store spørsmål – om svik, skyld, forsoning og tilgivelse. Om personlig ansvar og samfunnsmessig ansvar.

Du skriver Harald: Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt?

Jeg blir sittende og tenke: Hvem er det som har sviktet, såret, som er skyldig(e).

• Den savnete jentas foreldre, som til tross for at de har gjort så godt de har kunnet (tror jeg), ikke har greid å formidle sin kjærlighet til henne, «den vanskelige datteren»? «De var ikke glad i meg. Ikke nok.» er bokens åpningsreplikk.
• «Den vakre og vellykkete datteren» som bryter opp og forlater hjembyen og foreldrene når de kanskje trenger henne mest?
• Skole- og helsevesenet som ikke fanger opp at «den vanskelige datteren» trenger hjelp?
• Amerikanske myndigheter som sender gutter og unge menn ut i meningsløse kriger, så de kommer ødelagte tilbake, fysisk, mentalt og psykisk?
• Det amerikanske fengselsvesenet? Oates gir, formidlet spesielt gjennom en guidet omvisning i et høyrisikofengsel, en nådeløs kritikk av et fengselsvesen med minimale muligheter for rehabilitering og løslatelse. Det er så det gjør fysisk vondt å lese dette.
• Eller - den savnete, «vanskelige» jenta, som hele dramaet kretser om?

Noe av det som gjør denne romanen så gripende god, er Oates evne til å fortelle historien ut fra de involvertes perspektiv. Hun lar oss kjenne hva de føler, se hvor ulikt de reagerer, forstå hvorfor de handler som de gjør. Hun trekker oss inn i deres dilemmaer. For å gå tilbake til ditt utgangspunkt Harald, det er mange som sårer hverandre dypt i denne grufulle historien.

Skal jeg påpeke én (mulig) svakhet er det at Oates ikke går dypere inn i begrepet tilgivelse. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at boken avsluttes med en bønn om tilgivelse. Men hva ligger egentlig i det? Og er det så opplagt hvem som skal tilgi hvem?

Etter nå å ha lest boken, har jeg lyst til å gi din omtale en stjerne til. Den er meget presis og god. Tusen takk for din anbefaling! En soleklar 6-er fra meg.

Det gleder alltid en bokelskers hjerte å finne en ny favorittforfatter.

Nei, jeg så den ikke ut jeg heller. Bortkastet tid.