Bokelskere.no

Nuet

Du dag i går, som var en fremtidsdag,
en Herrens gang for ikke lenge siden.
Jeg ser dig nu: du er i tidens jag
tilbakelagt av både mig og tiden!
Du dag idag, kan du i farten ta
på stedet hvil og holde tiden stanset?
Nei nuet nu – er jo om litt et da –
et nedlagt stoppested, som bakut danset!
Imorgen heter vårt idag – igår,
og all vår fremtid heter fortid siden.
Men det forklarer, at hvert nu vi når,
er selve evigheten midt i tiden.
Og alt tilbake og alt frem er skuet
fra denne evighetens tinde, nuet.

Herman Wildenvey

Nå

Nå.

Et meget lite ord.

Nå.

Likevel rommer det

hele evigheten.

Hans Børli

Kan du vise til forskningsresultater som motbeviser for eksempel eksistensen av enhjørningen? Det er umulig for vitenskapen å bevise eller motbevise produkter av menneskets fantasi. Gud er et slikt «produkt», sant og nyttig for noen, usant og unyttig for andre. Vitenskapen beskjeftiger seg ikke med slikt.

Ifølge min barnelærdom dreier det seg om nettopp tro. Ernst Orvil gir svaret; Gud eksisterer for dem som tror på ham, og eksisterer ikke for dem som ikke tror på ham (se diktet fra Ava). Det er hele poenget, så enkelt er det - med mindre du ikke aksepterer at andre tror noe annet enn deg.

Noen bøker avslutter jeg for de blir for kompliserte for meg, eks: " Mitt navn er Karmosin" av Pamuk andre fordi jeg mister interessen, slik som " Vi, de druknede" av Karsten Jensen eller at jeg simpelthen ikke liker dem. "Markens grøde" av Hamsun er en slik uten at jeg begriper hvorfor jeg som er så glad i hans forfatterskap.
I dag var jeg på biblioteket og lånte to nye bøker, én etter tittel "Arthur Peppers makeløse reise" av Phaedra Patrick og boka:"Å forlate en katt" av Haruki Murakami. Så skal biblioteket ha ny leseutfordring i år: Norge rundt. Oslo-forfatter er først ut og for meg blir det Johan Borgens "Far, mor og oss" En herlig liten bok av ham.
God helg fra meg.

En hyllest til naturen og det enkle livet på Agderkysten.

Scotts begeistring og detaljerte beskrivelser av landskapet, sjøen og ikke minst fisket utenfor Lillesand preger hele boka. Riktignok er det meningen at vi som lesere skal se alt gjennom øynene til fiskeren Markus. Men det er nok forfatterens blikk som har størst gjennomslagskraft, akkurat som det må være Scott selv som uttrykker skepsis til hva vi idag vil kalle «the Big Bang Theory» - at verden er skapt ved en tilfeldighet uten inngripen av en høyere makt.

Min utgave er den opprinnelige førsteutgaven fra 1918. Språket er bokmål iblandet mange sørlandske dialektord. Det kan være lurt å ha en ordbok eller sørlending for hånden under lesningen. Boka var en gave fra min far og hans søster til min farfar på fødselsdagen hans 1919. Med blyant har han rettet korrekturfeil der hele linjer har forskjøvet seg i teksten.

Jeg har gitt opp denne forfatteren. Friskt pust i norsk bokverden med Salme ved reisens slutt og Falketårnet. Og Beretninger om beskyttelse 1 ble jeg trollbundet av for mange år siden! Jeg så spent fram til oppfølgeren, som Fosnes Hansen hadde lagt opp til. Etter noen år og flere bøker begynte det å ane meg at Beretninger om beskyttelse 2 aldri ville se dagens lys. Omtalen din her minnet meg på det: Fascinerende opptakter fører ikke alltid til vellykka (om i det hele tatt noen!) fortsettelser hos denne forfatteren.

Helsing til fjella

Vil du ta med deg helsing til fjella
Du som ennå er lett på tå
Vil du helse til reinlav og røslyng
Der min fot ikkje lenger kan gå

Vil du sende meg bud når du er der
Vil du nøre din eld ved mi tjønn
Vil du sovne på steinen -eg sov der
Vil du gje dei mi siste bøn

At dei kanskje kan hugse eg var der
At eg levde mitt liv der ein gong
Takke for alt eg fekk der
Syng dei min siste song

Vil du ta med deg helsing til fjella
Vil du helse og takke for meg
Vil du be dei å slette gjelda
For den rikdom eg stal steg for steg

– Vil du ta med deg helsing til fjella?

Finn Sandum

Upernavik, Grønland, midt på 60-tallet:
Abelone er alenemor for tre barn, faren har nettopp dødd, og moren har mistet livsgnisten. Den enslige moren, er husholderske hos den danske handelsmannen og hans kone, Eva. Yngstesønnen, Vitus, ble født på badet deres, og Eva har vært forgapt i ham fra første stund.
Året etter, blir Vitus og storesøsteren, Tabita, adoptert av det danske ekteparet, og de må flytte til Danmark. Vitus er for liten til å huske moren, men Tabita husker. Hun er i tillegg stri av natur, og hun raser over skjebnen sin. Adoptivmoren blir nemlig rasende når Tabita nevner Abelone. Raseriet dabber ikke av, men øker for hvert år som går.

Sterk og rystende lesning. Boka trekker paralleller til "det danske eksperimentet" fra 1951. 22 grønlandske barn ble tvangsflyttet til Danmark med statens velsignelse. De ble nektet å snakke morsmålet, som Tabita og Vitus, og det hele ble så fint kalt et "dannelsesopphold".

Tusen takk, Ellen! Jeg også har vært inne på å ta fatt på Falkberget igjen. Enig med deg, dette er bøker som kan leses mange ganger, og med stadig nytt utbytte.

Synes sånne lenker som tar en ut av bokelskere.no er kjedelige. Legg heller bokbeskrivelsen din inn her, takk.

For et års tid siden la jeg ut dette innlegget:

"Da vi lette etter hunden fant vi den ikke hverken ute eller inne. Da
vi lette etter lykken fant vi hunden under trappen."

Jeg har lest gjennom noen dager gamle aviser og fant dødsannonsen, med
diktet, til forfatter og oversetter Annie Riis (1927–2020). Jeg
kjenner henne ikke, men ser at hun blant annet har skrevet boken med
den fascinerende og tankevekkende tittelen En som het En. En forfatter
jeg fikk lyst til å se nærmere på. Noen som har lest henne?

Jeg fikk svar fra blant andre Ellen, som kunne fortelle at diktet er fra samlingen «Mellom høye trær», og anbefalte Annie Riis varmt. Se litt nede i denne tråden.

Jeg tror jeg trygt kan si at denne lille diktsamlingen kan du bare bestille på biblioteket (når du nå ikke kan rusle mellom hylleradene). Den gikk rett til hjertet på meg (jeg kjøpte den på antikvariat.net), og vil bli overrasket om ikke det samme skjer med deg 😊

Kjøpe en halv gris har jeg aldri gjort, men i mange år gikk jeg og engstet meg for å vinne en halv gris! Det var vanlig at diverse organisasjoner hadde stort høstlotteri, der førstegevinsten ofte var nettopp en halv gris. Det lokale kulturlivet vil man jo gjerne støtte, så lodd kjøpte jeg sjølsagt. Heldigvis har jeg aldri hatt vinnerlykke. Slike "grisegevinster" ble det vel slutt på før århundreskiftet, men så skrekkelig lenge siden er det jo ikke!

Imponerande gjort av mor di. I Kvinner og klærs "Husmorhefte" 1960 gjer redaksjonen forslag om ein skal mellom anna laga leverpostei, persesylte, rullesylte og medisterkaker og noko de kallar svensk bräckkorv i tida før jul. (Jula mi s. 19).

Julenostalgi.

For ein juleglitrande god idé! Dette er jula i gamle dagar med ein moderne vri. Her er høgtida slik ho vart feira i det alt så godt som urbaniserte Noreg på 1960-talet. Det er like før TV-alderen tok full fart. Rett nok er det ein idealisert versjon, slik jula blei framstilt i vekeblada på den tida. Ikkje så mange kan hende - verken då eller no - som byrjar førjulstida med å kjøpe ein halv gris.

Denne boka har jeg også lest for noen år siden, og likte den veldig godt. Når det etterhvert bli mange bøker siden kan det godt være jeg også kommer til å lese den igjen.

Denne leste jeg da den kom, altså i 1974-75. Mitt eneste vage minne er en god stemning. Har ofte tenkt at boken er verdt en gjenlesing, ikke minst på grunn av den fascinerende tittelen, samt en dose nostalgi.

Takk for din inspirerende omtale. Kanskje det er den som skal til før jeg finner fergereisene frem igjen.

Kjærleiken fergereiser. Edvard Hoem.

Denne boka la eg frå meg då eg var så ung mann at eg knapt kunneomtalast som mann. Unge menn på 80-tallet likte å være ungdom lengst muleg.
No som eg er ein litt meir tilårskomen fyr, tok eg den oppatt, forstår meir - også kvifor den unge skrivaren i 1974 vart nominert til nordisk råds for denne boka.
Det er velkjent Hoemsk stilføring det her. Stilig ført om klassiske problemtema om unge som skal finne seg til rette, med kjærlegheit til seg sjøl og andre, i eit samfunn i stadig endring, samtidig som dei skal leve etter moral og verdensforståelsen til dei eldre, som også kavar med sitt for å forstå og akseptere endringar lokalsamfunnet blir påført av dei av sentral styresmaktene. Artig at skrivaren endå meir enn kva han gjer i dagens bøker; at han som skrivar kommenterer karakterer og hendinga i boka. Her er han tettare på dei, ved at han feks skriv seg sjøl inn som at at skrivaren satt på den fiktive staden og observerte karakterene sine.
Ei bok som kunne vore skiven i dag, med tanke på kva som skjer nord for Sinsenkrysset, med påtvungne kommunesamanslåingar, administasjonar og servicefunksjonar med distanse til folk flest.

Hekneveven. Lars Mytting.

Denne Lars Mytting er hel ved, altså. Før var Gudbrandsdalen for meg et gudsforlatt sted jeg måtte passe meg for å ikke bli tatt i laserkontroll på vei til og fra Oslo. Så las jeg Lars Mytting... Hel ved er forresten den eneste boka jeg ikke har lest av ham, men de andre har truffet meg skikkelig.

Denne boka er nummer to i en trilogi jeg håper varer evig. Søsterklokkene bør leses først, men boka står også støtt uten.
I Hekneveven følger vi presten Kai Schweigaard på sin søken etter en gammel vev. Jeg elsker prester i bøker, særlig når handlinga er lagt tilbake i tid. Her er vi i 1903. På den tida var ofte prestene de mest skolerte og kunnskapsrike i ut på bygdene. De kunne være kloke også, men det var ikke så viktig for kirka. Prester kunne både lese, skrive, kunne litt verdens historie, flere språk så det kunne lese aviser også fra utlandet. Noe ofte bare byfolk og noen storbønder kunne. Klasseforskjellene var store. Prester kan litterært med stor troverdighet flyte fritt mellom disse klassene, og med det være et naturlig samlingspunkt og fortellerstemme/perspektiv.
Forfatteren har en helt spesiell egenskap til å flette inn, ooops!!! Unnskyld; veve inn historiske viktige ting, tekniske detaljer etc, litt her og litt der, sånn at han ikke ender opp med lange avsnitt han vil greie ut om feks degenerativt landbruk eller våpenkunnskap. Han vever inn røde tråder i alle slags farger, lar de dukke frem litt her og litt der. I kapittel etter kapittel.
Han vever inn kjente skikkelser fra forrige bok, sammen med den store teknologiske utviklinga på tidlig 1900, som la grunnlaget for den store endringa i samfunnet vårt. Dette er en skikkelig Page turner av de sjeldne. Den beste av mine 37 leste i år, og heldigvis har veveren lagt ut noen løse svært spennende tråder, som vi kan glede oss til blir ferdigevevd, håper til neste år. Gleder meg.
Må dere bytte ei bok dere får under treet i kveld, bytt til denne.
God jul.

Bare en mor. Roy Jacobsen.
Denne fyren her altså. Han har gitt oss så mye, og jeg har lest altfor lite av ham.
Men denne trilogien, som vokste seg til fire bøker, den har jeg kosa meg med. Roy er en jordnær forteller i en klasse for seg.
Den begynte med De usynlige, gikk videre til Hvitt hav, Riegels øyne, så kom han på at han måtte skrive ei bok til om Ingrid frå Barrøy. For meg ser det ut seg om han flyter sakte men sikkert mot Oslos blokkbebyggelse, så det er nok flere enn meg som håper han biter tak i sine tidligere verker. Vi som lever får se.
Som i de andre bøkene er det ikke alle som overlever. Det er jo naturens og historiske romaners virkelighet. I den boka er Ingrid voksen, klok og ei dame som følger med, og som folk går til når liv og død butter i mot.
Skikkelig kjekt å leve livet på Barrøy sammen med Ingrid igjen - og jeg håper på et gjensyn, om det blir videre i ei bok, eller om det blir på fjernsyn. Serien roper etter et flimselskap