Bokelskere.no

En av de to følgerne er meg.😊 Det ser ikke ut som at du følger de bøkene som har omslagsbilde. Prøver å legge inn lenker til bøkene her.
Pålitelig ung dame får post
En time med rutebil

Av en eller annen grunn kommer ikke omslagsbildet på En time med rutebil automatisk opp, men det kommer opp hvis man trykker på Se omslagsbilder. Fryktelig tungvindt.

Årets bok for meg! En fantastisk reflekterende minnebok om forfatterens egen oppvekst og liv i etterkrigstidas Frankrike! Kloke og filosofiske betraktninger rundt historie, samfunnsutvikling, studentopprør, klassereise og tilhørighet. Jeg fikk selv en rendevous-opplevelse ved å lese denne kloke romanen!

I boka skriver Paasilinna humoristisk om et dypt tragisk tema: Selvmord. Det gjør han på en slik måte at vi får respekt og empati for alle menneskene som går rundt og lurer på om de skal ta livet sitt. Samtidig blir handlingen mer og mer burlesk og usannsynlig. Etter hvert som du kommer utover i boka forstår du at problemet selvmord løses best når likesinnede kan komme sammen og snakke om det. Kommunikasjon. I denne boka harselerer Paasilinna mye med mytene omkring den tungsindige finnen, slik vi i sin tid møtte det i finsk fjernsynsteater. Utrolig mye humor - jeg humret meg gjennom boka. 5

Kjærlighetens mysterium

tjener som bindemiddel i denne ytterst fiktive dokumentarromanen. Riktignok tar Enquist for seg personer som faktisk har levd som boktittelens Marie «Blanche» Wittman og Marie Skłovdoska Curie. Men kildematerialet har kan hende vært tynt, og forfatteren har valgt en eksperimentell form som jeg synes blir strevsom. Det gjelder særlig i begynnelsen; etterhvert blir romanen lettere tilgjengelig.

Mest interessant er historien om Blanches rolle som pasient ved Paris-institusjonen La Salpêtrière. Her blir hun brukt av en dr. Charcot som et offentlig case-studium i hysteri. Seinere blir hun assistent på et røntgenlaboratorium og skal da ha møtt og arbeidet for Marie Curie. Blanche ble da vitne til hennes kjærlighetsaffære med en gift mann. Så skandaløs at det i følge Enquist gjorde slutt på Curies vitenskapelige karriere. Ikke riktig, ifølge SNL og Wikipedia.

Dagens biografier omtales gjerne som «rekonstruerte» med sterke innslag av fiksjon. I Boken om Blanche og Marie er fiksjonen blitt det altdominerende. Enquist skriver interessant nok om sine egne forfedre at han knapt vet mer om en del av dem enn det man kan lese ut av gamle fotografier.

Bare hyggelig!

De forklarer det du spør om på den samme siden hvor man kan legge til bøker:

" Utgaven du legger til vil ikke dukke opp i søk etter bøker, men vil være synlige andre steder. Andre vil kunne legge boka til i sin boksamling. Hvis vi på et senere tidspunkt får autorative bokdata om utgivelsen du legger til, vil vi av praktiske årsaker skrive over dine bokdata. "

Det siste tolker jeg dithen at de får sine data fra et eller annet sted, og ikke fra info som brukere av bokelskere legger til.

Hva en tenker på etter en fottur i New England.

I «Kunsten å gå» tar Thoreau først leseren med på sine daglige ettermiddagsvandringer i landskapet og skogen utenfor småbyen Concord. Men raskt går turbeskrivelsene over til betraktninger om forholdet mellom kultur og natur. For at bylivet skal bli godt, må byen være omgitt av vill natur. Her har jo Amerika på 1850-tallet svært så gode forutsetninger i forhold til det oversiviliserte Europa. Thoreaus argumenter har god forankring i datidens naturvitenskap, inkludert den unge Charles Darwin.

Mer tvilsomt blir det når Thoreau kritiserer engelske lyrikere bosatt i det vakre «Lakes»-distriktet for å mangle en frisk, vill melodi. De ånder av naturkjærlighet, men mangler sansen for det ville mennesket. For ham er det ville mennesket den innfødte indianeren, men også tømmerhoggeren, fiskeren og andre som lever av og i villmarka.

Det andre essayet i Til naturen er en vakker beskrivelse av hvordan landskapet endrer seg ved snøfall og frost. Fra forlagets side er dette ei pent utstyrt bok med naturalistiske illustrasjoner av Einar Sigstad.

Etter å ha lest en glitrende omtale av denne gledet jeg meg stort og ble skikkelig skuffet. Den fenget meg på ingen måte, språket var for lett og klarte ikke å gi meg noe som helst så etter ca. 60 sider klappet jeg bare boken sammen. Når det er ingenting i en bok som gjør meg nysgjerrig på hva som vil skje utover i boken så gidder jeg ikke bruke tid på den rett og slett.

https://bokelskere.no/bok/ny/

En stjerne for din presise omtale!

Og likevel kom vi ut med så forskjellige opplevelse av boken. Jeg lot meg rive med og moret meg. Tror du ikke Jane Austen ironiserer over nettopp dette livet du beskriver? Lest fra en slik innfallsvinkel gir jeg terningkast 5. Et fornøyelig og (sannsynlig) realistisk innblikk i en verden fjern fra vår egen.

Nå henter jeg fram Seierherrene fra bokhylla. Det er mange år(tier?) siden jeg leste den, men etter å ha avslutta Bare en mor føler jeg at Jacobsen er i ferd med å etablere sin litterære forbindelse mellom Helgeland og Oslo.

Jeg er selv oppvokst på ei øy og har hatt sjøen som arbeidsplass i adskillige år. Boken til Jensen syns jeg var fantastisk! Frodige fortellinger, om skjebner, misunnelse, relasjoner på godt og ikke fullt så godt. Gjenkjennelig en god del av det. Samtid er fortellergleden formidabel. Og innimellom måtte jeg humre, der er humor.
Særlig fornøyelig også at jeg har besøkt Søfartsmuseet i nettopp Marstal, det utgjorde en fin bakgrunn under lesningen.

Knallbra bok, en krimbok utenom det vanlige. Historien veksler mellom nåtid og fortid der vi får følge en guttegjeng fra Ytre Hebridene. Fantastiske skildringer og god psykologisk innsikt gjør boken til en sjelden perle. Boken bygger seg opp utover og spenningen holder seg til siste side.

Mannen fra middelalderen. Bergsveinn Birgisson.
Dette er virkelig ei bok etter min smak, skrevet av en svært kunnskapsrik fyr, med en formidlingsevne i verdensklasse.
Handlinga er lagt til dette viktige århundret 1600-tallet, hvor vi følger en ung islending i sin innsamlingsaksjon for å finne gamle bøker på Island. Herfra går det videre til Danmark og Norge. Dette er jo det vi kaller dansketida, og forfatteren briljerer med så å si sømløst fortelle om spåk, historie og språkhistorie med svært levende og spennende karakterer. For meg som ikke har greie på det virker dette som sjangerblanding mellom sakprosa og historisk roman.
Anbefales til alle som er glad i språk, Island, Danmark, Norge og ei god fortelling.
Bergsveinn er en fantastisk forfatter.

Også nesten to hundre år gamle bøker kan være underholdende lesestoff, til tross for at man i dag nok synes at menneskene der undertiden oppfører seg litt rart. Da tenker jeg først og fremst på måten de uttrykker seg på – lange tirader i et ganske så oppstyltet språk.

Men innholdet er besnærende nok der det handler om den fattige og foreldreløse jenta som blir plaget og hundset gjennom barndommen. Så blir hun sendt på en internatskole der elevene får altfor lite mat. Som ung kvinne er hun på rømmen, fullstendig pengeløs og utsultet. Likevel lar Jane Eyre seg aldri kue. Hun tør å stå opp for sine meninger og vet å sette seg i respekt. Uventet mottar hun en større arv og nøler ikke med å dele den med de andre slektningene.

Hun skriver seg inn i to menns hjerter der begge sitter med et brennende ønske om å få gifte seg med henne. Og han som ender opp med å vinne hennes gunst, blir han som har lurt både henne og alle andre ved å gjemme bort en sinnssyk kone på loftet. Så blir han da også straffet til slutt, mister både synet og den ene handa samt må se herregården sin brent ned.

Hva med det sosiale budskapet i romanen? Gjennom Jane Eyre sin skjebne understrekes det at selv den fattigste kan stige opp i samfunnet og vinne både rikdom og aktelse. Men likevel skinner det gjennom en slags forakt for de som er fattige og som forblir å være det. Da vår heltinne sliten, stuptrøtt og utsultet ankommer en landsby og ber om en liten brødbit og en låve å tilbringe natten i, rygger folk tilbake. De føler seg frastøtt av tiggere.

«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»

Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren.

Samuel Johnson skal ha sagt: "En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det."

Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter.

Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:

Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.
Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor.
På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk?
Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv?

Sju fortellinger fra sørstatene

Sørstatsgotikk eller ikke, dette er uansett sju gode fortellinger. Tittelhistorien, en langnovelle eller en kortroman på 96 sider, er den mest særpregede: en saga om tre personligheter - eller arketyper - som støter sammen i en småby der hovedgaten er 100 meter lang. Alt som skjer blir nøye observert av både lokalfolk og langveisfarende i dette tette samfunnet.

Flere av de andre historiene minner om at McCullers var på vei mot en musikkarrière før hun ble forfatter. Særlig sterk er «Wunderkind,» debutnovellen fra 1936 hvor en ung, lovende pianist møter veggen. Men er det manglende talent eller den vedvarende kritikken fra en mannlig musikklærer som stanser henne?

Ingrid Haugs oversettelse flyter bra.

Jeg kjøpte en bok av en bruktbokselger, og det var plass i postpakka til en bok til, og da valgte jeg romanen til Nevil Shute fordi navnet En by som Alice var kjent. Det angrer jeg ikke på. Selv om romanen bærer preg at den ble utgitt i 1950, likte jeg romanen. Til kun å være på 275 sider er romanen handlingsmettet og jeg ble revet med. Handlingen starter i London etter 2. verdenskrig, tilbakeblikk på brutale opplevelser under krigen i Malaysia og deretter til Australia etter krigen, et kontinent jeg vet veldig lite om. Jeg er derfor ikke like skeptisk til romanen som vedkommende som presenterer den her:

Tiden er løpt fra den tidligere bestselgerforfatter Nevil Shute. Norske forlag jakter på glemte perler à la John Williams Stoner. Nevil Shutes nesten 70 år gamle roman har kun historisk interesse.

Nettopp fordi romanen har historisk interesse synes jeg det er verdt å lese den. Særlig fordi handlingen tar utgangspunkt i en sann og dramatisk del av historien som det er viktig å kjenne til. Krig er bare elendighet uansett når og hvor den foregår. Det trenger vi å bli påminnet om gang på gang.

Romanen er filmatisert i 1956 og det ble laget en TV serie av romanen i 1981. Filmen fra 1956 finner man her på You Tube. Skulle gjerne ha sett TV serien som bilder over er hentet fra.

Eksemplarer jeg har lest var månedens bok i den norske Bokklubben juli 1972, og oversetteren er Anders Hagerup, ektefellen til Inger Hagerup. Romanen presenteres slik:

«I En by Som Alice tar Nevil Shute for første og eneste gang sitt utgangspunkt i en dramatisk historie som virkelig har skjedd. Forfatteren sier selv at han ikke kunne motstå appellen i hendelsen, og at han på dette vis ønsket å hylle den tapreste kvinne han har møtt.
Etter erobringen av Malakka i 1941 innvaderte japanerne Sumatra. En gruppe på 80 hollandske kvinner og barn ble tatt til fange. I to år vandret de på landeveien fordi ingen visste hva som skulle gjøres med dem. På slutten levde bare tredve.
I gruppens sentrum sto den engelske kvinnen Jean Paget. Nevil Shute lar henne møte en australsk krigsfange, Joe Harman, og en nattlig samtale mellom disse to er et av bokens høydepunkter. Kvegoppdretteren fra Australias ødemark forteller om byen Alice — et samfunn hvor alt ser ut til å lykkes, Alice er drømmen, paradiset . . .
Krigen slutter. Jean Paget blir fri, reiser tilbake til England og lever et alminnelig liv. Men hun vender tilbake — hun drar på en pilegrimsreise til Malakka og til Australia for å lete etter Joe. Egentlig skjedde denne historien i Sumatra, men Nevil Shute har lagt handlingen til Malakka, fordi han kjente forholdene der bedre.»

Ingen bøker kan være alt for alle, men denne kommer ganske nær. Tom Sawyer kan leses som barnebok og voksenbok, som en oppvekstskildring, en småbyfortelling og et portrett av det landlige USA før borgerkrigen.

Tom Sawyer er en gutt av ubestemmelig alder som har mange prosjekter, som ofte fører til juling (eller trusselen om det). Han kan minne om Emil fra Lønneberget, for ingen av dem har dårlige hensikter, det bare blir litt feil av og til.

Tom og kameratene snakker mye om røvere og banditter, og romanen er også en skikkelig røverhistorie. Barna vikles inn (til dels selvforskyldt) i de voksnes farlige verden, som nok kan være nifst nok å lese om for unge lesere. Dette balanseres mot typiske oppvekstroman-temaer som forelskelse og kameratskap. Alt holdes sammen av en voksen fortellerstemme som har et smått ironisk forhold til det meste, men boka er strammere komponert enn den prøver å gi inntrykk av.

Jeg likte den køddete tonen, som ble en påminnelse om at folk for 150 år ikke var så gravalvorlige som bildene av dem får oss til å tro.

Ingen tvil om at skrivelysten er sterkere enn leselysten om dagene :-) Har et par dikt til på lager, men å flikke litt på begge. Kjøpte et par romaner på Nordli onsdag, det er Jegere og Sankere av Per Schreiner, som kan være den norske versjonen av Veien av Cormac McCarthy, og Bare et Barn av Malin Persson Giolito. Regner med at leselysten kommer igjen.

Ha ei fortreffelig helg, alle sammen :-)