Bokelskere.no

Like so many others…

Like many others,
I too
Arrived to this world
for a brief visit.

I too saw
the land and the sky,
I too felt the gentle caress of daisies
in sun-kissed fields.

I too saw
humanity,
viscous and cruel,
Roaming the planet like barbarians.

I too felt
Like so many others,
joy and sorrow.

And
I too will
one day
become dirt –
Like the the dirt of many, many others…

Anoush Krikorian, 1994

VILJE OG EVNE: Dag O. Hessen har en god penn og særs kunnskapsrik, men han lykkes ikke helt i denne boka. Hva er liv? eller snarere: Hvordan oppstod livet? er et veldig fascinerende spørsmål og Hessen argumenterer godt for at det faktisk ikke er så usannsynlig at det eksisterer både levende og komplekse organismer. Viljen til liv og evolusjonen gjør at livet over tid sprenger seg fram overalt. Dessverre fortaper Hessen seg i til tider i kjemiske detaljer og svært tungrodde resonnementer som sikkert er gangbar mynt i korridorene på Blindern, men gjør at allminnelige lesere mister gnisten.

VITENSKAP OG EVOLUSJON De partiene i boka som fungerer best er når Hessen kombinerer konkret vitenskapshistorie og interessante biologiske perspektiv, og viser hvordan vitenskapens også er gjenstand for evolusjon. Mot slutten av boka løfter han også hodet litt opp fra formelboka og anlegger et bredere syn, som knytter tilbake dagens aktuelle debatter slik han gjorde i forrige bok. Det gjør at boka lander stødig og godt, selv om det har vært litt formel-turbulens på turen.

Hvis du avfeier romanen som ferielektyre synes jeg du undervurderer hvor psykologisk smart den er skrevet og hvordan hun klarer å skape uro hos leseren fra første side. Jeg kan jo sammenligne med en annen bok utgitt på samme tid; Fahrenheit 451 av Ray Bradbury. Den fås på norsk og i pocketutgave endatil. Men Bradbury når ikke duMaurier til knærne. Hun er undervurdert. My cousine Rachel burde blitt utgitt på norsk igjen.

Åpningen av denne romanen er mesterlig! Daphne du Maurier er mesterlig - hvorfor er ikke denne romanen oversatt til norsk!? Åpningen er skrevet akkurat så tvetydig at leseren må holde alle mulige utveier åpne. Ambrose beskrives både på godt og ondt - hva var han egentlig, og hvordan påvirket han egentlig i sin tur Philip? Kan vi stole på fortellerstemmen? Når kusine Rachel endelig entrer scenen kaster jeg alle hemninger og lar meg forføre og flyter med sammen med Philip. Jeg har ikke ord for hvor mesterlig du Maurier holder grep på leseren her og kløktig fører en gjennom alle sinnsbevegelser. Bravo! Jeg er så glad for at jeg har enda flere bøker igjen å lese av du Maurier.

Usedvanlig selvportrett, glimrende skrevet.

Det er overraskende at en sittende statsråd kan ta seg tid til å skrive så nærgående, personlige memoarer. Abid Raja har utforsket utfordringene i sitt eget liv. Det kunne lett ha gått helt galt, både helsemessig og sosialt. Men han har ikke bare funnet det verdt å leve, men også vokst på erfaringene sine. Selv kaller han det en historie om frigjøring.

Raja ble tidlig utsatt for fysisk og psykisk oppdragervold som brakte ham til Oslo barnevern. Det reddet ham på et vis fra familien, men brakte ham også inn i et svært skadelig gjengmiljø som kunne ha endt i en katastrofe. Barnevernet får både ros og kritikk. Det samme gjelder helsevesenet som var en stor hjelp i perioder, men tilsynelatende glemte sin unge pasient en gang i blant.

Noen vil si at dette ikke er en politisk bok. Her er jeg uenig. Riktignok får vi ikke vite om hvordan han ble Venstre-politiker. Men fortellingen om Abid Rajas oppvekst og voksenliv gir også et bilde av sterke og svake trekk ved det norske samfunnet: skole, helse, sosiale tjenester. I tillegg blir vi også kjent med en familiekultur som bryter kraftig med verdiene som i vår tid har fått overtaket her til lands.

Selv om framstillingen inneholder mye drama, har den også en rekke avsnitt som er både rørende og humoristiske. Og enda viktigere: en sterk kjærlighetshistorie. Dette må være årets biografi. Anbefales varmt.

«Nå forstår jeg livet mitt. Det er en farge og et lys der som jeg ikke har sett før.»

En sår, fin og tankevekkende bok om livet, døden og alt i mellom. Fortalt i brevform mellom Astrid Lindgren og jenta som klarte å fange hennes interesse - med farge, lys, sinne, lidenskap, og LIV. Forfatteren som selv på sitt mest berømte følte ensomhet, og jenta som følte seg helt alene i hele verden - til Astrid kom inn i hennes liv.

Setninga øverst her er fra etterordet, der Sara (brevvennen) ser tilbake på sitt liv og korrespondansen. Og omsider ser lyset Astrid så, etter alle disse årene.

Drømmene

Mine vidløftige drømmer,
så flyktige og skjøre, utsatte
som doggtung kingelvev
spent ut over ei glenne i skogen
der elgen ofte kommer lufsende
i smådilt over måsan
med horngreipa høgt løftet.

Hans Børli

Folk fra gamle dager ser så sørgelige ut. Støvete og stive. Hatt, frakk og tunge kjoler. Heldigvis har vi litteraturen til å minne oss om at de var ganske like oss. Denne boka fra 1905 kunne foregått i vår tid hvis man bare hadde puttet inn litt elektronikk og moderne transportmidler. Folk sladrer, drikker, baksnakker og lengter. Den har et klart avtrykk av tiden den ble skrevet i, med referanser til Baudelaire, Darwin, Dostojevskij og Dreyfus-saken.

Hovedpersonen er en korrekt, enslig og litt livslei Stockholm-doktor, som lengter etter å sette avtrykk etter seg. Han vikles inn i en ekteskapskonflikt som tilspisser seg. Han minner både om hovedpersonen i Hamsuns Sult og om de bitreste kommentarfeltene på nett. Dessuten er han både morsom og belest. På tidspunkt vurderer han å begå et drap, men minner seg selv og leseren på at han har lest sin Dostojevskij og derfor vet at drap ikke løser så mye. Lignende meta-nivåer finnes det mange av i boka.

Romanen er skrevet i dagboksform, og er intim, morsom, trist og herlig kynisk.

Alle de vi elsker
får sitt eget hjem i
hjertet vårt.

Og selv når de ikke
lengre er her
kan vi alltid vende tilbake
til disse rommene.

Som er tapetsert med
følelser
og møblert med minner.

Stein-Roger Olsen

Makt og avmakt i amerikanske familier.

En tilfeldig navnelikhet førte til denne dobbeltbiografien. Den ene, forfatteren selv, har lykkes i livet, den andre soner livstidsstraff for medvirkning til drap. Begge heter Wes Moore uten å være i familie. Trass i de ulike skjebnene, lærer vi raskt at guttene har en god del til felles. De har begge vokst opp med enslige, økonomisk utsatte mødre i slumstrøk i Baltimore og New York. De er begge svarte amerikanere, de har begge store problemer med skolen.

Moore er en dyktig forteller, og de to biografiene er medrivende i seg selv. Flere ganger minner han om at tilfeldigheter bidro til at han lyktes, men han hadde også en viljesterk mor i motsetning til navnefellen sin. Likevel er det tydelig at Moore også ønsker å skape debatt om personlig ansvar, velferdspolitikk og samfunnsforhold i USA. Min utgave omfatter en ressursoversikt for utsatte familier og diskusjonsopplegg for lesesirkler. Den ble valgt som kvartalets bok i min amerikanske bokklubb.

Boken reiser store spørsmål – om svik, skyld, forsoning og tilgivelse. Om personlig ansvar og samfunnsmessig ansvar.

Du skriver Harald: Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt?

Jeg blir sittende og tenke: Hvem er det som har sviktet, såret, som er skyldig(e).

• Den savnete jentas foreldre, som til tross for at de har gjort så godt de har kunnet (tror jeg), ikke har greid å formidle sin kjærlighet til henne, «den vanskelige datteren»? «De var ikke glad i meg. Ikke nok.» er bokens åpningsreplikk.
• «Den vakre og vellykkete datteren» som bryter opp og forlater hjembyen og foreldrene når de kanskje trenger henne mest?
• Skole- og helsevesenet som ikke fanger opp at «den vanskelige datteren» trenger hjelp?
• Amerikanske myndigheter som sender gutter og unge menn ut i meningsløse kriger, så de kommer ødelagte tilbake, fysisk, mentalt og psykisk?
• Det amerikanske fengselsvesenet? Oates gir, formidlet spesielt gjennom en guidet omvisning i et høyrisikofengsel, en nådeløs kritikk av et fengselsvesen med minimale muligheter for rehabilitering og løslatelse. Det er så det gjør fysisk vondt å lese dette.
• Eller - den savnete, «vanskelige» jenta, som hele dramaet kretser om?

Noe av det som gjør denne romanen så gripende god, er Oates evne til å fortelle historien ut fra de involvertes perspektiv. Hun lar oss kjenne hva de føler, se hvor ulikt de reagerer, forstå hvorfor de handler som de gjør. Hun trekker oss inn i deres dilemmaer. For å gå tilbake til ditt utgangspunkt Harald, det er mange som sårer hverandre dypt i denne grufulle historien.

Skal jeg påpeke én (mulig) svakhet er det at Oates ikke går dypere inn i begrepet tilgivelse. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at boken avsluttes med en bønn om tilgivelse. Men hva ligger egentlig i det? Og er det så opplagt hvem som skal tilgi hvem?

Etter nå å ha lest boken, har jeg lyst til å gi din omtale en stjerne til. Den er meget presis og god. Tusen takk for din anbefaling! En soleklar 6-er fra meg.

Det gleder alltid en bokelskers hjerte å finne en ny favorittforfatter.

Nei, jeg så den ikke ut jeg heller. Bortkastet tid.

Jeg har prøvd. Jeg prøvde virkelig å finne lyspunkter i denne filmen :-)

Og ja, jeg humret innimellom. Men det holdt ikke mer enn til terningkast 2 på det jeg orket å se - på din og Harald K's anbefaling.

Morsomt hvor forskjellig vi opplever tingene.

Handling om livet som verdi i seg selv, blottet for materialisme og selvopptatthet. Nydelig!

I likhet med flere, tok jeg også vaksine nr 2 denne uken, og har vekslet mellom sofaen og sengen i to dager. Men, jeg fikk lest ferdig Oryx og Crake at Margaret Atwood. Jeg likte ikke denne så godt, den engasjerte meg ikke like mye som A Handmaid's Tale. Så da gikk jeg rett over til å fortsette på New York triologien av Paul Auster som har ligget i jobbsekken. I tillegg fikk jeg kjøpt fem bøker på Røde Kors butikken (en jeg hadde lest før, kom jeg på).

Jeg synes det er spennende å kunne lese bøker omigjen, spesielt hvis det er en god stund siden jeg leste dem sist. Da oppdager man gjerne noe nytt- nye detaljer, referanser eller ser historien på en annen måte. Noen bøker er jo også ment å leses flere ganger, Kristin Lavransdatter,og Trolldomsfjellet, feks. Dog, det er sjeldent jeg leser bøker jeg ikke har likt flere ganger, men det er kanskje noe man burde gjøre- i tilfellet man liker dem bedre andre gangen. Men, så mye tid tror jeg ikke at jeg har :)

Spenningen fortsetter i bok nr 3, og jeg synes Peter May fletter sammen trådene i historien om Fin Mcloud på en mesterlig vis i denne siste boken. Knallbra triologi!!

Mangt kan du greie deg utan

Mangt har du bruk for.
Mykje må røynast
før dagen er all.

Mangt kan du greie deg utan.
Men utan menneskevarme
blir verdi for kald.

Jan-Magnus Bruheim

Hei igjen André og tusen takk for ditt utfyllende svar.

Jeg har full forståelse for at dette nettstedet ikke driver seg selv, og at dere trenger inntekter.
Det er da også et kvalitetstegn at vi er så attraktive at Norli ønsker et samarbeid, og at vi når mange utenfor oss registrerte deltakere. Jeg ser poenget med at nettstedet får noe tilbake i kroner og øre for den verdiskapningen som foregår her inne.

Jeg har likevel to ting å si angående avtalen med Norli.

• For det første, du skriver at en av inntektskildene er: «utleie av anonyme terningkast til Norli». Men når Norli lenker tilbake til våre boksider, forsvinner denne anonymiteten. Lesere av Norlis reklame ser med en gang at det er meg som har skrevet om for eksempel «Reisen til Cadillac», og hvilket terningkast jeg har gitt boken. Mange her inne skriver under fullt navn, andre under fiktive. Uten å gjøre et stort nummer ut av min person, er det enkelt å finne ut hvem jeg er. Folk vil sikkert reagere ulikt på dette. Selv er jeg ukomfortabel med ubedt (og uvitende) å figurere som reklame for en av Norges største bokhandelkjeder.

• Og dette leder meg over til det andre. Som jeg forstår har denne avtalen pågått siden i fjor. (At Norli også lenker til eldre bokomtaler, er en annen sak). Hadde det ikke vært på sin plass å informere oss deltakerne av bokelskere.no om avtalen. Da kunne hver enkelt ha tatt et valg om hun/han ønsket å være en del av Norlis markedsføring eller ikke. Personlig ville jeg satt pris på det. Nå oppdaget jeg det hele tilfeldig og med påfølgende frustrasjon.

Bokomtalene er en viktig del av del av dette nettstedet. Jeg skal ikke trekke noen bastant konklusjon, men denne runden fikk meg i hvert fall til å tenke over hva jeg ev. vil skrive i fremtiden.

Jeg må si jeg er fristet til å slutte å skrive bokomtaler, i hvert fall positive, her på bokelskere. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at Norli i sine reklamer ofte lenker til bokelskere.no
Jeg fant flere lenker til meg, bokomtaler jeg har skrevet, og terningkast jeg har gitt.
Se for eksempel her: Reisen til Cadillac / Innbundet / Norli.no
Nederst i denne annonsen er det lenket til nettopp meg og min omtale av boken her på bokelskere. Dette er bare ett av flere tilfeller.

Så kan man kanskje synes det er smigrende og flott at en stor bokhandlerkjede som Norli bruker oss.

Men jeg har aldri hatt til hensikt eller noe ønske om å drive gratisreklame for Norli.
Jeg er fullt klar over at alt jeg skriver her, ligger åpnet på nettet. Men er det lov å bruke mitt navn og stoff i kommersielt øyemed?
Jeg har heller aldri fått noen forespørsel fra Norli i sakens anledning.

Noen bokbloggere har avtaler med forlag. I sine bokomtaler gjør de oppmerksom på at de har mottatt den aktuelle boken fra forlaget. Det er ryddig og redelig.
Norli gir ingen opplysninger om den personen de henter sin omtale fra, er forespurt eller ikke.

Admin – kjenner du til denne praksisen? I så fall, er dette noe dere som driver dette nettstedet har godkjent?

PS: Det kunne ha vært interessant og tatt denne saken til forbrukermyndighetene. Det er nettopp det at Norli bruker bokelskere.no og dets enkeltmedlemmer kommersielt, i sin egen markedsføring som er det springende punkt. Det dreier seg ikke om sitater, men om hele anmeldelser.

TANKELØS -

Inne i alle dager er det et lite hjerte
og en åpen hånd.
Kanskje hver dag er et liv for seg.
Morgenen har sin lov og aftenen har sin
og om natten er det en krone av ild over vårt hus
ingen kan nå.

Sommerbekkens lille hvite panne
er full av tanker den ikke kan holde fast på
og hører til i en annen verden, krystallren
men flyktigere, alltid musikk.

Grankonglen faller ned som et gonggongslag
og noen netter er fulle av et bronceaktig lys.
Ørreten vandrer i sin elv som et spor
av fruktbarhet dypt i hjertet, den har
en munn som svelger og gaper uten å drikke.

Til denne verdenen hører også de aldrendes små lykker:
en katt i fanget, lave ord til barn
og alt som vokser, trådene i en vev,
tre fingerspor på vinduene om aftenen,
det er for smått til å nevne men det er
kanskje det lave gresset i vårt liv,

den grønne bølgen som skyller om strandens sten
og bekken med den hvite pannen,
tankeløs, full av musikk.

Rolf Jacobsen (1907-1994) Diktet er hentet fra diktsamlingen Alle mine dikt, utgitt på Gyldendal i 1990.