Bokelskere.no

Bok #37 i Dystopisk lesesirkel
Velkommen med på felleslesing av den dystopiske romanen Veien av Cormac McCarthy.

Det er ingen påmelding, alle er velkommen til å være med på felleslesningen og diskusjonen. Foreslår leseperiode til 7. juli.

Du leser på det språket og den formen (lyd/trykt/e-bok) som du ønsker. Diskusjonen kan starte når som helst, men merk innlegg der du "spoiler" handling, siden vi leser i ulikt tempo.

Her kan du leser mer om dystopisk lesesirkel og se bøkene vi har lest hittil: https://dystopisklesesirkel.wordpress.com/ Der kan du også melde deg på e-postliste, siden lesesirkelen ikke er heelt... hva skal vi si... systematisk jevn. Da får du beskjed om nye avstemminger og bøker på e-post.

Har du forslag til fremtidige bøker? Vi har en generell diskusjonstråd der vi blir glad for leseforslag og andre innspill: https://bokelskere.no/tekst/288884/

Da gjenstår det bare å si: God lesing! :)

Avbrøyt boka etter ca 90-100 sider. Blei for dyster og grotesk for meg, med kannibalisme og lovlause gjengar. Men eg likte godt skrivestilen til McCarthy, han er/var dyktig. Og eg synest dei to hovudpersonane blir skildra fint.

Men no lurar eg på om eg skal ta ein pause frå dystopilesninga for ein periode. Vil lesa meir non-fiction. Held på med ei "dystopisk" bok frå virkeligheten om Putin-Russland...!

Jeg skjønner forresten veldig godt at verden kan være så dystopisk at man trenger pauser fra dystopier :-S Been there.

Veldig interessant hvordan man opplever historier så forskjellig. Enig i at det er dystert og mørkt, men jeg synes nok likevel det er en ganske stille historie. Det som nevnes av kannibalisme føltes veldig kortvarig ut for min del.

Jeg får ikke lest den nå, men har lest den tidligere. Da elsket jeg den. Nettopp det du sier om at den er så stille. Rolig, saktegående, nesten apatisk, selv om de hele tiden må videre. Og det uhyggelige ble for meg tusen ganger eklere med denne fortellerstilen enn om det var masse action og sånt. Så jeg skjønner at den kan bli for drøy for noen. Det er fremdeles en av mine beste leseopplevelser.

HAR LEST FERDIG:
Her er min kommentar om boka som jeg la ut på min bookstagram. Heter @jordmorhanneleser der, om noen vil følge.

Verden, slik vi kjenner den, har falt sammen. Alt dyreliv er borte, det samme med vekster og planter. Bare havet og noe skog står igjen. Boka følger far og sønn mens de vandrer i det som synes som en evig forflytning, mens de prøver å finne noe å spise så de kan overleve enda noen dager. Det finnes andre overlevende, men man kan ikke stole på noen. Forfatteren beskriver godt den dystre vandringen gjennom dødt landskap og tomme byer. Boka handler stort sett om det nære forholdet mellom far og sønn. De kommuniserer enkelt, både ift innholdet i det de sier og ift antall ord de sier til hverandre. De er sultne og redde og de fryser og er sjuke. Ingen tv eller nett eller annet de kan snakke om. Det føles veldig passende og naturlig at forfatteren har laget så enkle samtaler mellom dem, for hva ellers skulle de snakke om?

Jeg er ca halvveis i boka. Skal ikke gå inn på handling siden kanskje ikke alle er like godt i gang, jeg har bare lyst å si noe om kommunikasjonen mellom far og sønn. Den er veldig begrenset sånn ift ord. De bruker få ord, mye bare enstavelse, da de snakker med hverandre. Samtalene er også korte. Jeg tenker litt sånn at kanskje er det fordi det ikke er noe å si. Verden er i oppløsning, det er ingen form for tv/nett/lesing som gjør at man har noe å snakke om. Man vil bare overleve. Og da blir samtalene preget av at det kun er sult, frykt og at man er sliten, som det snakkes om. Noen av dere andre tenkt på kommunikasjonen dem i mellom?

Jeg blir også med, fordi jeg leste en bok tidligere som satte Cormac McCarthy på radaren min. "No country for old men" het den vel. Så da rykket han opp til de som er verdt å lese for sin egen skyld, og jeg leser det som finnes tilgjengelig for meg.

Hei, hvordan gikk det med lesingen? Var det en god leseopplevelse? Synes du den hadde de samme kvalitetene som No country for old men?

Jeg holder på å lese, den er fryktelig mørk, de har kommet seg over et fjell, men ser bare for seg kulde, mørke og ingen ting å spise. Dette kan jeg ikke lese på senga, tenkte jeg, det var sist mandag. Jeg har en uke ferie igjen og skal lese den på formiddagen denne uka. Det er noe helt annet enn det jeg vanligvis leser. Hva gjør du når det bare er dere igjen, og alt liv er borte. Det er ikke små spørsmål.

Huff, nei. Det er sikkert lurt å ikke lese den på senga. Håper det er en fin leseopplevelse selv om den er mørk.

Nå er jeg ferdig med boka, og den er fantastisk godt tenkt og skrevet, men mørk og dyster som få. Heldigvis ble den avsluttet med håp, og uten det vet jeg ikke. Det er hva man trenger etter for mye klein debatt om klima-og miljøproblemer. Hvordan vil verden bli når ingen ting vokser, alt er borte og du er alene med et barn? Jeg synes det var ille at du ikke kan slå deg ned noen steder fordi noen kan komme og ta det lille du har, fra deg. På baksideteksten synes man at dette er McCarthys kanskje mest personlige tekst. og det kan være sant det, for mange foreldre forestiller seg de verste scenarier for sine barn. Hva ville jeg gjort hvis jeg var faren, antakelig ville jeg prøvd å holde det gående før jeg la meg ned for å dø, men det kan du ikke når du har et barn med deg.Tror ikke jeg vil se filmen med det første.

Slike historier viser at mennesker er hverandres verste fiende når verden raser sammen rundt dem..

Nå meldes det at forfatteren McCarthy er død.. det var litt spesielt akkurat nå når vi skal samlese «Veien».. Han var heldig og fikk leve lenge, men er nok mange som gjerne skulle ville opplevd flere bøker fra han har jeg skjønt. Jeg har aldri lest noe av han.

Det var triste nyheter! Og spesiell timing for oss.

Cormac McCarthy er en favoritt hos meg, og har lest Veien før. Har en del å gjøre om dagen, men prøver å slenge meg med på denne etter hvert.