Bokelskere.no

Denne lista var såpass interessant at jeg endte opp med en litt detaljert opptelling. Det viser seg at nesten halvparten av bøkene har jeg "aldri" hørt om, mens 15 er lest, 18 står uleste, men tilgjengelige rundt omkring, en del, spesielt av de eldre, finnes i min mors samling, 16 fant jeg igjen på ønskelister og en håndfull har jeg ganske enkelt ingen interesse av, selv om jeg har hørt om dem.

Hva med dere andre? Er dere opptatt av hva amerikanerne tenderer mot?

Lista er nok aktuell for norske lesere, men jeg må si jeg bryr meg døyten om trender og moter og topp dittogdatt av allslags, spesielt på et kontinent med en annen tankegang i det hele tatt. Jeg har aldri følt noen forpliktelse til å være oppdatert på alle "må-klassikerne" og i hvert fall ikke de amerikanske... Det forklarer antagelig at det var så mange jeg ikke har hørt om. Har lest mer enn 40 bøker av Stephen King, men akkurat 'Salem's Lot har jeg ikke lest og det er egentlig litt pussig.

Dette er ellers ei liste full av titler som diverse menn har lagt til i livet mitt, føler jeg. Jaja, heller bøkene enn mennene, får'n si. Jeg leste Salman Rushdies The Midnight Children som det første jeg leste etter at jeg flytta inn med eksen (som da var alt annet enn eks, naturligvis, og ennå ikke far til sønnen vår) i Paris. Kahlil Gibrans The Prophet fikk jeg av en rusmisbruker i England, han pleide jeg å snakke med så ofte jeg kunne, en snill mann egentlig, men ute av stand til å håndtere livet uten rus. En gang jeg sto i kø (matbod?) på ei stor messe i Skottland, snakket jeg med mannen foran (eller var det bak?) meg i køen mens den snirklet seg fremover, han anbefalte meg å lese Saint-Exuperys The Little Prince, i juleferien samme år oppdaget jeg den i hylla til min mor. Rebecca av du Maurier leste jeg høyt for en tidligere kjæreste med ekstrem dysleksi. Og den aller siste jeg var sammen med, en diger svensk bamse, han sa jeg bare måtte lese Dune av Frank Gilbert og kjøpte den til meg. Den står fortsatt ulest. Men jeg skal lese den bare jeg kommer dit. Men det var ei venninne født samme dato som meg som introduserte meg til Tolkien mens vi gikk på videregående.

Jeg begynte å lese Virginia Woolfs Til fyret, men jeg fikk forlagt boka ett eller annet sted, så bare jeg finner den, skal jeg lese den ferdig. Den var jo en helt herlig perle!
Forøvrig er det kanskje The Great Gatsby jeg gleder meg mest til av de hittil uleste, mens Tolkiens The Fellowship of the Ring og Paulo Coelhos Alkymisten er de jeg verdsetter høyest foruten The Prophet - av de jeg har lest.

Det var en mørk og stormfull aften. Jeg satt aleine på ei fjellhytte timevis unna nærmeste menneske, og den eneste boka på hytta var ei krimbok. Turistforeningshytta Nilsebu i Ryfylkeheiene har nettopp blitt pussa opp. En lørdag i juli var jeg likevel det eneste mennesket der.

I bokhylla sto Mord etter alfabetet, en krim av Agatha Christie. Selv om den handler om en utspekulert seriemorder, var det ingenting med boka som økte uhyggen ved det å være ensom i fjellheimen.

Agatha Christies bøker er puslespill hvor brikkene til slutt passer perfekt sammen, og hvor forbrytelsene aldri skildres i brutal detalj. Mord etter alfabetet handler om en drapsmann som sender brev til detektiv Hercule Poirot med varsel om hvor neste mord skal skje. Den første som blir drept er en person med etternavn A i en by på A, deretter det samme på B og C. (Litt flaks skal vi ha, som har etternavn på Å.)

Jeg har ikke lest Agatha Christie på 30 år, og det var et gledelig gjensyn. Forfatteren erter leseren fra begynnelsen av, for eksempel ved å henge et stort, skinnende hint om gjerningsmannen tidlig i romanen. (Som selvsagt må være et forsøk på å villede oss. Eller består forvirringen i at vi skal være sikre på at dette hintet ikke er et hint, men så viser det seg å være nettopp det likevel? Argh!)

Teksten flyter lett, men det er også en dybde der, og en lek med krim som sjanger. I begynnelsen av boka er det nesten som om Hercule Poirot og kaptein Hastings snakker sammen i visshet om at de faktisk bare er figurer i en roman.

Og det er et ordentlig tøft frampek tidlig i denne romanen, et som peker ca. 40 år framover i tid, til den siste boka Agatha Christie skrev om Hercule Poirot. Slikt gjør bare en forfatter som har full kontroll.

Klasse!

Jeg fikk tak i Blomstergleder hos Antikvariat.net
https://www.antikvariat.net/nb/search/blomstergleder%2Bhos%2Bkristin?bookseller=all&letter=all&product_group=all&period=all&currency=NOK

En sann fryd ja – og jeg er så enig i din gode og presise omtale, Ellen. Du har fanget essensen. Når man leser sitatene løsrevet, eller i en ny sammenheng som her, fremstår de annerledes enn i løpende tekst. Sterkere, på en måte. Sigrid Undseth har en fabelaktig observasjons- og formuleringsevne.

«De blanke ordene» inspirerte meg til å fortsette med Undseth. Underveis ble det Jenny og også en gjenlesing av Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter. To forskjellige og svært gode bøker, begge to. Nå står Elleve år for tur.

Hei Ellen, det er sommerferie og jeg er n[ godt i gang med Fare fare krigsmann. Virker lovende! Jeg var forvirret ovet det store antall personer, men oppdaget etterhvert systemet kapitlene er ordnet i. God sommer!

Ofte imitert, ofte parodiert, men sjelden overgått. Raymond Chandlers privatdetektiv Philip Marlowe skapte skole for alle som kom etter.

Når bokfolket diskuterer hva som er tidenes beste debutroman, nevnes dessverre ikke Raymond Chandlers bok The big sleep (1939) så ofte. Det burde den blitt.

Glemmes den fordi den er krim, eller fordi stilen som Chandler skapte har vært så innflytelsesrik at vi glemmer opphavet? Detektiv Philip Marlowe ville garantert hatt en slående replikk i ermet for å forklare fenomenet, jeg kan ikke si annet enn: Jeg vet ikke.

Uttrykket «The big sleep» er kjeltringslang for døden. Uttrykket kommer på siste side, i en nydelig avrunding som fikk meg til å tenke på de siste linjene i The great Gatsby: Handlingen oppsummeres i et avsnitt som beveger seg praktfullt fra det spesifikke til det generelle og tilbake igjen.

The big sleep foregår i ei uke i Los Angeles på 1930-tallet. Detektiv Marlowe blir hyra inn for å undersøke en utpressingssak, men saken eskalerer selvsagt raskt. På knapt 200 sider utvikler plottet seg til å omfatte forsvinninger, drap, gambling, sjalusi og mer.

Hvis du synes privatdetektiv Philip Marlowe er en klisjé, er det fordi det har kommet så mange etterfølgere som ligner grassat. Han har en sterk moralsk kjerne som kan være vanskelig avdekke bak all whiskydrikkingen og den evige knatringen av treffende replikker.

The big sleep er også et tidlig eksempel på en populær underkrimsjanger: Los Angeles-krim. Los Angeles er stedet hvor alt er fasade, håp og lovnader, hvor mange drømmer stort, og nedturene, kriminaliteten og livsløgnene blir ekstra brutale mot den evigblåe himmelen. (Sindre Kartvedt skriver godt om dette i boka Vest for Eden.)

The big sleep har selvfølgelig ikke tålt tidens tann når det gjelder kvinnesyn eller beskrivelse av ulike folkegrupper. Godtar du det, har du mye å glede deg til.

LEGG IKKJE DITT LIV I MI HAND

Legg ikkje ditt liv i mi hand
om min kjærleik er svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind

legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer

legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil

legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
legg ikkje ditt liv i mi hand
lev sjølv –

Forfatter: Åse-Marie Nesse, Nomadesongar, utgitt 1978

(Inspirert av Lillevi, for dette var en ukjent person for meg, så jeg tok en dukk på nettet)

Jeg ønsker dere hjertelig til lykke med giftermålet med et dikt av Åse-Marie Nesse:

Legg di hand i mi hand
Så er vi sterke saman
Så er vi svake saman
Så er vi saman.

Jeg leser den nydelige De blanke ordene, Sitater fra Sigrid Undsets verden, redaktører Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, anbefalt av en bokelsker.

Denne fredag har min langvarig partner har vi giftet oss på fredag kl. 12. Denne helgen vet jeg ikke hvor mye jeg har fått lest, siden vi har også fest i morgen.

Hva leser dere denne helgen?

Håper dere får en god helg :)

"De blanke ordene" kom i postkassen i dag. Så delikat. Har snust litt på teksten, gleder meg til å lese - over lang tid!

Dette er en perle av en bok. Ble så begeistret da jeg leste din anmeldelse, at den ble bestilt straks. Skal kose meg med den lenge, lese litt nå og da og bare nyte. Takk for omtalen.

Selv om jeg ikke lenger er med i lesesirkelen, benyttet jeg anledningen til å lese hele trilogien. Den poetiske tittelen «Og bakom synger skogene» har fristet helt siden den sto i hyllene i mitt barndomshjem. Gulbranssen hadde opprinnelig tenkt å kalle boken «Manns vilje», har jeg forstått. Kanskje mer dekkende, men langt fra så lokkende. Mye handler jo nettopp om Gammel-Dags kamp med seg selv og sin egen vilje.

Boken har mange kvaliteter. Den gir gode og troverdige tidsbilder; forfatteren kjenner åpenbart sitt stoff. Jeg er enig med dere som skriver om høydepunkter som de store juleselskapene og kappkjøringen til kirken. Gode kvinneportretter finnes, spesielt likte jeg gamle frøken Eleonore Ramer, Adelheids tante (hun utfolder seg mest i bind 2 og 3), en streng og stillferdig kvinne som viser nye og overraskende sider av seg selv. Noen har omtalt språket som oppstyltet og lignende. Jeg synes i grunnen språket kler innholdet.

Men jeg må dessverre si at jeg i lange perioder kjedet meg. Og enda mer i de to neste bindene «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Nå er det ikke så viktig for meg at en bok har mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke i min smak. Dette ble for traurig og omstendelig.

Jeg skjønner at disse bonderomantiske bøkene solgte i svære opplag da de kom i 1930-årene. I denne harde tiden, og med så mange nye, moderne strømninger, kunne det være godt å lese seg tilbake til det gamle, stabile bondesamfunnet. En kuriositet; har oppfattet at Gulbranssen skriver fra sine hjemtrakter i Østfold. Der er det ikke fjell av de dimensjonene han skildrer, men såpass kunstnerisk frihet må vel en forfatter kunne unne seg.

Jeg har gitt en 4-er til hver av de tre bøkene. Ikke helt rettferdig, siden jeg syntes bind 1 absolutt er best. Så et ekstra pluss til sangen fra de store skogene.

Takk, Ellen, jeg skal undersøke disse og velge meg en! Melder fra hva det blir, og hvordan den slår an!

Jeg kom på enda en gave til dere som er glad i Sigrid Undset, Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke! Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier. En bok å bli glad i - vakker og innsiktsfull. Som du sier om «De blanke ordene», Ellen, en skattkiste å stadig kunne komme tilbake til.

Jeg har skrevet mer om boken på boksiden jeg lenker til.

Nettopp. Det er bibliotekene jeg nå har slått meg på, bibliotekene og de uleste jeg allerede har. Det er grenser for hvor mange bøker det er plass til.
Men dette høres ikke ut som en bok jeg vil låne for noen skarve uker :-)

Og nå som jeg har sluttet å kjøpe bøker (nesten ... ), legger du ut en sånn fristelse!
Tusen takk for et godt og velbegrunnet tips.

Morsomt! Norge er et lite land. Eller rettere; vi er en liten befolkning.
Håper du finner spor etter dem på Finnskogen.

Det var Lesesirkelen som inspirerte meg til Gulbranssen (selv om jeg ikke er med lenger), og så måtte jeg kikke litt rundt hva folk har skrevet om disse bøkene. Skal si oppfatningene spriker.

Britt Karin Larsen er jeg også svært glad i, og Åsta Holth frister. Jeg skal forresten i gang med historisk roman fra Tjøme, Før himmelen roper deg hjem. Jeg holder til på de kanter og fant den i en Gi bort-hylle. Gleder meg til den.

God tur til Finnskogen og håper du får med deg det lokale spelet; «Spelet om innvandrerne»!

Jeg synes Rosa99 gir deg en god og presis beskrivelse av «Og bakom synger skogene». Jeg har nå lest hele trilogien og synes første bind er best. Jeg er enig med Rosa i at boken har mange kvaliteter (den gir blant annet et fint tidsbilde), med jeg må også si meg enig med henne i at jeg delvis kjedet meg underveis. Og dessverre enda mer under lesingen av «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Jeg er ikke så opptatt av at det skal være mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke helt i min smak.

Så Ellen, om du fortsatt etter 11(!) år vurderer å lese Trygve Gulbranssens trilogi, vil jeg si at det finnes langt bedre historiske romaner.