Bokelskere.no

Har bare sett filmen én gang, og må innrømme at jeg ikke la merke til forandringen på slutten. Godt observert! Nå er det jo vanlig at filmer avviker fra boken de er basert på, men undres på hvorfor Scorsese valgte den løsningen, mens han i resten av filmen var tro mot romanen? Kan det tenkes at han ikke liker «happy endings», og at slutten ikke var trist og tragisk nok for ham?

Takk for god omtale! Synes begge bøkene og de to filmene er særdeles gode, og enig i at de sammen belyser denne epoken på en glimrende måte.
Jeg har også stor sans for Daniel Day-Lewis. Husker at jeg så ham første gang i My Beautiful Laundrette, i regi av Stephen Frears og med manus av Hanif Kureishi, og har fulgt ham siden, selv om det dessverre har vært stille fra ham i mange år nå.

«Den som leter etter et fast mønster, en langsiktig plan og et overordnet mål i den norske regjeringens politikk på 1280-tallet, må derfor regne med å gå en frustrerende oppgave i møte. Mang en historiker som har forsøkt, har klødd seg i hodet, og forklaringene er mange og sprikende. Noen har sett baronene i kongsrådet, enkedronning Ingeborg — og ikke minst Alv — som en korrupt, kriminell bande, som utnyttet sine posisjoner i statsapparatet for å berike seg selv. Andre har sett dem som forsvarere av nasjonens uforanderlige og objektive interesser, som var truet av utenlandske aggressorer.
Begge perspektiver er begrensede. Motiver, mål og strategier endret seg fortløpende. Hendelsene hadde en tendens til å ta retninger som ingen hadde planlagt eller forutsett, slik at politiske valg for ettertiden virker plan- og målløse. For ikke å snakke om at handlinger og strategier kunne ende opp med å gi stikk motsatt resultat av det som var hensikten. Som for eksempel Alvs krig. Den inngikk i en strategi som hadde som mål å avslutte konflikten ved å få tyskerne til å gi opp. Resultatet ble at krigen bare vokste, og fallhøyden ble større for alle som deltok.
Og da det danske kongeriket ble blandet inn i krigen, viklet enda flere nye tråder seg inn i hverandre. Utviklingen tok en retning selv de mest erfarne politiske strategene i det norske kongsrådet trolig ville hatt problemer med å forklare, dersom de var blitt spurt. «

Da jeg leste avsnittene over i boken til Tore Skeie, Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang, tenkte jeg på Putins krig som nå foregår i Ukraina. Hvordan denne krigen vil bli skrevet om i fremtiden, det skulle vært interessant å lese. En ting er sikkert. De såkalte samtidsekspertene har bommet grovt i sine spådommer om hva Putin ville komme til å gjøre mv.

Det at jeg valgte å lese boken om Alv Erlingsson og hans samtid som ble utgitt i 2009 nå, er fordi jeg så dette Bokprogrammet fra 2011 Historiske romaner:

«Må historiske romaner være historisk korrekte? Jean M. Auel står bak megasuksessen Hulebjørnens klan, hvor hun gir et nyansert bilde av steinalderen basert på funn av knokler, pilspisser og hulemalerier. Bokprogrammets Siss Vik møter henne i London ved verdenslanseringen av siste bind i serien. Du møter også Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som har gitt levende skildringer av norsk middelalder i bokform. Hvordan kan en forfatter puste liv, kjøtt, blod og følelser inn i en historisk periode vi vet svært lite om?»

Jeg har tidligere leste denne boken i 2019 : Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

I Bokprogrammet forteller Tore Skeie blant annet at Alv Erlingsson levde i en tid som er spesiell kildemessig. Det var en periode som ikke er dekket av sagaer, men en eksplosjon i andre typer kilder og spesielt brev. Men til tross for dette fant han ikke mye informasjon om Alv i disse kildene. Derfor er boken mer et portrett av tida han levde i med hans livshistorie som en rød tråd. For Tore Skeie er det like fasinerende det vi ikke vet om Alv. Det som er interessant med middelalderhistorien, er at det finnes bare fragmenter av en tapt virkelighet. Ved å sette puslespillbitene sammen aner man vagt et bilde, som gir han et sug, en drivkraft, til å holde på med dette. Det er jeg veldig glad for, boken Tore Skeie har skrevet likte jeg veldig godt. Det er mye av det han skriver om som jeg ikke har lest om tidligere.

Omtale fra dette blogginnlegget

Her blir det stille og rolig feiring med god mat og drikke.

I dag leste jeg ut The Sentence av Louise Erdrich. En veldig god og leseverdig roman.
Erdrich har fått en rekke priser, bla National Book Award for Fiction 2012 for The Round House, Pulitzerprisen 2021 for The Night Watchman og denne er på kortlisten til Women's Prize for Fiction 2022.

På Kindlen har jeg The Bread the Devil Knead av den trinidadisk forfatteren Lisa Allen-Agostini. Romanen handler om den snart førti år gamle Alethea Lopez, som kommer fra fattige kår. Hun har jobbet seg opp, og er sånn sett selvstendig, men har alltid rotet seg borti helt feil menn og er nå samboer med den voldelige Leo på femte året.
Trinidadisk engelsk er temmelig spesielt, litt som pidginengelsk, men jeg kom raskt inn i det. Kommer nok til å lese flere bøker av henne.

I italienskprosjektet fortsetter jeg med L'arte della gioia / Gledens kunst av Goliarda Sapienza.

På øret skal jeg begynne på en bok jeg ramlet over helt tilfeldig, og som jeg gleder meg stort til, nemlig selvbiografien The History of Bones: A Memoir av John Lurie. Det er forfatteren selv som leser.
Er ikke ofte jeg leser biografier, men Lurie er en kunstner jeg alltid har hatt stor sans for. Han er jazzmusiker, komponist, kunstmaler og skuespiller, og har spilte i bla Blue in the Face av Wayne Wang and Paul Auster og Jim Jarmush-filmene Stranger Than Paradise og Down by Law, sistnevnte sammen med bla Tom Waitz og Roberto Benigni. Lurie lagde også soundtracket til filmen Get Shorty.

For de som har HBO og er nysgjerrige, er han å se i TV-serien Painting with John. Linker til en Aftenposten-anmeldelse av serien som Erlend Loe skrev i februar 2021.

Ønsker alle en fin 17. mai og en god helg!

Misunner deg å lese «Svøm med dem som drukner», for første gang. En stor favoritt hos meg som jeg garantert skal lese igjen bare jeg får tid mellom alt det andre jeg leser.

Island, tidlig i forrige århundre. Olafur blir "satt bort" til en fosterfamilie, blir hundset og går for lut og kaldt vann i barndomsåra, blir sjuk og lenket til senga og gjør ingen nytte for seg lenger, blir flytta til et annet sogn der han også betraktes som en byrde for samfunnet. Noen arbeidskar blir han aldri, selv om han på uforklarlig vis kommer seg på beina igjen etter sjukdommen.

Olafur ser skjønnhet som det viktigste i livet og titulerer seg etter hvert som skald. Han skriver og skriver, får solgt et og annet dikt iblant, men det er et arbeid som kaster lite av seg. Forsørge den lille familien sin kan han ikke, og bryr seg tilsynelatende ikke særlig om det.

Et resymé av de fire romanene (Verdens lys, Sommerlandets slott, Skaldens hus og Himmelens skjønnhet)som utgjør fortellingen om Olafur Karasons omskiftelige liv, blir for omfattende. Vi får innblikk i samfunnsforhold, klasseskille, foreningsliv, overtro, tradisjoner, nasjonalisme, korrupsjon og rettsvesen, for å nevne noe. Olafur blir innblanda i episoder som involverer alle disse forholda, men bryr seg lite om annet enn å søke skjønnheten. Han er en fredelig person, gjør aldri opprør mot urett, verken på vegne av seg sjøl eller andre.

Jeg blir ikke klok på denne hovedpersonen, og finner ingen omtaler av bøkene noe sted. Det ser ut til at jeg er den eneste her på Bokelskere som følger bøkene, og de fantes ikke i databasen, så jeg måtte legge dem inn på egen hånd. Litt merkelig når det gjelder en nobelprisvinner?

Skulle så gjerne ha fått noen innspill når det gjelder Olafur: Er han en egoistisk, likeglad bløffmaker, eller et oppriktig, sannhetssøkende menneske?

Morgen

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

-Kolbein Falkeid - Samlede dikt - Cappelen Damm 2003

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

-Kolbein Falkeid. Diktet er hentet fra Samlede dikt - Cappelen Damm 2003.

Den utrolige reisen.

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

André Bjerke (1918 – 1985), Samlede Dikt

I prosessen med å finne Bokelskernes bokfavoritter de siste 125 år, kom det frem en mengde forslag. Noen har jeg lest, mens andre ble satt på ønskelisten. Selv om den ikke helt nådde opp, var det flere med et sterkt forhold til Johan Falkberget. Jeg har vokst opp med hans samlede verker i bokhyllen, men de lot jeg stå urørt. Nå har jeg plukket med meg An-Margritt det første bindet av Nattens brød. Jeg merker fremdeles en viss motstand mot å ta fatt, og trenger ett puff for å ta fatt. Jeg tror det er verdt det når man først kommer i gang!

Jeg inviterer dermed til Trønderlag anno 1600-tallet!

En svært god bok om livet i Marstal, der de fleste menn tradisjonelt sett blir sjømenn, kvinnene blir hjemme alene med barn med en fraværende mann, som de ikke vet kommer tilbake i live eller omkommer på havet. Klara, som blir enke med to små barn bestemmer seg for at hun skal gjøre alt i sin makt for at ikke sønnen skal omkomme på havet som sin far... En bok som vil bli husket, de røde lysene fra redningsvestene til de som lå i havet vil bli husket av meg som som de vil bli husket av Knut Erik... sterk, medrivende og oppslukende bok fra livet i en kystby i Danmark...

Jeg vet jo ikke hva du har lest, men her er noen forslag jeg synes passer til beskrivelsen din (Jan Phillip Sender kjenner jeg ikke). Disse har varme og humor og er lette å lese uten å være overflatiske. Rekkefølgen er tilfeldig.
- Med livet foran seg av Emilie Ajar
- Der krepsene synger av Delia Owens
- Olive Kitteridge av Elisabeth Stout
- Stiklingen av Audur Ava Olafsdottir. Hun har flere gode. Også Arr likte jeg godt.

Ellers er alltid Tove Janssons bøker gode å ty til, både for voksne og barn, for eksempel Trollvinter og Farlig midtsommer.

Håper du finner deg noen gode bøker og velkommen hit!

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i romaner av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.

Så spennende å lese om påske-aktiviteter og påske-tradisjoner du har! Jeg er helt enig med deg; skal jeg lese krim, så går jeg gjerne til Storbritannia og gjerne litt eldre litteratur.

Visst er det krim. Leste mange av bøkene hans i ungdommen. Chandler er først og fremst kjent for kriminalromanene om privatdetektiven Philip Marlowe, den første kom ut i 1939. Flere av bøkene hans er filmet, bla The Big Sleep med Humphrey Bogart som kom i 1946.

Jeg pleier ikke lese krim så ofte og tror ikke jeg har gjort det i påsken før men påskekrimmen på radioen fulgte jeg med på og om jeg er hjemme ser jeg krimmen på TV.
Leseutfordringen denne måneden på bibben er krim, jeg slenger meg på. To som frister: Leonardo Sciascia:»Uglens dag» og Deon Meyer»13 timer».
Skal ta toget til Malmö og besøke søster i påsken, så litt reising blir det jo på meg.

Det blir hjemmepåske på meg. Har egentlig ikke planlagt påskelesingen ennå, men har to loppemarkedskupp stående i bokhylla, begge av Raymond Chandler, så tror det blir en av dem. Enten The Lady in the Lake eller Pearls are a Nuisance.

Kjøpte boka fordi den har fått mange gode vurderinger og handlingen hørtes morsom ut. Men etter å ha kjempet meg gjennom 420 sider, angret jeg veldig på det. Skrivestilen er fra 90-tallet og veldig uharmonisk. Handlingen er ikke spennende i det hele tatt og både karakterene og humoren er svært overfladiske.

Skal ha lang påskeferie i år, så bunken med bøker er stor. Jeg har puttet inn flere krimbøker, siden påske absolutt = krim.

Bøkene til påsken i år er Ni liv, av Emelie Schepp, Speilmannen, av Kepler, Menneske uten hund, av Håkan Nesser og - en klassiker - Sherlock Holmes' bedrifter, av Arthur Conan Doyle.

De to første bøkene er frittstående fortsettelser med samme personer som tidligere bøker. Begge forfatterene kan anbefales. Håkan Nesser er en svensk bestselgende forfatter og har fått gode anmeldelser for denne boka.

Vi får se hvor mange jeg kommer igjennom :)

Av annen litteratur har jeg plukket med meg Markens grøde (Hamsun), Evelyn Hugos syv ektemenn (Taylor Jenkins Reid) - en roman det er skrevet mye om på Goodreads, Usynlige byer (Italo Calvino), Elskede Sputnik (Haruki Murakami). Et variert utvalg, med andre ord.