Her var det flotte noveller, eller fortellinger som Heinesen selv kalte de.
Alle er fra Færøyane, og omhandler mennesker fra en svunnen tid på godt og vondt.
Jeg har lest noen bøker av Heinesen før og har likt det jeg har lest.
Det som gjorde at boka ikke ble helt topp var oversettingen, et nynorsk språk som gjorde at det hemmet min opplevelse.
Det er ikke det at jeg ikke liker å lese nynorsk, tvert i mot, men det får da være måte på bruk av gamle og for meg ord som, "hvis jeg vil vite hva de betyr" må jeg evnt. slå de opp.
Også så var det så mange av de, noen eksempler er ord som "beisleik,segnlik,rodnande" og en del av en setning som lyder " - og når grefter er åbredder strøyer om seg med dei blendane dukatar av soleihov".
Sikkert veldig vakkert og poetisk skrevet, men det er jo en fordel at det blir forstått. ( Nå tror jeg KjellG flirer lurt i skjegget ;) Jeg aner hva det betyr, men med for mange ukjente ord blir jeg en smule lei og etterhvert daler interessen.
Har også lest andre bøker der Ivar Eskeland står ansvarlig, og det samme var det da, uten at jeg lot meg begeiste av språket han bruker.
Men interessant var det med fortellinger fra Færøyane, det er liksom ikke hverdagskost.

En av mine favoritter av Christies bøker. Mest på grunn av filmversjonen som kom på 70-tallet. Mia Farrow som Jackie var helt perfekt.

Ei av dei aller største, dette: Ellevill og djupt tragisk satire - ikkje berre av skolen, slik mange trur, men òg over heile det borgarlege samfunnet og dei verdiane som det byggjer på. I Frydenholm ser vi kva desse verdiane i ytste konsekvens kan føre til ...

https://fbcdn-sphotos-a.akamaihd.net/hphotos-ak-ash4/384938_10150476431606299_866871218_n.jpg

Jeg kommer til og fortsette og bruke Yinepu/Anubis, denne gamle egyptiske guden er "meg" på nett. Har brukt dette profilbildet i så mange år nå at jeg ser ingen grunn til å bytte :) Det sier faktisk mer om meg enn et vanlig "headshot" vil gjøre :D

Støtter deg fullt ut på dette, Brit. Selv har jeg vel hatt 4-5 ulike profilbilder på det halvannet året jeg har vært her inne, men alle har vært av meg selv i ulike sammenhenger. Det burde være trygt og ufarlig å vise sitt blide åsyn her inne.

Jeg kan ikke noe for det men jeg synes det er SÅ hyggelig "å se" de jeg prater med her på siden. Personene blir levendegjort for meg og jeg føler nesten at jeg kommuniserer med kjente og kjære personer. Noen av de jeg har "pratet med" over en lengre periode, og som bruker bilde av en kjent person eller et symbol, synes jeg forsåvidt er greit fordi jeg har vendt meg til det fra starten av min bokelskerperiode. Greta Garbo, Ava Gardner eller Katharine Hepburn blir på en måte mine venner. Men så plutselig....som lyn fra klar himmel...blir de borte og erstattes med dyr eller symboler. Det er som å miste en venn. Jeg kan nevne Kirsten Lund ( vær så snill å bli ditt "gamle jeg" igjen selv om det bildet du brukte egentlig ikke var av deg) Men for meg var det Kirsten. Og nå har fordundre meg Rose-Marie tatt bort det fine bildet sitt og erstattet det med en mindre flatterende skulptur. Nei ærlig talt!! Det tar jo også tid før det går opp for meg at du/dere faktisk er aktiv(e) på siden. Jeg ble kjempeglad da jeg endelig ble ordentlig 'kjent" med Karin, Tordis og Wolfcat. Takk, dere lyser opp på siden.

Jeg både forstår og respekterer at noen ønsker å være "anonyme" her inne, men er det egentlig nødvendig på enn så venneligsinnet og kultivert nettside som "bokelskere.no"

Som dere forstår, dette er mitt synspunkt.

Hva er deres?

Takk! Dette er et interessant tema. Håper der er noen som vet en god del som vil delta i diskusjonen.

Jeg kommer til å være litt mere on and off her inne i sommer, og ønsker alle en god sommer! Også en god lesesommer! Selv skal jeg se om jeg kan lese litt annet enn krim, det er blitt mye av det i det siste. Hjernen trenger litt annet også, kanskje en langsom bok som krever litt anstrengelser? Når jeg har lite å melde, er det alltid hyggelig å komme inn her, og ikke minst når en bokvenn plutselig har gitt meg et skulderklapp i form av en stjerne for noe jeg skrev for lenge siden. Ja, dere, bokelskere er en underlig rase. God sommer!

Ja, det er med på å sørge for at færre forstår dem...

Hadde akkurat en morsom en her i kveld - en kollega var innom på hybelhuset, og han er slik som ikke leser bøker. Likevel brukte han uttrykket hinsides to ganger på en halvtime - og det er et ord som i følge Tanums Store Rettskrivningsordbok er utdødd...?!?

De-formen ble nok brukt flere steder enn på Oslo's vestkant - langt utover 70-tallet.

Jeg irriterer meg over den overdrevne bruken av fornavn. Heter jeg Kari Hansen, så er jeg Kari blant folk jeg kjenner, og Hansen eller Kari Hansen for telefonselgere og andre ukjente.
Når det er sagt, det er kun i Norge at fremmede har tiltalt meg ved fornavn. Så muligens er dette et lokalt fenomen.
- og en avsporing av tråden. :)

Jeg er som regel enig i hva du skriver, men så er kanskje du og jeg litt "samme type" bokelsker. Det er dog mange typer mennesker her inne, og jeg har etter hvert funnet ut at å være for ambisiøs i oppdragelsen i bruk av forumet, blir litt som å skulle ha ungene til å få samme musikksmak som oss foreldre.

Måtte finnes noe i en tråd et sted, jeg skal til Ungarn neste uke... Kanskje jeg burde kjøpe et eksemplar av denne boka og ta med meg?? Ja, jeg syns også Risvik-ekteparet er dyktige.

Har forøvrig ikke hatt tid til å følge opp det vi snakket om, Ellen! Vi må ta det igjen...

Ja, jeg har vokst opp med en veldig tilstedeværende oldemor, så jeg har fått inn De-formen naturlig gjennom alle historiene hennes... Da mamma som tenåring jobbet i parfymeri på vestkanten, måtte hun bruke De til kunder og arbeidsgiver. Jeg syns ikke det er for vanskelig... Det er en koloritt i forhold til historien i ei bok.

Enig med deg, Ellen! Det blir jo helt feil å kutte ut De-formen i slike sammenhenger. Så sent som på slutten av 70-tallet brukte man jo fortsatt denne tiltalefomen på vestkanten i Oslo.

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen."

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Jeg ser deg for meg, der oppe på fjellet, Ellen:-)
Og for en gjennomtenkt og herlig leseplan du har!

Olav H. Hauge - har du lest brevvekslingen mellom han og Bodil Cappelen, Brev 1970 - 1975? Jeg gjorde meg mange tanker underveis i denne. Først opplevde jeg ungjenta Bodil som litt påtrengende og provoserende. Så tok jeg meg i det, Hauge var kar om å ta ansvar for sine egne valg (skam til meg..) En rørende og interessant bok.

Falkberget - jeg har ikke lest hele hans forfatterskap, men av de har lest, rager Christianus Sextus høyt (høyest?). Må være midt i blinken der i fjellheimen!

Ønsker deg og dere alle en god lesesommer!

Da vil jeg anbefale deg å lese "Kilden" av Gabriel Scott.
Det er ei knakende god bok, det skal liksom noe til for ikke å like den.

Så artig å høre.

Da har vi sikkert tatt kveldstur forbi dere en rekke ganger i løpet av de siste tiårene. :)

Du må kose deg masse på balkongen der oppe i sommer. Jeg skal opp i uke 28. Kanskje sees vi på butikken på tirs eller lørdag.

God sommer. :)

En bok jeg elsket i ungdommen, det var en utrolig fasinerende verden. Ikke lest den i voksen alder, men ble faktisk skuffet over filmene. Kan være pga minnet om boka fra ungdommen av, eller det at filmene ble skrytt så himmelhøyt...sannsynligvis en blanding av de to tror jeg :)