Bokelskere.no

For spørsmål to og tre: Neil Young skrev sangen Cortez the Killer, en skildring av "oppdagelsen" av Amerika. Dave Matthews band med Warren Hayes har en kjempeflott coverversjon

Teksten er her:

He came dancing across the water With his galleons and guns Looking for the new world In that palace in the sun.

On the shore lay Montezuma With his coca leaves and pearls In his halls he often wondered With the secrets of the worlds.

And his subjects Gathered 'round him Like the leaves around a tree In their clothes of many colors For the angry gods to see.

And the women all were beautiful And the men stood Straight and strong They offered life in sacrifice So that others could go on.

Hate was just a legend And war was never known The people worked together And they lifted many stones.

They carried them To the flatlands And they died along the way But they built up With their bare hands What we still can't do today.

And I know she's living there And she loves me to this day I still can't remember when Or how I lost my way.

He came dancing across the water Cortez, Cortez What a killer.

Artig at noen begynner å nøste opp gamle tråder! Denne har gått meg hus forbi helt til nå.

Først av alt må jeg slutte meg til alle lovord om Buffy Sainte-Marie nedenfor. Bortimot alt hun har skrevet, er bra. Hun har en enestående evne til å få tekst og melodi til å smelte sammen til en helhet!

Det er flere sangskrivere som henter inspirasjon fra litteraturen - jeg hører f.eks. gjerne på Bruce Springsteens filosofering rundt Vredens druer. Den begynner slik:

Men walkin' 'long the railroad tracks
Goin' someplace there's no goin' back
Highway patrol choppers comin' up over the ridge
Hot soup on a campfire under the bridge

Shelter line stretchin' 'round the corner
Welcome to the new world order
Families sleepin' in their cars in the Southwest
No home no job no sleep no rest

The highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
Searchin' for the ghost of Tom Joad

Men selveste mesteren er Cornelis Vreeswijk, inspirert av Sandemoses Varulven. Han skrev jo en hel suite til Felicia. Av de mange sangene der er vel dette den mest kjente (ikke uten grunn - jeg synes også det er den vakreste):

Felicia, adjö

Felicia försvann
Kan någon säga hur?
Som fågeln ur sin bur,
som isen när det våras,
som kärlek när den såras,
som tur utan retur.
Felicia försvann.
Kan någon säga hur?

Felicia är död.
Dött är mitt enda hopp,
försvunnen hennes kropp.
Av näcken blev hon tagen
och ned i älven dragen.
Hon flyter aldrig upp.
Felicia är död,
försvunnen hennes kropp.

Felicia försvann.
Felicia, adjö.
Vi måste alla dö.
Du kysste mig på munnen,
du log och var försvunnen.
Ditt kött var också hö.
Felicia försvann.
Felicia, adjö.

Dette er den første boken jeg har lest av ham. Jeg synes han har et godt grep om språket og det var også en spenning i boken som gjorde at jeg hadde vanskelig for å legge den fra meg. Handlingen er rørende og menneskene godt beskrevet, jeg så dem for meg alle sammen! Miljøet er fullstendig fremmed for meg, og det var spennende! Jeg skal absolutt lese flere av hans bøker. Vi hadde ham på besøk i "Læseforeningen for quinder" og han sjarmerte oss i senk!

Gratulerer med 18000 glade bokelskere nå for noen minutter siden.

Hva med:

Astrid Lindgren

Roald Dahl

J.K. Rowling

Mark Twain

Ja, for dette er også fire store forfattere i sin sjanger, sjangeren som kanskje er den vanskeligste av alle, nemlig barnebøker (eg. flere sjangre). Men barnebokforfattere er ikke helt stuerene og blir aldri regnet helt med. Merkelig i grunn.

Jan Wiese, Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede.

Hvorfor?

Vel, forfatteren har bare skrevet én roman, og det er denne. Og han ventet til han var 62 år med å utgi den. I dag er han 84. Det forteller meg at han fikk sagt det han hadde å si.

Wiese var forlagsredaktør i 15 år. Kanskje det fikk ham til å bli ærbødig overfor alle de tusenvis av manus han må ha lest. Slik at han ville vente til han hadde et manus han selv mente var bra nok. At romanen deretter ble oversatt til 15 språk sier jo sitt.

Boka er kort, men usedvanlig innholdsrik. Den er godt fortalt. Den minner om sommer i Italia. Den rommer livsvisdom og sparker i gang tanker i hodet som fortsetter lenge etter at siste side er lest.

Wow, Det var litt av noen ambisjoner. :)

Denne helgen skal jeg ikke lese noesomhelst. Hæ? Er det mulig?

Joda. Jeg skal stelle i hagen, drikke øl med gode venner, gå en lang tur langs Akerselva med min kone, høre på Frank Znort Quartet på Blå, besøke min mor, dra på båttur med min kommende svigersønn og spise lange og gode middager med familien. Hvis jeg får tid skal jeg se Danmark slå Tyskland på søndag.

Ut å stjæle hester av Per Petterson. Markens grøde av Knut Hamsun. Snø vil falle over snø som har falt av Levi Henriksen. Karusellmusikk av Jo Nesbø (ikke krim).

Det er kanskje dette diktet du sikter til? Han skrev det til minne om datteren som døde i 1988. Fra diktsamlingen "En annen sol" (1989).

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til kolliderte vi og værlagene våre.
Skybrudd og solgangsbris tørnet sammen.
Men oftest hang dagene våre
som enige søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Verken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Dette diktet har jeg på kjøleskapet mitt.

HVEM SA...?

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Herlig. Er stor fan av Buffy Sainte-Marie, og har vel en 10-12 utgivelser i hylla. Fikk omsider gleden av å oppleve henne på scenen i fjor sommer på Wrightegaarden i Langesund. En riktig så fin kveld.

I tillegg til egen karriere har hennes låter blitt spillt inn av en rekke andre artister som Joe Cocker og Elvis Presley.

For å gå tilbake til tråden. Denne teksten fra 1964 passer ganske fint inn i tredje kategori:

Universal Soldier:

He's five feet two and he's six feet four He fights with missiles and with spears He's all of 31 and he's only 17 He's been a soldier for a thousand years

He's a Catholic, a Hindu, an atheist, a Jain, a Buddhist and a Baptist and a Jew and he knows he shouldn't kill and he knows he always will kill you for me my friend and me for you

And he's fighting for Canada, he's fighting for France, he's fighting for the USA, and he's fighting for the Russians and he's fighting for Japan, and he thinks we'll put an end to war this way

And he's fighting for Democracy and fighting for the Reds He says it's for the peace of all He's the one who must decide who's to live and who's to die and he never sees the writing on the walls

But without him how would Hitler have condemned him at Dachau Without him Caesar would have stood alone He's the one who gives his body as a weapon to a war and without him all this killing can't go on

He's the universal soldier and he really is to blame His orders come from far away no more They come from him, and you, and me and brothers can't you see this is not the way we put an end to war.

Den gang (for mer enn en generasjon siden) da jeg hørte på Julie Felix mente jeg at hun som visesanger måtte stille i skyggen av Joan Baez som også på et tidspunkt hadde et nært samarbeid med Bob Dylan.

... og svenske (de turde ikke gi den til "en av sine egne"), spesielt ikke en kvinne og barnebokforfatter.

For meg er Brødrene Løvehjerte ingen barnebok; en bok for mennesker i alle aldrer. Noe av det beste jeg har lest.

Jeg så filmen da jeg var.... tja... rundt ti år kanskje? Den var en del av min fars oppdragelse/prosjekt for sosialt engjasjement. Jeg var altfor liten for den selvfølgelig, og den gjorde meg sint, lei meg og sikkert noe aggressiv. Men jeg må jo si at min far hadde rett i at jeg ble et engasjert og bedre menneske av den.

Her er sangen.

Jeg så Buffy Sainte-Marie live i Drammen for noen år siden. Jeg satt på første rad, og det er en av de flotteste konsertopplevelsene jeg noensinne har hatt. En utrolig flott musiker.

Jeg synes det var flott at boka var lang, ensformig og med mye repetisjon, det gjorde den ekte. For oss mennesker er livet ofte en kamp hvor vi kjemper for å komme videre i livet. Boka skildrer et liv som består i å være kreativ og ha suksess og samtidig prøve å holde en psykisk sykdom i sjakk. Jeg ble sliten av å lese boka- tenk da hvor slitsomt det er å leve et suksessfult liv samtidig som men er psykisk syk!

Jeg synes boka skildrer veldig godt hvordan det er å være alvorlig psykisk syk hvor det er inn og ut av psykiatrien, på tvang og frivillig. Boka ga et spark til psykiatrien om å skjerpe seg iforhold til hvordan man behandler mennesker med psykiske lidelser. Pasientene bør være hovedpersonen i sitt liv (ikke psykiaterene).

Da har jeg distribuert rundt bilde til de som hittil har kontaktet meg, og dere som har mottatt det, kan jo hjelpe meg (og noen til) med å sjekke at jeg har fått på plass navnene riktig på fjesene på bildet...!!

Bildeteksten blir: Bakre bord fra venstre, Kaia, Brit, Kathrine, Oddmund, Johan, Sissel og Anne Merete. Fremre bord Solveig og Lillevi. Stående fra venstre: Tordis, Ellen, Jorun og Jenny.

Håper hukommelsen ikke har sviktet heeelt...

Ray Bradbury er forfattern av bl.a. Fahrenheit 451 og The Martian Chronicles og mange andre bøker. Jeg har bare lest Fahrenheit 451, en klassiker som har inspirert talløse andre bøker og filmer, og står sentralt i min oppfattelse av konseptet "bokbrann".

Veldig delte menimger om John Irving. Selv synes jeg de aller første er best, med Garps bok og Hotel New Hampshire som desiderte vinnere, med sin burleske humor. Liker også Siderhusreglene og En bønn for Owen Meany, men synes det begynte å gå nedover etter det. Men som sagt mange meninger om akkurat det. Lykke til med lesingen.

Der er jeg veldig enig. Handlingsreferat er ikke det jeg er ute etter når jeg skal vurdere en bok. I etterkant av å ha lest setter jeg imidlertid pris på andres analyse også av handlingen. Det bør derfor bli klargjort for leseren tidlig i teksten hva slags type tekst det er. Likevel synes jeg det også i avisenes anmeldelser av helt ferske bøker gis handlingsreferat, som jeg mener ikke hører hjemme under overskriften "anmeldelse":)