Dette er en utrolig innholdsrik og medrivende roman. Fantastisk persongalleri og dramatiske levekår som vi kjenner fra historien, men jeg lærte iallfall en god del av å lese denne.
Romanen har mange lag, den blir aldri langtekkelig selv om sideantallet er høyt.
Det er mange ting ved sovjetstaten som på meg virker uforståelig, denne boken gir en del innsikt og vi får det hele servert av en forfatter med georgisk bakgrunn. Hun skriver så bra og jeg var tvunget til å ta noen pauser underveis da stoffet traff meg hardt.
Den er skrevet som en slektssaga, vi følger en fiktiv familie gjennom flere generasjoner i de siste hundre år.
Dette var en meget underholdende og mektig historieleksjon, skjønner godt at denne ble så omtalt og populær da den kom ut.

LIKE GOD SOM TJUKK: Det åttende livet er en imponerende roman både i omfang og dybde. Gjennom hele 1.150 sider klarer forfatteren å holde på leseren gjennom en god, gammeldags slektskrønike. Selv om den er tradisjonell i formen så er den både tidsrelevant og moderne.

DAMEROMAN: Nino har først og fremst skrevet om damene i slekta. Selv om hun også gir plass til herrer av ymse karakter, så er det mødrene, søstrene, tantene, elskerinnene, døtrene, og oldemora som driver boka framover og som i praksis holder det gamle samfunnet i Øst-Europa sammen, tross galskapen som herjer med base i Kreml.

SUGD AV EGET BRYST: Mot slutten av romanen kan man ane at romanen har selvbiografiske trekk, men dette er ikke en svakhet, men noe som gir historien ytterligere styrke, troverdighet og autentisitet og du tviler aldri på at t livet i Georgia og det gamle Sovjet faktisk var slik.

ÅRETS BOK: Skal du lese bare en roman i år så kan det godt være denne. Det åttende livet blir du ikke fort ferdig med og ettersmaken er som varm, deilig sjokolade.

Jeg må med skam melde at jeg ikke ble like revet med av dette bejublete eposet som mange andre har blitt, - skjønt jeg vet faktisk også om folk som har gitt opp underveis.

Det er jo i utgangspunktet et fantastisk flott prosjekt, - å følge en familie gjennom mer enn hundre år og se hvordan livet til enkeltmedlemmer blir preget av både tiden de lever i og av slektens medlemmer og historie. Forfatteren bruker innledningsvis et fascinerende bilde av et vakkert teppe hvor hver person er en tråd, og hvordan disse danner et mønster og blir til et nydelig teppe, sett i sammenheng. Men jeg vet dessverre ikke hvor vakkert dette bildet egentlig ble, til det var renningen, som var laget av tid og sted, for preget av verdens ondskap under revolusjoner og i krig, samt av et paternalistisk samfunn, - som forøvrig også rammet mennene. Det er hovedsakelig kvinnenes skjebner vi leser om her, og de blir faktisk uhyggelig like, - og det går stort sett ikke så bra med dem. Dette skyldes imidlertid ikke bare de ytre omstendighetene, - det skyldes også deres personligheter, psykiske reaksjoner og valg. Vi følger dem tett, litt for tett etter min oppfatning, alle deres tanker og følelser blir utmalt til det kjedsommelige, vil nå jeg si. Så selv om jeg til tider ble revet med av handlingen og syntes det var interessant å følge den historiske utviklingen i Georgia, ble jeg lei av det ordrike tankespinnet til hovedpersonene, som jeg heldigvis ikke kjente meg igjen i, - jeg gledet meg bare til boken endelig ville ta slutt!

Om du liker å lese romaner som strekker seg ut i tid, som lar deg bli godt kjent med karakterene og som favner vidt i tematikk, da er Nino Haratischwili sin roman Det åttende livet (Til Brilka) en roman du vil elske. Den er svær! Både rent konkret, siden den er på nesten 1200 sider, men også fordi den klarer å holde en rød tråd gjennom alle disse sidene.

Romanen tar oss med gjennom det som i Georgia er kjent som «Det røde århundret». Forfatteren er selv født i Georgia, men bor i Tyskland og skriver både på georgisk og tysk. Hun forteller historien til fødelandet sitt- og det gjør hun på utmerket vis.

Romanen starter i begynnelsen av det tjuende århundre i en georgisk familie som har noe som særegent som en hemmelig oppskrift på varm sjokolade med magiske egenskaper. Datteren Stasia er den utvalgte til å arve oppskriften- og hun får streng beskjed om kun å bruke oppskriften i helt spesielle anledninger og til å holde innen familien. Hvorfor faren var så streng i formaningene, skjønner vi utover i fortellingen. Faren ønsker å starte sitt eget «Chocolaterie» og at hjembyen Tblisi skal bli en Georgias Paris. Han er inspirert av Vest-Europa og ønsker at Georgia skal bli et demokrati. I 1918 erklærer også Georgia seg som uavhengig, demokratisk republikk, men gleden er kortvarig, bare fire år etter er landet blitt en del av «Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk». Romanen går helt fram til i dag- og forteller både Georgias og sjokoladefabrikantens historie.

Vi følger familien gjennom generasjonene fra Stasia og hennes halvsøster Kristine, Stasias barn Kostja og Kitty, barnebarnet Elene, oldebarna Daria og Nitsa og til slutt Brilka som fortellingen er stilet til. I beretningen om disse fiktive personenes liv, er det historiske omrisset med og vi møter også historiske personer underveis, blant annet Stalin som i romanen går under benevnelsen «Generalissimus». Vi alle disse menneskene får vi et unikt innblikk i Georgias historie i en roman der det er kvinnene som har hovedrollene.

Det er så mye som er bra med denne romanen; Det feministiske perspektivet, de helstøpte karakterene, miksen mellom historiekunnskap og det å se hver enkelt menneskes skjebne. I tillegg flyter språket lett og elegant hele veien. Forfatteren tar seg tid til å se ulike hendelser fra hver av romankarakterens perspektiv og vever livene deres sammen til et vakkert teppe, slik omslagsmotivet viser.

Er det noe jeg skal si trekker ned med romanen, må det være at den er svært omfangsrik. Den kunne kanskje vært slanket noe i antall sider, men kommer du deg først godt inn i teksten, er det også godt å være der lenge!

Historien starter med en unik sjokolademaker i en liten by i Georgia. Ingrediensene er hemmelige, og må for alltid bevares innad i familien. Mannen har 4 døtre, og det blir Stasia, den nest yngste, som overtar oppskriften. Hun tar den med til både Tblisi og St. Petersburg, der hennes ektemann står midt oppi revolusjonen.
Etter oppløsningen av Sovjetunionen, flykter Stasias datter, Kitty, til London, og oldebarnet, Nitsa, havner i Berlin. Til slutt er det Nitsa som forteller niesen, Bilka, om den mangfoldige og fargerike familiehistorien, som favner det meste av 1900-tallet.

En utrolig fortelling med historisk bakteppe. Det er brutalt, interessant, lærerikt, og fascinerende lesning. En koloss av en bok, som kan minne litt om Ken Folletts århundretrilogi.
Kåret til "Årets roman" av Der Spiegel.

Bøker som er ekstra tjukke- over 650 sider…med mykje godt lesestoff!

Lesesirkel 2021

Det må du lese - Aschehoug

Bøker lest i 2021.

Bøker på leselista.

Min søster anbefaler bøker. Lager en liste for å holde oversikt.