Skuffende fra ende til annen!

Harper Lee (f. 1926) er kjent for sin ene, svært berømte roman "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill a Mookingbird" på originalspråket). Boka utkom i 1960, og timingen kunne ikke ha vært bedre. På 1960-tallet kjempet fargede for sine rettigheter i et segregert samfunn, og her passet historien om en farget mann som urettmessig var anklaget for voldtekt meget godt inn. Handlingen var riktignok lagt til Alabama på 1930-tallet, men moralen var den samme: var du farget og noen sa at du hadde gjort noe galt, hadde du ikke en sjanse mot det (rasistiske) rettssystemet.

Historien i "Drep ikke en sangfugl" grep oss lesere ekstraordinært fordi vi i tillegg fulgte den rettskafne alenepappaen Atticus og barna Småen og Jem. Småen/Jean Louise - eller Scout som hun kalles i den amerikanske utgaven - var en guttejente som fremfor alt var kjent for sin rettferdighetssans, og faren var hennes store forbilde. Han påtok seg rollen som forsvarer av en farget voldtekstiltalt mann, selv om han møtte sterk motstand i miljøet rundt dem. Rett skulle være rett! Og slik fullførte han mantraet enhver forsvarsadvokat har godt under huden: enhver tiltalt - skyldig eller ikke skyldig - har krav på en forsvarer! I tillegg fremsto han som en mann med gode holdninger, forut for sin tid. I ettertid har Harper Lees ene bok blitt stående som en klassiker som alle lesere med respekt for seg selv, må ha lest.

Og måtte bare Harper Lee ha skjønt at hun skulle ha gitt seg der ... Selv er jeg nemlig helt ute av stand til å skjønne hva hun vil med romanen "Sett ut en vaktpost". Gjennom å fremstille faren Atticus som rasist, begår hun faktisk et durabelig karakterdrap på den Atticus som vi alle ble så glade i da vi leste "Drep ikke en sangfugl". Hvorfor gjør hun det? "Sett ut en vaktpost" kom ut i 2015 (også i USA), og det eneste motivet jeg klarer å få øye på, er jakten på en ny boksuksess, hvor man surfer på suksessen til den første boka. Men altså med stor risiko for at også den første boka dras ned!

I en artikkel på NRKs nettsider fremgår det at Harper Lee egentlig skrev "Sett ut en vaktpost" først (på midten av 1950-tallet), men at denne ble refusert. Etterpå skrev hun den romanen vi kjenner som "Drep ikke en sangfugl". Nå er altså det gamle manuset atter gravd frem, og det i en tid da det er stor takhøyde for å få utgitt det aller meste bare det er potensiale for en viss inntjening. Og bare for ha nevnt det: "Sett ut en vaktpost" er ikke så veldig mye dårligere enn mye annet middelmådig som utgis i mengder i våre dager. Det aller verste for meg er at Harper Lee med denne boka drar ned den "Drep ikke en sangfugl". Hadde hun enda skrevet om noen andre personer ...

I "Sett ut en vaktpost" har det gått noen år, og Scout (som hun nå kalles også i den norske utgaven) som til vanlig bor i New York, har blitt en ung kvinne på 26 år. Vel hjemme i Alabama møter hun igjen barndomskjæresten som håper at de to en dag skal gifte seg. Han er blitt advokat og jobber i Atticus´ advokatfirma. Sjokket hun får da hun oppdager at de begge går på rasistiske møter er så stort at hun vurderer å reise bort for aldri mer å vende hjem igjen. Hva skjer etterpå? Vel, det er vel egentlig dette som er bokas tema.

Midtveis i boka lurte jeg på om jeg skulle gidde å lese/høre resten. Frem til midten av boka minnet den nemlig mest om en pubertal kjærlighetsroman. Jeg klarte ikke å tro på at en kvinne på 26 år kunne være så til de grader uvitende om sex og det annet kjønn, slik Harper Lee fremstiller henne i boka. Etter midten av boka begynte det å skje noe, men det eneste jeg da klarte å se var karakterdrapet på Atticus. Og et noe forsinket tenåringsopprør fra Scouts side. En kvinne på 26 år, som fremdeles ikke har tatt sin elskede far ned fra pidestallen, og som sjokkeres over at han ikke er like så fantastisk som hun trodde han var da hun var liten... Fra den gangen hun trodde at faren visste og kunne alt som var verdt å vite her i verden ... Harper Lee burde ha vært beskyttet mot seg selv og blitt frarådet å utgi denne boka! Jeg angrer på at jeg leste den. Nå kan jeg nemlig aldri tenke på "Drep ikke en sangfugl" uten samtidig å tenke at Atticus egentlig var en godt skjult rasist ...

Når det er sagt må jeg likevel berømme Bodil Vidnes-Kopperud for opplesningen i lydbokutgaven. Hun løftet leseopplevelsen!

Trykk her for full bokomtale på bloggen.

Medan Småen sin Atticus vart eit ufeilbart moralsk kompass, ein mann som alltid støtta seg til objektiv rettferd, er Jean Louise sin Atticus tilsynelatande ein svakare mann – fysisk og moralsk. Alt fell saman når ho finn ut at han har delteke i eit borgarrettsmøte der afroamerikanarane sine aukande rettar vert kritiserte i harde tonelag. Atticus sin demokratiske sans spelar seg ut på ein måte Jean Louise ikkje klarar å forsona seg med. Småen sin Atticus var svært progressiv, Jean Louise sin far er meir tilpassingsdyktig.

Kven kan syne henne sanninga no? Jean Louise har på mange måter overteke Atticus si rolle. Ho er romanen si moralske røyst. Medan Atticus sin sans for rettferd er festa i den kjølege og observerande trongen til å skjøna alle sider, er Jean Louise sin ein ryggmargsrefleks. Ho skjønar ikkje den verda ho er ein del av, og i alle fall ikkje den delen av verda som heiter Maycomb. Kvardagen hennar heime er prega av ei manglande navigeringsevne som det er lett å leva seg inn i. Alt dette har ikkje gjort noko tidlegare, for ho har alltid hatt Atticus, men no har han – i hennar auge – blitt ein annan. Ho kan ikkje forstå at gode menn kan meine vonde ting, og korkje vil eller kan forstå Atticus sin ståstad når han freistar å forklara kvifor han deltek på slike møter. Han når ikkje fram til ho. Og ikkje heilt til meg heller. Han er på dette tidspunktet ein gamal mann, frå ein gamal tid. Freistar han å forsone gamle og nye verdiar? Er han progressiv for sin generasjon? Har det noko å seie? Er eg ute etter formildande faktorar, fordi eg, i likskap med Småen, er skuffa over at Atticus ikkje er ein person heva over menneskelege feil og fordommar?

Romanen er ikkje formleg ferdig. Nokre gonger er ho inkonsekvent, nokre gonger er den litterære kvaliteten ikkje heilt på topp. I meldinga mi skreiv eg at ho hadde hatt godt av ein pusseklut, men det er ingen som kan pusse på dette. Lee kan ikkje sjølv, og det hadde ikkje vore rett om ein redaktør tok grepa utan forfattaren sitt samtykke. Om ein klarar å sjå vekk frå dette, er dette ei interessant bok.

Hovedpersonen, Jean Louise, har vennet seg til liberale ideer i New York, men når hun kommer hjem på ferie til hjembyen i sørstaten Alabama skal helst alt være som før. Hun blir derfor rystet over at forholdene mellom svarte og hvite på midten 1950-tallet har utviklet seg til en konfrontasjon og ikke minst at både faren og bestevennen har stilt seg på den gale siden. At det brukes mye plass for å presentere argumentene for deres synes, kan synes merkelig, men det mest påfallende er vel at Jean Louise. trass i sin liberale innstilling egentlig ikke har tatt inn over seg seg undertrykkelsen av den svarte befolkningen og heller ikke har noe syn på hva situasjonen nå krever. Hun taper derfor lett i diskusjonene med sine veltalende slektninger. Likevel er Jean Louse en sympatisk karakter som det er interessant å følge.

Forsåvidt tror jeg romanen gir et godt bilde av uroen blant hvite og svarte sørstatsamerikanere på tidspunktet den ble skrevet. USAa høyesterett hadde 1954 gitt dødsstøtet til begrepet «separate, but equal» i skoleverket, men de viktige borgerrettighetslovene fra 1960-tallet var ennå ikke vedtatt,

Vær OBS på den engelske utgaven som selges i Norge har rødt omslag. Det blå på bildet selges i USA.

«Ein litterær sensasjon» er muligens eit begrep som har blitt litt utvatna. Men nyhendet om at Harper Lee skulle gi ut ei ny bok, 55 år etter den einaste publiserte boka hennar, den særs vidgjetne og godt omtykte Drep ikke en sangfugl, må vel med rette kunne kallast ein sensasjon. Og når sjølve faktumet at boka kjem er ein sensasjon, så vil det også vere sensasjonelt å ikkje ha høge forventningar til sjølve boka. Sjølv gjorde eg mitt beste for å dempe forventningane i forkant.

Go set a Watchman blei ferdigstilt i 1957, skal ha blitt refusert, og i samarbeid med forlaget blitt bearbeidd til det som blei Drep ikke en sangfugl. Det må ha vært ei ganske radikal bearbeiding, for det er svært lite overlapp i dei to historiene.

I denne boka er Scout, eller Jean-Louise blitt ei ung dame, busett seg i New York, og kjem heim til Maycomb, Alabama, på ferie. Eg gjeng ut frå at alle som har flytta frå heimstaden merkar korleis den endrar seg over tid, og kjenner på vemod over at ting ikkje er som før. Slik er det også med Jean-Louise, men det er ikkje berre omgjevnadane som har endra seg. Avstanden mellom den svarte og kvite befolkninga har tilsynelatande auka. Ho finn også ut at faren Atticus og kjærasten Hank leflar med haldningar som ho ikkje kan tåle. Som kontrast til dette får ein innimellom servert barndomsminne, med persongalleriet frå Drep ikke en sangfugl.

Onkelen Jack er kanskje den personen eg likte best i boka. Ein eksentrikar, men med glimt i auget. Han prøver så godt han kan å hjelpe Jean-Louise å orientere seg i det moralske landskapet ho har kome attende til. Likevel er ikkje ein konfrontasjon med faren til å unngå.

Boka var fin, den, både som ei forteljing på eigne bein og som supplement til Drep ikke en sangfugl. Men det er lite truleg at den får ein like stor plass i litteraturen.

Nysgjerrigheten tok overhånd. Nå har jeg lest boka og reagerer kanskje litt annerledes enn jeg hadde ventet. Ut fra de tidligste omtalene av boka fikk jeg inntrykk av at Atticus Finch, den gode pappaen fra Drep ikke en sangfugl, nærmest ble dradd ned i søla. Det er jeg ikke enig i. Han fortjener fortsatt posisjonen som litterær helt, synes jeg. Ikke den perfekte helten han var (og må fortsette å være) i datterens øyne, men menneskelig, rolig, reflektert og rettferdig. Han har sett hvilken vei det bærer med Sørstatene og handler ut fra filosofien "If you can't beat them, join them."

For meg ble Scout den store skuffelsen. Like impulsiv og engasjert som i barndommen, men fullstendig uvitende (og likeglad?) når det gjelder samfunnsforhold. At hun i en alder av 26 år ikke har en eneste politisk tanke i hodet, etter en oppvekst i sør og en årelang tilværelse "ute i verden", tror jeg ikke på.

Persongalleriet, bortsett fra familien Finch, blir klisjeer, og selve temaet i romanen tåkelegges av sidehistorier som bare virker forstyrrende. En helt unødvendig utgivelse, synes jeg.

Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)

Bøker eg har lest, eller har leseklare i bokhylla, der det er ein yrkestittel i tittelen.

I løpet av 2015 har jeg lest disse bøkene som jeg har plukket ut fra kriterier i en liste jeg fant her på bokelskere.no.
Disse punktene rakk jeg ikke å hake av: En bok på bunnen av leselisten din, en bok som utkom det året du ble født, en bok med dårlige kritikker, en bok fra din barndom, en bok som foregår i din hjemby.

:)

Målet er 40 bøker