Omtale fra forlaget
Den karismatiske Jonas Wergeland, som har oppnådd stjernestatus med TV-serien "Å tenke stort", kommer hjem fra en utenlandsreise og finner sin kone død på gulvet i stuen. Dødsfallet er utgangspunktet for Wergelands oppsiktsvekkende livshistorie som blir fortalt gjennom en strøm av dramatiske fortellinger. "Forføreren" er en lettlest, spennende og erotisk bok - en stor samling gode fortellinger - og første bind i trilogien om Jonas Wergeland. Om "Forføreren": " 'Forføreren' av norske Jan Kjærstad er et moderne nasjonalepos ... Les, kjære leser, les! Store bøker får vi så sjelden." Die Welt, Tyskland " 'Forføreren' er en af den slags romaner, der får en til at føle, at der er sat punktum for en epoke, og høre lyden af et blad, der vendes i litteraturhistorien. Den norske, ja måske hele den skandinaviske litteratur kan aldrig blive den samme efter dette overdådigt livskloge, poetiske og dristige manifest for et nyt møde mellom lyst og læsning." Carsten Jensen i tidsskriftet Nordisk Litteratur "Det er ikke ofte det blir utgitt en roman av dette kaliber i Norge. Også i det store utland forekommer det langt sjeldnere enn man tror." Per Buvik, Bergens Tidende "Det er egentlig bare å legge seg på ryggen for denne litterære forføreren og nyte hans magiske penn." Tinic Talén, VG (terningkast 6) "Det var länge sedan jag läste en roman som så starkt griper in i mitt eget liv." Åsa Beckman, Dagens Nyheter "En svært raffinert og imponerende roman av en av Skandinavias enestående samtidsforfattere." Paul Auster "Jeg leste 'Forføreren', den norske forfatteren Jan Kjærstads energiske eksplosjon av en roman, i ett strekk. Den er uimotståelig og leken." Ali Smith, Årets bøker, TLS " 'Forføreren' lykkes i å være et stort fiksjonsverk, og en fantastisk leseropplevelse." The Independent
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2014
Format Heftet
ISBN13 9788203358425
EAN 9788203358425
Serie Jonas Wergeland (1)
Språk Bokmål
Sider 621
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Wergelandbøkene er vel omtrent Kjærstad på sitt verste. En trilogi full av påtrengende svulstige og usannsynlig definerende overgangsriter og destillater av menneskelige følelser. Jeg kom meg så vidt gjennom dem alle, nærmest som et pliktløp.
Berge med Jan Kjærstad er den første boken jeg har lest av forfatteren. Den var bra. Ikke glimrende eller fantastisk, men ganske enkelt bra. Erfaringen gav en viss mersmak og hva var vel da mer naturlig enn å gi seg i kast med første bind av Kjærstads hyllede trilogi om Jonas Wergeland, «Forføreren».
Jeg har ikke leste lenge i denne boken før jeg får en slags fornemmelse av at «noe er galt». Det har å gjøre med hvordan personene oppfører seg, hvordan de forholder seg til hverandre og den oppstyltede og kunstige dialogen.
For eksempel fortelles det tidlig i boken om en reise den 8 år gamle Jonas gjør til Rakkestad med sin jevnaldrende venninne Nefertiti (originalt skal det være). Under reises gang fisker Nefertiti frem et munnspill og fremfører en melodi av Duke Ellington. Hallo! Forfatteren skal altså ha oss til å tro at en 8 år gammel jentunge under første halvdel av 60 tallet fortolket Duke Ellington! Nei, dette er noe som kun kan skje i forfatterens fantasi. I virkelighetens verden ville hun spilt noe av Beatles, Rolling Stones, Hollies eller noe lignende. Veldig søkt. Den samme Nefertiti erklærer veslevoksent og gammelklokt under reisens gang at «alle steder inneholder et eventyr». Og for Jonas selv må reisen til Rakkestad ha vært en sjelsettende opplevelse, for: «Fra Rakkestad kunne jeg se hele verden». Hva han nå i alle dager måtte mene med det. En ting er ihvertfall sikkert. Kjærstad er ute av stand til å beskrive barn på en troverdig måte.
I en annen scene møter den unge Jonas en fremmed kvinne på gaten. Det viser seg at hun er malerinne og insisterer på å male ham. Han blir med henne hjem til atelieet og får beskjed om å kle av seg. Under prosessens gang virker damen veldig opptatt av å studere hans penis, men selve maleriet ender opp som en portrettmaleri, altså begrenset til ansiktet. Denne scenen virker fullstendig skrudd og bizarr. Men slett ikke på noen morsom og sjarmerende måte. Bare utroverdig.
I det hele tatt dreier mye seg om Jonas sin penis, som visstnok skal ha helt magiske egenskaper. Så da kopuleres det jo en del. Og Jonas tar for seg. Etter en lang og blomstrete skildret samleiescene får Jonas behov for å beskrive det kvinnelige kjønnsorgans spaltede form metaforisk. Han gjør det ved å erklære at kjønnsorganet kan sammenlignes med «spalting av atomet». Du verden! Her må vel forfatteren tenkt omtrent slik: «Hva annet er det som kan spaltes? Jo, atomet. Da bruker jeg det».
Etter dette fikk jeg nok. Prøvde å tvinge meg videre, men det var akkurat som å møte massiv fysisk motstand. På side 147 lukket jeg boken for aldri mer å åpne den.
I denne boken virker all menneskelig kontakt og relasjon merkverdig konstruerte og kunstig. Dialogene er oppstyltet og tilgjort. Handlingen tas plass i et litterært univers uten noen som helst forbindelse eller overgang til virkelighetens verden. Fortellingen virker antiseptisk, uten lukt, smak eller farge. Boken er i tillegg full av personer som konstant lirer av seg «visdomsord» og «dypsindigheter».
Og denne Jonas selv da. Han beskrives som en enestående begavelse. Dyktig pianist. (Goldbergvariasjonen med en touch av Duke Ellington - intet mindre). Kretsmester i høydehopp. Belest og klok som få. Et tiltrekkende ytre. Og så denne penisen da. Han er rett og slett uutholdelig.
Kjærstad er jo en anerkjent forfatter. Kanskje regnet som en av våre beste nålevende, men for meg ble dette en skrekkelig opplevelse.
Husk at også fantasien er en vei til kunnskap, til og med til kunnskap som ikke kan nåes via andre veier.
Den største frihet, selve menneskets vesensmerke, sa Gabriel, er friheten til, når som helst, å gjenoppfinne seg selv, ut fra alle sine muligheter.
Han likte å være utenfor, likte spesielt godt å kunne avbryte heftige diskusjoner med sjokkerende replikker, "Familien Ashton, hva er det?" eller "Hvem er denne Odd Grythe?"
[...] fantasiløs er et veloverveid skjellsord [...]
Det er kveld, vår, snart mørkt ute. Kristin ligger inne på rommet sitt og sover. Jonas gleder seg allerede til frokosten, til Margretes brød. For Jonas er dette det gode ekteskap: å glede seg til frokosten. Jonas opplevde mye stort og spennende i sitt liv, og allikevel, om han kunne velge, var det ingenting som kunne måle seg med frokosten sammen med Margrete, hennes brød med villbringebærsyltetøy og et glass melk.
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.
Fem bøker som jeg hadde tildels store forventninger til, men som dessverre ikke ble innfridd. Mulig jeg gir dem en ny sjanse senere...