"Elven som skiller - roman" av Ngũgĩ wa Thiong'o

Boksamling

Last opp et omslagsbilde
Se omslagsbilder (2)

Elven som skiller

roman

av Ngũgĩ wa Thiong'o (forfatter) og Reidulf Molvær (oversetter).

Bokvennen 2017 E-bok

Gjennomsnittlig terningkast: 4.53 (17 terningkast.)

55 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Omtale fra forlaget

Da britene koloniserte Kenya, var det ikke bare de politiske omveltningene som skapte konflikter. Den kulturelle og religiøse påvirkningen skapte splid innad i samfunnet, siden mange ble vunnet ved kristen misjonsvirksomhet, mens andre tviholdt på tradisjonene fra gammelt av. Til slutt blir motsetningene også tilsynegjort av en elv: på den ene siden er de kristne sterke, og på den andre mobiliserer tradisjonalistene seg.

Hovedpersonen i boken, Wayaki, kommer fra en familie som holder sterkt på tradisjonene, men han får sin utdannelse i en av misjonens skoler, fordi faren vil at han skal bli fortrolig med den hvite manns visdom og kunnskap, uten å bli smittet av hans livssyn og livsstil. Men Wayaki ser først og fremst verdien av moderne utsdannelse for alle i «stammen» og vil helst skape forsoning mellom de to gruppene. En av dem som hadde blitt omvendt til kristendommen, vendte tilbake til tradisjonene han kjente fra barndommen, og han ble hovedmostanderen til de kristne. Han fikk også opprettet et Råd som han ble leder for. Når spliden skjerpes og motsetningene hardnes, blir Wayaki tvunget til å ta parti. Folket har støttet ham i hans iver for å utdanne stammefolket, men i det endelige oppgjøret, overlater de til Rådet å bestemme hva som skal bli Wayakis skjebne.

Ved å fraskrive seg ansvaret, legger folket Wayakis liv i hendene på Rådet, som ledes av hans dødssfiende, og dødsstraff er ikke ukjent i det samfunnet. Wayakis trøst før rettergangen foran Rådet er at Nyambura, datteren til den kristne lederen Joshua, slutter seg til ham, og sammen tar de to elskende ansvaret for sine valg. Slik får vi innblikk i de vanskelige dilemmaene et samfunn stilles overfor når kulturer kommer i uløselig konflikt med hverandre.

Bokdetaljer

Forlag Bokvennen

Utgivelsesår 2017

Format E-bok

ISBN13 9788274887008

EAN 9788274887008

Omtalt sted Kenya

Språk Bokmål

Sider 253

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

2 10 1 3 1 0

Bokomtaler

Rosa99 om Elven som skiller av Ngũgĩ wa Thiong'o:

20:56, 23. juli 2017*

Spennende og interessant om kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning

Om forfatteren

De siste par årene har navnet til den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong´o (f. 1938) stadig dukket opp når det spekuleres i hvem som blir den neste som får Nobels litteraturpris. Forfatteren er 79 år, og det begynner derfor snart å bli på tide at han faktisk får den! Ingen kenyaner har fått denne prisen - ja, knapt noen afrikaner i det hele tatt, om man da ikke tar med nigerianske Wole Soyinka (1986) og sydafrikanerne Nadine Gordimer (1991) og John M. Coetzee (2003). (De to sistnevnte er etterkommere av hvite kolonister. Kun en gang tidligere har en farget afrikaner mottatt prisen.)

Ngugi wa Thiong´o er en meget allsidig forfatter som både har skrevet romaner, skuespill, noveller og essays. 33 utgivelser teller jeg på en Wikipedia-side om ham. Han debuterte med skuespillet "The Black Hermit" i 1963. Thiong´0 regnes som Kenyas mest berømte forfatter. Og om han ikke har rukket å motta Nobels litteraturpris enda, så har han mottatt en hel del andre prestisjefylte priser. Han har også vært kortlistet på Man Booker International Prize (2009). Thiong´o er dessuten æresdoktor ved prestisjefylte universiteter som Yale University, University of Dar es Salaam og University of Bayreuth. Han skriver fortrinnsvis på engelsk, men skriver nå også på sitt morsmål Gikuyu, språket som primært snakkes av Kikuyu-folket (som bor i Kenya, Tanzania og Uganda). I en periode skrev han også på swahili.

I forlagets presentasjon av Thiong´0 kan vi lese at han vokste opp i Kenya mens landet fremdeles var en koloni. Han opplevde frigjøringskampene til Mau Mau i 1950-årene, og deretter ble kampen for kulturell og intellektuell frigjøring viktig for ham. Dette har preget hans skrifter, og førte til at han kom i konflikt med styresmaktene i landet. Han satt i fengsel i mer enn ett år på grunn av dette på begynnelsen av 1970-tallet, og ble løslatt pga. Amnesty International´s engasjement rundt saken hans. Han mistet sin stilling ved universitetet i Nairobi, og måtte til slutt reise i eksil. I dag bor han i USA.

Kun to av Thiong´0´s bøker er oversatt til norsk i nyere tid. Den første - "Hvetekornet" - kom ut i 2015. Thiong´0 utga den i 1967 ("A Grain of Wheat"). "Elven som skiller" kom ut nokså nylig. Bokas originaltittel er "The River Between", og den kom ut på engelsk i 1965. Jeg har foreløpig kun lest denne siste.

Om "Elven som skiller"

"To bebodde høydedrag i kikuyenes land i Kenya lå side om side. Det ene het Kameno, det andre Makuyu. Mellom dem lå det et dalføre. Det ble kalt Livets dal. Bakenfor Kameno og Makuyu lå det mange andre dalfører og åser, spredt omkring uten noen tydelig plan eller orden. De lignet en flokk sovende løver som aldri våknet. De bare lå der og sov, den dype søvnen forunt dem av deres Skaper." (side 7)

Her levde folk i fred og fordragelighet med hverandre, langt utenfor det vi oppfatter som "sivilisasjonen". Her tok de vare på sine ritualer og magiske tradisjoner, ubesudlet og rene. Omskjæringstradisjoner var en av dem, hvis ritualer gjorde kvinner av jenter og menn av gutter. Dette bandt dem sammen som folk. Her tilba de Murungu, Gud, og profeten Mugu, den tapre krigeren Wachiori og den mektige trollmannen Kamiri.

I begynnelsen av historien får vi høre om en slosskamp mellom to unge gutter, Kinuthia og Kamau. Det går heftig for seg og det går særlig utover Kinuthia, da en annen ung gutt kommer ham til unnsetning. Dette er Wayaki, som vi etter hvert skal forstå er historiens hovedperson. Hans inngripen skaper et livslangt fiendskap mellom Kamau og Wayaki, og en tilsvarende livslang lojalitet mellom Kinuthia og Wayaki.

Idyllen i kikuyenes land varer imidlertid ikke evig. Et stykke unna - i Siriana - har hvite misjonærer slått seg ned. Denne misjonsstasjonen ledes av Livingstone, og vi skjønner da at handlingen i historien foregår på midten av 1800-tallet en gang. Misjonærene har lyktes i å omvende Joshua til kristendommen, og som en følge av dette har han valgt ikke å omskjære døtrene sine Muthoni og Nayambura. Joshua blir ingen populær mann i sitt samfunn, og han får skylden for at den hvite mann oftere og oftere ses i de fredelige åsene. Ryktene går dessuten om at et regjeringskontor skal bli opprettet i Makuyu, og at de vil bli styrt derfra og måtte betale skatter til regjeringen i Nairobi. Kikuyene vet ikke hva skatter og regjering betyr - ikke annet enn utidig innblanding i deres tradisjonelle liv.

Chege, Wayakis far, er mer fremsynt enn de fleste. Han ønsker at sønnen skal reise til Siriana for å lære mest mulig - blant annet om den hvite manns skikker. Deretter skal han vende hjem og bruke det han har lært til stor nytte for stammen. Han innser imidlertid ikke at fraværet fra stammen gjør sønnen fremmedgjort i forhold til deres egne skikker.

"Dra du dit. Jeg gjentar at du må lære alt om visdommen til den hvite mann. Og du må alltid ha i tankene at redningen skal komme fra åsene. En mann skal stå frem og frelse vårt folk i nødens time. Han skal vise dem den rette vei; han skal lede dem."
"Men - men - de kjenner meg ikke. Jeg er bare et barn, og de forkastet selveste Mugo ..."
"La dem gjøre som de vil. Det vil komme en tid - jeg kan se den for meg - da de vil rope etter en redningsmann ..." (side 41)

Det tilspisser seg mer og mer i dalen, og elven Honia skiller nå to fraksjoner som bor på hver sin side. På den ene siden bor de som ønsker å bevare sine tradisjoner rene og ubesudlede, og på den andre siden bor de som ønsker fremskrittet velkommen. Men heller ikke blant de fremtidsrettede er det bare idyll, for på den ene siden står Joshua og hans tilhengere som ønsker at alle skal omvende seg til den kristne tro, og på den andre siden står etter hvert de som ønsker kunnskap, samtidig som de bevarer sine tradisjoner og sin egenart. Dette fremtvinger et brudd med Siriana.

"På den ene siden sto de kristne, ledet av Joshua; noen kalte dem kort og godt Joshuas folk. Hvor de bodde? I Makuyu. På den andre siden sto stammefolket, de som hadde vært mot misjonen og den troen de forkynte. Kameno må vel sies å være deres hjem, deres base. Også de andre høydedragene var inndelt i lignende grupper. På den måten ble den gamle motsetningen holdt ved like, men ofte skjult under påskudd av at det dreide seg om noe annet. Dette var forvirrende, og en situasjon som før eller siden ville bryte ut i feider som for en tid ble holdt tilbake og ga inntrykk av ytre ro i åsene. Hvor hørte folk som Wayaki til i en slik situasjon? Hadde ikke han blitt utdannet av den hvite mann? Og var ikke det også en side ved den hvite manns innflytelse og deres nye religion? De som holdt til i Kameno ble styrket av gruppen som hadde brutt med Siriana, de som ble ledet av Kabonyi. Wayaki følte at han sto på sidelinjen, utenfor de stridende partene. Derfor følte han seg også av og til ensom." (side 120-121)

På dette tidspunktet har Wayaki blitt eldre, men han er fremdeles ung. En hendelse med den ene av Joshuas døtre, Muthoni, som velger å la seg omskjære likevel og som dør av dette, har utløst det hele. Kiukyene skylder på de hvite i Siriana, hvor en døende Muthoni ble brakt av Wayaki ... Han trodde at de hvite kunne redde henne, men det var i realiteten for sent. Dermed får overtroen raljere når "sannheten" søkes ...

Wayaki forelsker seg i Joshuas andre datter Nayambura, uvitende om at det har også Kamau gjort. En ikke omskåret kvinne er imidlertid et så sterkt brudd på de eksisterende tradisjonene at det vil være et svik mot resten av stammen å nærme seg en slik kvinne. Stammen roper på en redningsmann, og Wayaki trer frem som den store lærer. Han tar initiativ til bygging av flere skoler, og folket hyller ham. I bakgrunnen står hans erkefiende Kamau og hans far ... De begynner å sette ut rykter om Wakyaki og Nayambura, og dermed er splittelsen i stammen for alvor et faktum. Spørsmålet er hva Wayaki velger: å være lojal i forhold til stammen eller til kjærligheten, og hvilke konsekvenser hans valg får ...

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, selv om man ikke trenger svært mange historiske kunnskaper for å skjønne at splittelsen ble en fordel for britiske kolonister som regjerte i Kenya i perioden 1920-1963. Men det er en helt annen historie, utenfor rammen av denne romanen.

Min oppfatning av boka

I denne boka forteller forfatteren en svært viktig del av kikuyuenes historie. Her får vi høre hva som skjedde etter at de hvite kom til landet, og om hvordan dette påvirket stammen, tradisjonene og opplevelsen av seg selv som folk. Styrken i historien er at den ikke på noen måte er ensidig. Ved å gi alle parter en stemme, får han frem minst tre ulike perspektiver. De som kanskje kommer dårligst ut, er de nyfrelste under ledelse av Joshua. Han praktiserer en svært gledesløs og streng kristendom, en kristendom som er meget lett lettkjennelig fra denne tiden. Kampen som beskrives handler dypest sett om retten til å beholde sin egenart.

De hvite har knapt noe som kan kalles en birolle i historien. De er der i bakgrunnen - navnløse, med unntak av Livingstone. Når vi likevel aner at forfatteren har en agenda, er det gjennom beskrivelsen av Wayaki´s kamp om å forene tradisjonene med all den nye kunnskapen, uten å sette stammefolkets egenart til side. Han er den gode, den som vil alle vel, og som ikke gjør noe ut fra egeninteresse. Han interesserer seg ikke for makt, men vil kun bidra til å skape ro og fordragelighet i dalen igjen. Resten av persongalleriet er likevel ikke stereotyper, men helstøpte personer. Her har forfatteren tilført mange nyanser i beskrivelsene, slik at personene fremstår motsetningsfylte i seg selv. De er med andre ord mennesker på godt og vondt. Dette får forfatteren ikke minst frem når han beskriver sjalusi, kampen mellom kollektivisme og individualisme, tvilen rundt lydighet versus å følge sin egen vei osv.

Dersom romanen kun hadde handlet om kampen mellom de hvite og de innfødte, og de innbyrdes stridigheter dem i mellom, tror jeg ikke at den hadde grepet meg så sterkt som den gjorde. Thiong´o har imidlertid krydret historien med en intrikat kjærlighetshistorie - den om den "umulige" kjærligheten. For å bli ansett som en ekte kvinne i stammen, hører omskjæring med. Det samme gjelder mennene, men omskjæringen er ikke så omfattende og risikabel hos dem som hos kvinnene. Omskjæringsfesten er det definitive høydepunktet blant ritualene som stammefolket deler seg imellom. Det binder dem sammen, gjør at stridigheter legges til side, er en arena for at de unge kan møtes osv. Det forhold at Nayambura ikke er omskåret er i denne sammenhengen mer opprørende enn at hun er kristen. Wayaki kan ikke gifte seg med henne uten samtidig å bli ansett som en sviker av folket ...

Måten striden mellom tradisjonene og alt det nye beskrives, er tankevekkende og besnærende. Det er mye symbolikk i historien.

Jeg har merket meg at de fleste profesjonelle anmelderne - både i NRK, Dagbladet og Stavanger Aftenblad - har kritisert oversettelsen. Jan Askelund skriver dette om oversettelsen i Stavanger Aftenblad - med overskriften "Ikonisk øst-afrikansk roman maltraktert på norsk. Terningkast fem til romanen, terningkast én til oversettelsen":

Det skurrer allerede på de første sidene, og det blir verre etterhvert. En parallellesing mellom min utgave av «The River Between» (11. opplag, African Writers Series 1974) og «Elven som skiller» viser at Ngugis opprinnelige verk har vært utsatt for maltraktering. At språket ofte er klosset, kluntet og arkaisk med, er nå så, men her er direkte feil- og misvisende oversettelser («a passionate commitment to the moral truths» betyr ikke «en lidenskapelig formodning om den moralske sannheten»), en hang til egne tillegg («The ridges slept on.» blir til «Høydedragene, menneskenes hjem, sov sin søte søvn») – andre antakelig ment å forklare saker og ting for antatt ukyndige nordmenn (55, 137), samt en mengde adjektiv som ikke hører teksten til (på samme side blir «his hopes and desires» til «dunkle forhåpninger og begjær»; «his heart» til «hans innerste vesen»).
Det virker alt annet enn «innerlig» midt oppe i Ngugis eget konkrete, enkle, konstaterende språk, inniblant like sårt naivt som Wayaki selv i følelse og tanke, kjærlighet og politikk. «Elven som skiller» er en omskrivning, ikke en oversettelse av «The River Between».

Selv har jeg ikke hatt den engelske utgaven for hånden, og vet derfor ingenting (av meg selv) om hvorvidt oversettelsen er god eller dårlig. Det jeg tenkte underveis var at språket virket litt gammeldags, men dette tilskrev jeg det faktum at den er fra 1965. Jeg er selv tilhenger av en så tro oversettelse av originalen som mulig, og har lite sans for at oversettere skriver egne tillegg. Ellers vil jeg legge til at språket i "Elven som skiller" er svært enkelt, og det har jeg fått inntrykk av at originalen også er.

Jeg hadde stor glede av å lese denne boka, som var spennende fra første til siste side. Jeg fikk også innblikk i en del av historien som jeg ikke kjente så godt fra før av - i alle fall ikke kikuyenes spesielle historie. F.eks. har jeg min oppfatning av tematikken omskjæring, mens denne boka tilførte noe nytt som viste meg at dette var (og er) mye vanskeligere enn man ved første øyekast kanskje skulle tro. Jeg kan heller ikke huske at jeg noen gang har lest en bok som så nydelig beskriver kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Lisbeth Kingsrud Kvisten om Elven som skiller av Ngũgĩ wa Thiong'o:

15:37, 23. oktober 2017

Elven Honia, delte et område av Kenya i to på flere måter. Britene hadde kolonisert landet, og mens noen tok imot den hvite manns Gud, valgte andre å holde på de eldgamle tradisjonene.
Wayaki hørte til sistnevnte part. Faren ville likevel at Wayaki skulle ta utdannelse hos de hvite for å lære deres hemmeligheter og visdom. Selvsagt skulle han ikke ta etter deres skikker og levesett. Wayaki på sin side ville bruke utdannelsen til å skape enighet blant de to motstridende partene.
Dette viste seg etterhvert å bli svært vanskelig da en tidligere kristen vendte tilbake til de gamle tradisjonene. Han ble Wayakis dødsfiende.

Interessant og lærerikt om hvordan et folk splittes, og alt er svart eller hvitt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Randi om Elven som skiller av Ngũgĩ wa Thiong'o:

22:48, 12. desember 2017

Dette er den andre av Ngugi wa Thiong’o sine romaner jeg leser denne høsten. Jeg ble veldig begeistret for Hvetekorn, som er skrevet etter Elven som skiller.

Romanen begynner i myten, i stammens skapelesesberetning, før den sakte med sikkert retter linsen mot samfunnet og enkeltmennesket. Det mytiske danner rammen for romanen med skapelsesberetningen og myten om en «mesias» som skal komme å reddde folket i den ytterste dag. I neste lag har vi den samfunnsmessige strukturen, der skillelinjene går mellom de som forkaster tradisjonene for de hvites religion og de som vil holde stammen ren for europeisk innflytelse. I midten, som elven, er vår helt; han vil forene de to sidene, hente det beste fra de hvite (utdannelse) uten å bli besmittet av de negative elementene.

Og som ofte når vi står i en kamp om det høyverdige og moralske er det kvinnens kropp som blir slagmarken.

Kvinnelig omskjæring beskrives tankevekkende, når den omvendte kristne stammejenta bryter med sin familie for å la seg omskjære, fordi hun vil være en ekte kvinne og føle seg vakker i stammens øyne.

Kjærligheten til kallet står mot kjærligheten til en kvinne.

Elven som skiller har veldig mange gode sider, men jeg savnet flerstemmigheten i Hvetekorn som ga en nyansert og spennende bilde av kolonialismen og enkeltskjebnene. Det er tilløp til det også her, men vi har en mye tydeligere helt.

Men likevel en veldig leseverdig roman, som gir et historisk og kulturelt bilde av Kenya, som har overføringsverdi til flere aktuelle diskusjoner i vår hjemmelige samfunnsdiskusjon.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Emne

Nyeste post av

Lars Mæhlum om Elven som skiller (Ngũgĩ wa Thiong'o) : Dette var en overraskende svak tekst, sett i …

0
0

Lars Mæhlum
27 Okt 18:30

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Ava siterer Elven som skiller av Ngũgĩ wa Thiong'o

14:34, 7. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.

.......for lenge siden var det kvinner som styrte her i dette landet. De hersket også over mennene og herset med dem. De var hardføre, og mennene begynte å sette seg opp mot deres strenge styre. Derfor sørget mennene en gang for å gjøre alle kvinnene gravide omtrent på samme tid, og da var de istand til å gjøre opprør, og ta makten. Før det skjedde, eide kvinnene alt. Dyret du så, antilopen, var deres geit. Men fordi kvinnene ikke kunne hanskes med dem, rømte geitene deres. De visste at kvinnene var maktesløse. Det er grunnen til at antilopene ikke frykter kvinner.

Da forsto Wayaki grunnen til at moren hans ikke eide noe som helst.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Bokelskere som følger boka

Se alle bokelskere som følger dette verket

Lister som inneholder dette verket

Jorden rundt på 80 bøker (Part 2: Afrika)

av Torill Revheim . 64 bøker. Kommentarer: 0

Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.

Se hele lista

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mer asiatisk, latin-amerikansk og afrikansk litteratur 2022

av siljehusmor . 12 bøker. Kommentarer: 0

Mitt eget lesemål for 2022 er å lese lese mer av forfattarar fra asiatiske, latin-amerikanske og afrikanske land, ei slik bok i måneden. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.