“Pappan min sier at når du gjør noe for å avlede tankene fra din verste frykt, er det som å slentre plystrende forbi kirkegården”. Likte du Barnepiken, vil du like denne boka av Susan Crandall.

Møt Starla, ei ni år gammel jente som bor i Sørstatene. Hun er som ni-åringer flest, aktiv, nysgjerrig og med stor rettferdighetssans. Far, Porter, jobber på en borerigg i gulfen og er sjelden hjemme. Mor, Lulu, har søkt lykken i Nashville og finnes bare i enkelte bursdagskort. Så Starla vokser opp hos sin strenge farmor (Mamie) som har ett mål for barnebarnet; at hun ikke skal bli som sin mor.

I den strenge oppdragelsen, møter Starla mye motstand. Det er ikke mye galt hun skal gjøre før hun får husarrest. Til og med på nasjonaldagen har hun husarrest. Men hun vil jo så gjerne være med på feiringa, så hun sniker seg ut, bare for å bli oppdaget av en av farmorens venninner som truer med forbedringsanstalt hvis hun ikke går hjem sporenstreks! Det er da Starla rømmer, impulsivt og dårlig forberedt, til Nashville for å finne mor.

Veien til Nashville er lang, og det er mange humper i veien før hun kommer så langt. Hva hun opplever langs veien vil jeg ikke røpe her, men jentungen får føle klasseskillet bokstavelig talt på kroppen. Starlas rettferdighetssans blir også satt på prøve etter som hennes horisont blir utvidet.
Å slentre plystrende forbi kirkegården er ei flott og magisk bok om klasseskillet i Sørstatene. Den er også ei bok om familiebånd; “det er ikke bare snakk om blodsbånd, vet du. Familier er mennesker som passer på hverandre og ikke gjemmer seg bak hemmeligheter”.

Anbefales på det sterkeste.

Denne boken tok stadig nye retninger og overrasket rett som det var. Jeg likte boken veldig godt!

Året er 1963. Stedet er Mississippi. Starla er 9 år, og i følge farmoren et opprørskt barn som fortjener straff for det meste. Starla elsker nasjonaledagen med fyrverkeri og piknik, men selvsagt ender hun opp med husarrest. Da bestemmer hun seg for å rømme til sin berømte mor i Nashville. På veien møter hun Eula. Hun er farget, men med i bilen har hun et spedbarn som er hvitt. Starla aner ugler i mosen, og reisen sammen med Eula skal bli et vendepunkt i begges liv.

En rørende historie.

Historien er fin. Absolutt! Det er det ingen tvil om. Den er følsom og til tider rå, og jeg ble revet med enkelte steder. Men selv om historien er fin, kan jeg ikke si at jeg syns boka er fantastisk. Jeg sitter igjen med en litt likegyldig følelse, den er hverken bra eller dårlig, den bare er. For fullstendig anmeldelse, se:
edgeofaword: å slentre plystrende forbi kirkegården

Dette er en bok med handling lagt til USA i begynnelsen av 60-tallet. Som i så mange andre bøker fra denne tiden hører vi mye om rasemotsetninger og sosiale forskjeller. Men man kan kanskje ikke si at dette er bokas hovedtema. Her er de mer inkludert i selve miljøbeskrivelsen, i det som omgir en niåring idet hun begir seg på vandring ut i en ukjent verden og får sannheten om livets realiteter slengt i fjeset.
Hovedpersonen i boka er jenta Starla, 9 år. Hun vokser opp hos farmoren sin som hun kaller Mamie. Den gamle kvinnen er streng og det skal ikke mye til før Starla får avstraffelse, gjerne i form av husarrest. Kritiske bemerkninger hagler også til stadighet nedover den lille jenta. Hadde hun ikke vært så sta og modig av natur, ville selvbildet hennes vært helt nedbrutt. Men Starla bærer på en drøm. Hun ser for seg at snart vil moren hennes komme tilbake for å bo sammen med henne og faren. Da Starla var svært liten, forlot moren familien og dro til Nashville i håp om å gjøre en karriere som sangerinne. Senere er foreldrene blitt skilt, men det vet ikke Starla noe om. Faren arbeider på en plattform i Gulfen og er sjelden hjemme. Selv om Starla ikke har hørt noe fra moren på mangfoldige år, holder hun fast på en romantisk forestilling om henne. At bestemoren av og til omtaler moren i nedsettende ordelag, styrker bare Starlas overbevisning.
Det er nasjonaldagen, og Starla gleder seg til å være med på folkefesten. Men så blir Starla på nytt ilagt husarrest, noe hun denne gang opplever som svært urettferdig. Hun bestemmer seg for å rømme. Hun vil dra til moren sin i Nashville, og da vil alt ordne seg, tror hun. Starla begir seg til fots, men blir snart plukket opp av en farget dame i en gammel bil. I bilen er det også et spedbarn med hvit hudfarge. Damen, som heter Eula, kan fortelle at hun så en farget jente legge fra seg denne babyen på en kirketrapp, og da tok Eula vare på den. Det er svært langt til Nashville, og Eula tar med seg Starla hjem til huset sitt der hun bor sammen med mannen Wallace. Denne blir rasende før han får se Starla og babyen (som Eula kaller James). Walace er voldelig av natur, og det skal ikke mye til før han slår løs på kona og på Starla. Jenta bestemmer seg for å rømme. Hun tar med seg lille James, men hun har ikke kommet langt før hun blir innhentet av Walace. Han tar henne med tilbake til huset, og nå er Starla virkelig blitt redd for hva som kan komme til å skje. Men Eula som hittil har oppført seg merkelig underdanig overfor mannen, kommer henne til unnsetning. Hun slår en stor stekepanne i hodet på Walace. Han dør av slaget. Hva skal de nå gjøre? Starla overbeviser Eula om at bare de klarer å komme seg fram til Nashville og moren, bil alt ordne seg. De to drar av gårde med spedbarnet i den gamle bilen. Etter en tid bryter bilen sammen. Heldigvis kommer en farget dame forbi og redder dem. Det er lærerinnen Miss Cyrena. Nå er Starla blitt stekt febersyk, og Miss Cyrena lar dem få bo hos seg inntil videre. Eula har hittil tjent til livets opphold gjennom paibaking. Nå setter hun i gang med å bake paier på kjøkkenet til Miss cyrena. Starla hjelper henne. De trenger penger for å komme videre. Endelig er de klare til å ta bussen til Nashville. I løpet av reisen får Starla virkelig oppleve rasemotsetningene i landet. Spesielle plasser i bussen er reservert for de fargede, det samme gjelder spesielle spisesteder langs veien. I det hele er det tryggest at Starla og Eula gir inntrykk av å ikke kjenne hverandre I Nashville blir det vanskelig å finne Starlets mor. Hun er nok ingen berømthet likevel. Til slutt finner de henne der hun jobber i en bar, og hun er nok slett ikke glad for å se igjen datteren sin. Alle Starlas illusjoner faller i grus. Faren og bestemoren blir kontaktet, og neste dag kommer faren og henter henne.Starla får høre om den store leteaksjonen som ble satt i gang da hun forsvant, og at til og med Mamie har vært helt ute av seg. Eula blir med dem hjem. Undersøkelser rundt babyen James blir satt i gang. Det viser eg at Starlas bestevenninne har en storesøster som har gått gravid, uten at noen andre visste om det. Det var denne familiens fargede tjenestejente som hadde fått i oppdrag å legge babyen på kirketrappen. Porter merker fort at morens evner til å ta seg av barnebarnet ikke er særlig god. Han bestemmer seg derfor å bli værende i hjembyen og søke arbeid der. Hos en gammel dame leier han en leilighet til seg og datteren. Da den gamle damene skader seg og trenger hjelp, får også Eula en oppgave.
Fortellermessig kan en si at denne boka virker noe banal. Handlingen er sett gjennom øyne til et ni år gammelt barn. Vi følger hennes undringer og uvitenhet, og da kan det kanskje bli litt av et kunststykke å framstille det også interessant for voksne.

Bøker som kalles happy tears er bøker som man både ler og gråter av når man leser dem. Vi lesere blir berørt av karakterene i bøkene sine liv på godt og vondt. Det er enkelte ting som er typisk og går igjen i disse bøkene. Hovedpersonene er nesten alltid en kvinne som står foran store forandringer og utfordringer i livet sitt. Det er ofte pga. sykdom, død eller skilsmisse.

Som oftest veksler handlingen i boken mellom nåtid og fortid. I nåtid er det hovedkarakteren sitt liv vi møter, og i fortid er det gjerne en slektning av henne. Ikke sjeldent er det ved hjelp av en arv, brev eller dagbok historien rulles opp. Da er det gjerne på eksotiske og fjerne reisemål hendelsene skjer og hovedkarakterene i bøkene reiser ofte i sine forfedres fotspor for å nøste opp i uklarheter. Hendelsene i fortiden har ofte konsekvenser for livene til hovedkarakteren i nåtid. Når alt er kommet for en dag, har karakterene fått orden på livet sitt, fått ny innsikt, framtidshåp og også ofte funnet kjærligheten på nytt.

En av de mest kjente forfatterne av happy tears bøker nå for tiden er Lucinda Riley. Her er andre forfattere av gode og underholdende romaner om livsskjebner, kjærlighet og historie.

Det disse forfatterne har til felles er at de skriver underholdende bøker om kjærlighet, lengsler, håp og drømmer.

Synes du USA's 1960-tallet, borgerkrigstida og slaveri og plantasjer er interessant? Da er dette bøker som kanskje passer deg.

Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)

Eg er redd for å døy med uleste bøker på hylla; det kunne eg ikkje levd med, sjølv ikkje somedaude. Her er ei oversikt over det som blei lest i 2015.

Sortert etter rekkefølgjen dei blei lese

Bøkene er nødvendigvis ikke topp litteratur, men titlene gjorde at jeg plukket dem ut i første omgang, og noen av dem viste seg å være helt topp; "Menneske uten hund", "Pinnsvinets eleganse" og "Å slentre......." vil jeg absolutt anbefale!