Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn og et uforløst liv. En kontakt mellom dem opprettes, og etter dette oppstår den mystiske Elisabeth snart inn som en figur i Elias' tegninger. Figuren er en svarttrost. Elias er dyslektiker. Otto er bokelsker. Elisabeth skriver. Langsomt kommer de hverandre inn på livet. Gradvis folder deres personlige livshistorier seg ut i takt med vennskapet som vokser.
Forlag Vigmostad & Bjørke
Utgivelsesår 2015
Format E-bok
ISBN13 9788241911378
EAN 9788241911378
Omtalt sted Stockholm
Språk Bokmål
Sider 289
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Linda Olsson (f. 1948) er en svensk jurist og forfatter. Hun har blant annet bodd i England, Kenya, Singapore og Japan, og har hatt en karriere innenfor bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned på New Zealand. Etter romansuksessen har forfatteren flyttet hjem til Sverige igjen.
Linda Olsson debuterte med romanen "Jeg vil synge deg stille sanger" i 2006. I 2008 utkom "Taushetens konsekvenser" og i 2011 utkom "Din godhet". Jeg har kun lest de to første (med har bok nr. tre liggende på vent), og linkene fører til mine omtaler av disse. Den første boka elsket jeg - den andre var det litt vanskeligere å få helt tak på.
"I skumringen synger svarttrosten" utkom i 2014 (men på norsk i 2015), og det har dessverre tatt litt tid før jeg fikk lest den. Kanskje var det noen litt lunkne bokomtaler/anmeldelser som gjorde at boka sank nedover i lese-bunken.
Persongalleriet i boka er enkelt og oversiktlig. Vi møter tegneserietegneren Elias, som har hatt en tøff oppvekst med mobbing, og som har store talenter innenfor tegning. Siden han er dyslektiker, ligger det ikke for ham å lese bøker. I etasjen over bor Otto, en mann som er pensjonist og enkemann. Han har et ekteskap bak seg som han med årene har kommet til å betrakte som ulykkelig, og dessuten har han en fortid som antikvariat-innehaver. Bøker har i hele hans liv stått sentralt, selv om han nå er mer opptatt av å gi bøker videre enn nødvendigvis å eie dem selv. Inn i denne bygården kommer Elisabeth flyttende en dag. Hva som har vederfart henne her i livet, er vel på en måte bokas "plott", i den grad man i det hele tatt kan si at boka har et plott ...
Elisabeth er folkesky. Hun holder seg for seg selv, beveger seg lydløst inne i leiligheten, som er stummende mørk, og hvor hun ikke en gang har begynt å pakke ut eiendelene sine. Hvilket fortids-drama er det hun bærer på?
"Dørklokken hadde ringt noen ganger. Til slutt hadde hun rullet sammen en liten bit toalettpapir og puttet den inn mellom ringeknappen og dekselet. Om det var fordi ingen hadde ringt på, eller fordi papiret gjorde jobben sin, visste hun ikke. Hvis det ikke fungerte, ville hun bli nødt til å holde ut signalene til den som ringte på, ga opp. Eller hun måtte be vedkommende om å la henne være i fred. Det trodde hun ikke hun kom til å klare. Hun stolte ikke på stemmen sin. Visste ikke om den bar. For hver dag med taushet ble hun stadig mer usikker." (side 11)
Det viser seg at Elsabeth og Elias har samme etternavn - Blom - og en dag kommer det en pakke som ved en feil har havnet i Elias` postkasse. Han ringer på, men får ikke noe svar. Det aner ham at hans nye nabo er hjemme, men ikke lukker opp. Han legger igjen pakken på dørstokken hennes. Elisabeth føler umiddelbart at hun skylder Elias noe, og velger å legge en bok utenfor hans dørstokk. Hvorpå Elias faktisk leser boka, og blir inspirert til å lage en tegning til henne. En tegning av en svarttrost, for å være mer presis. Tegningen fører igjen til at det blir ubalanse i deres "regnskap", og Elisabeth skynder seg å legge en ny bok på hans dørstokk.
Tegningen blir starten på et kunstprosjekt som Elias utvikler, og som er inspirert av hans tolkning av hans mystiske nabo. Etter hvert kommer Otto på banen, og sakte men sikkert får de lokket Elisabeth ut av sin hule. Det viser seg at Elisabeth er en sånn som skriver. Otto og Elsabeth begynner å utveksle bøker. Bøker de ønsker at den andre skal beholde ... Da Otto vil gi Elisabeth tilbake en bok han har lånt av henne, og hun insisterer på at han skal beholde den, sier hun:
"En gang i tiden ville jeg ha protestert med en gang. En gang i tiden syntes jeg at man aldri kunne ha for mange bøker. Men nå forstår jeg hva du mener. Kanskje man ikke trenger flere bøker? Kanskje man i stedet burde lese dem man har, litt nøyere?" (side 81)
Etter en stund finner Elisabeth frem et gammelt filmmanus hun en gang skrev, og som hun ønsker at Elias skal lese. Dette som en følge av en utfordring til å skrive en historie om fugle-tegningene hans, hvor en sårbar fugl er tema. Klarer de å forløse Elias´ prosjekt, og hva er det som oppstår mellom Elisabeth og Otto?
På sitt beste er denne boka helt nydelig. Det er en varhet i teksten og i beskrivelsen av de forsøksvise og sårbare tilnærmingene mellom de tre personene som befolker denne romanen, som er lett gjenkjennelig fra Linda Olssons tidligere bøker. Dette er hun god på! På et tidspunkt i boka, der jeg forventet noe mer og noe dypere, ble jeg likevel skuffet. Jeg tror det handler om at det ble foretatt noen sprang i utviklingen som jeg ikke helt trodde på. Det hele ble for meg for lettvint, for ikke å si at jeg kjedet meg. Det skjedde så lite, og likevel gikk det nesten litt for fort. Så traumatisert som Elisabeth fremsto da vi møtte henne i begynnelsen av boka, og så fort hun kom ut av skallet sitt - står dette til troende? tenkte jeg ... Jeg opplevde heller ikke å komme ned i dypet av hennes historie. Ikke i dypet av noens historie, for å være mer presis.
En vesentlig del av boka er dessuten Elias´ kunstprosjekt rundt tegningene av en svarttrost, uten at jeg opplevde at forfatteren klarte å beskrive disse tegningene på en slik måte at det var mulig å oppleve eller forstå det geniale med disse. Det eneste vi fikk innblikk i, var følelsene til dem som betraktet disse tegningene. Som Elisabeth, som opplevde at fugletegningene egentlig handlet om henne.
Den personen jeg følte at jeg kom mest innpå, var kanskje Otto. Samtidig opplevde jeg beskrivelsen av det gryende kjærlighetsforholdet mellom ham og Elisabeth som litt tannløst og slapt - som om de egentlig bare var en nødhavn for hverandre og hvor fellesnevneren var ensomhet, bøker og fordums mislykkede kjærlighetsforhold. Hva var det med dem som gjorde at akkurat de skulle finne sammen?
Min opplevelse av boka er med andre ord at Linda Olsson leverer og vel så det i bokas første halvdel, men at hele romanprosjektet for en god del strandet i den siste delen av boka. Det ble så lite handling, og der det forsøksvis var noe handling, ble det hele så tamt, lite spennende og forutsigbart. Jeg trodde rett og slett ikke på historien. Den åpne slutten tok på en måte brodden av det forutsigbare, men det var ikke tilstrekkelig til å redde Olssons romanprosjekt.
Dersom jeg skal lese enda en roman av Linda Olsson i fremtiden, må hun fornye seg. Nå har hun brukt opp temaet skipbrudne, introverte mennesker som gjennom få ord finner frem til andre skipbrudne, introverte mennesker. Hun har absolutt det som skal til! Jeg liker nemlig fortellerstemmen hennes.
Kjempe fin bok.. så langt en av mine "yndlinger" i år. Les og kos deg..
En bok så intens, så dyp at man får vondt i sjela.
Etter å ha lest en side, vil jeg lese den en gang til.
Samme følelse som forfatteren har gitt meg med alle sine bøker, jeg vil ikke bli ferdig med boken. Det er så mange bra sitater, tanker , bilder, sammensetninger av ord , jeg bare gleder meg hver gang det kommer en ny bok fra Linda Olsson.
Fattig. En bok du umiddelbart forstår er skrevet og utgitt med tanke på å bli en bestselger. Dramatisert språkdrakt som ikke forholder seg til den lavmælte stilen forfatteren gjerne blir sagt å ha. Historien i seg selv, om de tre ensomme menneskene, litt på siden av samfunnet, er fortalt før på bedre måter. Jeg ble skikkelig skuffet. "La meg synge deg stille sanger" var mye mer troverdig og mye mindre desperat etter å bli sett og hørt.
Én ting skal Olsson ha, og det er litteraturtipsene hun gir i boken. Jeg leser nå "Varulven" av Sandemose, som følge av lesningen av Olssons bok, og den er bra!
Hele romanen hadde en så vakker stemning, en stille tone. Det skjer ikke så veldig mye, de er de tre i samme blokk. Men de gir hverandre bøker når de møtes, og vi får sitater fra dem. Otto gjenforteller bøkene til Elias og det er en så vakker ting å gjøre, når Elias ikke klarer lese dem selv. Også musikk blir en viktig del av det å være sammen, det var flere musikkstykker jeg fikk lyst til å høre fordi de er så nydelig beskrevet. Alt i alt så falt jeg helt pladask og virkelig anbefaler denne boken!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Fint språk. Fint innhold. Kanskje litt treg og skulle gjerne visst enda mer om personene.
Nok en gang innfrir Linda Olsson mine forventninger. "I skumringen synger svarttrosten" er en varsom bok om sorg, fortvilelse, håp og kjærlighet. Språket er, som alltid i hennes romaner, enkelt og godt.
Sterke menneskeskildringer og spennende relasjoner og som leser var det lett å sette meg inn i menneskenes sinn og tenkemåte i deres liv. Anbefales!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er bare det vi har mistet, som fremstår som evig og uforanderlig.
Sorgen over det hun hadde mistet, overskygget gleden over det hun hadde igjen. Slik kan det nok ofte bli. Det virker som om sorg på en eller annen måte tar større plass i livene våre enn glede.
Det er det gode bøker gjør, tror jeg, sa han. De setter i gang ens egen tankevirksomhet. Får en til å grunne over sitt eget liv. På godt og vondt. Det er både trøst og lærdom i gode bøker.
Det er merkelig hvordan det man virkelig trenger, faktisk kommer til en på de mest uventede måter.
Men jeg har egentlig aldri syntes det er spesielt meningsfylt å diskutere innholdet i bøker. På en måte liker jeg bedre å se opplevelsen som noe mellom meg og forfatteren.
En gang i tiden syntes jeg at man aldri kunne ha for mange bøker.
Kanskje man ikke trenger flere bøker.? Kanskje man i stedet burde lese dem man har, litt nøyere.
Husk dette. Alltid. Ikke hvordan du ser ut, men hvordan du ser på deg selv. Du er alt sammen. Tankene dine, ideene dine, talentet ditt,kroppen, til sammen er de en helhet. Aldri la den deles opp. Ikke godta at du bare er delvis elsket. For det er ikke kjærlighet. Den som virkelig elsker deg, elsker hver eneste del av deg, alt det som er deg.
I livet inntreffer det hendelser så forferdlige at sjelen vegrer seg for å fastholde dem i øyeblikket, men inntrykket blir sittende og fremtrer snart igjen med uimotståelige styrke.
(Strindberg)
Døden er noe absolutt og ikke forhandlingsbart som man må akseptere og forsøke å finne en måte å forholde seg til på så godt man kan. Døden kan komme når som helst og ramme skånseløst. Den kan være en langstrukken prosess og etterfølge forferdelige lidelser, eller komme som lyn fra klar himmel. Men døden er en tredje psrt. Objektiv i sin totale mangel på medlidenhet. Den river de elskende fra hverandre, men det skjer uten deres innvirkning.. Hva døden enn er, så er den ikke svikefull. Aldri utspekulert. Og, som sagt, helt og holdent endelig. Man kan ikke tale døden til fornuft, påvirke den. Døden angrer seg aldri. Døden etterlater en helt uten håp.
Men etter at jeg begynte å dele bøker med Elias, har jeg skjønt at det finnes to typer leseropplevelser, og at de ikke er motstridende. Dels min egen private opplevelse. Dels vår felles opplevelse.
Dette er bøker jeg har lest, eller skal lese, som har fugl eller fjær i tittelen. Eller på coveret.