Ny Afrika-stemme for norske lesere!

Litt om Angola og litteraturens forhold i landet

Har jeg noen gang lest en bok fra Angola? spurte jeg meg selv da tilfeldigheter førte meg til José Eduardo Agualusa´s bok "Allmenn teori om glemsel" her om dagen. Jeg er temmelig sikker på at svaret er nei. Dette vekket i alle fall min nysgjerrighet, og et lite googlesøk brakte meg til Store norske leksikons (snl) artikkel om litteratur fra Angola. Her kan vi lese at det i første rekke er poesien som har hatt noenlunde forhold å utvikle seg under i dette landet. Angola var et diktatur frem til 1975, og streng sensur gjorde det vanskelig - for ikke å si umulig - for forfattere å skrive bøker. Etter dette var landet herjet av en borgerkrig i nesten 30 år.

I tiden fra selvstendigheten i 1975 og før borgerkrigen for alvor brøt ut, opplevde Angola en litterær blomstringsperiode, kan vi lese på snl. Borgerkrigen innebar et alvorlig tilbakeslag for hele kulturlivet. I artikkelen nevnes for øvrige at en av de fremste forfatterne i Angola i dag er Pepetela.

Et militærkupp i Portugal i 1974 (den såkalte nellikrevolusjonen) fikk konsekvenser for Angola, som frem til da hadde vært en portugisisk koloni. Angola fikk sin selvstendighet i 1975, og dette brakte den angolanske selvstendighetskrigen til en ende. Imidlertid startet straks en borgerkrig som varte fra 1975 til 2002. Anslagsvis en halv million mennesker døde under borgerkrigen.

Etter mange år med kaos har landet i dag en av de raskest voksende økonomiene i hele verden. Dette får også konsekvenser for litteraturen. Men så mye lidelse som dette folket har opplevd, skal det lite til før litteraturen får et eksistensielt preg over seg. Og det er den eksistensielle litteraturen som virkelig berører oss lesere! I alle fall for herværende leser!

Om forfatteren

José Eduardo Agualusa (Alves da Cunha) (f. 1960) er en angolansk journalist og forfatter. Han tilbringer tiden sin i Portugal, Angola og Brazil. Agualusa debuterte som forfatter i 1989 og har i dag til sammen 24 bokutgivelser bak seg (forutsatt at Wikipedia er oppdatert). Bøkene hans er oversatt til 25 språk, men altså først nå til norsk. "Allmenn teori om glemsel" (som har den portugisiske originaltittelen "Teoria Geral do Esquecimento") kom opprinnelig ut i 2012, mens den norske oversettelsen kom ut for knapt et par uker siden. Forfatteren ble nominert (kortlistet) til International Man Booker Prize i 2016 (den engelske tittelen på boka er "A General Theory of Oblivion"). Det fine med slike nominasjoner er at vi lesere får anledning til å bli kjent med solide forfatterskap verden over. Plutselig blir bøkene deres oversatt til (enda) flere språk, og det er alltid et gode. Og så god er denne boka at det må komme flere norske oversettelser etter hvert! Det pussige er likevel det totale fraværet av norske kritikere. Jeg har i alle fall ikke klart å finne en eneste anmeldelse av boka. Konsekvensen av dette er at en bok som dette - tross sine kvaliteter - risikerer å nå ut til mindretall av lesere. Boka fortjener virkelig en bedre skjebne!

José Eduardo Agualusa er en av de ledende litterære stemmer i den portugisisktalende verden, kan vi lese på bokas smussomslag. Agualusa er en meget prisbelønt forfatter. Det forteller oss at han skriver god litteratur!

Om bokprosjektet

I bokas forord kan vi lese at Ludovica Fernandes Mano døde i Luanda på Sagrada Esperanca-sykehuset 5. oktober 2010. Hun ble 85 år gammel. Forfatteren fikk kopier av dagbøkene hun hadde skrevet de første årene av de i alt 28 årene hun murte seg inne i leiligheten sin. Kulltegninger fra veggene i leiligheten og en hel del annet skriftlig materiale supplerte bildet av det livet Ludo levde under sin lange isolasjon fra omverdenen, mens borgerkrigen raste rundt henne. Ut fra dette har han skrevet en roman, som han hevder er en ren fiksjon. En roman som opprinnelig var tenkt som en film ...

Forfatteren kommer til Litteraturhuset i Oslo 10. mai i år

Den 10. mai i år besøker forfatteren Litteraturhuset i Oslo. I og med at det ikke foreligger noen bokanmeldelser fra de profesjonelle kritikerne i Norge enda, siterer jeg like godt hele teksten på Litteraturhusets side:

«Dette er en bok om vår frykt for de andre – og hvor latterlig den frykten er», har José Eduardo Agualusa sagt om sin roman Allmenn teori om glemsel, som i vår er ute i norsk oversettelse ved Christian Rugstad. Boka gir et unikt innblikk i etterdønningene av en sentral og omveltende epoke i Angolas nyere historie og skildrer tida etter kampen for uavhengighet fra kolonimakten Portugal og den påfølgende borgerkrigen. Både i språk og skrivemåte ser man tydelig inspirasjon fra forfattere som Borges, García Márquez og Vargas Llosa.

Chimamanda Ngozi Adichie har trukket fram Agualusa som en av sine favorittforfattere, og det er hun ikke alene om: Romanen ble kortlistet til Man Booker Prize 2016, og Agualusa er tidligere blitt belønnet med The Independent Foreign Fiction Prize som første afrikaner noensinne.

I denne tettbefolkede teksten krysser ulike menneskers liv og skjebner hverandre på finurlig vis – ofte gjennom tilfeldigheter. Soldater, leiemordere, bønder, småkriminelle og elskende får alle sin stemme her, og med humor og lekenhet blandes historiske fakta med fiksjon. Helt sentral er den nervøse, portugisiske kvinnen Ludo, som murer seg inne i leiligheten sin i Luanda idet Angolas uavhengighetskamp når sitt intense høydepunkt. Der blir hun boende, isolert fra omverden, i nærmere tretti år – mens hun skriver dagbok.

Nærmere om "Allmenn teori om glemsel"

"Ludovica likte ikke å møte himmelen med blikket. Allerede som liten jente var hun redd for åpne rom. Hver gang hun gikk ut av huset, følte hun seg naken og sårbar, som en skilpadde med et avrevet skall. Da hun var seks eller syv år, gikk hun til skolen under en diger svart paraply, samme hvordan været var. Hverken foreldrenes irritasjon eller de andre ungenes ondskapsfulle erting fikk henne fra det. Senere ble det bedre, til det hun kalte Ulykken inntraff, og hun begynte å se tilbake på denne opprinnelige frykten som et forvarsel." (side 9)

Ludo flytter til søsteren Odete, og etter at Odete gifter seg med Orlando, flytter hun med dem til Angola. Så bryter uavhengighetskrigen løs, og Odete og Orlando blir borte. Tilbake er Ludo og hunden Skrømt. To menn kommer på døra hennes og vil true til seg verdisakene hennes, blant annet noen diamanter, men Ludo dreper den ene og begraver ham på terrassen sin. Deretter murer hun igjen ytterdøra, og dette blir starten på en isolasjon som skal vare i flere tiår.

"Ludo ble vitne til at plassen bak bygningen ble til en lagune igjen. Hun ble også vitne til at flodhestene vendte tilbake (for ordens skyld: én flodhest). Dette skjedde mange år senere. Vi kommer dit. I månedene som fulgte etter at Angola erklærte seg selvstendig, delte kvinnen og hunden tunfisk og sardiner, pølser og skinkepålegg. Da hermetikken tok slutt, gikk de over til å spise bønnesuppe og ris. Da kunne det gå flere dager uten at de hadde strøm. Ludo begynte å lage små bål på kjøkkenet. Først brente hun pappeskene, papir hun ikke hadde bruk for, de visne bougainvillaene. Deretter møbler hun ikke trengte. Da hun fjernet spilene under dobbelsengen, fant hun en lærpung under madrassen. Hun åpnet den, og ble ikke overrasket da en mengde små steiner rullet bortover gulvet. Etter å ha brent senger og lenestoler begynte hun å rive opp gulvplankene." (side 37)

Fra tid til annen trenger verden utenfor seg på. Vi får dette fra Ludos synsvinkel og fra synsvinkelen til de på utsiden. Hun ser en dag en flyktende mann, og opplever dette fra terrassen sin. Mens vi lesere også får oppleve det hele fra mannens side. I årenes løp skjer det mye dramatikk nede på gaten, som Ludo kan beskue fra leiligheten sin, i trygg avstand fra det hele. Slik kunne det hele ha fortsatt om det ikke plutselig en dag kom en ung innbruddstyv klatrende inn over terrassen hennes ... Det er nemlig satt opp et stillas på blokkas yttervegger. Dessuten har en kvinne ved navn Maria da Piedade Lourenco Dias begynt å lete etter henne ... Naboen Lille Høvding som bor vegg-i-vegg med henne, og som er en tidligere politisk fange, får også en viss betydning i hendelsesforløpet ...

Hvorfor har Ludo valgt å gjemme seg unna folk? Hva er det som gjør at hun tar de valgene hun gjør?

"Når solen besøkte meg på kjøkkenet om ettermiddagen,
var jeg lykkelig i denne leiligheten. Jeg satte meg ved
bordet. Skrømt kom og la hodet i fanget mitt.

Hadde jeg hatt plass, kull og vegger nok. kunne jeg ha
skrevet en allmenn teori om glemsel.

Jeg vet at jeg har forvandlet leiligheten til en stor bok.
Etter at biblioteket er brent, etter at jeg er død,
vil bare stemmen min bli tilbake.

I denne leiligheten er veggene min munn."
(side 80)

Min vurdering av boka

Handlingsforløpet i boka er nokså enkelt, selv om bakteppet er komplisert nok. Det handler om å overleve innenfor huset fire vegger. Ludo er ikke tapt bak en vogn. Hun planter banantrær på terrassen sin, lokker til seg duer med diamantene hun har funnet, brenner bibliotekets bøker for å få varme, samler opp vann og gjør i det hele tatt alt som skal til for å overleve. I og med at handlingen ikke utelukkende er lagt inne i leiligheten til Ludo, blir fortellingen som sådan også mer kompleks. Frykten som borgerkrigen skaper, ligger der hele tiden som en klam hånd over alle som bor i den lille byen. Enkelte gjør hva som helst for å slippe å bli kalt inn som soldat i den verserende borgerkrigen. For eksempel å spille gal ... Vi møter et bredt persongalleri, der alle er ofre for den pågående borgerkrigen. Alle preges i større eller mindre grad av desperasjon, vel vitende om at det er de smarteste som overlever. Her stjeler alle fra alle, og det meste kan omsettes i penger som igjen kan skaffe mat og medisiner på bordet. Men så glemmer man likevel ikke å være mennesker ...

Boka er handlingsmettet og innimellom får vi høre overraskende og også lettere komiske historier, der ikke alt går helt som planlagt. Som mannen som dør da han installerer en parabolantenne til kona, for at hun skal bli mindre tungsindig fordi hun morer seg med TV-titting. Han falt ned fra taket. "Strengt tatt døde han av kjærlighet." (side 158)

"Allmenn teori om glemsel" er en liten perle av en bok, som fortjener å bli oppdaget av mange lesere! Boka er godt skrevet, og den er ikke vanskelig tilgjengelig. Fordi den er skrevet av en forfatter som faktisk bor i Angola, er den dessuten fri for de vanlige klisjéene som vi ofte ser i bøker som topper bestselgerlistene, og som er skrevet av eksil-forfattere. Her får vi lesere virkelig ekte vare!

Helt til slutt siterer jeg fra en engelsk anmeldelse fra Financial Times (datert 17. juli 2015), som i grunnen sier det meste:

English-language readers are relatively well served by fictional accounts of Africa penned by anglophone writers, from Chinua Achebe or Nadine Gordimer to contemporary novelists such as Chimamanda Ngozi Adichie. But a growing number of translations from other African languages offer refreshingly new perspectives on a continent that is as vast as it is multifaceted. Alongside Mozambique’s Mia Couto (shortlisted for this year’s Man Booker International), Agualusa has already become one of lusophone Africa’s most distinctive voices.

In a line that was surely included to bait book reviewers, one of the novel’s characters declares: “A man with a good story is practically a king.” If this is true, then Agualusa can count himself among the continent’s new royals.

Jeg anbefaler "Allmenn teori om glemsel" varmt"

Og så er det bare å håpe på at flere av Agualusa´s bøker kommer på norsk etter hvert!

Ludo har flyttet fra hjemlandet, Portugal, til Angola. Da Angola får uavhengighet, går det ikke akkurat rolig for seg, og Ludo har alltid vært redd for å bevege seg utendørs. Nå murer hun seg inne i leiligheten, og blir der de neste 30 årene. Dietten består av duer og grønnsaker, og for å kunne lage mat må hun brenne møbler og bøker. Hun underholder seg med å skrive ned historien sin på veggene. Ludo vet så og si ingenting om verden utenfor, men små brokker siver inn via dårlig radio, naboer, brevduer, og så Sabalu. Han er en ung gutt som klatrer opp til leiligheten.

Lettlest og interessant. Mysteriet Ludo fascinerer. Månedens bok i En slags bokklubb.

Jeg ble i grunn litt skuffet over denne. Jeg hadde forventet, utifra baksideteksten at boka handlet om kvinnen Ludo, som murte seg inne. Den forventningen ble bare delvis innfridd. Det var mange bihistorier, så mange at jeg verken klarte å holde bihistoriene fra hverandre, eller å engasjere meg i alle bipersonene. Jeg skulle gjerne hørt mer av Ludo sin historie, både før hun murte seg inne og gjennom alle årene før hun kom ut igjen.

Den fenget meg ikke noe særlig, men treeren er sterk. For noe bra var det i boka:) Ikke minst lærte jeg en del om Angola.

Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.

1. Les en bok som er nevnt i serien eller en bok med en jente på omslaget
2. Les en bok om et mor-datter forhold eller en bok med noe kaffefarget på omslaget
3. Les en bok en venn har anbefalt eller en bok du ikke har lest av en favorittforfatter
4. Hør en lydbok eller les en bok skrevet før man hadde mobiltelefoner
5. Les en bok om et komplisert familieforhold eller en bok du har høye forventninger til
6. Les en bok om en person som går på skole eller en bok satt til Paris
7. Les en bok om kjærlighet eller en bok som begynner på "J" hvis du er team Jess og "D" hvis du er team Dean
8. Les en bok med humor eller en bok med noe rødt på omslaget

Målet for 2018 er minst 50 bøker.

«En slags bokklubb» er en lavterskelbokklubb på FB som administreres av Siri Vilberg

Leseliste for 2024:

📗 Januar: Frankenstein av Mary Shelley
📗 Februar: Søstrene av Jonas Hassem Khemiri
📗 Mars: Penger på lomma av Asta Olivia Nordenhof
📗 Juli: Diskomus på venteværelset av Kamilla Danielsen
📗 August: Twilight (deltar ikke)

Leseliste for 2023: ikke deltatt

Leseliste for 2022:
📗 Januar: Tingenes Tilstand av Sandra Lillebø
📗 Mai/juni: Paradis av Abdulrazak Gurnah

Leselista for 2021:
📗 Januar: Fugletribunalet av Agnes Ravatn
📗 Februar: Rasismens poetikk av Guro Sibeko
📗 Mars: Menn vi høstet av Jesmyn Ward
📗 April: (Homo sapienne av Niviaq Korneliussen⁣): Avbrøt
📗 Mai: Min historie av Michelle Obama
📗 Juni: Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås
📗 Juli: Hendelser ved vann av Kerstin Ekman
📗 August: "Jeg vil våkne til verden" - Karoline Brændjord (DIKT)
📗 September: Om skjønnhet av Zadie Smith
📗 Oktober: ("Trollbundet" av Margit Sandemo): Ønsker ikke delta
📗 November: Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden
📗 Desember: Lesefri

Leselista for 2020:
📗 Januar: Agnes Ravatn: Dei sju dørene
📗 Februar: Mariana Enriquez: Ting vi mistet i brannen
📗 Mars: Ocean Vuong: På jorda er vi glimtvis vakre
📗 April: Marit Eikemo: Hardanger
📗 Mai: Valeria Luiselli: Arkiv over bortkomne barn
📗 Juni: Nina Lykke: Full spredning
📗 Juli: Allmenn teori om glemsel av José Eduardo Agualusa)
📗 August: Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite)
📗 September: Powwow av Tommy Orange
📗 Oktober: Tvillingenes dagbok av Agota Kristof
📗 November: (Girl, Woman, Other av Bernardine Evaristo) Avbrøt
📗 Lesefri

Bøker 2022